Folk har til alle tider forsøkt å redusere vekten. 

Tidenes mest kjente dietter

Mennesker har hatt en tendens til å bli fete siden historiens morgen – og sett det som et problem som måtte løses. Her er ni av de mest kjente og omdiskuterte diettene fra antikken til vår tid.

20. mai 2017 av Magnus Västerbro

Det blir noen ganger hevdet at folk i gamle dager, da sult som regel var et mer presserende problem enn risikoen for å spise for mye, så fedme som noe som ga status, et ettertraktet tegn på velstand. Men ser man nærmere på historien, så later det ikke helt til å stemme. Det er i hvert fall åpenbart at det ikke er hele sannheten.

Vi finner spor av at mennesket har betraktet fedme som et problem så langt tilbake som vi har skrevet historie. Kildene forteller også at mange har forsøkt å hjelpe andre som har veid for mye til å gå ned i vekt.

Antikkens helseråd

På 300-tallet f.Kr. skrev Hippokrates, ofte kalt «legekunstens far", at fedme førte til sykdom og tidlig død. I antikken ble fedme også sett på som et tegn på sjelelig svakhet. Å være fet var umandig – en fet person ble sett på som dum og svak fordi han ikke kunne kontrollere sine lyster og pasjoner. Antakelig var holdningen den samme til overvektige kvinner, selv om de skriftene som er bevart nesten utelukkende er rettet mot menn.

Sentralt i den greske legekunsten sto begrepet diaita, som betyr noe i retning av «daglig livsførsel" – et ord som ga opphav til det moderne «diett". For antikkens leger var diett i det hele tatt nært knyttet til helse, ikke bare når det gjaldt fedme og overvekt.

Tradisjonen med å se fedme som et problem ble ført videre av den kristne kirken, der fedme ble forbundet med dødssynden fråtsing. Fedme ble dermed enda mer negativt ladet, fordi det var den eneste synden som faktisk syntes «på utsiden." Helt fram til vår tid har det vært vanlig å se overvekt og fedme som et problem som må løses.

Farligere enn pesten

Allerede på 1500-tallet advarte et britisk parlamentsmedlem mot den «fetmannsfarsotten" som gikk over landet. Han hevdet endog at fedme hadde krevd flere dødofre enn pesten opp gjennom historien.

Jo nærmere vår egen tid vi kommer, desto mer akutt blir problemet med at mennesker spiser for mye – i takt med at flere og flere faktisk får muligheten til å gjøre det. På 2000-tallet har fedme og overvekt blitt en global epidemi og en alvorlig trussel mot menneskers helse. Mengden av ulike dietter som fins tilgjengelig later heller ikke til å hjelpe. Studier viser at flertallet av dem som følger en diett er tilbake på den gamle vekten igjen etter to år.

Håpet var at man ved å kaste opp ville redusere kroppsvekten og få kroppens væsker i balanse.

© Bridgeman/IBL

1. Daglig oppkast i antikk lynkur

Den greske legen Hippokrates (ca. 460–370 f.Kr.) beskrev hvordan han flere ganger hadde forsøkt å hjelpe pasienter å redusere vekten. På lengre sikt handlet det om å legge om livsstilen: å skape en ny diaita.

Men på kort sikt hadde Hippokrates en fire-ukers kur som ville gi raske resultater. Den fete pasienten fikk beskjed om å gå lange turer hver dag, helst rett etter et måltid. Løping ble også anbefalt.

MAKTKAMP URARTET TILL SKREKKVELDE

Andre ting som ble anbefalt var massasje, bad i lunkent vann samt drikking av vann blandet med eddik – i tillegg til daglige brekninger.

Å framkalle brekninger var et vanlig innslag i medisinen på den tiden. Det ble sett på som en måte å balansere kroppens «væsker."

Når det gjaldt maten, skulle den som ønsket å gå ned i vekt spise en «myk" diett som var lett å svelge. Sauser burde unngås, og grønnsaker spises i store mengder.

