Comanchene plyndret, voldtok og terroriserte nybyggerne i mer enn 200 år.

© Zhuo Shu Liang

Comanchene var præriens nådeløse herskere

Comanchene kunne ri på hester som ingen andre og spredte frykt i 1700-tallets Amerika. Fra de var små lærte krigerne å terrorisere hvite nybyggere med tortur, drap og kidnappinger. Deres imperium, Comancheria, virket uovervinnelig – helt til de endte ­i et reservat.

15. juni 2017 av Therese Boisen Haas

Natten dufter søtt av bisongress. Under stjernehimmelen over Santa Fe i Texas ligger en stille ranch. 

Hester og mennesker sover, bare en svak skjelving i den tørre, rødlige bakken under de små husene ved ranchen røper at døden nærmer seg på hamrende hover. 

Som en samlet kropp dundrer nesten hundre ryttere med ett rett ut av mørket og inn ­mellom trehusene. 

Lyden av skingrende krigshyl utløser på noen sekunder et ras av redsel i de bråvåknede spanske bo­setterne: Comanchene angriper!

De første husene står allerede i brann da beboerne tumler ut mens de hjelpeløst vifter i luften med hvite stoffstykker for å overgi seg. 

En flokk comancher driver ranchens hester ut av innhegningen, mens andre med lynets hastighet skjærer over strupen på menn og spedbarn. 

En gråtende tenåringsjente voldtas på bakken, mens et par yngre kvinner blir trukket av gårde med sekker over hodet og tau rundt håndleddene. Indianerne roper til hverandre. 

Med fangene på slep forlater de den brennende ranchen med alle hestene og beboernes beste kniver, tepper og kjøkkenredskaper. 

Lyden av hestehover blir svakere, og nå høres bare jamrende gråt og brølet fra flammene. Etter angrepet i 1775 ble den vesle ranchen aldri den samme igjen.

Evner på hesteryggen sikret makten

Da en bølge av blodige angrep på ­midten av 1700-tallet satte inn mot heste­avls-ranchene i Texas og New ­Mexico, gikk det opp for de hvite ny­byggerne at en ny og livstruende fare ­skjulte seg ute på slettelandet.

Så langt hadde de hatt lite kontakt med slettelandsindianerne, og nybyg­gerne hadde intetanende bosatt seg ­lenger ute på prærien. 

Men langt ute på de åpne slettene, der millioner av bisoner levde av høyt, saftig gress, var en stamme av bisonjegere i ferd med å bygge opp et imperium som ­skulle bli de innvandrede europeernes mareritt. 

I begynnelsen hadde ikke comanchene hatt særlig suksess i kampen om jaktterritorier og vannhull. 

Bare én stamme hadde de stått på god fot med: utene. Av dem hadde de lært å ri, for på prærien levde små, ville hester av rasen mustang. På hesteryggen ble de ett med dyret, og snart ble de suverene bisonjegere.

«I høy fart rir de opp på høyre side av bisonen og treffer den nøyaktig mellom siste ribbein og hoftebeinet i full galopp». 

Slik beskrev pioneren Noah Smithwick comanche-indianernes jakt. Med magene fulle av bisonkjøtt og bisonskinn til beskyttelse mot vinterkulden kunne

comanchenes storhetstid begynne. I tur og orden ble naboene ­fortrengt fra ­området av de nå overlegne rytterne, som fordelte seg i 13 klaner. 

Klanene samlet seg bare for å diskutere krig, som var et emne av største alvor: Krig – og jakt – var grunnlaget for stammens over­levelse, og alle comanche-gutter ble fra barnsbein av oppdratt som krigere.

Bortføringer og handel med slaver gjorde comancher forhatte. Særlig barn ble bortført, for de var lettere å kontrollere.

© Alamy/imageselect

Barneleker skapte krigere

Pioneren Smithwick, som i perioder ­levde sammen med comanchene, ­beskrev hvordan små comanche­gutter ble sluppet løs i leiren så snart de kunne gå. 

