Tolv stater fra historiens glemmebok

Har du hørt om staten Vandalia? Eller hva med Pinnsvinlandet? Historien rommer mange eksempler på stater og imperier som har oppstått og senere gått til grunne. Vi forteller om 12 av de som er minst kjent.

Alexander den Stores kjempemessige Romerrike, Det osmanniske riket, Østerrike-Ungarn og Sovjetunionen er eksempler på riker og stater som oppsto og senere forsvant.

Men også mange mindre riker og land har oppstått gjennom tidene for senere å gå til grunne. Historien om dem er historien om hvordan tilfeldigheter og smarte planer ofte har ført en utvikling i en uventet retning. Vi har sett på 12 av de som er minst kjent og gir deg historien om dem her.

Bruk lenkene nedenfor for å se nærmere på hvert enkelt.

Senàrica: Storslått prakt i miniformat

Innbyggerne i to små landsbyer i fjellene i Abruzzo, Senàrica og Poggio Umbricchio, hadde rundt 1343 kjempet tappert mot den mektige krigsherren Luchino Visconti av Milano. Derfor fortjente de sin selvstendighet og en egen stat, mente dronning Johanna av Napoli.

Da den nye staten så dagens lys, hadde den en samlet befolkning på knappe 300 sjeler, men det betydde ikke at man ikke hadde ambisjoner.

En sølvfarget løve som åt en slange

Da man skulle velge styreform, ble blikket rettet mot Venezias pomp og prakt som var svært imponerende. Derfor valgte befolkningen den samme republikanske modellen med en doge som statsoverhode. Den nye dogen kom fra en av områdets mektigste familier, Senàrica, og fikk sete i landsbyen som nå også ble navnet på staten. Som våpenskjold valgte han en sølvfarget løve som eter en slange.

Overlevde i fire århundrer

Det mest bemerkelsesverdige ved den lille staten med et innbyggertall som holdt seg nokså konstant opp gjennom tidene, var at den overlevde i cirka fir århundrer. Først da kongerikene Napoli og Sicilia sluttet seg sammen i 1816, begynte selvstendigheten å rakne, og da Giuseppe Garibaldi samlet Italia til ett rike midt på 1800-tallet, ble Senàrica igjen en fjellandsby som mange andre.

Men løven i sølv henger fremdeles i landsbyens kirke, som stadig har status som katedral.

Cospaia: Republikk ved en feiltagelse

Området som tidligere utgjorde republikken Cospaia, ligger nær byen San Giustino i Perugia-provinsen i Italia.

Pave Eugenius 4. sto til knes i gjeld og skyldte storhertugen av Firenze 25 000 dukater. Pavestaten kunne ikke gjøre opp for seg, og i 1440 ble partene enige om at gjelden kunne slettes gjennom en territorialavståelse. Slik gikk det til at pavestaten ga fra seg byen Borgo San Sepolcro (som nå heter Sansepolcro) slik at den i dag tilhører Toscana og ikke Umbria.

Staten oppsto i ingenmannsland

Den nye grensen skulle følge et elveløp like sør for byen. Elven ble i avtalen bare omtalt som Rio, og først etterpå ble man klar over at det faktisk fantes to elveløp som lå cirka 500 meter fra hverandre. Men i stedet for å innlede nye og vanskelige forhandlinger, vedtok partene et slags ingenmannsland mellom de to elveløpene.

Beboerne i landsbyen Cospaia, som lå i landet ingen eide, var lykkelige. De grunnla republikken Cospaia og avskaffet straks skatter, forsvar og kostbar siviladministrasjon. I stedet ville de eksistere som en liten frihandelssone.

Tobakkshandelen førte til oppsving

Det store oppsvinget kom til Cospaia i 1574 da en kardinal importerte de første tobakksplantene og overlot dem som gave til en nevø i Borgo San Sepolcro. Dyrkingen ble en umiddelbar suksess, men storhertugen i Firenze la store skatter på tobakken. Pavestaten nedla forbud mot tobakk, mens jordeierne i Cospaia, som snart hadde plantet tobakk over hele republikken, kunne selge den skattefritt til røykere fra nabostatene.

Det gikk bra i mange år, men etter hvert fikk skurkaktige individer en snedig idé: De smuglet tobakk inn i Cospaia for å selge den der. Paven og storhertugen fikk nok 25. mai 1826. De ferdigforhandlet resten av avtalen fra 1440 og delte landet mellom seg, og dermed ble republikken Cospaia avskaffet.

