Pølsene i Chicago inneholdt betydelig mer enn ferskt kjøtt.

© Library of congress

Tidenes verste matjuks

Godteri med arsenikk. Melkepulver som dreper småbarn. Pølser laget av rottekjøtt. Juks med mat har vært utbredt gjennom tidene, og mange ganger med dødelige konsekvenser. Les om historiens største matskandaler.

1. oktober 2017 av Magnus Västerbro

I Roma ble vinen spedd ut med både havvann, marmorstøv og andre lekkerbiskener.

1. Romerne krydret vinen med bly  

«Så mange gifter brukes for å tvinge vinen til å passe vår smak, og likevel forundrer det oss at det ikke er godt for oss." Dette skrev den romerske forfatteren Plinius den eldre i sitt leksikon Naturalia Historie i syttiårene e.Kr. Metodene for å få viner av ujevn kvalitet til å smake godt, var mange – produsenten kunne tilsette jord, gips eller marmorstøv for å forbedre konsistensen og gi en tydeligere smak. I andre tilfeller tilsatte man honning og kvae for å gi den riktige sødmen.

Noen av disse tilsetningene ble regnet som krydder, som bare gjorde vinen bedre. I andre tilfeller var det snakk om rent juks, ikke minst fordi man gjerne spedde ut vinen med sjøvann. Tanken var blant annet at saltet skulle bedre holdbarheten. Men da ble vinen en drikk som både smakte vondt og ofte ga den som drakk den magelidelser.

Men den største forurensningen
i oldtidens viner kom fra noe man den gang ikke visste var farlig– bly. Plinius erklærte at bly var ufarlig og anbefalte at man tilsatte en liten mengde i hvert vinfat for å få vinen til å holde seg lenger. Dessuten mente man at bly hadde en utsøkt smak, en balansert sødme, som gjorde en hvilken som helst halv­dårlig vin bedre. I dag vet vi at bly er en gift som også lagres i kroppen og kan føre til infertilitet, alvorlige sykdommer og til slutt død. 

Jobst Findeker solgte sin falske safran i 1400-tallets Nürnberg.

© Thinkstock

2. Ble brent på bålet for forfalsket safran

ÅI 1444 ble kjøp­mannen Jobst Findeker ført ut på torget i Nürnberg og brent levende. Hans forbrytelse var forfalskning av safran. Før dette var han blitt oppsporet av byens mektige og fryktede safran-schau (safraninspektører).

HVORDAN OPPSTO MYTEN OM FARAOS FORBANNELSE?

Å bli lurt med safran har vært en av de vanligste svindlene i mathistorien siden dette krydderet bestandig har vært svært kostbart. Produksjonen er nemlig uhyre arbeidskrevende – for å produsere et kilo tørket safran må man plukke og rense mellom 100 000 og 150 000 eksemplarer av den spesielle safrankrokusen.

Siden prisen på safran bestandig har vært høy, har mange selgere vært fristet til å erstatte ekte vare med billigere alterna­tiver. En vanlig løsning har
vært å tilsette tørket og knust ringblomst, eller å dyppe ekte safran i honning for å øke dens vekt og dessuten lure kjøperen med en søtere smak. Safranjuks er vanlig den dag i dag, selv om etterspørselen etter krydderet har avtatt i den senere tid.

Bakere hadde sine knep for å gjøre brødet hvitt – et rykte var at de kvernet menneskebein.

© Bridgeman/IBL

3. Rykte om bein i brød skremte folk

Etter en dårlig hvetehøst i 1756 var det mangel på brød av god kvalitet i England. Parlamentet bestemte da at et særlig nødbrød skulle produseres, med store mengder kli i deigen. Men dette brødet ble på ingen måte populært, for stadig flere briter ville spise hvitt brød, slikt som overklassen lenge hadde foretrukket, og som bare kunne produseres med den beste sorten hvetemel. For å kunne tilby det brødet fo­lk ville ha, valgte et stort antall bake­re å ty til et gammelt knep – å tilsette det kjemisk fremstilte mineralet alun, som ellers for det meste anvendes til bleking og garving (og i dag blant annet brukes til å lage trolldeig). Alunbehandlet brød var nemlig hvitt og sprøtt og så ut som ekte vare. Men smaken var ikke den samme, og da bakerne tilsatte stadig større mengder, klaget kundene. Mange fikk også mageproblemer, og det gikk rykter om at barn og eldre som hadde spist av juksebrødet, hadde dødd i store smerter.

Høsten 1757 ble det utgitt en bok som hevdet at enkelte bakere hadde gått så langt at de til og med tilsatte oppmalte menneskebein i sine deiger. Dette
skapte et regelrett hysteri i britisk presse. En av tidenes største matskandaler var et faktum, og akkurat som i mange senere tilfeller ble rykter blandet med fakta.

Historien om de bakte menneske­beinene viste seg å være fiksjon, men de britiske bakerne slet med et dårlig rykte
i mange år etterpå. Alun i brødproduksjonen ble forbudt, men det virker som om bruken bare har økt.

Slummen i New York. Dårlig melk ble utpekt som årsak til den utbredte underernæringen i 1860-årene.

© Lewis Hine/General Photographic Agency/Getty

4. Næringsfattig melk ble solgt til spedbarn

Allerede på midten av 1800-tallet var kumelk blitt lansert i USA som den perfekte drikken for småbarn. Man mente den var sunn og styrkende, og man trodde den garanterte at barna fikk vokse opp sterke og friske. I virkeligheten var den melken som ble solgt i landets storbyer ofte direkte helsefarlig, noe som ble tydelig da «the swill milk scandal" ble avslørt i New York i 1860.

