Ridderne brakte alkymi til Europa

Gebers og andre arabiske alkymisters oppskrifter og beskrivelser var med i bagasjen da korsfarerne vendte hjem til Europa fra Midtøsten på 1200-tallet. Men det skulle gå ytterligere et par hundre år før alkymien for alvor fikk grep om europeerne. Etter at kirken hadde satt den vitenskapelige dagsordenen i århundrer, skylte en bølge av fornyelse og gjenfødelse innover det europeiske kontinentet, og kunst, religion og vitenskap gikk gjennom store forandringer.

Renessansens lærde europeere begynte å sette seg selv i sentrum i stedet for Gud, og det nye verdensbildet passet godt sammen med alkymien, der hvem som helst kanskje kunne skape sin egen rikdom ved bare å drysse litt kvikksølv ned i en esse.

«Blåserne» tok over

Ovner og blåsebelger skjøt opp overalt på loft og i trange kjellere i løpet av 1500- og 1600-tallet, der selv vanlige menn – og kvinner – kastet seg ut i jakten på gull. De brukte blåsebelgen så heftig at de fikk tilnavnet «blåserne», og dem hadde ikke de lærde alkymistene særlig mye til overs for.

«De er bare ute etter å lage gull, mens ekte filosofer bare ønsker kunnskap. De første fremstiller enkle tinkturer og tåpeligheter. De siste streber etter tingenes prinsipper», skrev en av de lærde spydig.

Europas fyrster og konger var også opptatt av alkymi, og betalte enorme gasjer til egne lag av «blåsere». Makthaverne var ikke opptatt av alkymien på grunn av «tingenes prinsipper», men håpet at deres ansatte en dag ville skape gull og dermed gi dem enda mer makt og rikdom.

En av disse var franske Henrik 4., som ansatte flere alkymister under seg. Det overordnede målet var å skape gull, men alkymistene arbeidet også med å gjenopplive planter som var brent – i håp om at kongen kunne gjenoppstå etter dommedag.

En annen konge med hang til alkymister var Skottlands Jakob 4., som var så rundhåndet med lønningene at det sto alkymister fra hele Europa i kø foran slottsportene hans.

Jakob satte imidlertid først og fremst sin lit til en fransk lege ved navn John Damian, som i 1501 ble ansatt som sjefsalkymist for å overvåke alle smelteovnene på slottet. Det arbeidet påtok Damian seg med glede, for i tillegg til at han fikk en fyrstelig lønn ble han utstyrt med all tenkelig komfort, blant annet kapper fôret med lammeskinn og en gobelinkledd himmelseng.

Om kveldene steppet han inn som kongens kortpartner, og om dagen sørget Damian for at ovnene konstant smeltet metaller – riktig nok uten at han noen gang fikk fremstilt et eneste gram gull til Jakob 4.

Likevel sviktet kongens tiltro aldri – heller ikke da Damian påsto at han kunne fly til Frankrike, og derfor kastet seg ut over vollanlegget iført et par hjemmelagde vinger av hønsefjær. I stedet for en flytur endte John Damian med et brukket bein.

Medisin og alkymi

En som fikk langt større betydning for alkymien og vitenskapen var sveitseren Paracelsus. På begynnelsen av 1500-tallet utdannet han seg til lege, og vandret senere rundt i det meste av Europa og underviste i medisin og alkymi.

Paracelsus var overbevist om at fysisk helse var avhengig av harmoni mellom naturen og menneskets indre – og enhver ubalanse kunne rettes opp ved hjelp av kjemi. Dermed utvidet Paracelsus for første gang begrepet alkymi til også å omfatte en tidlig form for farmasøytisk vitenskap.

«Mange har sagt at alkymi handler om å skape gull og sølv. For meg er det ikke det som er målet. Alkymi er derimot en metode til å undersøke hvilken kraft og makt som ligger i medisin», skrev den sveitsiske alkymisten.

I stedet for å helle svovel, kvikksølv, jern og andre stoffer i flammene, blandet Paracelsus ingrediensene sammen og helte dem direkte i munnen på pasientene. På den måten mente han at han blant annet hadde funnet opp en kur mot den fryktede sykdommen syfilis. Sveitseren fant også opp et smertestillende middel som var basert på et uttrekk fra valmuer.

Paracelsus var imidlertid langt fra å være vitenskapsmann i moderne forstand. Akkurat som Geber i 700-tallets Bagdad var han overbevist om at han kunne skape et kunstig menneske i et laboratorium.

Oppskriften krevde at menneskesæd ble plassert i en lufttett beholder sammen med hestegjødsel i 40 dager, før resultatet av dette ble utsatt for magnetisme. Allerede på dette tidspunktet ville det være mulig å se en levende såkalt homunculus – et svært lite menneske – som så skulle fôres med menneskeblod i 40 uker for å bli til et fullkomment menneskebarn.

Paracelsus’ jordiske liv sluttet brått i Salzburg i 1541. Onde tunger hevdet at han falt ned en trapp i fylla, andre at alkymisten omsider hadde skapt en livseliksir og nå for evig vandret rundt på europeiske landeveier.

• Forrige Side 2 av 4 Neste