Sarah Emma Edmonds. En ung kvinne, forkledd som mann, mister kjæresten i et bakholds­angrep. For å hevne ham trekker hun i dobbelt forkledning.

© University of Michigan & AKG Images

Borgerkrigens mesterspion var hvit kvinne forkledd som svart mann

Under den amerikanske borgerkrigen fikk både sør og nord hjelp av hemmelige agenter. Uten å vite det engasjerte Unionen en kvinnelig spion, og hun stilte i en av krigens mer usannsynlige forkledninger.

5. mars 2018 av Niels Jespersen

Løytnant James Vesey smyger seg gjennom skogen en vårnatt i 1862. Han har svertet uniforms­knappene og ansiktet med sot, og den blå uniformen går i ett med omgi­velsene. 

Bak ham følger resten av patruljen. Gruppen har fått i oppdrag å rekognosere skansene rundt sørstatsbyen Yorktown i Virgi­nia. 

Nordstatssoldatene lister seg frem mens de prøver å gjøre seg så små som mulig. Greinene slår mot utstyret deres, og skog­bun­nen knaser under støvlesålene.

Lydene får en sørstatsvakt til å spisse ørene. I timevis har han ligget på den fuktige skogbunnen og ventet. Alt tyder på at hans hemmelige etterretninger holder stikk denne gangen også. 

Han dulter forsiktig borti sidemannen og gir tegn: Nordstatspatruljen er på vei.

Med små klikk spenner sørstatssoldatene hanene på geværene sine og kontrollerer at den vesle kvikksølvhetten som antenner kruttladningen, er på plass. 

Da nordstats­mennene kommer frem i lysningen, brytes nattens stillhet med ett av skarpe smell, og gnistene fra geværløpene lyser opp mørket. 

En kule treffer Vesey i halsen, og han synker sammen. Snart ligger halvparten av hans menn døde og såret, mens resten er på vill flukt på vei mot sikkerheten bak nordstatslinjene få kilometer unna.

En overlevende fra patruljen vender andpusten tilbake til Fort Monroe og forteller om bakholdet. Nyheten om Veseys død rammer særlig én mann hardt, og han bryter sammen i gråt. 

20-årige Frank Thompson er en stillferdig fyr som med sine bare 1,67 meter er gjennomsnittlig fem centimeter lavere enn unge menn flest. 

Det hender at kameratene fleiper litt med ham for å ha små føtter og manglende skjeggvekst.

Vennskap mellom menige og offiserer er uvanlig, men likevel er Thompson løytnant Veseys nærmeste venn. 

De har vært med i krigen fra begynnelsen, og vennskapet har utviklet seg til kjærlighet. Natten etter kneler han ved vennens grav og sverger å hevne sin elskedes død.

De beste etterretningene fikk Nordstatene fra rømte slaver eller svarte som arbeidet for sørstatspolitikere. I sør ble slaver regnet som mindre intelligente, så politikere og generaler lot hemmelige papirer ligge fremme.

© National Air and Space Museum & Bridgeman Images

Thompson skjuler sitt sanne jeg

Sammen med sorgen bærer Frank Thompson på en stor hemmelighet. Den menige nordstatssoldaten er ikke den han gir seg ut for å være, og bare løytnant Vesey kjente til hemmelig­heten. 

Under uniformens grove stoff er Thompson i virkeligheten en kvinne ved navn Sarah Emma Edmonds. 

En oppvekst i ødemarken og hardt fysisk arbeid på foreldrenes gård har gjort Edmonds sterk og senete. Hun kan ri, skyte og gå på jakt og har aldri vært vant til å sitte stille og sysle med håndarbeid. 

Tre år tidligere, som 17-åring, har hun stukket av fra barndomshjemmet fordi hun skulle gifte seg med en dobbelt så gammel mann. 

For å komme seg bort fra gården forkledde hun seg som gutt, og oppdaget snart hvor mye enklere livet var som mann enn som kvinne. 

Da den amerikanske borgerkrigen brøt ut i 1861, fant hun sitt kall. Edmonds vervet seg i Michigans 2. infanteriregiment, og fordi antall frivillige var så stort, slapp hun den avslørende ­lege­under­søkelsen.