“THE HE-SHE-LADIES” MUNTRET OCH OPPRØRTE LONDON I 1870

I mange år, viste det seg, ble ­det­ meste av den melken man kunne kjøpe i byen slett ikke levert av ­velstående gårdsbruk, men kom fra kuer som ble holdt innesperret i mørke lagerlokaler like ved byens bryggerier. Der måtte de spise swill, restprodukter fra bryggeriene, noe som gjorde at den melken de ga, var nesten blottet for næring. Den dårlige kumelken ble identifisert som årsak til den utbredte feilernæringen blant barna i New York. I én artikkel ble det sagt at 8000 barn døde på grunn av dårlig melk hvert år, noe som nok må anses som en overdrivelse.

Man jukset også med melken ved først å spe den ut med vann og så tilsette mel for å få den til å tykne, samt gulrotsaft og gult fargestoff for å lure smaken og synet.

En godteriprodusent tok arsenikk i stedet for gips da han skulle erstatte sukk­eret. Tegning fra 1858.

© Cartoon Collector/Print Collector/Getty

5. Godterier ble iblandet arsenikk

Det var ingen hemmelighet at kakene og go­dteriene som ble solgt på det britiske markedet på 1800-tallet ofte var av dårlig kvalitet. Ikke minst gjaldt dette de fargeglade godt­erier som spesielt barn syntes om. Godteriet inneholdt ofte betydelig mindre sukker enn det som ble påstått fordi ekte sukker var dyrt. I stedet spedde man ut produkt­ene med forskjellige slags erstatninger, så som gips eller knust kalkstein.

Diverse lovforslag var blitt lagt fram som skulle forhindre jukset, men det britiske parlamentet ville nødig gi lover som kunne tenkes å forstyrre det frie næringslivet. Så kom «godteriforgift­ningen i Bristol", og politikerne kunne ikke lenger unnlate å handle.

Det hele begynte da godte­selgeren William Hardaker, som hadde bod på torget i Bristol, kjøpte godteri av produsenten Joseph Neal. Sistnevnte forsøkte som vanlig å redusere sine priser ved å erstatte en del av sukkeret i godteriet med gips som han kjøpte hos en apoteker. Men i stedet for gips­ fikk han ved en feiltagelse en pose arse­nikk. Sukkertøyet både smakte vondt og så merkelig ut, men likevel solgte Hardaker det. Mer enn 200 mennesker ble syke i arsenikkforgiftning, og minst 20 av dem døde.

Skandalen fremtvang strengere forskrifter for apotekenes virksomhet og hvilke tilsetningsstoffer som kunne brukes når man produserte matvarer. 

Forfatteren Upton Sinclair avslørte hvor utbredt svineriet var i kjøttbransjen.

© Library of congress

6. Smuss og utøy i pølsedeigen

I 1906 ble boken The Jungle av Upton Sinclair utgitt. Den ble straks en sensasjon. Det ble fortalt om virkeligheten på de amerikanske slakterie­ne, og selv om allmennheten hadde hatt mistanke om at ikke alt sto så bra til, var det få som kunne ha ant hvor utbredt jukset og skitten var. Spesielt gripende var skildringen av pølseproduksjonen, som viste at pølsene kunne inneholde
nesten hva som helst.

I mange tilfeller ble pølsekjøtt som var utgått på dato solgt på nytt – kjøtt som allerede hadde begynt å råtne kunne farges og behandles med tilsetninger for deretter å stoppes i nye pølseskinn. Dessuten hendte det at man blandet smuss og sagflis i pølsedeigen, for ikke å snakke om både rottekjøtt og rottedritt.

MAKTKAMP URARTET TILL SKREKKVELDE

Det ble en kjempeskandale, og allerede samme år brukte president Theodore Roosevelt oppstyret rundt Sinclairs bok til å presse gjennom lovgivning som skulle rydde opp i den snuskete matvareindustrien. Upton Sinclair mente at lovene var tannløse og at jukset bare ville fortsette.

Nye skandaler fulgte ganske riktig, og etter som årene gikk, ble lovene skjerpet og kontrollen stadig mer omseg­gripende.

Foreldre leker med et barn som har fått nyrestein etter å ha drukket melkepulver i Chengdu i 2008. Minst seks barn døde av melken.

© China photos/Getty

7. Tørrmelk drepte kinesiske barn

Det var i Storbritannia og deretter i USA at mange av de store matskandalene ble oppdaget på 1800-tallet. I våre dager er det først og fremst ­Kina som har fremstått som matjuksets hjemland. Der har man i dag de perfekte betingelsene – markedet er kjempemessig samtidig som de siste tiårenes raske folkevan­dringer har ført til raske endringer på markedet. Store mengder varer må importeres til storbyene samtidig som kontrollen med maten er mangelfull. Alt dette har ført til utallige skandaler, blant annet en da det viste seg at man hadde samlet inn fett fra byenes avløp og deretter solgt det videre som matfett.

Men den mest beryktede er likevel den melkesvindelen som ble avslørt i 2008. Flere produsent­er av melk, tørrmelk og morsmelkerstatning hadde tilsatt det nitrogenrike kjemikaliet melamin i produktene sine. Slik kunne man få det til å virke som om melken var spesielt proteinrik.

Hundretusener av barn antas å ha drukket de forgiftede produktene. Hvor mange som ble skadet, er fremdeles ukjent, men min­st seks barn døde, sannsynligvis mange flere. Skandalen rystet myndighetene og ble et klart bevis for at man langt fra kan garantere at alle næringsmidler som selges i landet, er ufarlige. En stikkprøve i 2003 tydet på at så mye som en femtedel av alle mat­varer som ble solgt i Kina ikke oppfylte de offisielle helsekravene.

Kanskje du er interessert i