Dusinvis av skip lå ankret opp ved guano-øyene og ventet på å få lasten fylt opp med den verdifulle guanoen. 

© Polfoto/Corbis & Shutterstock

Fugleskitt var sentrum for politisk maktspill

På 1800-tallet ble en rekke småøyer utenfor kysten av Peru plutselig interessante for europeiske handelsreisende. Øyene var belagt med et metertykt lag fugleekskrementer, som egnet seg særlig godt som gjødsel. Det satte i gang et heftig politisk maktspill.

10. januar 2017 av Hans Henrik Fafner

En novemberdag i 1850 ankom skipet Collector fra Liverpool havna i Coquimbo på den chilenske stillehavskysten. Mannskapet var utmattet etter fire måneders reise fra England. 

De hadde mistet to mann underveis, og flere av de andre led av skjørbuk etter å ha levd av skipskjeks og saltet kjøtt. Så da ladningen av murstein og torvbriketter var losset, ga kaptein David Cowans beskjed om at de nå kunne vente seg en velfortjent hvil.

Coquimbo var ifølge kapteinens dagbøker «et stakkars, fattig sted med få bemerkelsesverdige bygninger», men havnen lå perfekt til. Herfra ventet nemlig bare en kort reise til de peruanske Chincha-øyene, som var dekket av et tykt lag verdifulle fugleekskrementer.

Hvis fuglenes etterlatenskaper havner på et sted som Chincha-øyene, der spesielle klimatiske forhold gjør at det aldri regner, hoper de seg opp gjennom hundrevis av år, og blir til et kjempemessig depot av førsteklasses gjødsel. 

Inkaene kalte havfuglenes ekskrementer for «guano», og britisk landbruk fikk øynene opp for guanoen i 1840. Den nye varen ble snart gjenstand for en hektisk handelsaktivitet, som til tider var nær ved å føre til krig.

Det tok Collector ytterligere en uke å nå frem til Chincha. Men før skipet kunne nå målet sitt, måtte det ta en omvei om den nordligere havnebyen Pisco, der de peruanske myndighetene hadde et tollkontor. 

Tollerne måtte ifølge peruansk lov godkjenne hver eneste last, og i spissen for byens tollkontor sto Domingo Elias, som ifølge kaptein Cowans' dagbok var hoven og lat.

Godkjenningen var en tidkrevende prosess. Det irriterte de britiske handelshusene, og først etter tollbehandlingen kunne lasteskipene omsider sette kurs for Chincha: tre uanselige klippeøyer, der det ofte lå 20-30 europeiske skip for anker og ventet på lasten. 

Inkaene hadde brukt guanoen til å gjødsle markene, og på 1800-tallet ble den en ettertraktet vare blant Europas bønder og hageeiere. 

© Image Select/Alamy

Fattig republikk

Peru var blitt selvstendig i 1821. Men landet var utarmet etter nesten 300 års spansk koloniherredømme, og den nye regjeringen i hovedstaden Lima så guanoforekomstene som en nasjonaløkonomisk redningsplanke. 

Europeere hadde allerede hentet prøver med hjem, og eksporten tegnet til å kunne bli en innbringende forretning for Peru. Men da handelen kom i gang, var det ikke Peru, men de europeiske handelshusene som tjente mest penger.

Guanoen ble et økonomisk eventyr som nesten levde opp til de spanske conquistadorenes drømmer om rikdom, men inntektene endte hos noen få rikmenn, mens Perus befolkning fortsatte å leve i fattigdom.

Blant dem som tjente store penger, var det britiske handelshuset Gibbs & Company fra Liverpool. Det sikret seg allerede i 1840 et handelsmonopol som innebar at det måtte kjøpe 120 000 tonn guano i løpet av seks år. 

Det var en gigantisk mengde, sett i forhold til at guanoskipenes lasteevne den gangen oftest lå på 150-250 tonn, og at reisen til Chincha og hjem igjen kunne ta et år.