Edmonds’ hemmelighet har til tider komplisert livet hennes. For eksempel kan hun ikke kle seg om eller gjøre sitt fornødne i nærheten av andre. 

Heldigvis for henne er den hygieniske standarden lav, og 1800-tallets amerikanere svært tilkneppede. 

Å gå i det samme undertøyet i uke­vis er helt normalt, og soldatene viser seg ikke avkledd overfor hverandre hvis de kan unngå det.

I tre år har hun levd et dobbeltliv, og nå må hun også bære sorgen over tapet av sin elskede i hemmelighet. Tankene hennes kretser rundt én eneste ting: å få hevn over mannen som er skyld i James Veseys død.

Soldater kjemper seg frem i søla

Et par måneder tidligere har Sarah Edmonds sammen med 100 000 andre nordstatssoldater blitt satt i land ved Fort Monroe på østkysten av Virginia i en gigantisk landgangsoperasjon.

Nordstatshæren er langt større enn fiendens hær, og avstanden fra Fort Monroe til Sørstatenes hovedstad, Richmond, er bare 130 kilometer.

Nå skal nederlaget ved Bull Run året før hevnes. Unionshæren har trent hele vinteren under den unge, karismatiske general McClellan. 

Likevel butter det imot for nordstatshæren. Offensiven går ekstremt langsomt over det østlige Virginias sumpete og gjengrodde landskap. 

Konstant regn kombinert med hundretusenvis av støvler og hestehover forvandler de få veiene til gjørme. Kanoner og forsyningsvogner sitter ubehjelpelig fast i søla. 

Enda verre er det at sørstatssoldatene ser ut til hele tiden å vite hvor Unionshæren vil angripe neste gang. Uansett hvor hæren rykker frem, møtes den med bakhold og velforberedte forsvarsverk.

McClellan er populær blant soldatene, og politikerne er imponert over den unge generalen.

«Lille Napoleon», som han kalles, har studert Europas krigshistorie og skrevet bøker om taktikk, og på fotografier hviler han sin høyre hånd under frakken slik den franske keiseren gjør på malerier. 

Men McClellan er også en forutsigbar og forsiktig hærfører. Overfor ham står den legendariske Robert E. Lee, som er både eldre og mer erfaren enn McClellan. 

Lee vet at han er underlegen i åpen kamp. Derfor forsøker han hele tiden å ramme Unionshæren der den minst venter det. 

Lee har ikke problemer med å gjette McClellans marsjrute og får dessuten hjelp av spionnettverket sitt. 

Under kamp sørger generalen for å kjempe fra sterke defensive stillinger, der hans menn kan påføre nordstatshæren store tap. 

Lee satser på at Nordstat- ene vil gå lei av krigen og til slutt anerkjenne Sørstatenes nye forbund: Amerikas konfødererte stater.

Edmonds verver seg som spion

McClellans hær snegler seg avgårde i fiendeland, og tapene til både sykdom og sørstatskuler vokser. Samtidig forsterker sørstatsopprørerne sine stillinger rundt Richmond. 

Hver dag ankommer flere og flere sørstatsmenn med tog og til fots. Situasjonen er desperat, og nordstatsgeneralen bestemmer seg for å opprette et korps av spioner – modige soldater som tør snike seg alene bak fiendens linjer og vende tilbake med etterretninger.

Sarah Edmonds øyner straks muligheten for å gjøre en ekstra innsats for Unionen og samtidig hevne løytnant Vesey. 

Forkledd som menig Thompson melder hun seg, og etter å ha blitt intervjuet av tre generaler blir hun antatt som spion. 

Hennes første oppgave er å infiltrere forsvarsverkene rundt byen Yorktown, som ligger litt nord for ruten til Richmond. 

Byen er en godt befestet stilling som general McClellan ikke bare kan gå utenom. 

Hvis han angriper Richmond uten å erobre Yorktown først, risikerer han at sørstatshæren dolker ham i ryggen. Edmonds’ etterretninger fra byen skal gjøre det enklere å ta den.

Giftig sølvnitrat gjør huden blåsvart og er vanskelig å vaske av. Etter oppdraget trodde Edmonds at hun var blitt solbrent. Sannsynligvis hadde hun i virkeligheten fått utslett av stoffet.

© Matthias M.

