De kristne ble kastet til løvene

«De ble svøpt i huder fra dyr og spist av hunder, eller ble naglet til kors og satt i brann, og når dagslyset svant ble de brukt som fakler for å lyse opp natten».

Historikeren Tacitus utmaler i all sin gru keiser Neros mishandling av kristne i Roma i årene etter Jesu død. Ifølge Tacitus var anledningen en voldsom brann som hadde lagt store deler av byen øde. Hardnakkede rykter i Romas gater påsto at keiseren selv hadde tent på for å rydde plass til flere storslåtte byggeprosjekter.

Nero

Nero trengte syndebukker som kunne avlede oppmerksomheten fra ham selv. De merkverdige kristne som nylig hadde dukket opp i Roma, var perfekte mål for romernes raseri, og keiseren beordret en bølge av tortur og drap. Forfølgelsene var de første i en lang rekke, og i de neste tre århundrene var kristendommen religio illicita – forbudt religion – i Roma.

Keiseren følte seg truet

Da de første romerne midt i første århundre e.Kr. ble omvendt til kristendommen, hadde Roma allerede et etablert jødisk mindretall. Trossamfunnet var anerkjent av keiseren, og jødene var fritatt fra å tilbe romerske guder. Med kristendommen forholdt det seg annerledes. Mens jødene sjelden misjonerte, var forkynnelse et viktig element i den kristne troen – hele verdens befolkning skulle omvendes i all hast, før Guds rike kom.

For keiseren utgjorde den kristne misjonen en stor trussel. Keiseren inntok en prominent plass blant de romerske gudene, og hadde til og med sin egen kult. Ifølge tradisjonen fikk den regjerende keiseren sin makt fra gudene, og skulle æres deretter av sine undersåtter.

En ny tro, som ikke anerkjente regentens guddommelighet, men i stedet tilba en simpel forbryter – som romerne på toppen av alt selv hadde henrettet – vakte avsky i Roma.

Kannibalisme og orgier

Også i befolkningen lå forakten for den nye troen og ulmet. De kristne skilte seg ut. Ikke nok med at de holdt seg for seg selv, de påvirket også handelen på en negativ måte; kjøpmenn som solgte offerkjøtt og andre religiøse nødvendigheter, var opprørt over at kristne skremte romerne bort fra templene, slik at de ble liggende øde og forlatt.

Andre klaget over at slavejenter som arbeidet som spåkoner, ikke ville spå lenger etter at de var blitt kristne.

Romerne mislikte dessuten de kristnes ritualer, som fremsto som både uvante og skremmende. Beretninger om nattverden, der de kristne angivelig «spiste menneskekjøtt og drakk blod», førte umiddelbart til at det begynte å versere rykter om kannibalisme. På samme måte ble de kristnes praksis med å kysse når de møttes, og kalle hverandre «søster» og «bror» fremstilt som et tegn på incest og et forspill til nattlige orgier.

Nero utnyttet behendig fordommene og fikk rutinemessig arrestert kristne – ikke bare for konkrete eller innbilte mistanker som brannen i Roma, men også – med Tacitus' ord – for «deres anti-sosiale tro». Keiseren, som ikke nølte med å brenne, halshogge eller kløyve hodet på sine motstandere, gjorde forfølgelsene av de kristne til en del av iscenesettelsen av ham selv som hersker:
«Nero hadde åpnet hagene sine for skuet og ga en forestilling i arenaen, der han blandet seg med folkemengden eller kjørte rundt i stridsvognen sin», forteller Tacitus.

I lysskjæret fra brennende menneskeskikkelser mottok keiseren sine undersåtters hyllest. Mengdens jubel overdøvet skrikene fra de døende kristne.