I tolv dager skapte en hai panikk blant badegjester på strendene i New Jersey.

© Shutterstock & AAP

"Haisommer" var inspirert av virkelige hendelser

Sommeren 1916 er strendene langs østkysten av USA uvanlig godt besøkt. Amerikanerne strømmer til sjøen for å komme seg unna en langvarig hetebølge. Men idyllen varer ikke lenge. Flere blodige haiangrep fører til nasjonal panikk.

3. november 2017 av Jannik Petersen

I den brennende heten svømmer 25-åringen Charles Vansant fornøyd utover fra stranden mens han roper på en leken hund som har fulgt etter ham ut i det kjølige Atlanterhavet. 

Denne helgen har hetebølgen på østkysten av USA nok en gang sendt horder av amerikanere ut til New Jerseys hvite strender, der lett bris og forfriskende vann er ren medisin etter en stekende varm uke med opptil 36 grader i skyggen.

Vansan, til daglig børsmegler i et stort selskap i Philadelphia, svømmer langt ut fra stranden. Han kan står fortsatt i bunn, og stopper iblant for å oppmuntre sin firbeinte venn til å følge etter ham. Men plutselig snur hunden og begynner å svømme febrilsk mot stranden igjen.

Vansant reiser seg opp i det bare halv-annen meter dype vannet og prøver å rope hunden til seg igjen. Inne på land går det i samme øyeblikk opp for flere hvorfor hunden har snudd. 

Bak børsmegleren nærmer skyggen av en stor fisk seg raskt. På stranden begynner folk å vifte med armene og rope: «Pass deg, pass deg!», men han hører dem ikke. 

Bølgebrus og andre badegjesters høylytte lek overdøver advarslene inne fra land. Plutselig setter Vansant i et voldsomt skrik og fekter vilt med armene. En stor hai har bitt seg fast i ham.

To badevakter springer raskt ned til en jolle og ror ut mot Vansant. Den opprevne kroppen hans farger allerede vannet blodrødt. Inne på land ser faren og søsteren hans fortvilet hvordan roerne sliter med å komme seg fort nok ut til blodpølen der Vansant kjemper for å holde hodet over vannet. 

Den ene badevakten får tak under armhulene hans og prøver å trekke Vansant om bord i båten, men haien nekter å slippe taket. 

Dragkampen fortsetter mens den andre badevakten ror båten inn mot kysten, og først da haiens buk skurer mot havbunnen, åpner rovdyret omsider kjevene og slipper offeret.

Blødende og forkommen blir Vansant slept opp på stranden i Beach Havens, der tilskuerne til sin store skrekk ser hvordan kjøttet på beinet hans er gnagd vekk. 

Alt som er igjen er noen trevler og et blottlagt bein. Badevaktene prøver å stanse de voldsomme blødningene ved å binde et tau stramt rundt låret på ham, men det er for seint. Vansant dør av blodtap foran øynene på hundrevis av skrekkslagne badegjester.

Frem til lørdag 1. juli 1916 har folk følt seg helt avslappet og trygge når de bader på den amerikanske østkysten. 

Haier har man hørt om, men de lever i varmt vann utenfor kysten av Florida eller California, og selv der angriper de sjelden mennesker. De neste tolv dagene skal flere grusomme hendelser endre denne oppfatningen for alltid.

Ikke abonnent? Få bladet her:

Badebyer toner ned ulykken

For de flere hundre traumatiserte tilskuerne på stranden i Beach Haven er Vansants død en sjokkerende opplevelse. 

Lokale forretningsfolk med økonomiske interesser i badehoteller, restauranter og båtutleie er alvorlig bekymret for hva haiangrepet kan bety for inntjeningen deres, men i en tid da radio og fjernsyn ennå ikke binder hele nasjonen sammen, forblir det meste av Amerika uvitende om dramaet som har utspilt seg ved Beach Haven.

De største avisene ignorerer stort sett hendelsen. New York Times har bare en kort notis om badeulykken på side 18. Under overskriften «Dør etter angrep av fisk» beskriver avisen kort at en «C.E. Vansant ble bitt mens han svømte ved Beach Haven».

