Den greske slavejenta utnyttet mulighetene i haremet fullt ut. Like etter ankomsten i 1604 ble hun sultanens haseki – hans yndling – og herfra fortsatte hun helt til topps, da hennes mindreårige sønn arvet tronen. Som mektigste kvinne i Det osmanske rikets historie styrte Kösem alt i 30 år.

© AKG/Scanpix

Kvinner kjempet om makten i sultanens harem

Bak de låste portene til sultanpalasset gikk luksus og fare hånd i hånd. Vakre slavinner utkjempet en knallhard kamp om å bli herskerens favoritt, slik at de kunne oppnå makt og redde barna sine fra en altfor tidlig død.

16. februar 2017 av Esben Mønster-Kjær

Sultanens makt kjente ingen grenser. Han var «Guds skygge på jorden», arvtageren til de østromerske keiserne og kalif over alle muslimer. 

Fra Ungarns sletteland til Sahara bøyde millioner seg ydmykt for hans vilje, og nabofyrstene skalv av frykt for at den mektige hæren hans skulle vise seg.

Med alle sine forpliktelser trengte sultanen ro på hjemmefronten, og det sørget haremet for at han fikk – i alle fall i teorien. 

Her trengte ingen utenforstående familieinteresser inn, for alle var slaver – fra den laveste vaskekone til høyt plasserte embetsmenn. 

Og fordi sultanen hadde hundrevis av konkubiner, var arvefølgen alltid sikret, til tross for høy barnedødelighet, varierende forplantningsevne og andre trusler mot videreføringen av fyrste­dynastiene.

Haremet skulle sikre at sultanen kunne herske over halve verden fra fredelige omgivelser, men virkeligheten i Det osmanske rikets innerste hjertekammer var en helt annen. 

Bak haremsporten

Sultanen levde sammen med sine slektninger, konkubiner og tjenestefolk i det enorme Topkapi-palasset, der Bosporos skjærer seg gjennom Konstantinopel.

Bak murene bodde det flere tusen mennesker, og antall beboere økte for hvert år ettersom herskeren fikk vakre jenter og unge kvinner i gave.

En av de mange som havnet innenfor portene i år 1604, var greske Anastasia fra Tinos i Egeerhavet.

Slavejegere hadde bortført den 15 år gamle prestedatteren fra øya, og hun hadde i første omgang havnet i Bosnia.

Her la den osmanske stattholderen merke til skjønnheten. Han bestemte seg for å sende henne til Konstantinopel i et forsøk på å innsmigre seg hos sultanen.

Når en jente hadde gått gjennom palassets innerste port til haremet, eksisterte ikke lenger hennes tidligere liv og identitet.

Hun fikk nytt navn, og Anastasia ble til Mâh-Peyker, som betyr «måneformet». Ansiktet hennes hadde den runde fasongen som ble regnet som spesielt vakker blant osmanene. Fra nå av skulle hun også bekjenne seg til islam.

I Det osmanske riket var det ikke tillatt å ta muslimer som slaver, så alle kommende haremskvinner var kristne, jøder eller fra andre religioner. Men så snart de var installert i Topkapi-palasset ble de tvangsomvendt.

Strittet de imot, hadde haremsvaktene – de svarte evnukkene – mange metoder til rådighet for å få henne på «bedre» tanker. Dersom ingenting virket, ble hun tvunget ned i en sekk og kastet på sjøen.

De fleste nye slavinnene var imidlertid så skrekkslagne ved ankomsten at de lydig gjentok trosbekjennelsen:

«Det fins ingen gud utenom Allah». Etter det sa ikke jentene mye, for snakk ble ikke verdsatt i haremet. Ifølge ryktene som nådde byens europeiske ambassadører, var stemningen inne i palassets strengt bevoktede hjerte som i et kristent nonnekloster.

Her ble det forventet alvor, disiplin og avdempet fremferd.

Vakre og uberørte kvinner ble kjøpt på slavemarkedene og gitt til sultanen.

© akg/scanpix

Begynte som tjenestejenter

Jenter som Mâh-Peyker begynte på bunnen i palassets innviklede hierarki, nede på nivå med kjøkkenjentene og vaskekonene.

Først når de hadde vist at de var lydige og kvikke, kunne de håpe på et æresverv som «Bærer av vaske­kannene» eller «Vokter av badene». Begge deler ga prestisje og fast lønn.

På begynnelsen av 1600-tallet bodde det rundt 300 kvinner i Topkapi-palassets harem. Deres felles oppgave gikk ut på å varte opp sultan-familien, å passe og oppdra prinsene og prinsessene og ikke minst å levere tronarvinger slik at dynastiet Osman aldri døde ut.

Nyankomne jenter bodde på store sovesaler, mange uten vinduer, og de var under konstant tilsyn av mer erfarne kvinner og de svarte evnukkene.