Gutter løp rundt nakne, mens små jenter fikk kjoler maken til mødrenes, og ble holdt nær hjemmet. 

Med små buer og piler lærte comanchegutter tidlig å jage smådyr, og med stumpe ­lanser angrep de lekekameratene sine i «kamp». 

Rollen som fiende gikk på omgang, enten som de underlige spanjolene i jernrustning eller som de farlige ny­ankomne teksanerne med geværer som drepte med høye brak.

For comanchene var den viktigste av alle dyder ridning. Samtidig med at de lærte å gå, ble comanchebarn satt på en hest for å lære å ri. 

Når de satt trygt under galopp, kunne de begynne å fange mindre dyr, som for eksempel bisonkalver eller rådyr, med en lasso av snodde ­bison­tarmer. 

Skjult i et buskas lærte de unge krigerne å vente tålmodig til en flokk kalkuner forlot skjulestedet sitt og kom ut i åpent terreng. 

Deretter red de opp på siden av dem og jaget ­fuglene til de gikk tom for krefter og kunne fanges og bindes med reip. ­Fjærkreene betydde kalkunmiddag til ­familien, og de flotte fjærene ble pynt til håret eller lansen.

Lekene som guttene brukte til å perfeksjonere jakten, lot seg ifølge Smith-wick lett overføre til den knallharde taktikken comanchene brukte når de var på krigsstien. 

Akkurat som når de voksne krigerne lå i bakhold i t­imevis for å overrumple en fiende, øvde guttene seg i bue­skyting ved tålmodig og uten en lyd å lure ved vannhullet. 

Når en hjort kom for å ­drikke, ventet de til den hadde ­drukket – akkurat som de voksne krigerne alltid holdt pilene sine tilbake til «blek-

ansiktene» hadde fyrt av børsene sine og måtte bakse med å lade igjen. Da satte guttene i et høyt hyl, og forfulgte dyret i stor fart mens det flyktet med den tunge magen full av vann. På kloss hold sendte den unge krigeren pilene sine av sted.

Når dyret falt, ­flådde han raskt skinnet av det. Det kunne hans mor eller søster lage til en myk kjole, etter at familien hadde fått hjorte­stek til kvelds. 

En enda ­flot­tere fangst var en vill mustang, som kunne byttes mot en stålkniv, piler eller spydspisser hos de spansk-­meksikanske handelsfolkene comancheros.

Etter kveldsmaten fikk de eldste guttene, ifølge Smithwick, lov til å sitte i den store tipien sammen med leirens voksne krigere.

Her lyttet de til de eldre som røykte tobakk og fortalte historier om utspekulerte angrep på fiendestammer, om å stjele hester fra meksikanske rancher eller om å skalpere en tåpelig hvit familie som hadde beveget seg inn på comancheterritorium uten eskorte.

Når guttene nådde puberteten og hadde bevist at de kunne ri og skyte presist med buen, var tiden inne til at de skulle gjennomgå comanchestammens manndomsritualer og finne sin puha – ånden som vokter den unge ­krigerens liv og gir ham en slags magisk ­styrke til farlige situasjoner.

Søvnløse netter ga magiske syner

Den unge mannen ville trekke seg tilbake til et avsides sted, som ble antatt å ha en spesiell aura. Her måtte han være alene i tre-fire dager, til hans puha viste seg for ham. 

Åndens tilsynekomst ville være det viktigste i livet hans, og derfor måtte den fortolkes riktig. Uten puha ville comanchekrigeren vandre gjennom livet «hjelpe­løst som en menstruerende kvinne» ifølge Smithwick. 

Heldigvis hadde comanchene forskjellige metoder til å tvinge frem magien: 

Sult, smerte og søvnløshet i mange dager kunne nesten garantert fremkalle en opplevelse så selsom at det måtte være et tegn.

Den unge sto oppreist i fire dager uten å sove hvis han måtte. Med kniven kunne han påføre seg selv smerter til han var nær ved å miste bevisstheten. 

