I 1803 kjøper USA Louisiana-territoriet av Frankrike. Territoriet­ dekker det meste av Midtvesten, som dermed åpnes­ for nybyggere.

© Polfoto/Corbis

Beverpels sendte europeere til Nord-Amerika

Mot slutten av 1500-tallet hadde intensiv jakt stort sett utryddet beveren i Europa. I stedet vendte europeerne blikket mot Nord-Amerika, der jegerne innledet et veritabelt kappløp om de beste jaktområdene – stadig lenger inne på indianernes territorier i vest.

27. september 2017 av Else Christensen

De seks mennene så seg vaktsomt omkring. Det var juni måned i 1769, og etter fire ukers slitsom vandring gjennom Appalachene­ hadde de endelig nådd målet. 

Foran dem lå Kentuckys dype skoger – skoger som svært få hvite hadde våget å utforske.

Helt fremst gikk pelsjegeren Daniel Boone. Han var iført skinnjakke og utstyrt med jaktkniv og krutthorn i beltet og en rifle i hendene: «Overalt i denne enorme skogen fant vi store mengder ville dyr», fortalte Boone mange år senere i en bok om livet sitt.

Han var spesielt imponert over de store flokkene med bøfler som han så gresse på slettene – «fryktløse fordi de er uvitende om menneskets brutalitet».

Det var imidlertid ikke bøfler Boone var kommet for å jage. Byttet hans var et langt mindre og mye mer verdifullt dyr: beveren. Beverpelsen var så ettertraktet at de fleste pelsjegere ville gå til verdens ende for å få fingrene i den. 

Beveren fantes overalt i Nord-Amerika da europeerne først kom til kontinentet. Forskere mener at tallet på bever kan ha vært nærmere 60 millioner rundt år 1500.

© Polfoto/Corbis & Granger Collection

Pelshandlere fikk sitt eget land

Pelsverk var ikke det første eventyrerne som fulgte i Columbus’ kjølvann, hadde i tankene da de begynte å utforske Nord-Amerika. Og det var nærmest en tilfeldighet at de oppdaget de enorme rikdommene som lå skjult i denne handelsvaren.

Rundt år 1500 begynte franskmennene å anløpe området ved St. Lawrence­-elva i «New France» – dagens Canada – der det utviklet seg en livlig byttehandel med lokale indianere. 

Indianerne fikk kniver, kjeler og andre dagligdagse varer, og franskmennene fikk pelsverk i bytte. Den franske oppdagelsesreisende Jacques Cartier beskriver en slik handel­ i 1534, da en stor gruppe indianere ­kom padlende i kanoer:

«De gjorde tegn til oss om å komme ned til stranden ved å vifte med skinn som de holdt på lange pinner. Og de byttet alt det pelsverket de hadde, slik at de var splitter nakne da de gikk sin vei».

Beverpels gjorde stor lykke i Europa. Den var enkel å lage filt av, og filthatter var høyeste mote. Det at pelsverket innbrakte store penger, fikk europeerne til å se Nord-Amerika i et helt nytt lys.

Pelsjegere valfartet til området rundt St. Lawrence-elva. Tidlig på 1600-tallet nådde den franske kartografen Samuel de Champlain helt til Great Lakes på leting etter nye steder å opprette handelsstasjoner for pelsverk. 

Den franske kongen var imidlertid mer interessert i å dyrke jorden i koloniene enn i å utvide pelshandelen.

Det var derfor med britisk hjelp at driftige, franske pelshandlere i 1670 opprettet «Hudson Bay Company». Selskapet fikk monopol på pelshandelen i området rundt Hudsonbukta, og råderett over en tredjedel av dagens Canada.

Pelsjegerne ble dermed den drivende kraften i utforskningen av det ukjente nordamerikanske kontinentet.

Beverne lokket jegerne mot vest

I mellomtiden vokste også de 13 britiske­ koloniene som var etablert langs østkysten av Nord-Amerika i løpet av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. 

 Historiene­ om de uante mulighetene som Den nye verden hadde å tilby sine nye innbyggere, tiltrakk titusener av immigranter fra de britiske øyer. I 1670 bodde det omtrent 100 000 mennesker i de amerikanske koloniene. 80 år senere var dette tallet mer­ enn tidoblet.

Også pelsjegere økte kraftig i antall, og konkurransen var hard. Det fikk Daniel Boone merke. Han var en garvet pelsjeger fra Pennsylvania, som i mange år hadde foretatt månedlange ekspedisjoner inn i villmarken. 

Om sommeren skjøt han hjort, og om vinteren satte han beverfeller. Hver eneste vår kunne han dermed være sikker på å vende hjem som en holden mann. Men i 1760-årene var det lite bever, og Boone befant seg i bunnløs gjeld. 

Han var derfor lutter øre da hans venn John Finley en vinterkveld begeistret fortalte om alle skattene som fantes lenger vest, i det som i dag er Kentucky, på den andre siden av den 2000 kilometer lange fjellkjeden Appalachene. Finley hadde vært der, og det krydde av bever.

