Englands første koloni i Amerika var tenkt som base for de stats-autoriserte piratene, kaperne, som plyndret på Atlanterhavet.

© Bridgeman Images

Roanoke: Mysteriet om den forsvunne koloni

England ville etablere sin første permanente koloni i den nye verden på øya Roanoke ved den amerikanske østkysten. Men både kolonien og 110 menn, kvinner og barn som hadde slått seg ned der, forsvant sporløst.

12. januar 2018 av Natasja Brostrøm

Fra dekk speider John White lengselsfullt inn mot kysten. Mellom sandbankene skimter han øya Roanoke, der han i 1587 etterlot en nyetablert koloni med 84 menn, 17 kvinner og ni barn. 

Blant dem var Whites datter, svigersønn og barnebarnet Virginia. Hun var det første engelske barnet som var født i Amerika, og ble kalt opp etter området. 

Den gangen så fremtiden dyster ut for kolonien, og White lovet å komme tilbake etter tre måneder. Nå har det gått tre år. 

Appetitt på verdensherredømme

Kolonien der White har etterlatt hele familien sin er et av Englands første spede forsøk på å etablere en base i Amerika. 

England er fremdeles bare et lite land i Europas utkant, med en svakhet for sjørøveri, særlig av den spanske vestindiaflåten. Kaperne er statsautoriserte sjørøverkapteiner, støttet av den engelske dronning Elisabet 1. 

Blant dem er prominente personer som sir Walter Raleigh og Francis Drake. Toktene sikrer investorer rask avkastning, og skaffer ettertraktede varer til England.

De første drømmene om en engelsk koloni i Amerika springer ut av et ønske om en militærbase der piratene kan hente friske forsyninger og gjøre toktene mer lukrative ved å bli lenger. 

De første kolonistene er derfor utelukkende menn, de fleste soldater som får i oppdrag å bygge et fort på øya Roanoke. 

Den amerikanske østkysten er valgt på grunn av den strategiske plasseringen i forhold til de spanske skipenes seilrute på vei hjem fra De vestindiske øyer.

Bak kolonien står det også mer visjonære menn. Deres håp er at England med kolonien skal begynne sin egen produksjon av ettertraktede varer som sukker og bomull. 

Men for de fleste investorer er slike perspektiver for langsiktige – de vil ha raskt utbytte.

Kolonistene er samlet til Virginia Dares dåp. Hun var det første barnet som ble født i kolonien, og ble oppkalt etter området. 

© Getty Images

Militærbase blir en fiasko

I 1585 kommer de første kolonistene til Roanoke, med instrukser om å behandle de lokale indianerne med respekt. 

Forholdet til dem er livsviktig, for frem til de har funnet metoder til å dyrke jorden er kolonistene avhengige av forsyninger.

Indianerne beskrives av en ekspedisjonsdeltager som: «...behagelige, elskelige og trofaste og fri for beregnende og forræderske egenskaper». 

Dessverre kan ikke det samme sies om kolonistene. Da de oppdager at det mangler en sølvkopp etter et besøk i en indianerleir, beskylder de indianerne for å ha stjålet koppen, og brenner avlingene deres. 

Til slutt er forholdet mellom indianere og kolonister så dårlig at kolonistene ikke har mulighet til å skaffe mat fra indianerne, og må dra hjem.

Sivile kolonister på Roanoke

Engelskmennene bestemmer seg for å gjøre nok et forsøk. Denne gangen med en permanent koloni, bebodd av sivile kolonister. 

Eventyreren og kunstneren John White, som før har deltatt i ekspedisjoner til øya, blir utnevnt til guvernør over Roanoke, og i 1587 drar han mot det nye landet i spissen for 110 menn, kvinner og barn.

De første sivile kolonistene er vanlige folk, håndverkere med koner og barn og tjenestefolk. Og de må ha hatt en usedvanlig eventyrlyst, for reisen er en stor prøvelse. 

Så lenge været er bra kan kolonistene oppholde seg på dekk, men i storm er de henvist til å holde seg i den vonde luften under dekk, der det vrimler av rotter og kakerlakker. 

Menyen består av skipskjeks og tørket kjøtt og fisk, som blir mer og mer inntørket eller muggent og markspist i løpet av reisen.

Kolonistene kommer til slutt velberget frem til Roanoke, men underveis er det mye som har gått galt. 

Ekspedisjonens plan er å hente ekstra forsyninger på veien, som salt, kveg og matvekster som kan dyrkes på Roanoke. 

Men planen blir avblåst av kapteinen. Han mener det er altfor risikabelt å legge til for å ta om bord forsyningene.