Hippokrates' anbefalinger var aktuelle i mange år etterpå, i prinsippet helt til 1700-tallet. 

Luigi Cornaro veide maten sin.

2. Ble 98 år på 350 gram mat per dag

På slutten av 1500-tallet ble det publisert et verk i fire deler, kalt Discorsi della vita sobria, som var skrevet noen tiår tidligere av adelsmannen Luigi Cornaro fra Venezia (1467–1566). Her beskriver Cornaro hvordan man går fram for å leve et langt og sunt liv, blant annet ved å følge en streng diett.

“THE HE-SHE-LADIES” MUNTRET OCH OPPRØRTE LONDON I 1870

Han hadde selv levd et utsvevende liv som ung, noe som hadde gjort ham svært overvektig. I en alder av 40 år fikk han hjelp av en lege til å endre kostholdet. Metoden gikk ut på å ikke spise mer enn 350 gram mat per dag, for en stor del brød, eggehvite, kjøtt og suppe. Til det kunne man drikke toppen en halv flaske vin. Cornaros bøker ble bestselgere i hele Europa og kom i stadig nye opplag. Han kan dermed betraktes som en forløper til senere tiders «diettguruer", personer som på grunnlag av egne erfaringer fra kampen mot fedme viser veien til et bedre liv.

Luigi Cornaro ble 98 år og skal ha vært usedvanlig frisk helt til det siste.

Grønn diett ifölge George Cheyne.

3. Ble kalt Dr. Diet etter vegetariske råd

George Cheyne (1671–1743) lanserte på 1720-tallet en populær metode for å gå ned i vekt. Den gikk ut på at man skulle unngå alle typer kjøtt og i stedet spise masse grønnsaker og rotfrukter. Han hadde selv spist store mengder kjøtt som ung, med det resultat– mente han selv – at han var blitt svært overvektig. Hans vegetariske tilnærming vakte betydelig oppmerksomhet og ga ham en stor tilhengerskare.

UNGE GUTTER BLE NAZISMENS SOLDATER

Men det var også mange som ble provosert av hans råd om å unngå kjøtt, og de ga Cheyne tilnavnet «Dr. Diet." Oppfatningen om at en omlegging til vegetarisk kosthold kan være en måte å gå ned i vekt på, har med andre ord gamle aner. Også svenske Carl von Linné snakket – noe senere på 1700-tallet – varmt om en vegetarisk diett for personer som ønsket å bevare helsen. 

Lord Byron fulgte en strikt diett for å beholde sin slanke figur. 

© Library of Congress

4. Kjendisdikter svettet bort kiloene

George Gordon Byron (1788–1824) var ikke bare dikter men også en av sin tids store kjendiser og berømt for sin skjønnhet. Han ble gjerne sett på som selve sinnsbildet på en følsom poet – blek, delikat og vakker. Men i virkeligheten led Lord Byron allerede som ung av det han selv kalte «en nesten morbid tendens til å bli fet."

I tiden som student ved Cambridge fulgte han en diett som senere skulle inspirere mange andre. I perioder levde han bare på kjeks og brus eller poteter dynket i eddik. Han undertrykte sultfølelsen ved å røyke mengder av sigarer.

Byron kledde seg gjerne i flere lag med tykke ullklær, for på den måten å kunne svette bort sine overflødige kilo. Dessuten fulgte også han Hippokrates' gamle råd om å kaste opp regelmessig.

BRØDERNE DALTON: DET VILLE VESTENS MEST BERYKTEDE BANKRANERE

Anstrengelsen ga også resultater. Som attenåring veide Byron 88 kilo, fem år senere hadde han mistet 31 av dem. Da han døde, for øvrig bare 36 år gammel, hadde han lenge fulgt en diett som besto nesten utelukkende av ris. Ifølge enkelte forskere bidro dette til hans altfor tidlige død.

I sin samtid var Lord Byron en kilde til inspirasjon for både kvinner og menn. Det blir sagt at mange unge Londonboere imiterte Byron og ble besatt av å spise så lite som mulig.