Ved siden av det daglige slitet skulle jentene trenes i å glede sultanen. De lærte språk, dans, sang, instrumenter, eleganse og palassets kompliserte etikette.

Underveis oppdaget mange at haremet summet av intriger, og alle var seg selv nærmest i den evige kampen om posisjon eller bare overlevelse.

De færreste kvinnene kom i nærheten av sultanen, og hverdagen i palasset gikk stort sett ut på å skjøtte oppgavene.

Men ikke for Mâh-Peyker. Hun hadde opp­daget hvor høyt en slavinne som henne kunne nå i Det osmanske riket.

Den unge kvinnen underkastet seg haremets regler og arbeidet hardt for å lære seg alle ferdighetene hun fikk opplæring i.

Målet var å bli oppdaget av sultanen og kalt til hans seng. Bare via den kunne en ung kvinne med ambisjoner bevege seg oppover i hierarkiet i Topkapi-palasset. 

Veien til sultanens seng

Sultanen hadde rett til sex med hvilken som helst av de flere hundre slavinnene, og det var hennes plikt å gjøre sitt ytterste for å tilfredsstille ham. 

I praksis ble valget av sengepartner imidlertid diskret styrt av andre.

Ifølge Det osmanske rikets skikker hersket en sultans mor over husstanden hans, og ingen fikk komme i nærheten av sønnen uten hennes tillatelse. 

Hun bestemte ene og alene hvilke av haremets kvinner som fikk opp­gaver som avgjorde om de hadde noen mulighet for til å bli lagt merke til av sul­tanen og tenne hans begjær.

Året etter at Mâh-Peyker kom til haremet, døde sultan Ahmed 1.s mor og etterlot seg et maktvakuum i Topkapi- palassets hjerte. 

Det satte i gang en heftig kamp om innflytelse, og den unge greske slavinnen viste seg å trives i dette kaoset av renkespill.

Mâh-Peykers skjønnhet, vakre sangstemme og evne til å holde seg inne med de rette menneskene, fikk henne gjennom nåløyet til en posisjon nær sultanen. Hennes tid som foraktet tjenestejente var forbi.

 Nå tilhørte hun den utvalgte gruppen haremskvinner som skulle lyse opp herskerens tilværelse. En morgen kom det øyeblikket hun både hadde strebet etter og fryktet: Sultanen formidlet at han ønsket hennes selskap samme natt.

Som mann var Ahmed 1. ingen tiltrekkende elsker. Selv om han nedstammet fra generasjoner av vakre kvinner, hadde naturen gitt ham en firskåren og pløsete kropp, og han hadde dype arr etter kopper i kinnene. 

Mentalt var han på grensen til utilregnelig – han kunne veksle raskt mellom dumdristig mot og skjelvende svakhet, og være grusom det ene øyeblikket og øm det neste.

For en kvinne som Mâh-Peyker veide imidlertid alle mulighetene sultanen representerte opp for hans personlige mangler – og hun hadde uansett ingen mulighet for å nekte ham noe. 

Derfor fulgte hun villig med da de svarte evnukkene førte henne til Ahmed i kveldingen, og hun gjorde sitt beste for å glede ham. 

Anstrengelsene hennes ble snart belønnet, for hun fikk status som konkubine og tok dermed nok et trinn oppover haremets rangstige.

Topkapi-palasset var utformet for å holde haremet innenfor murene - klikk på tegningen og se hvordan

God sex ga privilegier

Konkubinene var sultanens faste seksualpartnere, og den statusen ga dem stor prestisje i Topkapi-palasset. Disse kvinnene fikk også mer penger enn resten av haremet, og de fikk slavinner stilt til rådighet som tjenestefolk.

I tillegg til godene hadde konkubiner også makt, for de kunne nå hviske små ønsker direkte i sultanens øre når de to var alene. 

Men en konkubine måtte også hele tiden være på vakt overfor dem hun delte herskerens seng med. 

Konkurransen om hans gunst var nådeløs, og kvinnene brukte enhver anledning til å forsøke å gå forbi hverandre. Bare en av dem kunne ha forhåpninger om å bli sultanens haseki – hans yndling.

Det viste seg at ingen kunne hamle opp med Mâh-Peyker, som brukte all sin sjarm og alle sine evner til å knytte Ahmed til seg. 

Sultanen var som besatt. Han kalte henne Kösem, som både kan bety «hårløs» og «kvinnelig anfører». Det var under dette navnet hun skulle bli kjent i verden utenfor palasset.

I Konstantinopel begynte ryktet om sultanens nye favoritt å spre seg. Også europeiske ambassadører fikk det med seg. 

På begynnelsen av 1600-tallet hadde stormakter som Frankrike, Venezia, Spania og selv det fjerntliggende England utsendinger i den osmanske hovedstaden. Alle prøvde å følge med i maktkampene bak Topkapis murer. 