Boone innså at det her fantes en mulighet til å tjene penger – godt med penger. For hjorteskinn kunne han få en dollar per stykk, men for beverpels var prisen helt oppe i 2,50 dollar. 

I et beverrikt område kunne en erfaren pelsjeger som Boone lett tjene mer penger på en måned enn en farmer gjorde på et helt år.

Pelsjegernes favorittvåpen var den såkalte langriflen.

© Southern Cross Fre Trappers

To år alene i Kentuckys villmark

Våren 1769 dro Boone og Finley av gårde, sammen med fire andre menn. De hadde med seg gryter til matlaging, feller, krutt og flintlåsgeværer. 

Ekspedisjonen fulgte stiene indianerne brukte, og underveis fant Boone og Finley et pass gjennom Appalachene.

Etter en måneds vandring nådde de frem og kunne starte jakten: «I denne skogen, hjemsted for ethvert av Amerikas ville dyr, jaktet vi med stor suksess», fortalte Boone senere.

De lokale indianerne likte imidlertid ikke at det kom fremmede jegere til området. På en jakttur langs Kentucky-elva ble Boone og en av de andre pelsjegerne overfalt og tatt til fange av indianere. 

Etter noen dager ble de løslatt med klar beskjed om ikke å vise seg der igjen. I mellomtiden hadde Finley og de andre jegerne reist hjem i den tro at de to kameratene var døde.

Indianernes advarsler hadde imidlertid ikke skremt Boone. Han ble værende i villmarken i to år, og kjente etter hvert området bedre enn noen annen hvit mann. 

«Ingen by med alle sine handelsmuligheter og imponerende bygninger ville kunne gi meg så stor glede som den naturskjønnheten jeg fant her», fortalte han. 

Ikke abonnent? Få bladet her:

Boone ryddet vei til Kentucky

Da Boone kom tilbake til sivilisasjonen, ble han hyret som stifinner av Transylvania Company. Selskapet hadde kjøpt et område i Kentucky, og trengte en stifinner som kunne vise vei dit og gjøre veien fremkommelig for nybyggere. 

Boone fikk 30 mann med seg, og de neste månedene hogde og sagde de en vei gjennom villniset.

En natt ble Boones leir angrepet og to menn drept. Angrepet fikk flere av Boones folk til å flykte, men de fleste ble igjen, og Boone fortsatte ufortrødent til dalen ved Kentucky-elva der de nye gårdene skulle bygges. 

Her reiste de et fort, som fikk navnet Boonesborough. Da det omsider var ryddet en vei, begynte nybyggerne å strømme til Kentucky.

Ikke lenge etter at Boone hadde vist vei gjennom Appalachene, dro oppfinnsomme nybyggere lenger mot vest på Ohio-elva. Fra byen Pittsburgh lot de seg drive på tømmerflåter, helt til de kom til det fruktbare landet i det som i dag er delstatene Indiana og Illinois.

Sivilisasjonen rykket mot vest i rasende fart. I 1790 bodde 170 000 mennesker vest for Appalachene. Ti år senere hadde tallet vokst til en million. 

Daniel Boone­ selv reiste fra Kentucky i 1788 og dro mot ødemarkene i Missouri. 

Underveis ble han spurt hvorfor han forlot Kentucky: «For mange mennesker», svarte pelsjegeren tvert. 

I 1775 oppførte Boone og hans menn fortet Boonesborough midt i Kentuckys villmark. Fortet ble den første større bosettingen i Kentucky og motsto flere indianerangrep.

© Bridgeman Images

Lewis og Clark fant mer bever

Nok et hinder på nybyggernes vei mot vest forsvant nesten av seg selv. Vest for Kentucky lå Louisiana-territoriet – et enormt område som dekket det aller meste av Midtvesten. 

Området var offisielt eid av Frankrike, som ikke var spesielt interessert i det. I 1803 solgte franskmennene derfor Louisiana til USA for 15 millioner dollar.

Kjøpet åpnet helt nye muligheter, og president Thomas Jefferson begynte straks å forberede en ekspedisjon for å utforske det nye landet. 

Ledelsen ble lagt i hendene på de to offiserene Meriwether Lewis og William Clark, som dro ut året etter.

To år senere vendte de tilbake etter utført oppdrag – de hadde nådd Stillehavet, og dermed bevist at det amerikanske kontinentet kunne forseres over land. 

Ekspedisjonen fant ikke bare veien til Stillehavet. En annen av oppgavene var å kartlegge Missouri-elva­, der det krydde av bever.

«Det er bever ved hver eneste sving på elva», skrev Clark i dagboken. 