Vandalia: Krøll med navnevalget

Allegheny Mountains 1751

I 1748 fikk britiske tomtespekulanter tillatelse til å grunnlegge en ny koloni vest for Allegheny-fjellene i Nord-Amerika. Kolonien ville de kalle Pittsylvania. Det meldte seg også nybyggere, og de gikk i gang med skogrydding. Men indianerkrigene pågikk for fullt i området, og koloniseringsprosjektet ble utsatt gang på gang.

Oppkalt etter vandalene

I 1761 ble George 3. kronet i London. Kolonistene øynet en mulighet til å finne støtte i imperiets hovedstad, og de vedtok derfor å oppkalle det fremdeles navnløse territoriet etter den nye dronningen, Charlotte.

Men de kunne ikke bli enige om hvorvidt kolonien skulle hete Charlotiana, Charlotina eller rett og slett Charlotta. Plutselig var det en som fikk en glup idé som alle samlet seg om. Dronningen var av tysk avstamming og mente at hun kunne føre sin slekt tilbake til oldtidens germanske stamme, vandalene. Derfor måtte navnet selvsagt bli Vandalia!

Men navnevalget var likevel ikke avklart da den amerikanske selvstendighetskrigen ble innledet i 1777. Nybyggerne så det nå som en betydelig ulempe å flagge lojalitet overfor dronning Charlotte, og dermed gikk de inn for at USAs 14. og nyeste stat måtte hete Westsylvania.

Men også den planen gikk i vasken, for to delstater som allerede eksisterte, ville ikke finne seg i at deres ekspansjonsmuligheter vestover ble blokkert. Så da disse i 1780 ble enige om å trekke en felles grense mellom seg, ble størstedelen av det som skulle blitt Vandalia, delt mellom Kentucky og West Virginia.

Islands of Refreshment: Statsoverhodet druknet

Tristan da Cunha - Islands of Refreshment

Øygruppen Tristan da Cunha ble oppdaget i 1506, men fikk ikke permanent bosetting før i 1810. Da landsatte det amerikanske skipet Baltic av Massachusetts tre mann på øya - italieneren Tomaso Corri og to amerikanske borgere, Williams og Jonathan Lambert.

Lambert tok ledelsen. Han omdøpte øyene til republikken Islands of Refreshment og innsatte seg selv som president. Avisen Boston Globe brakte faktisk en melding om den nye staten 18. juli 1811 med en beskrivelse av øyenes nasjonalflagg.

Presidenten druknet

De tre klarte seg tilsynelatende bra. De solgte selskinn og olje fra sjøelefanten til handelsskip som kom forbi, men 17. mai 1812 gikk det galt. President Lambert og Williams druknet under en fisketur på havet.

Corri fikk hentet to andre menn til øya, og de utvidet aktiviteten med dyrking av korn og grønnsaker samt svineoppdrett. Men ting ble aldri de samme, for i juni samme år brøt det ut krig mellom USA og Storbritannia.

Innblandet i stormaktsspillet

For å komme amerikanerne i forkjøpet skyndte britene seg å annektere øyene. Men det fikk ingen praktisk betydning før i 1816 da det for alvor hadde gått storpolitikk i saken. Da ble republikken formelt nedlagt og en britisk militæravdeling stasjonert på stedet. Det skulle hindre Frankrike i å bruke Tristan da Cunha som base i et mulig forsøk på å befri Napoleon Bonaparte på Sankt Helena, mange hundre nautiske mil lenger nord.

Ikke-krigen om Pinnsvinlandet

Madawaska 1881

I 1839 oppsto det nord i Maine, USA, en spent situasjon som fikk navnet Aroostok-krigen. Parisavtalen fra 1783 hadde satt sluttstrek for den amerikanske uavhengighetskrigen, men man hadde unnlatt å trekke en nøyaktig grense mellom det nye USA og Britisk Nord-Amerika, senere Canada. Både delstatene Massachusetts og Maine ønsket kontroll over de skogrike områdene ved Aroostook-elven, samtidig som de britiske provinsene Quebec og New Brunswick også gjerne ville utvinne tømmer i området.

Sagbrukseieren heiste flagget

Saken sto i stampe helt til 4. juli 1827 da den innflytelsesrike sagbrukseieren John Baker heiste et amerikansk flagg på stedet. Hans kone hadde sydd det, og idet det gikk til topps i stangen proklamerte Baker den uavhengige republikken Madawaska.

