Berlin tok raskt rørposten til seg, og i 1865 åpnet den første linjen. Byen hadde til slutt 40 mil med postrør.

© Polfoto/Ullstein Bild/Getty Images

Lynrask levering: Underjordiske rør var 1800-tallets postbud

Postbud og kurerer kastet på 1800-tallet bort verdifull tid på kaoset som hersket i bytrafikken. Det tok for lang tid å få frem viktige beskjeder, så driftige ingeniører utviklet derfor et system av rør og trykkluft for å lette fordelingen av posten i storbyene.

8. juni 2017 av Karsten Prinds & Morten Kjerside Poulsen

Et 413 meter langt rør av støpejern snodde seg i juli 1861 i det offentlige anlegget Battersea Park ved Themsen. 

I den ene enden av røret var en luke åpen, og inn i mørket forsvant et sett skinner. Foran røret sto en vogn med sement, og vognens omriss passet på millimeteren til rørets diameter.

Nå skulle det bevises at trykkluft kunne flytte vogner med gods.

Ingeniørene Thomas Rammell og Josiah Latimer Clark ville demonstrere at en maskin kunne pumpe luft gjennom røret og dermed flytte den 2,5 meter lange vognen mer effektivt enn med damplokomotiv.

Etter flere forsøk begynte oppfinnelsen endelig å ta form. 

De største byene i den vestlige verden omfavnet luftrørprinsippet, og i dag, 150 år senere, er rørpost fortsatt i bruk noen steder.

Rask kommunikasjon

Behovet for bedre kommunikasjonslinjer var tydelig i mange storbyer midt på 1800-tallet. Industrialiseringen fikk fart på byggingen av fabrikker, skorsteiner og boligstrøk, og London ble verdens største by. 

Men den hev etter pusten. Infrastrukturen greide ikke å holde tritt. Hestevogner og fotgjengere kjempet seg frem. Transport av post og varer tok altfor lang tid.

Telegrafen var oppfunnet, men var bare forbundet til få telegrafstasjoner, og transporten fra telegrafen og videre til det egentlige bestemmelsesstedet sto i skrikende kontrast til den ellers lynraske kommunikasjonsformen.

Selv om avstanden mellom Londons Electrical & International Telegraph Company og børsen bare var 106 meter, måtte det etableres en bedre forbindelse. 

Selv om budene hastet gjennom trafikken, tok det ganske enkelt for lang tid å få viktige beskjeder frem.

Ingeniørene la hodene i bløt for å finne opp et raskt, lettvint og effektivt postsystem til byene.

Selv om dampmaskinen og mekanikken hersket, tenkte en rekke oppfinnere i andre baner. Blant dem britiske George Medhurst. 

Han jobbet med å skape energi og bevegelse ved blant annet å komprimere luft.

Ideene hans kom på løpende bånd, og i 1810 beskrev han hvordan trykkluft kunne brukes til å transportere objekter og til og med personer gjennom rør. 

Vellykket test

Medhurst patenterte aldri ideene sine, noe som kom ingeniørene Josiah Latimer Clark og Thomas Rammell til gode.

Clark løste oppgaven for Electrical & International Telegraph Company ved å bygge et trykkluftsystem de 106 meterne under Londons kaotiske finanskvarter bort til børsen. 

I mellomtiden beskrev Thomas Rammell hvordan Londons trafikale problemer kunne løses ved å lage et underjordisk nett til godstransport i hele byen. Trykkluft var løsningen, ifølge Rammel. 

Damplokomotivene var nemlig altfor store og forurenset for mye til å gå under bakken.

Clark og Rammell gikk i gang med å utvikle systemet sitt, og i juli 1861 var de klar til å teste det på jordet ved Themsen. 

De lastet en hjemmelaget postvogn med et tonn sement, trillet den inn i røret og stengte luken. En kompressor ble startet, og trykkluften skjøt vognen av gårde. 50 sekunder senere kom den ut i andre enden, 413 meter unna.

Prøvekjøringen fortsatte hele sommeren, og postvognen kom opp i 65 km/t på det meste. Oppfinnerne inviterte offentligheten til å studere den underjordiske ferden. De la en madrass i vognen og sendte assistenten sin, Tom Gatehouse, gjennom røret.

«Det var like spennende hver gang. Luften var frisk og kjølig, selv på den varmeste sommerdag. I mørket føltes det som å suse utover en fjellskrent med føttene først. Første gang jeg tok turen, var det temmelig skremmende å bli skutt gjennom et rør med stor fart», fortalte han.

Postvesenet godtok den nye teknologien, om enn litt nølende, og Clark og Rammell fikk lov til å etablere en rørpostlinje på 549 meter fra stasjonen Euston til postens North West District Office.

Clark og Rammell fant opp et posttog som ble drevet av trykkluft og kjørte i et 549 meter langt rør i London. Systemet var upraktisk, men tanken bak spredte seg til andre byer. 