Meriwether Lewis og William Clark

Lewis (1774-1809) og Clark (1770-1838) fikk et stort oppdrag av president Jefferson i 1804. De ble ledere av en ekspedisjon som skulle utforske det nyinnkjøpte Louisiana-territoriet. De to offiserene fulgte Missouri-elva mot vest. Underveis møtte de indianerkvinnen Sacagawea, som fungerte som guide og tolk. Det tok Lewis og Clark to år å finne veien over land til Stillehavet.

Beverkongen erobret Midtvesten

Beretningene fra Lewis og Clark fikk pelshandlere over hele landet til å søke mot vest. En av dem var John Astor, som alt hadde tjent en formue på pelshandel i Canada og blitt en av verdens­ rikeste menn.

Astor planla å anlegge handelsstasjoner for pelsverk hele veien langs den 2000 kilometer lange Columbia River, som endte i Stillehavet ytterst mot vest. 

I 1808 stiftet­ han derfor American Fur Company, som i 1811 fikk oppført handelsstasjonen Fort Astoria i dagens Oregon.­ Fortet ble USAs første bosetning ved stillehavskysten.

Astor betalte pelsverket med whisky, som indianerne raskt fikk smaken på. Samtidig kjøpte Astor opp eller utkonkurrerte de fleste av konkurrentene, slik at han til slutt kontrollerte hele pelsmarkedet i Midtvesten. 

Pelskongen hadde imidlertid et problem, for ruten som Lewis og Clark hadde funnet over Rocky Mountains til vestkysten kunne bare forseres til fots, ikke med vogner.

Fra Fort Astor gikk det derfor en ekspedisjon som skulle finne en mer egnet passasje. 

Etter mange strabaser, sult og indianeroverfall gjorde ekspedisjonen under Robert Stuart en bemerkelsesverdig oppdagelse; foran dem lå en mer enn 32 kilometer bred dal – South Pass – der vogner kunne passere den ellers så ugjennomtrengelige fjellkjeden.

Passet ble avgjørende for det som ble kalt «The Oregon Trail» – immigrant-ruten­ til Oregon, som med tiden skulle føre mer enn en halv million nybyggere­ mot vest. 

Pelsjegeren og eventyreren Jedediah Smith utforsket mer av det vestligste Nord-Amerika enn noen annen. I 1822 reiste han fra St. Louis opp langs Missouri-elva for å jakte på bever. 

© The Fine Arts Press

Den vansirede pelsjegeren

Fra 1820 til 1840 utforsket berømte pelsjegere som Kit Carson og Jedediah Smith Rocky Mountains. De fant flere nye ruter til California. Blant dem var «The California Trail». Denne ruten gjorde det mulig for stadig flere amerikanere å trekke mot det fruktbare landområdet.

Jedediah Smith ble også den første som nådde California fra øst, da han i 1826 krysset Mojaveørkenen. Smith var kjent for sitt vansirede ansikt, som han fikk etter et ublidt møte med en bjørn under en jaktekspedisjon. 

Bjørnen rev ham opp med klørne og satte deretter tennene i hodet på ham. Da Smiths menn kom styrtende for å hjelpe, mistet bjørnen­ til alt hell motet­ og flyktet.

Smiths skalp og øre var revet av i kampens hete,­ men den barske pelsjegeren fikk en av mennene sine til å sy skalpen og øret på igjen med sytråd. Såret­ i brystet ble forbundet, og deretter var Smith klar til å dra videre.

Jedediah Smiths største bedrift var likevel at han i 1830 samlet all sin egen og andre pelsjegeres geografiske kunnskap om det ville Vesten, særlig California, på et kart som han tegnet selv. 

Pelsjegernes stier ble til landeveier

1846 ble et vendepunkt i den nordamerikanske beverjaktens historie. 

Dette året ble det funnet gull i California, og folk strømmet til fra fjern og nær. Mens gullet ble kontinentets mest ettertraktede råstoff, var beverens rolle i ferd med å bli utspilt. 

Rovdrift hadde gjort bestanden faretruende lav, samtidig som silke hadde avløst pels som høyeste mote i Europa.

Beverjegernes dager er forbi, men den dag i dag viser de stadig vei for reisende i USA. Rutene de fant mot vest består nemlig fremdeles, i form av viktige traseer i USAs vidt forgreinede veinett. 

U.S. Route 26, som starter i Nebraska, endte i mange år i Astoria, John Astors gamle handelsstasjon. 

Wyoming­ Highway 28 går gjennom South Pass, mens Route 25 – the Dixie Highway­, som forbinder Midtvesten med sørstatene – følger den veien Boone ryddet­ gjennom Appalachene. 

Les mer

M.O. Skarsten: George Drouillard. Hunter and Interpreter for Lewis and Clark and Fur Trader, 1807-1810, University of Nebraska Press, 2005. Arthur J. Ray: Indians in the Fur Trade, University of Toronto Press, 2005. Seamus Cavan: Daniel Boone and the opening of the Ohio country, Chelsea House Publishers, 1991

http://eh.net/encyclopedia/article/carlos.lewis.furtrade

Kanskje du er interessert i