Baker følte seg som amerikaner, men hadde ingenting imot at fransktalende tømmerhoggere slo seg ned i République du Madawaska, som den tospråklige staten også kom til å hete. Navnet Madawaska er et indiansk ord som betyr Pinnsvinlandet.

Men et sentralt styresett ble aldri etablert, og myndighetene i Maine så en viktig ressurs gå til spille fordi skogfellingen skjedde helt uten kontroll.

I 1838 sendte de en militær avdeling inn i republikken, og britene gjorde det samme. Det ble aldri noen konflikt, bortsett fra et slagsmål mellom et par grupper tømmerhoggere. Forhandlinger førte til at det ble etablert en formell grense i 1842.

Det eneste som ble igjen av republikken Madawaska, var den lille byen av samme navn som ennå i dag ligger fredelig ved elvebredden på amerikansk side av grensen.

Riograndense: Garibaldis brasilianske eventyr

Kvegbøndene i Brasils sørligste provins, Rio Grande do Sul, var misfornøyde med sentralregjeringen og særlig den unge keiseren, Pedro 2. Årsaken var at kjøttet de produserte, ble skattlagt.

Det var en av flere årsaker til at utviklingen slo ut i åpent opprør i 1835, og i september året etter erklærte provinsen sin selvstendighet og tok navnet republikken Riograndense.

Støtte fra Garibaldi

På dette tidspunktet fikk opprørerne støtte fra Giuseppe Garibaldi (1807-1882). Han hadde tatt med sine revolusjonære erfaringer fra Italia da han måtte søke eksil i utlandet med en dødsdom hengende over hodet etter et mislykket opprørsforsøk i provinsen Piemonte.

Garibaldi deltok da opprøret 24. juni 1839 spredte seg til naboprovinsen, Santa Catarina, og førte til opprettelsen av republikken Juliana med den lille havnebyen Laguna som hovedstad.

Juliana brøt sammen

De to nye republikkene inngikk en føderasjon, men Juliana sprakk etter bare fire måneder.

Man tror at Garibaldi hadde hyret 50 erfarne britiske leiesoldater, men da det gikk opp for dem hvilken formidabel hær den brasilianske staten ville møte dem med, seilte de videre, med det resultatet at republikken Juliana kollapset 15. november.

Britene dro til Falklandsøyene, og Garibaldi samlet Italia

Britene fant en øy i Sør-Atlanteren som de kalte Juliana, og der bosatte de seg sammen med noen brasilianske kvinner de hadde tatt med på turen. Dermed ble republikken Juliana det første permanente britiske nærværet på Falklandsøyene.

Garibaldi selv dro raskt videre og ble senere personen som samlet Italia til ett rike.

Republikken Riograndese eksisterte til 1845 da den ble innlemmet i Brasil.

Republikken Ezo: Keiseren sa nei til amerikansk demokrati

Enomoto Takeaki og de andre lederne av republikken Ezo

I 1868 hadde patriotiske samuraier sør i Japan fått nok av Tokugawa-shogunatet, som hadde hatt makten siden 1603.

I 1853 hadde shogunatet begynt å praktisere sakoku, den tradisjonelle isolasjonistiske utenrikspolitikken, noe samuraiene sterkt mislikte. De ønsket å gjeninnføre keiserdømmet, og det førte til krig. De nasjonalistiske samuraiene var sterkest, og restene av shogunatets styrker måtte flykte til øya i nord.

Den uavhengige republikken Ezo

Der proklamerte de 21. januar 1869 den uavhengige republikken Ezo. Admiral Enomoto Takeaki ble utpekt til å være den første presidenten, og etter planen skulle man gjennomføre demokratiske valg og etablere en politisk ledelse etter amerikansk mønster.

Og i takt med tanken om større åpenhet inviterte Enomoto landene i Vesten til samarbeid. Storbritannia sendte straks en legasjon, og Frankrike sendte offiseren Jules Brunet som senere skulle bli både fransk generalstabssjef og krigsminister. Brunet inndelte hæren i fire divisjoner og etablerte en kommandostruktur etter fransk mønster. Frankrike sendte også store mengder våpen.

Ble til Hokkaido

Men keiser Meiji, som nå satt med makten i resten av Japan, avviste alle anmodninger om gjensidig anerkjennelse. I stedet sendte han en hær på 7000 mann, og etter en rekke slag overga Enomoto seg 26. juni 1869.