Hvit kvinne forvandler seg til svart mann

Edmonds har tre dager på seg til å forberede oppdraget. Mens andre spioner ifører seg sivile antrekk eller en sørstatsuniform, gjør Edmonds’ talent for forkledning henne mer ambisiøs. Den hvite kvinnen vil forkle seg som en svart mann.

Sørstatssoldatene er på vakt overfor fluktforsøk, men de vil aldri kunne forestille seg at en slave skulle snike seg andre veien, tenker Edmonds.

Hun vet at sørstatshæren har tusenvis av svarte slaver med seg. Slavene blir satt til å grave skyttergraver og annet manuelt arbeid slik at de hvite soldatene kan spare på kreftene. 

Rike sørstatsmenn har dessuten personlige slaver til å bære utstyr og lage mat. President Lincoln har i 1862 ennå ikke avskaffet slaveriet, men Edmonds er brennende motstander. 

For henne handler krigen om frihet til alle, og hun vil bruke slave­riet mot fienden.

Edmonds får tak i en afroparykk i Washington. Her er såkalte minstrel-forestillinger populære – hvite skuespillere som opptrer som svarte. 

Klærne får hun av en rømt slave: en hullete kjeledress, en grå skjorte, et gammel rødt skjerf og et par tunge sko.

Hudfargen er det verre med. Edmonds skal ikke bare opptre et par timer slik skuespillerne gjør, men i dagevis, og blir hun avslørt, er hun dødsdømt. Det holder ikke å male seg med sot eller teatersminke.

Borgerkrigen er den første krigen som blir foreviget av fotografer, og selvportretter i uniform er ekstremt populære. 

Med hæren reiser en fotograf som tar seg betalt for å fotografere soldatene. En dag Edmonds går forbi ham, legger hun merke til fingrene hans. 

De er farget kullsvarte på grunn av kjemikaliene han bruker til å fremkalle bildene. Nå har Edmonds funnet vidunder­middelet. 

Hun kan bruke fotografens sølv­nitrat til å farge huden svart. Fotografen ser forundret på da Edmonds smører ansikt og armer inn i det sterke middelet.

Ung slave fanger seg selv

En sen kveld ser Nordstatenes vaktposter til sin forbløffelse en svart mann traske forbi dem i retning Yorktown. 

Mannen er Sarah Edmonds, innsmurt i sølvnitrat og kledd i klærne til en tidligere slave. I lommen har hun en tung revolver.

Etter et par timers gange nærmer hun seg sørstats­hærens forsvarslinjer. Hun er urolig. Edmonds vet at hvis hun blir tatt med revolveren, vil hun bli avhørt og sannsynligvis avslørt. 

Men på den andre siden tør hun ikke kaste den fra seg. Den er hennes eneste sikkerhet på dette farlige oppdraget.

Hun er omsluttet av mørke, men hjertet banker så hardt at hun er redd det skal avsløre hennes svarte skikkelse. Plutselig stivner hun til. Foran seg kan hun se silhuetten av en vaktpost. 

Han står rolig med geværet på skulderen og stirrer ut i mørket. Edmonds vet at vaktene står med kort avstand til hverandre langs hele linjen. Skal hun snu, må det skje nå.

«Jeg passerte mindre enn 50 meter fra en vaktpost, og han så meg ikke. Jeg tok det som et godt tegn og takket himmelen», forteller hun senere i dagboken.

Edmonds er nå i utkanten av Yorktown og helt utmattet etter de nervepirrende minuttene. 

Hun finner en avsides flekk og legger seg ned for å hvile. Bakken er kald og fuktig, og hun skjelver av kulde og nervøsitet.

Edmonds teller falske kanoner

Neste morgen vekkes Edmonds av stemmer. En liten gruppe slaver kommer gående i hennes retning bærende på kurver. 

Hun observerer dem et øyeblikk og kikker så nedover seg selv. 

Fargen og klærne sitter som det skal, men dagslyset er ubarmhjertig i forhold til nattens mørke, og hun har aldri før utgitt seg for å være svart. Nå skal hennes talent for forkledning stå sin prøve.

Edmonds reiser seg og går mot de vinkende slavene. De er på vei ut til vaktpostene med frokost og fatter ikke mistanke til henne. 