Men det var i høy grad økonomisk fornuft i handelen. På dette tidspunktet var internasjonal skipsfart allerede så velutviklet at det enkelt lot seg gjøre å importere billig amerikansk korn når de britiske avlingene slo feil, og dette forverret forholdene for det britiske landbruket ytterligere. 

Britiske bønder så derfor guanoen som en forsikring mot dårlige tider, og Gibbs & Company tjente formuer på det særdeles lukrative markedet.

For selgeren i Sør-Amerika var handelen derimot ingen solskinnshistorie. Til tross for de store inntektene gikk Peru fra den ene økonomiske krisen til den andre. 

Landet hadde aldri etablert en sentralbank som kunne investere inntektene, og i statskassen ble pengene raskt oppspist av store forsvarsutgifter. I 1860 anslo en amerikansk rapport det peruanske statsbudsjettet til 20 millioner dollar. 

Guano-eksporten var dette året oppe i 300 000 tonn, noe som innbrakte 12 millioner dollar, men det var ikke nok til at staten fikk dekket utgiftene sine. 

Peru måtte låne penger av Storbritannia, som dermed skaffet seg høye renteinntekter og samtidig sikret seg enda sterkere innflytelse over handelen med guano. 

Et stinkende helvete

Kaptein Cowans skrev ikke mye om arbeidet på Chincha-øyene, men det gjorde den amerikanske journalisten George Washington Peck, som besøkte øyene i 1853, og møtte guvernøren på den største av øyene. 

Denne mannen tjente store penger på bestikkelsene kapteiner betalte for å snike i køen og få lastet guanoen raskt. Handelshusene refunderte utlegget, for jo før et skip kom hjem med gjødselen, jo før kunne det sendes av sted på en ny reise.

Ifølge de skiftende kontraktene skulle de utenlandske handelshusene selv hyre mannskap til å bryte guanoen. Men lønnen var elendig, og peruanerne ville ikke ta det harde arbeidet. En nådeløs sol stekte over guanoen, som sendte ut en sur stank av ammoniakk når arbeidslagene gravde i den.

«Intet helvete som noen gang er blitt pønsket ut av den hebraiske, den irske, den italienske eller selv den skotske fantasi, kan sammenlignes med den heftige varmen, den reddsomme stanken», skrev den engelske forfatteren Duffield etter et besøk på Chincha.

Peru avskaffet slaveriet i 1851, men da sørget de engelske handelshusene selv for å importere kinesiske kulier. Kineserne levde i usle skur og arbeidet under slavelignende forhold. De ble lokket med en kontrakt på fem år med godt betalt arbeid i gullgruver på fastlandet, men endte på øyene. 

George Washington Peck skrev at en gang i uken hoppet en kuli ut fra øyenes bratte klipper for å gjøre slutt på lidelsene sine. Mange av de andre slet seg i hjel. 

Arbeidet på Chincha-øyene var hardt, og det var stort sett umulig å hyre lokal arbeidskraft til å bryte guanoen. 

© Image Select/Alamy

Guano sikret inkaene gullskatten

Som en historisk ironi var guanoen på mange måter årsaken til den store peruanske nedturen. Landet består stort sett av en forholdsvis smal, knusktørr kyst-slette, og det er bare der små elver kommer ned fra de høye Andesfjellene at det er mulig å dyrke jorden.

Her hadde inkaene lagt grunnlaget for sivilisasjonen sin. Guanoen satte dem i stand til å brødfø en befolkning på rundt 12 millioner, og dermed var det nok arbeidere til gullgruvene. Slik ble inkaenes legendariske gullskatt skapt.

Gullet lokket de spanske conquistadorene til Peru i 1531. De underla seg inkaenes rike, og dermed var Perus ulykke et faktum. Spanjolene hadde ingen sans for guanoen. De interesserte seg bare for gull og sølv, som ble sendt hjem til Madrid. Derfor forfalt inkaenes avanserte landbruk, og områdets opprinnelige befolkning ble kraftig redusert.

Peru utviklet seg til et sterkt klassedelt samfunn. «En syk by av rike snobber», kalte en samtidig kilde hovedstaden Lima, der en spansk overklasse levde i sorgløs dekadanse.

