Evangelistene tilpasset Jesus-propagandaen

Forskernes kilder til den historiske Jesus er få, og fulle av fallgruver. Bare et par nesten samtidige historikere – Josefus (ca. år 37-100) og Tacitus (ca. år 56-120) – nevner Jesus så vidt. Resten av informasjonen må historikerne utlede av de fire evangeliene i Det nye testamente. Selv om skriftenes formål er å formidle Jesu budskap, blir Jesu liv beskrevet inngående hvor det fortelles en hel del om den jordiske Jesu tid, drømmer og lidelse.

Evangeliene er skrevet fra rundt 70-100 år e.Kr., da noen av de første kristne bestemte seg for å nedfelle de mange fortellingene om Jesus til en sammenhengende beretning. Selv om evangeliene har navn etter noen av Jesu nærmeste, er det heller tvilsomt at de skrev tekstene selv.

Markusevangeliet ble skrevet først, derfor regner mange historikere det som det mest troverdige. Selv om også Markus er partisk, er skriftet det nærmeste historikerne kommer et nøkternt referat av Jesu liv, fordi det er fritt for de andre evangelistenes pynt og etterrasjonaliseringer. For eksempel forteller Markus uten omsvøp at Jesus bare var en av mange som fulgte Johannes døperen, mens andre evangelister beskriver et spesielt forhold mellom Jesus og Johannes.

Lukas- og Matteusevangeliene oppsto senere, og ble i stor grad skrevet av etter Markus. Samtidig ble noen av fortellingene omskrevet, slik at de passet bedre med bildet av Jesus som Guds utvalgte. De to evangeliene ble også tilpasset målgruppene evangelistene forsøkte å nå. Matteus siterte flittig profetier fra Det gamle testamente for å omvende jøder, mens Lukas, som helst
misjonerte for under­klassen, understreket Jesu rolle som de fattiges beskytter.