Hun presenterer seg som «Ned» og blir invitert på kaffe og nystekt maisbrød. Slavene er vant til å lystre ordrer og ikke sette spørsmålstegn ved noe. Hvis de stusser på den nyankomne, holder de det for seg selv.

Sammen med sine nye kolleger går Edmonds tilbake til Yorktown. Hun holder seg til gruppen av slaver, og de hvite sørstatssoldatene kvitterer med å ignorere henne. 

I Yorktown blir slavene satt til å arbeide på forsvarsverkene. De utstyres med spader og trillebårer og begynner å grave. 

Edmonds er ikke uvant med fysisk arbeid og griper verktøyet med samme energi som de andre slavene. Men mens hun graver, kaster hun et blikk i retning kanonene som står på brystvernet.

«Hele dagen arbeidet jeg sammen med slavene frem til hendene var fylt med blemmer fra håndledd til fingerspisser», noterer hun i dagboken.

Edmonds ignorerer smertene. Mens de andre slavene har pause, holder hun seg på vollene rundt Yorktown og later som om hun løper ærender.

«Jeg gjorde ferdig en oversikt over kanonene jeg så montert på vollene under min nattlige spasertur. Hvor de langtrekkende riflede sto, og hvor de gammeldagse glatt-løpede feltkanonene sto. Til sammen 113 kanoner og sju mortere. Jeg noterte også hvor sørstatshæren hadde plassert sine quaker guns. Opplysningene gjemte jeg i sko-sålen», skriver Edmonds.

Kvekerne var en religiøs organisasjon som var imot vold, og falske kanoner i form av malte trestammer ble derfor oppkalt etter gruppen. 

Begge sider i borgerkrigen brukte såkalte quaker guns til å skremme fienden fra å an­gripe spesielt utsatte områder.

Sarah Emma Edmonds var som soldat ikke vant med å grave dagen lang og fikk blemmer i hendene av det harde arbeidet.

© Granger/Polfoto

«Ned» blir nesten avslørt

Neste dag er lettere for Edmonds. Hun slipper det tunge arbeidet på skansene og blir i stedet satt til å hente vann til sørstatssoldatene og de andre slavene. 

Det gjør at hun kan gå rundt som hun vil og overhøre soldatenes samtaler. De hvite mennene legger ikke spesielt merke til henne – de tar det for gitt at svarte menn ikke er smarte nok til å kunne utgjøre noen fare. 

Situasjonen er gull verdt for Edmonds, som snapper opp informasjon om garnisonens størrelse, og at den lokale kommandanten har planer om å evakuere byen.

Samme dag er hun i ferd med å fylle opp vann da en ung svart mann utbryter henvendt til kameraten sin:

«Jim! Pokker ta meg hvis den fyren der ikke holder på å bli hvit!»

Kommentaren sjokkerer Edmonds, men hun holder hodet kaldt og svarer muntert:

«Tja, jeg har alltid trodd jeg ville bli hvit en dag. Min gamle mor var nemlig hvit».

Svaret får slavene til å bryte ut i latter. «Ned» ler med og skynder seg videre.

«Så snart jeg var utenfor synsvidde, gransket jeg hudfargen min, og ganske riktig – jeg var vitterlig i ferd med å bli hvit igjen. To dager tidligere var jeg svart som kull, men nå var jeg bare en mørk mulatt. Heldigvis hadde jeg en liten flaske med sølvnitrat som jeg smurte på huden for å unngå at resten av fargen forsvant», forteller Edmonds.

En gruppe sørstatssoldater har samlet seg da hun kommer tilbake med de fulle vanntønnene. Plutselig hører hun en velkjent stemme. 

Den tilhører en lokal kjøpmann som også har Unions­hæren som kunde. Han fekter med armene og snakket høyt til de årvåkne soldatene. 

Ubemerket lister Edmonds seg bort til dem og begynner å fylle soldatenes feltflasker med vann. Hun tar seg god tid og lytter oppmerksomt til kjøpmannen. 

Han skryter av innsatsen sin for Konføderasjonen og beskriver nordstats­hærens leir, mens han viser et kart over general McClellans posi­sjon.

Edmonds banner innvendig. Kjøpmannen er spion og har garantert spredt mye avgjørende informasjon til sørstatshæren. 

