Ulydige nonner

En morgen i 1583 steg Eliseo Capis inn i nonneklosteret San Lorenzo i Bologna. Han var undersøkelsesdommer for paven, og mellom de buede søylegangene hvisket nonnene nervøst til hverandre.

Alle visste at Capis var kjetterjeger fra inkvisisjonens kontor. Han hadde tidligere dømt tre menn til døden på bålet, og hans ærend i klosteret var svært alvorlig. Det gikk rykter om at nonnene i San Lorenzo drev med heksekunst. Pavens betrodde utsending skulle se om det var noe i ryktene.

Capis satte seg på en stol i parlatoriet – samtalerommet. Rommet var delt på midten av en vegg med en liten åpning med gitter i, slik at nonnene i den ene delen av rommet kunne snakke med gjester i den andre uten å ha fysisk kontakt. Men i dag var parlatoriet et forhørslokale.

Priorinnen – den øverste nonnen – var første vitne, og Capis så undersøkende på henne gjennom gitteret mens hun snakket:
«Jeg vil nødig si noe, for jeg vet ingenting sikkert. Men jeg har hørt at det er brukt heksekunst for å finne en bratsj (et strykeinstrument, red.) som er blitt borte. Noen sier at novisen Angela Tussignana brukte magi for å avsløre hvem som tok bratsjen. Men bare Gud vet om det er sant».

Capis var vant til unnvikende svar, og han ante at saken kom til å ta tid. Hundre nonner og folk med tilknytning til klosteret skulle avgi forklaring. Dessuten skulle Capis avlegge rapport til den lokale biskopen og en komité av kardinaler i Vatikanet, og kirkens egne regler gjorde oppdraget hans enda vanskeligere. I retningslinjene sto det at «nonner blir vanligvis ikke utsatt for tortur, men kan om nødvendig trues med det».

Capis' forhørsprotokoll finnes i dag i Vatikanets arkiver i Roma. Der har den amerikanske historikeren Craig A. Monson nylig gjennomgått en rekke disiplinærsaker mot nonner på 1500-1700-tallet. Mange av sakene i arkivet er dårlig belyst, fordi brev og saksdokumenter har gått tapt i årenes løp. Det er bare i noen få tilfeller mulig å følge forløpene fra begynnelse til slutt. Og ett av disse er saken fra San Lorenzo.

Dokumentene tegner et overraskende bilde av klosterlivet, og avslører at livet bak murene ikke utelukkende var viet Herren. Nonnene – særlig de unge novisene – var ofte dypt frustrert over å leve isolert fra omverdenen.