Som regel fikk han sin visjon: en høy vind, en storm, en stor fugl som passerte ham, et ulvehyl, et stjerneskudd. 

Manifesta­sjonen var et tegn til krigeren. Det viste ham at han var i kontakt med sin magi, og ­hvilken ånd som skulle være hans beskytter. 

Hjemme i leiren ville stammen godta opplevelsen hans, og han kunne ­begynne et liv blant de voksne krigerne

Mødre var torturledere

Først måtte de unge imidlertid bevise sitt mot og nedlegge sin første bison.

Etter jakten kunne de vende hjem til ­leiren med nyvunnen heder og en ­bisonhale festet til det skjoldet av bisonhuder som moren hadde laget til dem.

Alt utstyret stammen trengte av huder – tipier, klær og vannsekker – ble laget av ­kvinner, for arbeidsfordelingen hos comanchene var enkel: 

Mennene tok seg av krig og jakt, mens kvinner gjorde alt annet som måtte til. De renset og bløtgjorde huder, lagde sadler til hestene og sydde og ­reparerte telt. 

De hentet også vann, samlet ved, lagde mat, passet barn, dyrket tobakk – og vartet opp mennene sine. En fange beskrev med ­vemmelse de mannlige comanchenes luksus­tilværelse:

«Uten den minste hjelp fra mannen utfører hans kone hver eneste arbeidsoppgave som blant siviliserte folk påhviler husbonden. 

Comanchen er en storeter og en latsabb, som laller idiotisk rundt og røyker pipe eller snorker på bakken».

Men kvinnene slet uten å kny, for til tross for gode jakt- og rideferdigheter hadde de ikke den fysiske styrken til krig, som var viktigere enn alt. 

Og sønnene deres kunne lære krigens grusomme finesser ved å se på sine mødre, som var særlig ­oppfinnsomme når fanger skulle mishandles.

Comanchekvinnene førte an i tortur av fiender. Fanger kunne for eksempel begraves helt opp til kinnet og få øyelokkene skåret av, slik at solen brant ut øynene deres før de sultet i hjel. 

Ofrene kunne også bli sydd inn i ferske dyrehuder og etterlatt i solen, der den grønnlige, rå huden langsomt krympet og klemte livet ut av den innsydde. Hvite kvinner kunne bli stekt på bålet og få tungen trukket ut for å stanse skrikene. 

En comanchekriger ­kjempet alltid til døden, for han regnet med å bli behandlet på samme måte hvis han ble tatt i live.

Ledere fra comanche- og arapahostammen har møte om den hvite trusselen.

© AKG Images

Den blodige fullmånen

I mange år var comanchenes hjem der hvor bisonen trakk, men så viste utestammen dem handelsmarkedene ved Taos og San Juan i New Mexico. 

Der lærte comanchene at de kunne selge hester og bisonhuder og få blant annet våpen av metall og tekstiler i bytte. 

Derfor ­ begynte de å ta alle hestene de kunne fra nybyggernes rancher.

«Ingen overgår comanchene i å åle seg inn i en leir, skjære over ankelreimer og reip og slippe usett ut med dyret», ­klagde løytnant Richard Irving Dodge fra den amerikanske hæren.

Men selv ikke soldater kunne beskytte nybyggerne. 

På tokt etter tokt tømte comanchene mellom 1800 og 1865 Texas og New Mexico så grundig for hester at verken soldater eller bo­settere lenger hadde noe å ri på.

Før et plyndringstokt hisset comanchekrigerne seg opp i en kamprus. Under fullmånen utførte de krigsdanser der dunkende trommer, dunkle, ­brølende kampsanger og stampende runddans rundt et flammende bål skapte en storm av opphisselse og blodtørst i mennene. 

Alle nybyggere i Midtvesten lærte å frykte fullmånen, som ble kalt comanchemånen, fordi comanchene kom dundrende med ­ansikter malt svarte som døden. 

