I et anfall av plutselig vanvidd drepte den franske kong Karl 6. fire av ridderne i sitt eget følge

© Bridgeman

Liste: 5 sinnssyke regenter

Gjennom historien har uheldige sammenfall av arveregler, politiske intriger og psykiske sykdommer sendt makten i hendene på regenter som absolutt ikke burde hatt den.

24. juli 2017 av Stine Grynberg

Schizofreni og bipolar lidelse: Kongen trodde han var lagd av glass

Karl 6. av Frankrike (1368-1422) var en folkekjær konge. Han var elsket og beundret av undersåttene – til han plutselig begynte å vise tegn på forstyrrelse.

I 1392 ble Karl rammet av en mystisk sykdom som fikk ham til å miste hår og negler. Han begynte også å hallusinere, og mot legenes råd innledet han et stort felttog mot en fiende som ingen andre egentlig kunne se. 

Kongens reisefølge var ikke i tvil om at kongen ikke var seg selv. Det vanligvis milde temperamentet hans var avløst av hissighet, og han skjelte konstant ut både mennesker, dyr og trær.

Den store katastrofen inntraff da en av væpnerne mistet en lanse slik at den traff en hjelm. Lyden skremte Karl, som i panikk angrep sine egne folk.

Før noen rakk å stoppe kongen hadde han drept fire av sine egne riddere. Etterpå lå han i koma i to dager, og da han kom til seg selv igjen, gråt han i dagevis.

Resten av Karls liv ble en langsom reise inn i galskapen. Han hadde perioder da han fungerte normalt, men de ble færre og kortere. Innimellom nektet han for at han var konge, eller at han het Karl. 

I en periode trodde han at han var laget av glass og kom til å gå i stykker hvis noen kom for nær ham. 

Han fikk sydd jernspiler inn i klærne sine for ikke å knekke og unngikk å kjøre i hestevogn fordi ristingen ville knuse ham.

Til slutt ble det for mye for dronningen hans. Hun skaffet en elskerinne som kongen kunne la det gå utover i stedet for henne. 

Elskerinnen lignet dronningen nok til at Karl ikke oppdaget noe de første par årene. Da lureriet gikk opp for ham i et klart øyeblikk, forviste han konen og beholdt elskerinnen.

Hjernebetennelse: Kong Alfons gikk med fire hatter

Alfons 6. av Portugal (1643-1683) var ikke spesielt smart. Den lave intelligensen kan ha vært medfødt, eller en følge av en hjernebetennelse som lammet høyre side av kroppen da han var tre år.

Alfons interesserte seg ikke for å regjere og overlot ansvaret til sin mor. I stedet brukte han tiden på å overvære hunde- og hanekamper og holde store etegilder i sin egen seng – ikledd seks-sju frakker og med tre-fire hatter på hodet. 

Når kongen en sjelden gang gikk i kirken, hadde han strenge krav til lengden på gudstjenestene. Prester som overskred tidsfristen med bare et sekund, ble utvist fra Portugal. 

Til gjengjeld hadde Alfons stor interesse for nonner, som han gjerne gjorde til sine elskerinner.

Kong Afonso elsket dyrekamper og nonner.

© Polfoto/topfoto

Angst og depresjon: Sultanen fôret fiskene sine med gullmynter

Ibrahim 1. av Det osmanske riket (1615-1648) var så syk at han tilbrakte barndommen og ungdommen sperret inne i en bygning uten vinduer. 

På dødsleiet beordret Ibrahims bror, sultan Murat 4., at broren skulle drepes – han så heller dynastiet dø ut enn Ibrahim på tronen. Men moren ville det annerledes.

Da moren slapp ham ut, hadde Ibrahim mye å ta igjen, og var naturlig nok preget av fortiden. Han var 23 år og endelig fri, og mens moren regjerte det mektige riket, kastet Ibrahim seg over overvektige kvinner. 

Jo større, desto bedre. Ibrahim sendte mennene sine ut til alle hjørner av Det osmanske riket for å skaffe ham de tykkeste kvinnene.

Haremet var en konstant kilde til hodepine for sultanen. 

Da Ibrahim hørte rykter om at en av elskerinnene hans var utro, ble hele haremet på 280 kvinner – bortsett fra de to feteste yndlingene – druknet i Bosporosstredet.

Når Ibrahim hadde fri fra alle elskerinnene, nøt han å smøre inn skjegget med dyr parfyme, skyte etter undersåttene sine med en armbrøst og fôre fiskene i palassets basseng med gullmynter.

Ibrahim 1. hadde et godt øye til overvektige kvinner.

© Bridgeman

Bipolar lidelse: Britisk konge forvekslet hodeputen med sin sønn

Georg 3. av England (1738-1820) gikk i sin ungdom for å være litt av et fjols, og hoffet hans ble kalt Europas kjedeligste. 

Men i 1783 ble kongens liv snudd på hodet. Plutselig begynte han å plapre i vei i timevis – forvirret og usammenhengende – til han mistet stemmen. 

Andre ganger ble den ellers rolige kongen så rasende at han fikk fråde om munnen, for etterpå å synke ned i dyp depresjon.

Det ble så ille at hoffet tilkalte en lege som behandlet psykisk syke i en privat praksis. Kongen ble lagt i tvangstrøye og bundet til sengen. 

“Behandlingen” var tvilsom, og kongen ble ikke bedre. I stedet beskyldte han konen sin for å være en bedrager, og ble erotisk besatt av en eldre adelskvinne. 

Han trodde at hodeputen var hans avdøde sønn, og at London var oversvømt.

Etter et halvt år kom Georg til seg selv igjen og ble noenlunde frisk. Han fikk imidlertid flere tilbakefall livet ut.

Schizofreni: Kristian 7. trodde at foreldrene var troll

Kristian 7. av Danmark-Norge (1749-1808) ble aldri helt voksen; når diplomater bukket for ham, hoppet han bukk over dem. 

Samtidig var kongen besatt av å bevise sin mandighet. Han banket hodet i gulvet, skar seg til blods og gned salt i sårene for å vise at han tålte smerte.

Kristians nattlige byturer var fryktet av københavnerne. 

Sammen med sin prostituerte elskerinne, Støvlett-Katrine, ravet kongen gjennom København og raserte det ene vertshuset etter det andre.

Kristian sank med tiden så dypt ned i sykdommen at han led av hallusinasjoner. Ofte trodde han at han hadde drept noen i løpet av natten. 

Andre ganger var han overbevist om at han var en forbyttet trollunge.

Sinnssykdommen fikk Kristian 7. til bl.a. å hallusinere og bli aggressiv.

© Bridgeman

Kanskje du er interessert i