Kommandanten for den keiserlige hæren, Otori Keisuke, ble så imponert over Enomotos krigstaktikk at han bestemte seg for ikke å henrette ham. Men republikken Ezo ble avviklet, og 20. september 1869 fikk øya sitt nåværende navn, Hokkaido.

Negros: Bløffet seg til lett seier

I november 1898 gjorde revolusjonære grupper på den filippinske øya Negros opprør mot det spanske kolonistyret.

Ved synet av tungt bevæpnede opprørere på marsj mot hovedstaden Bacolod, overga spanjolene seg og forlot øya. Først for sent oppdaget de at opprørernes "rifler" var skåret ut av palmegrener, og at "kanonene" var svartmalte og sammenrullede bambusmatter.

USA som var Spanias rival i regionen, anerkjente republikken Negros, men etter at amerikanerne hadde tatt makten på Filippinene, ble republikken nedlagt i april 1901.

Guria: Tsarens nøling var ikke smart

Tsar Nikolai 2.

Den første russiske revolusjonen i 1905 slo feil. Tsaren svarte med voldsomme represalier mot de revolusjonære kreftene, og roen ble gjenopprettet. Men et sted i imperiet holdt faktisk revolusjonen ut en stund, og det var kanskje historiens første marxistiske opprør som ble gjennomført etter oppskriften.

Uroen ulmet i Guria

Guria var en liten og utarmet provins vest i Georgia, og der hadde uroen allerede ulmet i lang tid da revolusjonen kom.

Befolkningen besto av fattige bønder som for det meste var husmenn under den mektige prinsen Machuyadze, som eide store gods i provinsen.

Men det sosialdemokratiske Menshevik-partiet vant oppslutning blant de fattige, og i 1903 ble det innført en boikott av de store landeierne. Arbeiderne nektet å betale skatt, og siden de også nektet å samarbeide med andre deler av det offisielle Russland, brøt provinsadministrasjonen snart sammen.

Tsaren tok sjansen

Men tsar Nikolai 2. langt borte i Moskva begynte å nøle. Han fant det ikke bryet verdt å spandere en kostbar militæroperasjon mot de oppviglerske bøndene, så han tok sjansen på å la være.

Da revolusjonen kom i 1905, var provinsen allerede under de revolusjonære bøndenes kontroll. De proklamerte republikken Guria, utpekte en ny administrasjon og erklærte - som noe ytterst progressivt - total likhet mellom menn og kvinner. Da disse ideene spredte seg til store deler av Georgia, skjønte tsaren at han måtte gjøre noe med det.

I mars 1905 sendte han general Alikhanov-Avarsky til Guria med 10 000 soldater, men da juli kom og motstanderne ennå ikke hadde gitt seg, trakk han troppene ut igjen. Etter flere forhandlingsforsøk ble nok en hær sendt til Guria i september, men felttoget endte med et forsmedelig nederlag ved Nasakirali.

Tsaren knuste Guria

I desember 1905 hadde opprørende tatt kontrollen over hovedstaden Ozurgeti, men da mistet tsaren tålmodigheten.

Med oberst Krilov i spissen sendte han en betydelig hær til Georgia. Republikken Guria ble brutalt knust og opphørte formelt å eksistere 10. januar 1906.

Det sentralkaspiske diktaturet

Mens første verdenskrig gikk mot slutten og Russland sto til knes i revolusjonære omveltninger, så en gruppe armenske antikommunister sitt snitt til å gjennomføre et ublodig kupp i sovjetkommunen Baku ved bredden av Det kaspiske hav. De kastet kommunistlederne på dør og proklamerte 26. juli 1918 Det sentralkaspiske diktaturet.

Støtte fra Storbritannia

Den internasjonale anerkjennelsen uteble, men den nye staten fikk støtte fra uventet hold. Britene foretrakk at et kommunistisk Russland ble holdt på avstand, og ønsket samtidig ikke at tyrkerne i sør skulle få kontroll over de rike oljekildene i Baku.

General Lionel Dunsterville bega seg derfor til Baku i spissen for en ekspedisjonsstyrke. Britene sørget også for at 26 kommissærer fra sovjetkommunen som var på flukt, ble pågrepet i Turkmenistan og henrettet.

Presset ut av tyrkerne

Men da tyrkerne rykket nordover med en armé på 14 000 mann, innså kommandanten for The Dunsterforce det håpløse i situasjonen og ga ordre om å evakuere Baku. Byen falt 14. september 1918, og dermed falt også diktaturet.