Borgermestre og lokalpolitikere i New Jerseys badebyer er langt mer bekymret. De prøver så godt de kan å berolige badegjestene ved å sitere alle ekspertene som påstår at risikoen for haiangrep utenfor New Jersey er lik null.

I håp om å sikre sommerens inntjening vedtar politikerne imidlertid for sikkerhets skyld å sperre av alle større strender med kraftige metallnett i vannet, for å holde haier og andre farlige havmonstre unna. 

Andre steder blir badevaktene sendt ut i små båter for å patruljere vannet, slik at folk raskt kan sendes opp av vannet dersom speiderne får øye på hai nær kysten.

Regissør Steven Spielberg forvandlet i 1975 bestselgeren "Jaws" til filmen av samme navn. Både boken og filmen var mer eller mindre basert på hendelsene fra 1916 da en svært hvithai terroriserte en badeby.

© Universal Pictures

Det bryter ut panikk

45 kilometer nord for Beach Haven går Charles Bruder i vannet ved Spring Lake. Det er 6. juli, og Bruder må le når han tenker på de siste dagenes absurde snakk om det antatte haiangrepet på Charles Vansant.

"Vansant kan umulig ha blitt drept av en hai. Haier er store og ser farlige ut, men de er jo helt harmløse", forsikrer Bruder ivrig kollegene sine. Han har erfaring med hai fra et opphold i California, og der forsvant haiene så snart Bruder hoppet i vannet.

Bruder svømmer nesten en halv kilometer fra land, intetanende om at det lurer en stor fare under vann.

Inne på stranden holder mange øye med den dristige svømmeren. Han har virkelig teknikken inne, og får tidens populære farsott, havsvømming, til å se lekende lett ut. Plutselig skyter en vann- søyle i været. En kvinne roper til livredderen: "Mannen i den røde kanoen der ute er skadet!"

Men det er ikke en rød kano hun ser, det er Bruders blod som farger sjøen rundt ham.

To badevakter får en båt på vannet og ror som besatte for å komme ut til blodpølen. Da de nærmer seg, ser de hvordan en stor hai angriper Bruder gjentatte ganger. 

«Haien angrep igjen da vi var nesten fremme, og bet et stort hull i magen på ham», forteller den ene av badevaktene senere.

Bruder forsvinner et øyeblikk, så dukker han opp igjen til overflaten, og en livredder får grepet ham under armhulene. Det går overraskende lett å trekke hai-offeret om bord i robåten. 

Først da Bruder ligger gispende i båten, går det opp for livredderen hvorfor han var så lett. Det er smertelig lite igjen av ham. Begge beina er kappet av under kneet, og Bruder har et stort hull i magen.

"En hai bet meg", stønner Bruder, og forklarer at den var stor og grå med hud som sandpapir. 

«Først trodde jeg at den skulle la meg slippe unna, men så kom den tilbake og bet av meg det ene beinet. Han ristet meg slik en terrier rister en rotte», forklarer svømmeren på vei mot land. 

«Så slapp han meg et øyeblikk, men kom tilbake og bet av meg det andre beinet. Han er stor og fryktelig sulten», får Bruder stotret frem, før han lukker øynene og mister bevisstheten. Han dør få minutter senere.

I all hast blir det telegrafert til hoteller og badebyer langs hele østkysten. De badende må opp av vannet før haien slår til igjen. For første gang i Amerikas historie evakueres alle strendene på østkysten fordi badevakter kommanderer folk på land. 

Få timer etter at Bruder utånder på stranden i Spring Lake, er New Jersey-kysten tømt for badende. Nå bryter det ut nasjonal haipanikk.

Eksperter tror ikke på haiangrep

Dagen etter slår alle aviser haiangrepet i Spring Lake stort opp. Selv ikke New York Times, som noen dager før var meget skeptisk, pakker inn kjensgjerningene lenger. Storavisen har angrepet på forsiden: «Hai biter begge beina av badegjest på New Jersey-kysten».

