Mussolini ville gjenskape Romerriket

Skiftet fra begeistret brøl til andektig taushet skjer på brøkdelen av et sekund. Da dørene til balkongen i Palazzo Venezias andre etasje åpner seg ved 22.30-tiden 9. mai 1936, og en middelaldrende mann i svart skjorte og grå uniform trer ut, stiger et jubelbrøl med rundt en kvart million stemmer mot himmelen i den milde vårkvelden. Men straks mannen løfter høyre hånd, forstummer menneskehavet som ved et trylleslag. Hundretusener av øyne ser forventningsfullt opp på skikkelsen som skyter underkjeven frem og plasserer hendene på hoften. Da han med kraftfull stemme forkynner at den italienske hæren har erobret Abessinia (nå Etiopia), går det et sus gjennom forsamlingen.

«Italia har nå fått sitt imperium. Et fascistisk imperium, et fredens imperium, et sivilisasjonens og menneskelighetens imperium», proklamerer han og borer blikket i det jublende folket sitt. «Vil dere vise dere verdige til det?» spør han, og får et øredøvende «JA» til svar. Øyeblikket etter bryter mengden ut i ekstatisk hyllest: «Duce! Duce! Duce!» – Fører! Fører! Fører!

Mannen på balkongen er i italienernes øyne allmektig. Det sies om ham at han har stanset lavastrømmen fra en vulkan med viljens kraft, og at han er mer gud enn menneske. Med seieren over Abessinia stiger anseelsen hans om mulig enda mer – nå fremstår han som den rettmessige arvtageren etter den romerske keiser Augustus, som han selv ynder å sammenligne seg med.

På fjorten år har han gjort Italia til en velsmurt diktaturstat, og i denne stjernestunden er han det nye «imperiets» grunnlegger. Likevel skal han ende med å bli spyttet, trampet og urinert på. Folk skal komme til å juble mens han blir hengt opp til spott og spe.

Forhatt i hele Italia

Benito Mussolini kom fra en vanlig familie fra landsbyen Predappio i Nord-Italia. Moren var lærer, faren grovsmed. Selv hadde han fulgt i morens fotspor og en periode livnært seg som lærer. Som sin far var han glødende sosialist, og til og med en talentfull taler og skribent, så han steg raskt i gradene i Partito Socialista Italiano, der han representerte venstrefløyen. I 1912, i en alder av bare
29 år, ble han utnevnt til sjefredaktør i partiavisen Avanti, den viktigste sosialistiske avisen i landet.

Ung moteløve. Til tross for en litt dandy stil var Benito Mussolini en skarp, venstreorientert journalist og kommentator da dette bildet ble tatt i 1910.

I politiske sammenhenger gjorde Mussolini et stort nummer av å fremstå som en mann av arbeiderklassen, uten mye penger, uflidd og med en fillete lue på hodet. Men på Milanos fasjonable kafeer og restauranter stilte han i dress og bowlerhatt, og fikk snart ry for aldri å takke nei til en drink eller en kopp kaffe når andre ville betale. Noen utpreget selskapsløve var han imidlertid ikke, han hadde det med å mumle bak sammenbitte tenner, stirre fremfor seg med mørkt blikk og eksplodere i raseri hvis noen dristet seg til å si ham imot.

Det var det mange som gjorde. I oktober 1913 skrev han til en venn: «Jeg arbeider som en hund, men blir angrepet fra alle kanter; av prester, syndikalister, alle». Takket være sin hang til polemikk var han med egne ord blitt «Italias mest forhatte mann».

Kastet ut av sosialistpartiet

Da første verdenskrig brøt ut i 1914, agiterte Mussolini innbitt mot italiensk krigsdeltagelse. Han holdt fast på, som de fleste andre i partiet, at Italia skulle forholde seg nøytralt. «Proletariatet skal ikke stille opp til en angreps- og erobringskrig, for etterpå vil det være like fattig og utnyttet som før», argumenterte han i avisen sin i august 1914.

Få måneder senere hadde han snudd totalt om. I oktober 1914 spurte han retorisk i Avanti: «Vi har privilegiet av å leve i verdenshistoriens mest tragiske time. Ønsker vi – som mennesker og sosialister – å være passive tilskuere til dette store dramaet? Eller ønsker vi å bli ledende aktører?» Svaret kom fra Mussolini selv: Italia måtte gå med i krigen mot keiserrikene Tyskland og Østerrike-Ungarn for å bidra til å få fart på verdensrevolusjonen.

For Mussolini fantes det nå ingen vei tilbake. Han hadde trosset sosialistpartiets nøytralitetspolitikk, og måtte derfor trekke seg fra posten som sjefredaktør. En måned senere ble han i tillegg kastet ut av partiet.

I mai 1915 gikk Italia inn i krigen, og Mussolini vervet seg til aktiv tjeneste ved fronten. I februar 1917 ble han lettere såret da metallstumper fra en eksploderende mortergranat boret seg inn i kroppen hans. Senere fortalte han i det vide og det brede om hvordan han hadde lidd for landet sitt – og det til absolutt ingen nytte. Etter første verdenskrig ble Italia fratatt seierens frukter og fikk ikke de forventede territorialgevinstene i Sør-Tyrol og Lilleasia.