Imidlertid innså tyrkerne at første verdenskrig var slutt og kapitulerte to måneder senere, men før det hadde de rukket å massakrere mellom 10 000 og 20 000 lokale armenere i og rundt Baku.

Folkerepublikken Mahabad: Kommunistiske kaldkrigskurdere

Qazi Muhammad og Folkerepublikken Mahabads flagg

I august 1941gikk vestmaktene til invasjon i Iran, mens Sovjetunionen tok kontrollen over de nordlige delene av landet. Sovjeterne hadde alltid hatt blikket rettet mot Persisk Aserbajdsjan, som de kalte landet, og da andre verdenskrig sluttet, gjorde de seg klare til å gjøre de iranske provinsene til Sovjetrepublikken Aserbajdsjan.

Under denne territoriale forvirringen uten noen iransk sentralregjering slo de lokale kurderne til. På et landområde i det nordvestligste hjørnet av Iran, litt mindre enn Sveits, forberedte de sin egen stat, og 22 januar 1946 proklamerte de Folkerepublikken Mahabad. Den fikk navnet til regionens største by, som nå også ble hovedstad.

Presidentens dobbeltspill

Qazi Muhammad ble president i den nye staten, og han førte et komplisert dobbeltspill.

Formelt ble det sagt at Mahabad var en selvstyrt republikk under iransk overherredømme, men i realiteten eksisterte landet bare som følge av en massiv sojvetisk støtte. Sovjetunionen lovte å holde den iranske hæren unna området, og den sikret landets økonomi med et løfte om å kjøpe opp hele årets tobakksavling.

Den kalde krigen ble Mahabads bane

I mellomtiden eskalerte den kalde krigen. Storbritannia og særlig USA krevde sovjetisk tilbaketrekning fra de delene av Iran de ennå okkuperte. De ville se Iran som en vestorientert makt i regionen, og Sovjetunionen måtte bøye seg for presset og trekke sine okkupasjonsstyrker tilbake.

Det førte til at Mahabad i juni 1946 lå ensomt og forlatt – uten sovjetisk militærbeskyttelse og uten noen sikker kjøper av tobakksavlingen.

De kurdiske stammelederne som hadde støttet Qazi Muhammad, ønsket å stå på god fot med iranerne og trakk seg ut. Presidentens forsikringer om at den kurdiske folkerepublikken ikke hadde hatt noe med kommunismen å gjøre, var til liten nytte.

Da iranerne rykket inn i området i desember 1946, hadde Mahabad allerede gått konkurs. Republikken ble oppløst 15. desember, og 31 mars året etter ble Qazi Muhammad hengt som landsforræder i den tidligere hovedstaden.

Republikken Minerva: Kongen erobret selv nabolandet

Minerva-dollaren. Mynten ble produsert i 10 000 eksemplarer av det kommersielle selskapet The Letcher Mint i California i 1973 – "til minne om Republikken Minerva".

Mangemillionæren Michael Oliver utropte 19. januar 1972 et rev i Stillehavet til selvstendig republikk. Navnet var Minerva. Oliver måtte få fraktet flere ladninger med sand fra Australia for å gjøre landet høyt nok til å bygge et lite tårn til nasjonalflagget.

Tonga anerkjente den nye staten

Minerva hadde ingen innbyggere, og ingen andre stater anerkjente selvstendigheten – med unntak av nabostaten Tonga som anså Minerva for å være en sikkerhetstrussel på tross av de over 50 milene med åpent hav som lå mellom dem.

21. juni 1972 kom kong Taufa’ahau Tupou 4. av Tonga personlig til Minerva. Kongen hadde med en liten gruppe soldater som i mangel av et marinefartøy ble fraktet ut om bord i en ferge. Men kongen selv ledet an.

Kongen strøk flagget

Da de var kommet nær nok, ble han rodd i land på Minerva. Så gikk han opp til det lille tårnet og fjernet flagget. Han erklærte samtidig at Tonga hadde annektert øya.

Den handlingen var det heller ingen som anerkjente – med unntak av nabostaten Fiji som protesterte. For historien hadde fått øystatenes øyne opp for at det kanskje kunne finnes verdifulle mineralforekomster under Minerva.

Kanskje du er interessert i

Innholdet fortsetter etter annonsen

Innholdet fortsetter etter annonsen