Den tidligere forbryteren Eugène Vidocq ble respektert og beundret i hele Europa for sitt arbeid som detektiv. Flere fiktive detek­tiver, blant dem Sherlock Holmes, er inspirert av Vidocq.

© Polfoto/Rue des Archives

Fransk storforbryter ble historiens første mesterdektiv

De første 33 årene av sitt liv var Eugène Vidocq kriminell og på evig flukt fra politiet. Så skiftet han side og begynte å arbeide som spion for politiet i Paris. Han viste seg å være en fremragende etterforsker og ble historiens første mesterdetektiv.

9. juni 2017 av Erik Bork

« Gjør plass, gjør plass!»

Gaten foran den kongelige domstolen i Paris er fylt med skuelystne.

Høstsolen har akkurat stått opp denne 17. oktober 1825, og pøbelen dytter og roper for å få den beste utsikten til dagens parade av tyver, svindlere og mordere. 

De tiltalte kommer traskende i tunge lenker, tett fulgt av uniformerte betjenter som prøver å holde folket på avstand.

En svart drosje triller opp foran hovedinngangen, og kort etter hopper en liten, tett mann nonsjalant ut av drosjen og ned på gaten.

«Vidocq!» roper folk begeistret og presser på for å komme så nær drosjen som mulig. Den nyankomne er vant til å være i sentrum, og klærne hans er prangende, som om han sto på en teaterscene. 

De knehøye støvlene er pusset skinnende blanke, den høye hatten er firkantet med bred skygge, og rundt skuldrene bærer han en svart kåpe av fineste silke. 

Han kaster kåpen tilbake med en teatralsk gestus, samtidig som han ignorerer den store menneskemengden og skynder seg inn i rettsbygningen. På sin vei passerer han en linje av gendarmer som gjør honnør for ham.

Eugène Vidocq er en levende legende. Som leder for byens spesialpolitienhet Sûreté Nationale har han på få år oppklart flere forbrytelser enn noen annen i det franske politiet. 

Metodene har satt byens kriminelle miljø i sjokk, og Paris' lovlydige borgere forguder den karismatiske mannen med de spesielle evnene. 

Denne morgenen er Vidocq innkalt som vitne i en sak om dokumentforfalskning. En mann påstår at hans avdøde forretningspartner har testamentert halve formuen sin til ham.

Den kjøper ikke Vidocq. 

Han er overbevist om at testamentet er forfalsket. Da Vidocq inntar vitneboksen, tar han kåpen av seg med rolige og kontrollerte bevegelser.

Under har han en hvit silkeskjorte med rysjer og diamantknapper. Men Vidocq er mye mer enn prangende utstråling. I et doserende stemmeleie sier han:

«Jeg gjenkjenner den anklagede i både beskrivelse og taktikk».

Vidocq kikker seg selvsikkert rundt.Ropende nedlegger forsvareren protest: 

«Vidocq kan da umulig gjenkjenne taktikken hos en tilfeldig kriminell i Paris.»

Utfallet får bare Vidocq til å trekke overbærende på smilebåndet. Som svar henter han frem et kartotekkort fra innerlommen. Kortet inneholder detaljerte beskrivelser av den tiltalte: utseende, tidligere forbrytelser og taktikk. Kortet stammer fra et omfattende forbryterarkiv som Vidocq selv har opprettet. De mer enn 60 000 dokumentene i arkivet tar for seg alle kriminelle som politienheten hans i tidens løp har vært i kontakt med.

Forsvareren får hakeslepp. Aldri før har en enkelt kriminells løpebane blitt satt i system på den måten. Mens pressen ivrig noterer ned hvert ord, bruker Vidocq de neste minuttene på å avsløre enda flere grunner til at han har fått status som byens beste detektiv.

Detektiven Vidocq og hans menn fakket tusenvis av forbrytere. I 1817 arresterte de blant annet 15 leiemordere og 38 helere.

© Polfoto/Topfoto

Kriminell rebell på evig flukt

I Vidocqs ungdom var det ingenting som skulle tilsi at han en dag ville imponere en hel rettssal. 

Han ble født inn i en bakerfamilie i den nordfranske byen Arras og fordrev det meste av tiden med fektetrening. 

Da Vidocq ble 14 år, stjal han regelmessig fra foreldrenes sparepenger, og som 16-åring hadde han allerede drept minst én person i duell.

Han ble som mange andre unge innrullert i hæren da den franske revolusjon begynte. Krig passet godt til den unge Vidocqs ville temperament, og han kjempet fryktløst. 