© Bridgeman

Rørposten forbandt Paris

Men det var på kontinentet rørposten skulle få størst suksess. Riktig nok var Rammell og Clarks system imponerende og raskt, men de store postvognene var upraktiske.

I Paris gikk ingeniørene Franz Felbinger og Arthur Crespin også og puslet med ideer om en omfattende pneumatisk postlinje. 

I motsetning til de tunge engelske vognene ville de kapsle inn posten i små sylindere som skulle sendes gjennom et nett av 10 cm tykke rør. 

Felbinger og Crespin konstruerte et sender- og mottakerapparat der de aktiverte trykkluften og sendte sylinderen av gårde ved å sveive på en hendel.

Rørpostsystemene benyttet enten over- eller undertrykk eller en kombinasjon av de to. I begynnelsen fikk pumpestasjonene energi fra dampmaskiner, og over- eller undertrykket ble oppbevart i beholdere akkurat som på en moderne kompressor.

I løpet av 1870-årene spredte rørposten Le Petit Pneu seg i Paris, og til slutt lå 467 km postrør under byens veier og fortau. Post og telegraf-myndighetene i andre land så fordelen med systemet. 

Rørposten var det perfekte kompromisset mellom brevet og telegrammet. Le Pneu var raskere enn vanlige brev. 

På to timer kunne en beskjed leveres til andre enden av Paris – og til en rimeligere penge enn telegrammet.

Systemet var bundet sammen av rørpostkontorer der brev og beskjeder ble avlevert. Kontorene sendte rørposten av gårde, og kontor for kontor nærmet sylinderen seg målet. 

Sylindrene kunne ikke finne veien selv, så postarbeiderne sørget for at de kom med de riktige linjene. 

Når sylinderen nådde frem til rørpostkontoret som lå nærmest mottakeradressen, fraktet et sykkelbud posten den siste biten av veien.

Brevene fikk et spesielt rørpoststempel, alt etter om de var sendt i Sao Paulo, Wien eller Leipzig. 

© Dr. Nemo Klein/Magnus Manske

Storbyer omfavnet oppfinnelsen

I Berlin erstattet rørposten helt telegrammene innenfor bygrensen. I 1908 kostet et rørpostkort 25 pfennig, mens prisen for et telegram på bare ti ord var dobbelt så høy. 

Hvert ord utover det kostet 5 pfennig – tilsvarende cirka to kroner i dag – så berlinerne sparte mye penger med rørposten.

Den amerikanske journalisten Otto Friedrich kalte systemet for en fest i informasjonsutveksling. 

De færreste hus og hotellrom hadde telefon, og rørposten var derfor måten å få korte beskjeder raskt frem:

«Gjennom rørpost fikk man vite hvem som hadde fått ny jobb og hvem som hadde vært gjennom en krise i ekteskapet. Man inngikk sine avtaler eller avlyste dem. Kan jeg komme på kvelds senere? Hva blir det til med onsdag?», skrev Otto Friedrich.

Franz Felbinger og Arthur Crespin anla det ene rørpostsystemet etter det andre. De var med på å bygge rørposten i Wien, Berlin, München og andre storbyer. 

Den franske presidenten utnevnte senere Arthur Crespin til ridder av æreslegionen, den franske fortjenstorden, for det han hadde utrettet.

Frem mot første verdenskrig spredte rørpostnettene seg over de europeiske og amerikanske storbyene. 

Berlin hadde rundt 400 km rør, mens New Yorks var 69 km. Chicago, Boston, Praha, Amsterdam, Brussel; alle byer med trafikkproblemer så en fordel i anleggene.

Rørpostavdelingen i New York omfattet totalt 69 km rør med en større diameter enn de europeiske. Rørposten i New York besto frem til 1953. 

© Scanpix/AKG-Images

Telefaksen tok innpå

Men rørposten hadde begrenset levetid, og etter hvert som telekommunikasjonen vant frem etter andre verdenskrig, ble rørpostanleggene nedlagt. 

Også verdens to største rørpostanlegg måtte stenge da Berlin la ned rørposten for godt i 1976, og i august 1984 kom turen til Le Petit Pneu.

En notis i de parisiske avisene kunngjorde nedleggelsen: «Den pneumatiske tjenesten vil bli innstilt onsdag klokken 17. 

Tjenesten er ikke lenger lønnsom», het det kort om det 118 år gamle rørpostsystemet.

Avisleserne behøvde da også bare å se seg rundt på kontorene sine for å se at notisen ga mening. 

Telefaksen var blitt utbredt i 1980-årene og ga rørposten dødsstøtet som brevtjeneste.

Rørpost fins fortsatt i dag, men bare i mindre målestokk internt i bygninger der små gjenstander skal fraktes – for eksempel blodprøver på sykehus.

Kanskje du er interessert i