Tørste gjester rant ned australske og newzealandske barer før de stengte kl. 18.

© Australian National University

Alkoholforbud fikk tørste australiere til å kappdrikke

En ny lov skulle begrense drikking i Australia, men førte i stedet til at horder av menn prøvde å gjøre unna en hel kvelds fuktig bytur på én time.

19. august 2017 av Thomas Brunstrøm

Baren er under beleiring av en gjeng tørste gjester, og de som ikke greier å trenge frem til disken, roper og banner mens de dytter til sidemennene, desperate etter å rekke siste bestillingsrunde.

«Det var et avskyelig syn, og det tok lang tid før jeg vennet meg til det. Lukten av sprit, svette, varm vin og i ett tilfelle en enda verre stank, da en mann urinerte opp etter bardisken fordi han var redd for å miste plassen i køen».

Slik husket australske Catherine Edmonds arbeidet som krovertinne i Sydney på 1920-tallet.

Hver kveld ble puben hennes invadert av desperate menn som nærmest klatret over hverandre for å få drukket så mye som mulig før ølkranene ble skrudd igjen for kvelden.

De kaotiske fyllescenene som utspilte seg på skjenkestedene, skyldtes paradoksalt nok en lov som ble innført for å oppnå det stikk motsatte – å redusere det stadig økende alkoholkonsumet.

Bak loven sto avholdsbevegelsen – med organisasjonen Woman’s Christian Temperance Union i spissen.

De lobbyerte ivrig for et alkoholforbud i Australia og New Zealand. Kvinnene var dypt religiøse og agiterte for måtehold og kristne verdier, og blant deres største merkesaker var kampen mot alkohol.

Utbruddet av første verdenskrig ga kvinneforeningene nye argumenter.

Avholdenhet var en patriotisk plikt, ble det hevdet, og mellom 1915 og 1916 skrev      160 000 newzealendere under på et forslag om å endre lovgivningen slik at hoteller og skjenkesteder måtte stenge tidligere enn klokken 23, som ellers var vanlig.

Women's Christian Temperance Union (WCTU) kjemper i flere tiår for et alkoholforbud.

© Women's Christian Temperance Union


Avhold fører til kappdrikking

Avholdsforeningene så for seg at mennene ville nøye seg med å drikke en øl eller to når barene gikk over til å stenge klokken 18.00.

Deretter ville de stille og rolig dra hjem til familiene sine uten verken å ha drukket opp lønna, kjørt i fylla eller havnet i slagsmål.

Etter massivt folkelig press ble South Australia i 1915 den første australske delstaten som innførte en ny lov som påbød alle skjenkesteder å stenge senest klokken 18.

I årene etter fulgte andre australske delstater og New Zealand etter og innførte lignende lover.

Lovene fikk imidlertid stikk motsatt effekt. I stedet for å dra hjem til familiene sine spurtet mennene rett fra arbeid til nærmeste bar når de stemplet ut klokken 17.

Her drakk de som gale helt til baren stengte en time senere og det var på tide å sjangle hjemover.

Den australske journalisten John Larkin beskrev et besøk på en pub som å stå «til anklene i sigarettsneiper som gikk i oppløsning i ølsøl.

En frådende, tørst masse prøvde å klatre over hverandre mens de bestilte femten øl som de skulle konsumere i de siste desperate og kaotiske minuttene før kranene ble skrudd igjen».

Ifølge utallige øyenvitner oppsto det en nærmest dyrisk stemning blant gjestene jo nærmere man kom stengetid og dagens siste bestillingsrunde.

Den engelske reporteren Walter Pollock, som var vant til en levende, men likevel litt annerledes alkohol- og pubkultur i hjemlandet, bemerket spydig:

«Australiere drikker ikke. De bøtter nedpå med begge øyne på klokka». 

Den lange baren kunne betjene mange kunder samtidig, mens vegger og gulv var belagt med fliser som tålte å bli spylt rene.

© Australian National University



Kort åpningstid forlenget bardisken

Drikkekulturen i Australia og New Zealand la så stort press på skjenkestedene at puber, barer og hoteller måtte bygge om for å kunne håndtere de voldsomme bølgene av tørste kunder.

Bardiskene ble gjort lengre, vegger ble slått ned for å gi plass til flere mennesker, og alt unødvendig inventar som biljardbord, barkrakker og annet møblement ble fjernet.

Samtidig kledde mange bareiere etablissementene med fliser på både gulv og vegger slik at de enkelt kunne spyle stedet rent for øl, oppkast, urin og andre etterlatenskaper.

Som i forbudstidens USA i 1920-årene førte forbudet til en oppblomstring i antall hemmelige barer som holdt åpent så lenge folk ville, med det resultat at alkoholforbruket var like høyt selv om det hadde blitt innført nye skjenketider.

Innbitt motstand og forsøk på reformer til tross – australierne tviholdt på skjenkeloven.

Riktig nok fikk skjenkesteder i Tasmania fra 1937 tillatelse til å holde åpent frem til klokken 22, men flere australske delstater og New Zealand beholdt de strenge lovene – og den ville drikkekulturen som fulgte med – helt frem til 1960-årene.

Et forslag om å lempe på lovgivningen forut for sommer-OL i Melbourne i 1956, og dermed skåne de besøkende for synet av godt påseilte lokale som strømmet ut på gatene etter stengetid, ble imidlertid nedstemt.

Først i 1967 gikk New Zealand og South Australia som de siste omsider bort fra den strenge skjenkeloven, en begivenhet som ble feiret over hele landet.

Les mer:


  • Audrey Oldfield: Woman Suffrage in Australia, Cambridge University Press, 1993 Ross Fitzgerald: Under the Influence: A History of Alcohol in Australia, ABC Books, 2011
  • Se video fra da skjenkeloven ble avskaffet i South Australia

Kanskje du er interessert i