Det var ikke alltid lett, for utsendingene fikk aldri adgang til haremet, der sultanen og hans kvinner holdt til. I stedet kjøpte de seg opplysninger fra evnukkene som gikk inn og ut av portene.

Den venetianske ambassadøren kjente derfor godt til kvinnen Kösem som var på vei oppover i 1612:

«Hun er vakker og dreven. Blant hennes mange talenter er hennes sangferdigheter, derfor elsker kongen henne svært høyt», rapporterte utsendingen Simon Contarini hjem.

«Hun respekteres ikke av alle, men hun blir lyttet til i noen saker og er sultanens yndling. Han ønsker å ha henne nær seg hele tiden». I tillegg til å underholde Ahmed og tilfredsstille lystene hans ga den 23 år gamle kvinnen ham også politiske råd.

Andre konkubiner ble skiftet ut, men sultanen så ikke ut til å gå lei av Kösem. Hun fikk tre døtre, og da hun hadde vist at hun kunne føde barn, kastet Ahmed ut sin forrige haseki. Nå var Kösem dronning på alle andre måter enn i navnet.

Selv de mektigste i haremet kunne aldri vite om de kom til å overleve natten.

© culture-images

Slavinner bevarte dynastiet

På den tiden da osmanene fremdeles bare var en stamme blant flere på den tyrkiske høysletten, allierte sultanene seg med nabofyrster ved å gifte seg med døtrene deres. 

Men Murat 2.s ekteskap med en serbisk prinsesse i 1435 ble det siste i sitt slag. 

18 år senere erobret osmanhæren Konstantinopel, og deretter ble sultanen regnet som så mektig at han ikke kunne nedlate seg til å gifte seg med en simpel kongsdatter.

I stedet avlet han sine barn med haremets slavinner. De ble belønnet for å føde ham gutter som kunne arve tronen. Kösems prestisje nådde nye høyder da hun i 1612 endelig fødte en sønn.

Vanligvis innebar en guttefødsel at en slavinne ble flyttet til Konstantinopels gamle palass, der hun skulle vie seg til oppfostringen av barnet. 

Men Ahmed ville ikke unnvære Kösem, så hun ble i Topkapi som hans offisielle yndling.

Fire år senere rapporterte Venezias nye ambassadør, Cristoforo Valier:

«Hun kan gjøre som hun vil med sultanen, og eier hele hjertet hans. Ingenting blir noen gang nektet henne». 

Kösem nøt makten og kvitterte for den ved å sette til verden flere gutter. Alt så lyst ut, helt til katastrofen inntraff: Den fryktede flekktyfusen gjorde sitt inntog i Konstantinopel, og Ahmed 1. ble et av mange ofre.

Tidligere var tronfølgen i Det osmanske riket blitt avgjort gjennom blodige borgerkriger, men på 1600-tallet gikk makten vanligvis til dynastiets eldste mannlige medlem. 

Uheldigvis for Kösem sto to personer foran sønnene hennes. Ahmeds yngre bror Mustafa ble ny sultan, og som enke måtte hun flytte fra Topkapi til det gamle palasset.

Kösem hadde ikke bare brått mistet all sin innflytelse – hun måtte også leve i konstant frykt for sønnenes skjebne. 

Gammel osmansk skikk påbød nemlig en nyinnsatt sultan å rydde alle potensielle rivaler av veien. Den avdøde Ahmed hadde valgt ikke å følge loven, men Mustafa kunne når som helst bestemme seg for det motsatte.

Det så ut til å være slutt på hellet – men i osmansk politikk kunne alt endre seg over natten, og Kösem kom snart tilbake, sterkere enn noen gang.

Det ble raskt klart at Sultan Mustafa var både svak og udugelig, så han ble erstattet av sin nevø, Osman 2., etter bare kort tid.

Den nye sultanen var uforsiktig nok til å provosere sin mektige livgarde, janitsjarene. De hevnet seg ved å få ham kvalt. Sultanens elitesoldater skulle senere vise seg å stå bak en rekke lignende palassrevolusjoner.

Som avslutning på den kaotiske perioden gikk tronen endelig til Kösems eldste sønn. Murat på elleve år var for ung til å regjere, så frem til han ble voksen, trengte han en sterk stedfortreder.

Kösem bestemte alt

I Det osmanske riket var barneherskere et vanlig fenomen, fordi sultanenes vane med å henrette sine brødre fjernet de eldste tronfølgerne. 

Når en mindreårig besteg tronen, ble en voksen utpekt som regent og hersket i hans navn til gutten selv var gammel nok. 

Ofte gikk oppgaven til storvesiren, som allerede sto for den daglige administrasjonen av Det osmanske riket.