«Våre unge damer lever sine oppvekstår halvsultne," skrev Dr. George Beard, «alt for å unngå å vekke avsky hos Lord Byrons disipler." 

Måltidene kan bli noe langdryge når hver munnfull skal tygges minst hundre ganger. 

5. Iherdig tygging reduserte spisingen

En av det tidlige 1900-tallets populære slankemetoder framstår i dag som en av de mest bemerkelsesverdige – den såkalte «fletcherismen," oppkalt etter Horace Fletcher (1849–1914), også kalt «den store tyggeren".

Hans metode var enkel – den som ønsker å gå ned i vekt kan spise hva han eller hun vil bare hver bit først tygges nøye: minst hundre ganger for mykere mat og opp til syv hundre ganger for grovere kosthold. Tanken var at ved å tygge veldig nøye, så ville akkurat den rette mengden næringsstoffer bli absorbert av kroppen. Dessuten ble porsjonene automatisk mindre fordi det tok så lang tid å spise.

HVORDAN OPPSTO MYTEN OM FARAOS FORBANNELSE?

Fletchers metode fikk stor utbredelse og ble lenge anbefalt av anerkjente leger både i England og USA. Mange som prøvde metoden følte da også at den var tilfredsstillende – man trengte ikke å tenke på om maten var riktig eller feil for kroppen, ei heller trengte man å avstå fra godsaker. Forfatteren Henry James var blant dem som tidlig roste «fletcherismen".
James sluttet imidlertid å bruke metoden etter fem år fordi han etter hvert utviklet «en sykelig aversjon" mot all slags mat.

Det sies at man til og med arrangerte spesielle «tyggefester" i England, der folk samlet seg for å spise i kontrollerte former – hver munnfull ble først svelget etter fem minutters drøvtygging.

Fletcher selv anbefalte sin metode til britiske soldater slik at man kunne kutte i matrasjonene under boerkrigen i Sør-Afrika. Flere avdelinger tok opp Fletchers ideer, men man fant fort ut at soldater i tjeneste trengte flere kalorier enn de ville få i seg hvis de tygget på den måten som dietten foreskrev. 

En «Bantingseng" for vekt­reduksjon, ifølge vitsetegneren Heath Robinson.

© Bridgeman/IBL

6. Banting lærte verden «banta»

I 1863 ble det utgitt en bok som snart skulle bli mye omtalt i store deler av verden – den tynne skriftet Letter on corpulence, Adressed to the Public. I den skriver William Banting (1796–1878), en engelsk begravelsesagent, om hvordan han klarte å beseire sin overvekt. Han hadde vært fet store deler av livet og opplevd at andre gjorde narr av ham for det. Til slutt var han så tykk at han, etter hva han selv påsto, ikke lenger klarte å knytte skolissene sine. Han begynte da å følge en streng diett bestående av kjøtt, grønnsaker, frukt og tørr hvitvin. Sentralt i denne dietten var at man måtte holde seg unna alt av sukker, stivelse, øl, melk og smør.

HVORFOR KRIGET SVENSKER OG NORDMENN I 1808?

Boka ble en knallsuksess og blir sett på som en inspirasjonskilde til mange moderne dietter, ikke minst den såkalte LCHF-dietten som går ut på å spise lite karbohydrater og en desto større andel fett. I Sverige ble Bantings bok så populær at navnet hans ble til verbet «att banta". 

Bønn mot fristelsen.

© Interfoto/IBL

7. Frelse mot fråtsing

Hvis man ikke klarer å gå ned i vekt selv, kan man alltids be Gud om hjelp. Den tanken ble framsatt av pastor Charlie W. Shedd i boka Pray Your Weight Away fra 1957. En etterfølger erklærte at «vi feitinger er de eneste menneskene på jorden som kan veie vår synd." Ideen knyttet an til den tidlige kristne forestillingen om at alt verdslig er syndig og at fråtsing er en av de syv dødssyndene. Så tidlig som på 300-tallet skrev kirkefaren Augustin om hvordan trangen til å overspise er den synden som er aller vanskeligst å motstå fordi man jo ikke kan avstå fra å spise en gang for alle og dermed blir utsatt for fristelsen igjen og igjen hver eneste dag.