Peru hadde nok av problemer, men midt på 1800-tallet ble landet i tillegg kastet ut i et politisk maktspill. 

Amerikanske bønder hadde etter hvert oppdaget den vidunderlige guanoen, og forbruket steg raskt da monopolkontrakten Gibbs & Company hadde inngått med den peruanske staten utløp i 1846. Men amerikanerne var misfornøyde med at guanoen kostet hele 50 dollar per tonn.

Handelshusene var imøtekommende overfor kritikken, men ønsket ikke å kutte i sin egen fortjeneste. Dette ble begynnelsen på en ny epoke i

guano-handelen. Den dynamiske lederen av det britiske landbruksselskapet Royal Agricultural Society, sir Thomas Wentworth Buller, mente å ha en løsning på guano-problemet. 

Andre guano-øyer i kikkerten

Buller hadde kastet blikket på Lobos-øyene, som han påsto lå 40 nautiske mil fra Perus kyst. I virkeligheten ligger bare en av øyene så langt fra kysten, men for Buller var sannheten klar: 

Lobos var «uoppdagede», og dermed kunne øyenes guano-forekomster fritt utnyttes – uten at Peru hadde krav på en del av utbyttet. På den måten ville handelshusene kunne levere billig guano og likevel tjene penger.

Perus generalkonsul i London protesterte. Siden inkaenes tid hadde lokalbefolkningen hentet guano på øyene, og selv om de var ubebodde, var de peruansk territorium. Mange britiske politikere var også godseiere, og ga blaffen i protesten. Det ble bestemt at de britiske guano-skipene hadde krav på beskyttelse fra den britiske marinen.

I USA gikk tankene i samme retning. Her vedtok kongressen i august 1856 «the Guano Islands Act», som den dag i dag forplikter den amerikanske marinen til å beskytte utvinningen av enhver guano-forekomst som ikke hører under en annen stat. Men britene var raskest. I desember 1851 anløp kaptein Dixon Lobos-øyene.

«Jeg kunne lastet tusen skip», rapporterte kapteinen til London. Han hadde tatt en prøvelast fra Lobos uten Perus tillatelse, og han hadde kommet unna med det. Det fikk flere skip til å begi seg ut på reisen, og Peru sendte en større flåtestyrke ut for å bevokte øyene.

Sjøfolk satte livet på spill for å komme seg til de øde guano-øyene. Rundingen av Kapp Horn var en særlig fryktet etappe. 

© Bridgeman

Regjeringen i London fikk i siste liten kalde føtter, og holdt tilbake den lovede beskyttelsen fra marinen. Men amerikanerne sendte orlogsfartøyer til farvannet utenfor Peru, uten at det kom til noen egentlig konfrontasjon.

Det trakk ellers opp til konflikt da guanoskipet Manlius i oktober 1852 seilte fra Boston. Like etter fulgte 20 andre skip, som hadde en klar avtale med den amerikanske utenriksministeren Daniel Webster om beskyttelse fra den amerikanske marinen. 

Men før de nådde frem, var Manlius blitt beslaglagt av peruanerne, og da den amerikanske marinen ikke ville gripe inn, snudde de 20 skipene og seilte hjem igjen.

Aksjonen ble særdeles kostbar for Peru. Landet måtte ut og ta opp nye lån – igjen av britene. Og som ekstra salt i såret tvang USAs regjering Peru til å betale eierne av Manlius full erstatning, samt dekke alle utgifter i forbindelse med den lange, bortkastede reisen.

I 1872 var eventyret over. I årenes løp hadde arbeidere utvunnet nærmere ti millioner tonn guano fra Chincha, og nå var lagrene tomme. Guano-handelen tørket dermed ut av seg selv, samtidig som forskjellige former for kunstgjødsel dukket opp på markedet.

Salget av guanoen kunne ha blitt Perus store velsignelse. Men i stedet for å bringe rikdom til landet, ble de enorme bergene av fugleekskrementer en forbannelse som førte til at landet fikk stadig større gjeld. 

Kanskje du er interessert i