Ofte endte han i dueller med medsoldater og måtte flykte for å unngå straff fra sine overordnede. 

Vidocqs ungdom forløp stort sett slik: Han fektet, forførte kvinner, kjempet i forskjellige slag, stjal og deserterte.

De gangene han havnet i fengsel, greide han alltid å flykte.

I desember 1796 var anklagen imidlertid mer alvorlig. Han hadde hjulpet andre kriminelle med å flykte fra et fengsel, og da det ble oppdaget, fikk han en dom på åtte års tvangsarbeid. 

For den 21 år gamle mannen ventet 16 timer lange arbeidsdager på de franske galeier, med hender og føtter i lenker.

Men det var ikke nok til å stoppe Vidocq. 

Etter noen år greide han å stjele en fil og sage over lenkene. Deretter flyktet han forkledd som sjømann.

Den franske staten var i konstant forandring på grunn av Napoleonskrigene, og i forvirringen flakket Vidocq rundt i landet og skjulte seg hos prostituerte, gjøglere og småkriminelle bander.

Først som 33-åring – i 1809 – endret Vidocq livsstil. 

Han bodde sammen med sin mor i Paris og innså at han ikke kunne flykte fra loven for alltid. Tilbake til galeien ville han ikke, i stedet bestemte Vidocq seg for å tilby myndig-

hetene en handel: én oppklart kriminalsak i bytte mot å få fengselsdommen slettet. Det eneste han manglet nå var en sak som var spektakulær nok. 

Evighetsblekk avslører svindler

Journalistene aner ingenting om Vidocqs kriminelle fortid da de 16 år senere – i 1825 – ser ham fremlegge flere bevis mot den tiltalte i Paris.

«Testamentet er uten tvil skrevet av siktede», sier Vidocq høyt og finner frem et dokument. Papiret er en del av en brevveksling som Vidocq har ført med den tiltalte før rettssaken. 

Tiltaltes håndskrift samsvarer med skriften i det fremlagte testamentet. 

Nok en gang høres høylytt summing gjennom salen – sammenligning av håndskrift har aldri før blitt brukt som bevis i en fransk rettssal, og metoden overrasker like mye som den nedskrevne forbryterprofilen fra arkivet.

«Protest!» roper forsvareren igjen, «Vidocq kan ha endret på skriften i brevvekslingen med vilje slik at den svarer til håndskriften i testamentet».

«Genialt tenkt», svarer Vidocq selvsikkert, før han spiller ut sine siste to trumf: Brevvekslingen er nemlig ført på et spesielt papir og med spesialblekk – begge deler Vidocqs oppfinnelser. 

Papiret er fremstilt med en blanding av kjemikalier som gjør at det tydelig kan ses om det er lagt til rettelser i ettertid. 

Dokumentet er i til alt overmål skrevet med et blekk som ikke kan fjernes. Konklusjonen er at tiltaltes håndskrift umulig kan ha blitt endret. 

Med andre ord har den samme hånden ført pennen både i brevvekslingen og i testamentet.

Da Vidocq har fremlagt sine siste beviser, reiser den tiltalte seg plutselig. Gråtkvalt ber han om ordet.

«Monsieur Vidocq har rett! Jeg har laget det falske testamentet selv».

Saken er oppklart, og begeistringen på tilskuerbenkene er stor. Nok en gang har Vidocq overrasket alt og alle – ikke minst den tiltalte. 

Vidocq beviser sin verdi for politiet

Vidocqs utrolige karriere som detektiv går tilbake til 1809, da den 33 år gamle forbryteren bestemte seg for å melde seg for politiet. 

Det fins flere versjoner som forklarer hvordan det skjedde, blant annet denne: Napoleons kone, keiserinne Josephine, har fått bryllupsgaven – et kostbart smaragdsmykke – stjålet fra slottet Malmaison litt utenfor Paris. 

Politiet har verken spor i saken eller kontakter i det kriminelle miljøet som kan fortelle hvem som står bak, eller hvor det verdifulle smykket er.

En slik høyt profilert sak er akkurat det Vidocq har ventet på. Han møter opp hos politiet og ber om å slippe straff mot at han greier å spore opp keiserinnens smaragder. 

Politiet går med på hestehandelen, og Vidocq dykker ned blant sine kontakter i underverdenen. Tre dager senere har han smykket.

Myndighetene er imponert, men ikke helt overbevist om Vidocqs evner, og slett ikke hans hensikter.

Han får derfor tilbud om jobb som spion i det beryktede La Force-fengselet. Vidocq skal røre seg blant de innsatte og videreformidle interessante opplysninger til politiet.