Hun må snarest mulig fortelle sine overordnede at de ikke kan stole på den ellers så tilforlatelige kjøpmannen. 

Hun har hørt nok og er klar til å gå videre da sørstatsspionen begynner å fortelle om en hendelse som virkelig får henne til å spisse ørene.

En yankee er død

Kjøpmannen forteller fornøyd om en dag da han var på besøk i Fort Monroe for å handle med nordstatssoldatene. 

Her overhørte han en ung løytnant fortelle om en forestående rekognoseringsoppgave.

Kjøpmannen skyndte seg å advare noen sørstatssoldater og oppfordre dem til å ta løytnanten til fange og spørre ham ut. 

At de deretter valgte å drepe fyren var jo synd, men han var tross alt bare en forbannet yankee, sier kjøpmannen.

Edmonds er ikke i tvil. Nordstatsløytnanten kjøpmannen snakket om er hennes James Vesey. Rasende griper hun rundt revolveren i lommen. Så lett som ingenting kan hun skyte spionen og gi ham straffen han fortjener her og nå.

Forkledningen hjelper Edmonds med å holde hodet kaldt og vurdere mulighetene. Hånden hennes glir over våpenet, og hun merker stålet mot huden. 

Hvis hun skyter ham, er hun avslørt og vil garantert bli drept selv. Men hvis hun lar være, kan opplysningene hennes skade ikke bare kjøpmannen, men hele sørstatshæren.


Sersjant betror Edmonds et gevær

Edmonds slipper grepet om revolveren og lar kjøpmannen slippe – enn så lenge. Hevnen hennes skal være større.

«Jeg takket Gud for spionens løsmunnethet. Jeg ville gledelig ha arbeidet på skansene sammen med negrene i månedsvis og slitt huden av hendene mine et halvt dusin ganger for den kunnskapen. Kjøpmannen var en dømt mann fra det øyeblikket. Hans liv var ikke verdt tre sørstatscent», skriver hun i dagboken.

Edmonds’ hevn avhenger av om hun kan slippe uskadd tilbake til Fort Monroe. Sørstats­hæren er alltid på utkikk etter rømte slaver, så hun har en vanskeligere vei hjem enn hun hadde ut. 

Men hun er heldig. Den tredje dagen etter kjøpmannens besøk blir hun satt til å gå med kveldsmat til vaktpostene utenfor Yorktown.

Mens Edmonds serverer soldatene, hører hun plutselig lyden av et skudd. En snikskytter har fått has på en av vaktene. 

Hun benytter for­virringen til å holde seg hos soldatene en stund til og vente på en sjanse til å slippe forbi dem.

Kort etter solnedgang kommer en sørstatsoffiser ridende for å se til vaktpostene. Han får øye på slaven «Ned»:

«Du kommer med meg!» kommanderer han. Edmonds blir nervøs – hva skal hun nå?

Offiseren sier til en sersjant:

«Sett den fyren på posten i stedet for ham som er død».

Sersjanten gjør honnør og vender seg mot Edmonds. Han gir henne et gevær med beskjed på å bruke det hvis hun ser noen eller noe bevege seg.

«Han grep meg i skjortekragen og røsket hardt i meg mens han hveste i ansiktet på meg: «Din svarte slamp, ser jeg deg sove på pos­t, skyter jeg deg som en hund».

«Nei, Massa, jeg er for redd til å sove», var mitt eneste svar», forteller Edmonds.

Svartmalte trestammer ble brukt til å lure fienden fordi de på avstand lignet kanoner. Med «quaker guns» fremsto forsvarsverkene mer truende.

© AKG Images

Slave løper fra kameratenes kuler

En blodig, nedtråkket flekk i gresset markerer hvor forrige vaktpost falt. Edmonds stiller seg opp – hun har fått den mest utsatte posten. 

Ute i mørket befinner nordstats-hærens snikskyttere seg, og de vet ikke at hun er en av dem.

Edmonds har stått i skuddlinjen mange ganger før, men det føles verre å falle for kameratenes kuler enn i kamp mot fienden.

Under slag har hun arbeidet som sykehjelper i frontlinjen der hun ytte førstehjelp og trakk de sårede bort fra slagmarken. 

Riflekulene plaffet ned vennene hennes til høyre og venstre mens kanonkuler og granater regnet over soldatene. 