22. juli 1587, etter to en halv måned til sjøs, kommer kolonistene frem til Roanoke. 

De bosetter seg i den forlatte militærkolonien, men en uke etter ankomst inntreffer den første, skjebnesvangre hendelsen: En kolonist som har gått på krabbejakt, blir funnet med knust hode – drept av indianere. 

John White føler straks at han er nødt til å gjengjelde angrepet, men ved en feiltakelse angriper kolonistene i stedet en vennligsinnet stamme.

White drar av gårde

Forholdet til indianerstammene er nå så dårlig at kolonistene ikke kan hente hjelp her, og det blir snart klart at situasjonen er uholdbar. 

Koloniens utilstrekkelige forsyninger minker raskt, og trusselen om angrep fra indianerne er overhengende.

Da skipet som har brakt kolonistene til øya gjør seg klar til å reise en måned etter ankomsten, overtaler kolonistene John White til å bli med tilbake til England etter proviant og mannskap.
27. august drar han av sted.

Men skjebnen er ikke nådig mot kolonistene. Da White kommer tilbake til London, har det brutt ut krig mellom England og Spania, og dronningen har innført utreiseforbud for alle skip. 

De må være klar til å kjempe mot spanjolene. Da utreiseforbudet endelig blir opphevet, har interessen for den fjerne kolonien kjølnet blant de opprinnelige investorene, og ingen er villige til å utruste en ny ekspedisjon.

John White er blakk, og må i stedet forsøke å hekte seg på griske kjøpmenn og kaperkapteiner, men gang på gang må han gi opp å nå frem. 

Det viser seg stadig at kapteinene er langt mer interessert i å plyndre handelsskip enn i å komme kolonistene til unnsetning. 

I 1590 klarer John White endelig å finne en ekspedisjon som er villig til å hjelpe ham med å komme seg tilbake for å se hvordan det står til med kolonistene.

Indianerlandsbyen Pomeiock, tegnet av John White på en av ekspedisjonene til Roanoke. Husveggene er laget av sivmatter som kan trekkes opp etter behov. 

© Learnnc

Et farlig oppdrag

I august 1590 ser White endelig Roanoke i horisonten, men været er så dårlig at skipet ikke kan seile inn til kysten på flere dager. 

Ekspedisjonen er voldsomt forsinket av plyndringstokt, og orkansesongen er faretruende nær.

Plutselig oppdager White noe som får hjertet hans til å slå et ekstra slag. Et mulig livstegn. En røyksøyle stiger opp fra øya nær stedet der han forlot kolonistene.

Neste morgen blir to lettbåter satt på sjøen. White hopper i den ene. Våpenmesteren på Hopewell skal avfyre varselskudd «med rimelige mellomrom mellom hvert skudd», slik at alle på land er klar over sjømennenes ankomst.

Halvveis inne mot kysten ser White en ny røyksøyle lenger ute, og endrer kurs. Men mennene finner ingen spor etter kolonistene, og skuffelsen er enorm.

Neste dag drar White og kaptein Cocke fra Hopewell igjen inn mot øya. Flere fra mannskapet følger i kjølvannet i en annen båt. Whites båt kommer trygt frem, men mennene i den andre båten er ikke så heldige. 

En kraftig bølge tipper båten rundt. Sju mann drukner, mens fire får reddet seg i land. Etter dette er stemningen blant mannskapet på mytteriets rand.

Kaptein Cocke får imidlertid roet gemyttene. Den grunnstøtte båten blir berget, og de 19 mennene fortsetter mot Roanoke. 

Her får de øye på en ny røyksøyle, og forsøker å fange eventuelle overlevendes oppmerksomhet med «lyden av trompeter, og deretter en masse kjente engelske melodier og sanger…men vi fikk ikke noe svar», beretter Whites dagboksnotater. 

Nok en gang er det ingen spor etter kolonistene – røyken stammer fra kvister og tørre trestammer som er blitt antent av lynnedslag i et uvær. 

Vil du ha flere mystiske historier fra kolonitiden?

Da får du det beste tilbudet på et HISTORIE-abonnement her

Kolonistenes hemmelige tegn

Båtene seiler rundt øya på nordsiden, og legger til ved stranden. Her finner de for første gang et tegn. I barken på et tre står tre mystiske bokstaver, «CRO».

Funnet gjør John White vill av glede, for inskripsjonen er «…et hemmelig tegn, avtalt da jeg tok avskjed, som var at de måtte sørge for å skrive eller skjære i et tre eller en dørstolpe hvor de måtte befinne seg».