Jobben er uhyre farlig, men virker etter hensikten. Ingen i fengselet fatter mistanke til Vidocq – de kjenner ham allerede som en slu skurk og ser dessuten opp til ham på grunn av hans mange rømninger. Etter halvannet år utfører han en iscenesatt flukt i samarbeid med politiet. 

De kriminelle tror fortsatt at han er på deres side, mens Vidocq fortsetter som spion for politiet – nå utenfor fengselsmurene.

Etterforskning med horer og sprit

Som spion kan Vidocq nå bevege seg fritt gjennom bybildet i Paris uten å frykte myndighetene.

Vidocq trives nemlig best når han lusker rundt i byens trange smug og drikker på en av de mange lugubre kneipene. 

Han har en usedvanlig evne til å spille skuespill og opptre forkledd slik at han ikke blir avslørt blant de kriminelle. 

Noen dager kler han seg ut som en sjusket lommetyv, andre dager som velkledd storsvindler. 

Han anskaffer seg til og med kjoler og lærer seg kvinners kroppsspråk. Samtidig skaffer han seg et stort nettverk av angivere blant folk han stoler på. 

Eksempelvis får byens prostituerte ofte besøk av Vidocq – både privat og profesjonelt. De kvitterer for gavmildheten med rykter fra den parisiske underverdenen.

Som tidligere lovbryter kjenner Vidocq de kriminelles triks til fingerspissene, og med sin skarpe hjerne er han fast bestemt på å gjøre oppklaringsarbeidet vitenskapelig og metodisk. I desember 1810 benytter han seg for første gang av sine nye ideer.

Under sin kriminelle identitet trasker han rundt i Paris slik han pleier. Her treffer han på en gammel kjenning, tyven Hotot. 

Vidocq legger merke til at Hotots klær er gjennomvåte, og at støvlene hans er innsmurt i gjørme. Tidligere på dagen har det regnet voldsomt, og normalt vil folk søke ly i slikt vær – med mindre, tenker Vidocq, de har en spesiell grunn til å oppholde seg utendørs.

Detektiven kontakter myndighetene med sin mistanke, og det viser seg at beboerne i en villa ikke langt fra Hotots tilholdssted har hatt innbrudd samme dag. 

Vidocq oppsøker villaen og legger merke til et spesielt skoavtrykk i gjørmen ved hageinngangen. 

Han sikrer seg en avstøpning av avtrykket med mørtel – en metode han har funnet opp.

Neste dag tropper Vidocq igjen opp hos Hotot – med favnen full av spritflasker. Tyvens ansikt lyser opp og han begynner å drikke med en gang. 

Hotot blir stadig mer beruset. Endelig får Vidocq mulighet for å ta en av støvlene til Hotot, og lister seg ut til en ventende gendarm. 

På politistasjonen kan man raskt slå fast at Hotots støvler passer nøyaktig med avstøpningen fra hagen. 

Nå gjenstår det bare å arrestere den berusede Hotot, som senere innrømmer alt og viser politiet hvor tyvegodset er.

Vidocq skal rydde en tvilsom kro for kriminelle. Rakrygget marsjerer han inn, stopper musikken, og markerer forbryterne med kritt. Utenfor venter ti politimenn for å arrestere dem.

Vidocq ansetter forbrytere

Myndighetene innser snart at Vidocqs arbeid er banebrytende. Han utvikler hele tiden nye oppklaringsmetoder, og han har et enormt kildenettverk i underverdenen. 

I løpet av 1811 og 1812 får han derfor lov til å lede en nyopprettet enhet av detektiver. Året etter får politienheten Napoleons godkjennelse under navnet Sûreté Nationale (nasjonal sikkerhet). 

Vidocq er begeistret for de nye muligheter det statlige detektivbyrået åpner, og han er kompromissløs i sin strategi. 

Han ansetter nesten bare detektiver med en fortid som kriminelle, for å sikrer seg at de har kjennskap til miljø og metoder i underverdenen. 

Og Sûreté Nationale er en suksess fra dag én. Med bare et dusin menn ansatt har de på kort tid fått klørne i hundrevis av forbrytere.

Vidocq er i ferd med å bli en kjent mann i Paris – og han nyter berømmelsen. 

Han lar drosjen sin trekke av vakre hester i lik farge – et fargekoordinert firspann er nemlig finest – og han går med dyre klær og spaserstokk med gullhåndtak. 

Sammen med sin mor flytter han inn i en dyr villa i Paris, og han spiser på byens fineste restauranter – oftest i selskap med vakre, lettsindige damer.