Innsmurt i søle og kameratenes blod, blant avskutte lemmer og panikkslagne døende, strevde hun i timevis med stor fare for sitt eget liv.

Arbeidet herdet henne, og hun er innforstått med risikoen for å dø. Men hun vil ikke dø nå – så nær målet, så tett på å avsløre den forræderske kjøpmannen.

Sarah Edmonds skuler til det blodflekkede gresset og tar en rask beslutning:

«Natten var svært mørk, og det begynte å regne. Jeg var alene nå og visste ikke når offiseren ville vende tilbake med en avløser. Jeg var nødt til å ta sjansen».

Regnet både demper fottrinnene hennes og gjør det vanskelig for snikskytterne å få øye på henne. 

Hun kikker seg til begge kanter og ser at de andre sørstatsvaktene søker ly for regnet under trekronene. Så begir Edmonds seg ut i natten og vandrer mot «de fries land». 

I hendene knuger hun geværet, fast bestemt på at det skal bli med henne tilbake til Unionshæren.

Mellom de to hærenes linjer er det bare et par timers gange. Ingenmannslandet er gjengrodd av kratt og trær.

Men Edmonds tør ikke gå for nær Nordstatenes vaktposter. Hun er redd de skal åpne ild mot henne i den tro at hun er en fiende. 

I stedet legger Edmonds seg ned på den regnvåte bakken og venter på at det skal bli morgen.

«Jeg tilbrakte resten av natten innenfor ropeavstand av linjene våre. Ved det første morgengry viftet jeg med det velkjente signalet, et lite stykke hvitt stoff, og ble hilst velkommen enda en gang til synet av det kjære gamle Stars and Stripes-flagget».

Edmonds avslører sin identitet som Frank Thompson overfor Unionens vaktposter, og de slipper henne inn. 

Endelig kan hun puste lettet ut – hun klarte sitt første farlige oppdrag som spion bak fiendens linjer.

«Jeg gjorde ferdig rapporten og gikk med den og trofeet mitt rett til general McClellans hovedkvarter. Riflen ble brakt til Washington, der den nå oppbevares som et minne om krigen», skriver Edmonds senere i sine erindringer da borgerkrigen er slutt.

Rapporten inneholder alt Edmonds snappet opp av informasjon om sørstatshærens styrke og bevæpning samt avsløringen av kjøpmannen. 

Neste gang han viser seg i leiren, vil han bli arrestert og stilt for en krigsrett. Sarah Emma Edmonds har fått sin hevn, selv om hun helst ville ha skutt mannen selv.

Edmonds fortsatte tjenesten for Unionen som soldat og spion. Blant annet deltok hun i det blodige sjudagersslaget som førte til McClellans tilbaketrekning fra Richmond i juni 1862. Hun ble såret flere ganger i løpet av krigen og måtte leve med et ubehandlet brukket bein. Edmonds nektet å la seg innlegge på et militærsykehus fordi legeundersøkelsen ville avslørt hennes sanne kjønn.

Da hun ble rammet av malaria, oppsøkte hun et sivilt sykehus og fikk behandling. Men til hennes store sorg betydde det at hennes alter ego – Frank Thompson – ble anklaget for å desertere. Edmonds risikerte livet hvis hun trakk i uniformen igjen. I stedet vendte hun tilbake til krigen i kjole og fikk seg jobb som militærsykepleier under sitt egentlige navn.

Da Nordstatene vant i 1865, utga hun sine erindringer i boken «Nurse and Spy in the Union Army». Den solgte godt, og overskuddet donerte hun til nødlidende og sårede veteraner. I 1867 giftet Edmonds seg med Linus Seelye, som hun kjente fra før krigen. Han var en dyktig tømrer, og hun fikk arbeid som lærer og sykepleier. Sammen fikk de tre barn som alle døde som små. I tillegg hadde paret to adopte­rte sønner.

Les mer

Sarah Emma Edmonds: Nurse and Spy in the Union Army, Northern Illinois University Press, 1999 (Orig. 1865). Laura Leedy Gansler: The Mysterious Private Thompson, Free Press, 2005. H. Donald Winkler: Stealing Secrets, Cumberland House, 2010.

Kanskje du er interessert i