Jesus gikk i lære hos ekstremist

Oljeberget er en fredfylt plett. Utsikten over Jerusalems murer og tårn er fengslende, og om kvelden er luften ren og full av dufter. Men Jesus enser verken skjønnheten eller freden. En mørk og kald følelse av gru griper ham rundt hjertet. Redselen vokser mens han vandrer langs de kronglete stiene gjennom natten. Selv om han har følge av tre av sine nærmeste venner, kryper ensomheten inn over ham.

«Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» ber han inntrengende. Han går et stykke unna for å be en siste desperat bønn til Gud om å slippe det han vet skal skje. Tanken på seigpining og døden på korset er nesten ikke til å holde ut. Da han kommer tilbake, sover de andre. Natten er på hell.

Rundt Jesus koker Jerusalem av frykt og forventning. Byen feirer den jødiske påskehøytiden, og gatene vrimler av pilegrimer fra fjern og nær. Romerne, som kontrollerer Palestina, er på vakt for ethvert tegn på uro, og holder særlig skarpt øye med denne Jesus. Tømreren fra Nasaret har den siste tiden tiltrukket seg romernes oppmerksomhet. Han samler foruroligende mange mennesker rundt seg, og oftere og oftere hører folk tilhengerne hans si at deres gud har valgt ham ut til å befri Palestina. Den slags snakk liker ikke romerne.

Jesus vet at hans dager er talte. Han – som for bare et års tid siden hutlet seg gjennom landet med følget sitt av fiskere og utskudd fra samfunnets lavere sosiale lag – blir nå regnet som en trussel mot det mektige Roma. Straffen er en pinefull død på korset. I en fredfylt lund på Oljeberget forsøker han nå å forsone seg med sin uunngåelige skjebne.

Jesus nevnt i historiske kilder

Ifølge Bibelen kunne ikke Jesu liv ha endt annerledes. Alt i livet hans peker frem mot en spesiell, guddommelig skjebne. Evangeliene i Det nye testamente forteller at engler viste seg da det vesle Jesusbarnet kom til verden, og at konger hyllet den nyfødte med kostbare gaver. Senere besøkte Jesus som 12-åring Jerusalem sammen med foreldrene sine, og forsvant for å diskutere de hellige skrifter med de lærde i tempelet.

Ingen historikere har greid å finne belegg for dette. At Jesus har levd, er imidlertid de færreste i tvil om. I tillegg til Bibelen nevnes han både av en romersk og en jødisk kilde fra første århundre. Den jødiske historikeren Josefus beskriver en lærer og mirakelmaker ved navn Jesus, mens romerske Tacitus beretter om «Kristus» som «i Tiberius' embetstid ble henrettet av stattholderen Pontius Pilatus». Ut fra de historiske begivenhetene som evangeliene nevner, vet historikerne også noenlunde når Jesus ble født, men bortsett fra det er det lite de kan si om Jesu fødsel og barndom.

Forskere regner det som sannsynlig at Jesus ble født i Nasaret, der foreldrene bodde. Ifølge Lukasevangeliet og Matteusevangeliet, imidlertid, ble Jesus født i Betlehem, dit foreldrene hadde dratt i forbindelse med en folketelling, fordi de «var av Davids hus og ætt». Historikere regner denne tradisjonen som mindre sannsynlig. En folketelling fant riktig nok sted i perioden rundt Jesu fødsel, men den var lokal, og gjaldt ikke området Galilea, der Nasaret lå. Dessuten tviler historikere på at jøder skulle være forpliktet til å reise til en by langt borte, der forfedrene deres levde for mange generasjoner siden. Romerne talte Palestinas innbyggere for å beskatte dem, derfor var det bare nåværende oppholdssted som var av interesse.

Jødene ble holdt i et jerngrep

At Jesu fødsel er plassert i Betlehem – kong Davids fødeby – skyldes ifølge forskere at evangelistene ønsket å knytte Jesus sammen med David. Ifølge tradisjonen hadde den mektige kongen rundt tusen år før Jesu fødsel samlet områdets tolv stammer og skapt et mektig rike. Israel under kong David var sterkt og rikt, og innbyggerne lykkelige. På Jesu tid var anseelse tett knyttet til herkomst, og ved å plassere Jesus i samme ætt som kong David, ga evangelistene Guds sønn den beste stamtavlen noen kunne ønske seg.

Jesus regnes ikke som i slekt med David, men var trolig som folk flest i sin samtid opptatt av Israels legendariske konge, som var blitt et frihetssymbol for jødene. 500 år etter Davids død hadde riket hans falt fra hverandre på grunn av indre strid, og stormaktene sto på spranget for å få fingrene i det fruktbare landet. Mange herskere kom og gikk, mens de fylte opp matlagrene sine med korn, dadler, fikener og andre godsaker fra Davids land.

På Jesu tid var det de mektige romerne som styrte Palestina. De hadde gått inn i landet omtrent 60 år tidligere og holdt befolkningen i et jerngrep. I den sørlige delen av Palestina styrte en romersk landshøvding – en slags guvernør. Ved å la ham alliere seg med mektige grupper blant jødene – de rike og de geistlige – opprettholdt romerne fred og ga jødene en viss grad av innflytelse. Den nordlige delen av Palestina – der Jesus stammet fra – var ikke direkte underlagt romerne, men ble styrt av et lokalt overhode som i praksis fungerte som romersk marionett. Som i de sørlige områdene hadde mesteparten av befolkningen – de 85-95 prosentene som verken hadde økonomisk eller religiøs makt – ingenting de skulle ha sagt. Det gjaldt også Jesu familie, som etter alt å dømme verken var velstående eller mektig.

Beskatningen av jødene var hard, og romerne konfiskerte uten varsel korn, dyr og lagre, og inndro hester og vogner til transport. Tyveri av personlige eiendeler og voldtekt av jødiske kvinner var heller ikke uvanlig. I tillegg kom de religiøse krenkelsene – som når romerske soldater bar dekorerte standarter i gatene, og dermed overtrådte det jødiske bildeforbudet.

Like utenfor Palestinas grenser sto 25 000 legionærer klar til å slå ned ethvert opprør. Ingen var i tvil om at jødene var svært langt fra å være herre i eget hus. For enhver som vokste opp under disse forholdene, utløste ordet «romer» en følelse av frykt og ydmykelse. Raseriet kokte, og flere og flere begynte å snakke om at Israel trengte en ny kong David som kunne kaste romerne ut og gjøre jødene fri igjen.