«Petticoat-trousers», en bukse oppkalt etter kvinnenes struttende underskjørt, var høyeste herremote på 1600-tallet. Legg også merke til den fikse håndvesken.

© William Larkin

5 grunner til at menn ikke lenger går i kjole

Et skjørt var lenge europeiske menns foretrukne klesplagg. Men til slutt måtte kjolen vike for de mer praktiske buksebeina.

9. november 2017 av Karen Torp-Pedersen

Ekte mannfolk gikk med skjørt. Slik var det i Europa i flere århundrer. De gamle grekerne mente at menn i bukser var barbarer. Erkefienden – perserne – gikk nemlig med bukser.

Buksene ble uglesett langt opp i historien, men til slutt måtte snobberiet vike. Særlig i krig ble bukser foretrukket. 

Kjole var ganske enkelt for upraktisk og for kaldt, både når soldatene krysset landegrenser i bitende kulde, og når de skulle legge hundrevis av kilometer bak seg på hesteryggen.

De siste som sluttet med kjole var små gutter. Helt frem til begynnelsen av 1900- tallet ble de kledd i blondekjoler. Dåpskjolen henger igjen fra tiden da menn gikk med kjole.

Ikke abonnent? Få bladet her:

1. Kjolen falt med Romerriket

År 400-500: I Romerriket gikk dannede menn og menn av betydning med tunika og toga. 

Det var bare barbarer og slaver som gikk med bukser – en holdning romerne hadde overtatt fra grekerne. 

Da Romas rike vokste, myknet holdningen til buksene. De var tross alt mer praktiske når soldater skulle ri, arbeide og holde kulden ute. 

Da Romerriket falt, ble bukser en del av soldatenes uniform, og korte hoser snek seg inn hos  eliten om vinteren, gjemt under den lange togaen.

2. Rustningen skrapet opp beina

1100-1400: Kriger måtte vinnes i bukser. Det ble raskt klart da den første ridderen trakk i panser. 

Uten bukser ville platene rive ridderen til blods, og når vinteren kom ville ridderen fryse i hjel uten isolerende klær. 

Bukser var derfor en absolutt nødvendighet. I begynnelsen tok ridderne kjortler utenpå rustningen. 

Men de flagrende gevantene var bare i veien for ridderen i kampsituasjoner, og ble snart lagt bort.

Bukser var nødvendig tilbehør under rustningen.

© The Walters Art Museum

3. Revolusjonære kurerte pyntesyken

1500-1800: Parykker, pudder og silkestrømper supplert med høye hæler, knebukser og en såkalt doublet – en innsvinget jakke som endte i et skjørt – var moten blant menn i europeiske kongehus. 

Men da franske Ludvig 16. ble henrettet, ønsket franskmennene å distansere seg fra hoffets feminine stil. 

I stedet ble de revolusjonæres klær, lange bukser uten pynt, moderne.

4. Løse gevanter kunne koste arbeideren livet

1800-tallet: Da industrialiseringen slo inn for fullt, sluttet menn med posete bukser og lange forklær. 

Fabrikkene var ofte rene dødsfeller, der mange arbeidere mistet livet. Spesielt når de ble trette etter 12-14 timer i fabrikkenes kvelende hete og falt ned fra stillas eller kom i klem i maskinene.

Løse klær økte risikoen for ulykker. Klærne kunne sette seg fast og trekke arbeideren inn i maskinen. Derfor ble tettsittende bukser og kroppsnære skjorter et spørsmål om liv og død. 

Han ser liten og uskyldig ut, USAs fremtidige president Franklin D. Roosevelt.

© Smithsonian Institution

5. Guttebarn er ikke dukker

1900-tallet: Til de ble seks år, var guttene kledd som små jenter. Mødrene lot guttenes hår gro og kledde dem i blondekjoler. 

Bleieskift var nemlig lettere under kjolen. Når de fylte seks år, ble de offisielt gutter. Da ble håret klippet, og de fikk på seg bukser.

Først på begynnelsen av 1900-tallet begynte barne-moten å endre seg. 

Tidligere ble barn betraktet som aseksuelle vesener, men i 1905 publiserte Freud sin teori om barns seksualitet, og det ble moderne å avspeile kjønnet i påkledningen fra de første årene.

Rosa var imidlertid en guttefarge helt frem til 1950. 

Les mer

smithsonianmag.com/arts-culture/when-did-girls-start-wearing-pink-1370097/

Kanskje du er interessert i