Detektiven Vidocq elsket å ferdes i den parisiske underverden. I forkledning kunne han gå i ett med stamkundene på vertshus og bordeller.

© Scanpix/Mary Evans

Detektiv obduserer grevinne

Vidocq er også en god forteller. I selskap oppfører han gjerne et kort skuespill, når han skal fortelle om sine heltegjerninger og andre episoder fra livet. 

Både kvinner og menn måper og småler når Vidocq forteller i det vide og brede med store armbevegelser. 

Med sin sans for dramatikk og generøse livsstil får Vidocq mange kjente venner – ikke minst forfatterne Honoré de Balzac, Victor Hugo og Alexandre Dumas.

Alle tre sluker Vidocqs historier og forteller dem videre i sine romaner med stor innlevelse. Det er derfor neppe tilfeldig at Hugos hovedperson i romanen «De elendige» er en tidligere galeislave som prøver å legge fortiden bak seg og i stedet kjemper for det gode i verden.

Til tross for luksuslivet elsker Vidocq fortsatt å kle seg ut og dykke ned i den lyssky delen av Paris for å oppklare forbrytelser.

Han er derfor klar til selv å arbeide i felten da Paris rystes av en saftig skandale i 1822.

En grevinne ved navn Isabelle d’Arcy blir funnet død i sengen sin – skutt i pannen med en kule som fortsatt sitter fast i kraniet. Grevinnen har hatt en affære med en italiener ved navn Deloro, og politiet mistenker derfor grevinnens 25 år eldre mann for å ha skutt sin kone med en av sine duellpistoler på grunn av sjalusi. Men politiet står uten beviser og innkaller Sûreté Nationale.

Vidocq undersøker selv åstedet og avhører ektemannen. Mesterdetektiven konkluderer raskt med at mannen ikke fremstår som noen opplagt drapsmann – han er altfor nobel og for passiv. For å bevise sin fornemmelse tar Vidocq et drastisk skritt: 

Han får grevinnen obdusert slik at de kan fiske ut kulen. Operasjonen må foregå i dypeste hemmelighet, for i Frankrikes finere kretser er det ikke stuerent å granske liket av en adelig. 

Obduksjonen viser seg å være normbruddet verdt: Kulen er altfor stor til å kunne være avfyrt fra en av ektemannens pistoler.

Neste skritt er typisk for Vidocq. Grevinne Isabelle d’Arcy var en høy, rødhåret skjønnhet, og Vidocq hyrer nå en kvinnelig skuespiller som også er høy og rødhåret.

Det tar ikke lang tid før skuespilleren har forført grevinnens italienske elsker. 

En morgen da Deloro forlater leiligheten og skuespilleren blir liggende igjen i sengen hans, slipper hun inn Vidocq. 

Her finner han både den drepte grevinnens smykker og en pistol som kulen fra grevinnens kranium passer perfekt til.

Deloro innrømmer alt, dømmes for drap og blir ført til giljotinen.

Brevene fra Vidocqs private detektivbyrå kom med en anbefaling av effektiviteten hans: «Eks-sjef for sikkerhetspolitienheten, som han har ledet i 20 år med ubestridt suksess.»

© Polfoto/Rue des Archives

Politiet misunner Vidocqs suksess

Vidocq har snudd sin skjebne fra fiasko til suksess, men fortiden hviler som en skygge over ham. Han er en torn i øyet på mange i politiet fordi han har hatt en så vellykket karriere, og de prøver stadig å sette en stopper for detektivens virke. 

De misunnelige politifolkene mener at Vidocq formelt sett fortsatt er kriminell og ikke har sonet straffen sin.

Først da den nye kongen – Ludvig 18. – offisielt benåder ham, blir det slutt på kritikken. Likevel greier politiet i november 1837 å finne nye beskyldninger mot ham, og den 60 år gamle Vidocq blir fengslet og siktet for bedrageri, bestikkelse og korrupsjon. 

Han sitter fengslet i flere måneder, men stiller i retten like smilende og elegant som alltid.

Den ventende folkemengden utenfor rettsbygningen bryter ut i jubel da Vidocq frikjennes for alle anklager og kan forlate retten som en fri mann og gjenoppta sitt detektivarbeid.

På det tidspunktet er Vidocqs samarbeid med politiet for lengst historie. 

Han åpnet sitt eget detektivbyrå i 1832, og her fungerer han som aktiv detektiv frem til sin død i april 1857, 81 år gammel.

Etter en god middag og en flaske vin rammes Vidocq av hjerneblødning. Han dør noen uker senere, omgitt av luksus, gode venner og unge elskerinner.

Kanskje du er interessert i