Enkelte ­malte også kroppene og hestene sine, ofte med magiske tegn for den enkeltes personlige puha.

Etter et vellykket tokt vendte ­krigerne hjem med byttet, som de for­delte blant eldre, kvinner og barn. Med en parade gjennom leiren feiret de ­seieren, mens de viftet med blodige skalper og sang om triumfen til jubel fra stammen. 

Men hvis toktet gikk galt, og en krigsleder eller mange krigere ble drept, lusket de inn i leiren med mørke ansikter og hestenes haler ­skåret av.

Kvinnene jamret og skar seg i bryst og fingre med kniv som uttrykk for sorg. Hysteriet over unge, døde krigere var overveldende for de hvite å oppleve. 

Redselen og den ­desperate sorgen over en ung, ­lovende krigers uventede død kunne lamme en familie i ukevis. 

For tapet av en ung kriger og jeger betød en mulig utslettelse av ­gruppen selv. De etterlatte var uten beskyttelse og hadde ingen til å skaffe kjøtt.

Imperiet savnet nye medlemmer

I de hvites øyne hadde ikke stammen noe å klage over på begynnelsen av 1800-tallet. 

Nybyggerne i Texas var vettskremt av comanchene, som kunne finne på å reise mer enn 1000 kilometer for å ta livet av én eneste hvit ­familie som hevn for en drept kriger.

Comanchenes hurtigvoksende hestedynasti krevde imidlertid at stammen fikk tilført arbeidskraft, og løsningen var polygami og slaveri. 

Flerkoneri var ­allerede vanlig blant slettelands­indianerne, men comanchenes store hestehandel fikk det til å eksplodere. 

Texas’ guvernør Domingo Cabello y ­Robles skrev at comanchekrigerne noen ganger hadde opptil fem koner, og ­bemerket at «menn av rang iblant hadde så mange som sju eller åtte». 

En krigers liv kunne være kort, og for å holde stammens antall oppe, måtte flere kvinner føde barn. 

Likevel ble jentebarn forlatt av klanene i dårlige tider, barn med feil eller mangler ble drept, og tvillinger likeså, for de virket unaturlige i indianernes øyne. 

For de få som nådde en høy alder, var alderdommen ­nådeløs. 

Dersom et medlem av klanen ikke lenger kunne arbeide eller holde følge, trakk den aldrende comanchen seg unna for å dø som et stolt dyr. Selvmord og barmhjertig­hetsdrap var vanlig, og uhelbredelig syke ble overlatt til sin skjebne.

Og syke skulle det bli mange av. Comanchene, som takket være sin ­homogene stammekultur stort sett var kvitt kopper og andre epidemier de hvite brakte med seg, ble i 1816 ­nesten halvert av et voldsomt utbrudd av kolera. 

Sykdommen var nærmest umulig å få bukt med for krigerfolket, som ikke kjente til hygiene. Texas ranger Nelson Lee, som levde som fange hos comanchene i tre år, beskrev dem som «skitne og fulle av skadedyr. 

I varmt vær svømmer de i elva, men ellers har de ingen vaner med å vaske og stelle seg». Lee vemmet seg i sine erindringer: 

«Leiren stinket, for de kastet bein og matrester rundt seg og fylte området med skitt. Når stedet luktet for ille, flyttet de».

Et nytt utbrudd av kolera noen år ­senere gjorde igjen kraftig innhogg i comanchenes rekker. Samtidig fikk teksanerne hjelp fra den nyopprettede politimyndigheten Texas Rangers, som jaktet på comanchene. 

Hvite jegere hadde også begynt å slakte hundre­tusenvis av bison på slettene for å bruke skjelettene som gjødsel, noe som satte ­stammen ytterligere under press. 

Derfor bestemte tre høvdinger fra comanchenes penateka-klan seg for å ta kontakt med de hvite for å holde et ­felles rådsmøte. Beslutningen ble fatal.