Regenten kunne ikke handle etter sitt eget hode, men måtte hele tiden innhente aksept fra sultanmoren. Tittelen hennes var valide sultan, og hun hadde siste ord i mange viktige saker.

«En mors rett er Guds rett», lød et gammelt osmansk ordspråk, og sultanmorens rett hadde økt kraftig i løpet av 1500-tallet. 

Under generasjoner av mindreårige og udugelige herskere var hun blitt den reelle makten bak tronen – først uoffisielt, men etter hvert helt åpenlyst. 

Hittil hadde imidlertid ingen mor selv inntatt posten som regent for sin sønn – ingen før Kösem Sultan.

Kösem brøt alle normer for hvor langt en kvinne kunne nå da hun i 1623 lot seg hylle som Det osmanske rikets hersker. Frem til Murat 4. var voksen, kunne hun regjere i sitt eget navn.

De neste årene var all makt samlet i Kösems hender. Som sultanmor voktet hun nidkjært over Topkapi-palassets harem, og som regent utnevnte hun stattholdere til provinsene, bekjempet korrupsjonen som var i ferd med å bre om seg, og brevvekslet regelmessig med europeiske dronninger. 

Da den persiske sjahen Abbas den store erobret Bagdad i 1624, sparte hun ikke på noe for å styrke hæren, og 14 år senere ble byen gjenerobret.

Da Murat ble gammel nok til å regjere selv, mistet Kösem noe av innflytelsen, men det viste seg å være midlertidig. Sultanen døde 27 år gammel i 1640, og det brakte hans mor tilbake i maktens sentrum.

Murat etterlot seg ingen barn, og bare en overlevende bror, den utviklingshemmede veslebroren Ibrahim. 

Alle de andre var blitt henrettet av den nå avdøde sultanen. Fra dødsleiet befalte han at også Ibrahim skulle drepes, men ordren ble diskret ignorert, for hvis prinsen mistet livet, ville dynastiet Osman dø ut. 

Til tross for sine mangler var Ibrahim derfor den eneste som kunne arve tronen etter sin bror. Med ham som sultan trengte Det osmanske riket en sterk mor.

Prinsen ble kvalt og hans mor druknet. Slik sørget Mehmet 3. for å kvitte seg med sin litt for populære sønn i 1603.

© akg-images/scanpix

Alle kunne ofres

En valide sultan var mor og beskytter for sin sønn, og gjennom ham for hele Det osmanske riket. I sjeldne situasjoner kunne hun bli nødt til å velge hvem av de to hun elsket høyest. Det innså Kösem etter åtte ustabile år med Ibrahim.

«I det lange løp vil han verken la deg eller meg leve. Vi vil miste kontrollen over styret», skrev Kösem til storvesiren i 1648. «Hele samfunnet ligger i ruiner. Få ham fjernet fra tronen øyeblikkelig».

Sultanmoren var klar til å ofre sin siste sønn for å redde riket sitt og seg selv. Offisielt måtte hun la seg overtale til å akseptere at han ble avsatt og henrettet, men dette var i praksis bare for å ha formalitene på plass.

Ibrahim hadde rukket å få flere sønner før sitt fall, og en av dem ble nå plassert på tronen. Dermed skulle Kösem ha utspilt sin rolle, for ifølge sedvanen skulle hun overlate posisjonen som valide sultan til guttens mor. 

Men den fremgangsrike slavekvinnen, nå 59 år gammel, hadde ikke tenkt å gi fra seg makten. Hun sikret seg janitsjarenes støtte, og ble værende i Topkapi-palasset.

Kösem visste at hun måtte være på vakt over for den vesle sultanens mor Turhan. Den unge, ukrainske kvinnen kjente godt til haremets kompliserte maktspill, og alt tydet på at hun ønsket å ta makten i palasset.

Etter tre år bestemte Kösem seg for at trusselen mot hennes eneveldige makt måtte elimineres. Hun ville avsette barnesultanen og plassere en annen av Ibrahims sønner på tronen – en med en mer føyelig mor.

Det gikk ikke slik Kösem hadde planlagt. En slavekvinne avslørte planen for Turhan, og hun organiserte så et motkomplott. 

Sultanens mor inngikk en hemmelig allianse med den øverste evnukken, og mot dem kunne selv ikke Kösems trofaste støttespillere blant janitsjarene hjelpe henne.

3. september 1651 falt omsider den mektigste kvinnen i Det osmanske rikets historie. Ifølge ryktene som slapp ut av palasset ble hun kvalt – enten med en gardin eller sitt eget lange hår. 

Hun ble gravlagt ved siden av Ahmed, som hun hadde trollbundet så mange år tidligere, og Turhan overtok plassen som rikets sterke mor. Intrigene fortsatte med nye aktører.

Kanskje du er interessert i