Men de såkalte ekspertene er fremdeles ikke overbevist om at det kan stå en hai bak. Riktig nok har ingen forsket noe særlig på haier, likevel påstår flere vitenskapsfolk skråsikkert at haier ikke har et sterkt nok bitt til å kappe menneskeknokler. 

Andre mener at rovdyret som tok Charles Bruder, må ha vært en spekkhogger eller en stor sverdfisk. Hainett og patruljerende badevakter i båter vil være mer enn nok til å sikre badegjestene hvis de lar være å svømme for langt ut, er vurderingen.

Også USAs fiskeridepartement prøver å tone ned risikoen:

"Tusenvis av mennesker har badet hvert eneste år, uten at så mye som et eneste angrep har funnet sted før 1916. Det er en sikkerhet som man ikke finner i omgang med hunder, katter eller hester", forsikrer departementet.

Men badegjestene stoler ikke på ekspertenes forsikringer. De forlanger handling. Badebyene forsterker nå innsatsen for ikke å miste sommergjestene. Motorbåter med væpnede vakter om bord blir satt inn. Vaktkorpsene er utstyrt med alt fra rifler til økser, harpuner og pistoler. 

For å lokke til seg haiene trekker båtene liner etter seg med lammelår i enden og kraftige fiskekroker til å holde sjøuhyret fast lenge nok til at vaktene kan ta sikte og skyte. Bare i Spring Lake blir det satt inn tre slike motorbåter 8. juli som skal patruljere opp og ned langs kysten.

Snart begynner meldinger fra haifronten å strømme inn til avisene. Ved Spring Lake havner en badevakt i kamp med en 3,5 meter lang hai som sirkler rundt robåten hans. 

Først da han gjentatte ganger har slått haien i hodet med den tunge åren, endrer den kurs og svømmer vekk. Ved Beach Haven får to hobbyfiskere kroken i en stor brunhai, som de skyter i hodet med en revolver.

I Bayonne, bare fem kilometer fra New York, forsøker en politimann å skremme en hai bort fra stranden ved å tømme pistolen sin inn i haikroppen. En fulltreffer midt i pannen får haien til å snu og forsvinne.

Sant og usant om haier

  1. Haier kan lukte en enkelt dråpe blod på lang avstand
    Sant: Haier har en velutviklet luktesans som gjør dem i stand til å lukte blod på flere hundre meters avstand. Luktesansen gjør dem til gode jegere i mørket.

  2. Haiskinn kan brukes som sandpapir og til å slipe stein
    Sant: Noen av de første eksemplene på bruk av sandpapir består nettopp av haiskinn. På øygruppen Komorene blir haiskinn fremdeles brukt som sandpapir. 

  3. Alle haier spiser mennesker
    Usant: Det er svært få haiarter som spiser mennesker, og ingen haier har menneskekjøtt som favoritt. De fleste haier lever av fisk, sel, hvalkjøtt og blekksprut. Blant de mer enn 400 haiartene er det bare et fåtall som er kjent for å angripe mennesker.  

Presidenten går til haikrig

Haihysteriet når nye høyder da flere aviser siterer fiskeskippere og kapteiner på at det regelrett kryr av hai utenfor atlanterhavskysten. Stimer av mindre haier er ikke uvanlig, men nå virker det som om vannet koker av hai i alle størrelser, og de trekker nærmere kysten enn noen gang.

Panikken gjør at president Woodrow Wilson føler seg tvunget til å gripe inn. 1916 er valgår, og som tidligere guvernør i New Jersey kan han ikke tillate seg å vise mangel på handlekraft når hai truer sjansen til å bli gjenvalgt.

Presidenten utnevner en embetsmann til å lede hai-kampen. Han får fullmakt til å mobilisere alle kystvaktfartøy på østkysten og beordre dem til å drepe så mange haier som mulig.

Tanken på blodtørstig hai får det til å gå kaldt nedover ryggen på amerikanerne, og svært mange avbestiller planlagte reiser til kysten.

Badebyene svarer febrilsk med forsikringer om at sikkerheten er på topp på nettopp deres strand: "Kom hit og le av haiene – vi har satt opp hainett av metall", heter det hos en badeby.