Begynnelsen på slutten

I februar 1840 gjorde teksanerne i den vesle byen San Antonio store øyne. Tre comanche-høvdinger og deres følge kom ridende og ba om et råds­møte med «blekansiktene». 

Oberst Henry Karnes, som hadde kommandoen over den amerikanske hærens sørlige front, hadde møte med dem og avtalte å for­handle på én betingelse: 

Klanen måtte løslate alle hvite fanger. De tre ­høvdingene ­protesterte ikke, og lovet å vende tilbake 20 dager senere.

Et rådsmøte var hellig i indianernes øyne, og 19. mars ankom 12 comanche-høvdinger med sine koner og familier rådstuen i San Antonio med en forventning om at møtet skulle vare i mange dager. 

Men av de hvite fangene som skulle leveres tilbake til teksanerne, hadde de bare med seg to. 

Den ene var en meksikansk gutt uten betydning, men den andre var 16-åringen Mathilda Lockhart, som var blitt kidnappet sammen med storesøsteren i 1838.

Øyenvitnet Mary Maverick beskrev jenta: «Ansiktet, armene og hodet hennes var fulle av sår og blåmerker, og nesen hennes var brent av inn til beinet». 

Synet av den ­mishandlede jenta sjokkerte teksanerne, og da Mathilda ble overlevert til dem, brøt hun sammen og fortalte om de endeløse ydmykelsene hun hadde blitt utsatt for. 

Jenta kunne også fortelle at det fremdeles befant seg 15 hvite i fanger ­leiren.

Opplysningen fikk de teksanske myndighetene til straks å erklære at de kom til å tilbakeholde samtlige comanchehøvdinger til alle fanger var befridd. 

Da høvdingene forsto at de ville bli arrestert, brøt det ut ­heftige kamper. Comanchene forsøkte å drepe alle teksanerne med pil og bue, mens teksanerne åpnet ild og drepte 35 indianere. 

Flere andre ble såret, og 29 comancher ble tatt til fange. Comanchene så på det som at de hvite hadde lokket dem i en felle, og da teksanerne foreslo å utveksle fanger, svarte comanchene med å drepe hver eneste av de hvite fangene. 

Det rasende hatet deres mot de hvite skulle likevel vise seg å komme til kort i slagene som fulgte. Comanchenes tid som slettelandets herskere var omme.

Fra 1836 til 1875 utkjempet Texas Rangers og comanchene mange blodige slag.

© University of Oklahoma Libraries

Fra reservat til hemmelig våpen

I 1867 underskrev Comanche, Kiowa, ­Apache, Cheyenne og Arapaho i fellesskap ­Medicine Lodge-traktaten. 

Den lovet ­stammene ­beskyttelse mot de hvite jegerne som skjøt ned bison i tusentall fordi ­farmerne brukte knuste bisonbein som gjødsel på jordene sine. 

Til gjengjeld skulle stammene ­tillate at det ble lagt jernbane gjennom ­territoriene deres, de skulle slutte med angrepsraid og gå med på å leve i reservater. 

Men bisonjegerne ble ikke stoppet, og comanchene følte seg nok en gang lurt av den hvite mann. De kjempet videre, og ble først i 1875 tvunget inn i ­reservatet for godt, som den siste av de store indianerstammene.

Comanchene viste seg imidlertid å være dyktige til å både utdanne og omstille seg, og de ble raskt den mest vellykkede stammen blant Amerikas urbefolkning. 

De var så gode til å tilpasse seg at reservatet deres ble opphevet i 1901, og fra da av måtte de leve på like vilkår med resten av den amerikanske befolkningen.

Comanchene klarte å holde på deler av sin unike kultur i møte med storsamfunnet, noe den amerikanske hæren benyttet seg av under andre verdenskrig. 

Da brukte spesialenheter satt sammen av comanche- og navajoindianere sine ­opprinnelige tungemål til å sende kodete meldinger for de allie­rte. 

Verken tyskerne eller japanerne klarte å gjennomskue det unike kodespråket.

Kanskje du er interessert i