I USA ble det på 1960- og 70-tallet gitt ut en rekke bøker basert på den samme tanken om at man trenger guddommelig hjelp for å gå ned i vekt. Titlene sier alt: I Prayed Myself Slim og More of Jesus, Less of Me. 

Benjamin Gayelord Hausers­ diettråd inneholder mye frukt og grønt.

© Keystone-France/Gamma-Rapho/Getty

8. Hjalp Hollywood-stjerner til å holde seg tynne

När filmstjärnorna i USA på 1930-talet hade svårt att leva upp till kraven på att vara tillräckligt smala framför kameran vände de sig ofta till Benjamin Gayelord Hauser – en näringsämnesexpert som skrivit flera självhjälpsböcker.

Hans råd blev oerhört inflytelserika, framförallt eftersom han kunde visa hur han hjälpt mängder med modeller, designers och skådespelare att leva ett "vackrare" liv. Greta Garbo sägs ha varit en av dem som slaviskt följde Hausers råd.

I sin bok Eat and Grow Beautiful, ut­given 1939, beskriver han hur "smarta och glamorösa kvinnor" alla har förstått att hans råd är de bästa.

BLE HJULET OPPFUNNET FLERE GANGER?

I grunden stod ett krav på själv­disci­plin. Hauser sa nej till att använda olika droger för att hålla aptiten borta, vilket annars var populärt i Hollywood. Istället handlade det om att äta regelbundet, men mycket lite.

Socker och vetemjöl var förbjudet. Till frukost rekommenderade Hauser frukt eller fruktjuice, till lunch en sallad med råkost. På kvällen kunde man få äta lite kött, men aldrig friterat utan enbart grillat, eller fisk. Motion var också centralt – Hauser rekommenderade särskilt promenader eller dans.

Bland de många stjärnor som anlitade honom kan nämnas Marlene Dietrich, Ingrid Bergman och Grace Kelly.

Steinalderdietten er rik på «naturlige" råvarer.

9. Steinalderkost er aller siste skrik

Flere av de mest populære kostholdsrådene på 2000-tallet handler om å spise det som oppfattes som «naturlig" kost, altså det mennesker spiste før jordbruksrevolusjonen og som mange mener vi er biologisk tilpasset til. En av de mest kjente versjonene er den såkalte paleodietten, eller steinalderdietten, som begynte å komme så tidlig som på 1970-tallet men som ble lansert for alvor med Loren Cordains bok The Paleo Diet fra 2002.

Målet er en diett som ligner på den mennesket antas å ha hatt da det levde som jeger/sanker. I praksis innebærer dette at man spiser store mengder kjøtt og fisk, samt grønnsaker, frukt, rotfrukter og nøtter. Melk er ofte helt utelukket, og det samme er smør og andre meieriprodukter, foredlet hvete, havre, rug og ris.

Kritiske forskere har innvendt at det knapt fantes bare én genuin steinalderdiett, men at ulike grupper levde på forskjellige typer dietter. Tilhengerne av steinalderdietten betoner gjerne betydningen av kjøtt og fisk, men studier av dagens jeger- og sankerfolk viser at de får det meste av sin næring fra frukt, honning og forskjellige typer karbo-hydratrike knoller og røtter. Fordi jakten ikke alltid er vellykket, er ikke kjøtt noe de spiser hver dag.

Noen folkegrupper, som inuittene på Grønland, levde nesten utelukkende på kjøtt, mens andre har levd på fisk og skalldyr og atter andre på ulike typer av vegetarisk kost.

Mennesket er en typisk alteter som kan leve godt på de fleste typer kosthold hvis man ikke spiser for mye og gir kroppen nok mosjon. 

Kanskje du er interessert i