En av de få stammene som stadig er vennligsinnede overfor kolonistene, er stammen croatoan, bosatt på øya med samme navn sør for Roanoke. 

Forbokstavene i barken overbeviser White om at kolonistene har søkt ly her.

Det at navnet ikke er skrevet ferdig kunne tyde på at den som har skrevet det er blitt avbrutt. Kanskje skutt. Men Whites notater er stadig fortrøstningsfulle:

«Jeg hadde insistert på at skulle de komme i en utsatt situasjon på et av stedene, måtte de i tillegg til navnet eller bokstavene skjære inn et malteserkors, men vi fant ikke et slikt tegn», noterer han i dagboken sin.

Ved kolonistenes fort finner mennene hele navnet på stammen risset inn i en stolpe. Også denne gang uten et kors.

«Jeg gledet meg over at jeg med sikkerhet hadde funnet et tegn på at de var i god behold hos croatoan», skriver John White. Men bortsett fra inskripsjonen er kolonien som sunket i jorden. 

Innlemmet i indianerstamme eller drept av spanjoler?

  • Drept av indianere
    Da kong Jakob 1. (1566-1625) opprettet en koloni i Chesapeake Bay, kom engelskmennene i kontakt med en høvding ved navn Powhatan. Han skrøt av at det var han som hadde slaktet kolonistene. Dermed havnet engelskmennene i en kattepine, for Powhatan var en viktig alliert. Det er mulig at høvdingen snakket sant, men han hadde ingen bevis for påstanden sin.

  • Drept av spanske kolonister
    Spanske skip forsøkte flittig å lokalisere kolonien, men bukten og den ublide kysten beskyttet engelskmennene. Noen mener at spanjolene fant kolonien, drepte kolonistene, og slettet alle spor. Teorien er ikke usannsynlig, men det er ikke funnet noen bevis for den.

  • Kolonister spiste hverandre
    Kolonien var på randen av en sultkatastrofe da White forlot den, og en av de mer radikale teoriene argumenterer for at kolonistene drepte og spiste hverandre for å overleve – eller at indianerne spiste kolonistene. Arkeologene har ikke funnet bein-rester eller annet som underbygger teorien. Den kan heller ikke forklare hvorfor husene i kolonien var forsvunnet.

  • Forliste ved mislykket flukt
    Da John White reiste, etterlot han en båt. Denne båten manglet da guvernøren etter tre år kom tilbake til Roanoke. Teoretisk sett kan kolonistene ha tatt båten i et mislykket forsøk på å komme seg hjem. Det forklarer imidlertid ikke hvorfor koloniens hus var borte. 

Orkan kommer i veien

Likevel er ikke John White bekymret. Kanskje har kolonistene demontert de kostbare trehusene for å ta dem med og sette dem opp et annet sted.

Redningsgruppen går i båtene for å seile ut til de ventende skipene, mens været skifter. En storm er under oppseiling, og da den utvikler seg til orkan, må letingen innstilles. 

Som siste utvei beordrer kapteinen at alle kabler og tau kappes, slik at skipene ikke tvinges inn mot de frådende skjærene. Skipene unngår med nød og neppe å bli blåst inn mot kysten. 

I stedet driver de ut på det åpne havet, der kapteinen avgjør at de skal søke mot Puerto Rico for å ta om bord vann og forsyninger.

Da skipene når øygruppa Azorene, får orkansesongen kapteinen til å gjøre om på den opprinnelige planen om å seile tilbake til Roanoke. John White må se seg slått en gang for alle.

Whites ensomme endelikt

Etter en lang og strabasiøs reise seiler guvernøren endelig inn i Plymouth 24. oktober 1590. Alle kolonidrømmer er knust, og for John White gjenstår ingenting annet enn ensomheten. 

Resten av sitt liv spekulerer han over skjebnen til datteren, svigersønnen og barnebarnet Virginia. I 1593 skriver den døende White til en venn:

«Jeg overlater forløsningen av min strandede gruppe, kolonistene i Virginia, til den barmhjertige hjelp fra den allmektige».

Fra 1607 forsøker England flere ganger å etablere en koloni lenger nord, og sender ekspedisjoner ut herfra for å finne spor etter de forsvunne kolonistene – uten hell. 

I dag er kolonistenes skjebne fortsatt et mysterium.

Først i 1620 fikk engelskmennene etablert en varig koloni i Chesapeake Bay. Byen heter i dag Jamestown.

Les mer

Lee Miller: Roanoke: Solving the Mystery of the Lost Colony, Penguin Books, 2002. Karen Ordahl Kupperman: Roanoke, the Abandoned Colony, Rowman and Littlefield, 1991.

Kanskje du er interessert i