Fem dager etter Bruders død begynner amerikanerne så smått å vende tilbake til strendene – drevet dit av ulidelig hete som koster flere liv i de store byene. 

Men idet optimismen begynner å bre seg langs kysten, skjer det verst tenkelige. Haien slår til igjen – denne gangen på et helt usannsynlig sted.

Blodet flyter i Matawan-elveløpet

Byen Matawan ligger 25 kilometer fra atlanterhavskysten, og bare et smalt elveløp forbinder den vesle industribyen med Raritanbukta ved utløpet til Atlanterhavet. Elveløpet er bare 10-12 meter bredt og fem meter dypt. 

Når tidevannet presses inn i Raritanbukta, trenger saltvann flere kilometer opp i elva, likevel er det alltid grumsete som ertesuppe. Det brune vannet har imidlertid aldri skremt verken voksne eller barn fra å bade der om sommeren, for selv grumsete vann er avkjølende når gradestokken sprenges.

Kaptein Thomas Cottrell er på vei oppover elva med en fiskebåt da han oppdager en stor hai med kurs mot Matawan. Ved den første broen i elveløpet legger Cottrell til og løper opp for å ringe sheriffen. Men han svarer at Cottrell må ha fått solstikk. 

En mann i bakgrunnen ler og legger til at det er større sjanse for å se en elefant i Matawan-elva enn en hai. Frustrert seiler Cottrell videre for å advare så mange som mulig underveis, men advarselen spres langsomt.

Da 11-åringen Lester Stillwell plasker rundt i vannet sammen med vennene sine noen timer senere, er han derfor helt uvitende om faren. «Se, jeg flyter», sier Lester, mens et par av de andre barna undrer seg over den store trestammen som flyter rundt i vannet. Brått blir gutten dratt under vann. Han skriker, og vennene roper fortvilet:

"Lester er borte!" Så ser barna en ryggfinne i vannet, Lester mellom tennene på et monster og en masse plasking. Barna flykter nakne opp av vannet i full panikk, og inn i byen. 

De løper fortvilet rundt i gatene mens de skriker om hai i elva, men ingen tror på dem. Selv om haipanikken for lengst har inntatt New Jersey, er det for usannsynlig at en hai skulle ha svømt oppover en grumsete elv – helt opp til Matawan.

Redningsmann blir selv offer

Stanley Fisher er i renseriet sitt da han hører barna skrike. Han løper mot elva sammen med to andre menn. Alle tre vet at Lester lider av epilepsi, og de tror at gutten har fått et anfall mens han var ute og svømte.

De tre mennene dykker flere ganger i det gjørmete vannet uten å se snurten av Lester. En større menneskemengde kommer strømmende til, blant dem Lesters foreldre. En av mennene i vannet kjenner noe hardt og sandpapiraktig mot huden og svømmer raskt inn til bredden. 

De andre følger hans eksempel. Ingen sier noe, men alle føler at vannet skjuler noe uhyggelig. Da Fisher ser Lesters gråtende foreldre, bestemmer han seg likevel for å ta et siste dykk for å finne gutten, som de nå tror må ha sunket til bunns. Et dypt hull i bunnen av elva utenfor brygga er det siste opplagte stedet å lete.

Fisher hopper uti og dykker ned i hullet. Nesten i blinde leter han med hendene på bunnen og får plutselig tak i Lesters livløse overkropp – mer er det ikke igjen av gutten. 

Fisher river liket løs fra greiner og rask på bunnen og stiger mot overflaten med levningene av gutten under armen. Idet han er inne der han kan stå, angriper haien. Den biter seg fast i låret slik at Fischer mister taket i guttens bleke kropp. Liket forsvinner i det gjørmete vannet.

Haien har godt tak, men Fisher er en stor mann på nesten hundre kilo, og han kjemper som en gal for å slippe fri fra beistets knivskarpe tenner. To ganger blir han trukket under vann, men begge gangene kommer han seg opp igjen. 

Først da en fisker i en robåt kommer nær nok til å kunne slå haien med en åre, slipper den taket i Fisher. De som står på land, kaster ut et tau til den modige svømmeren, og trekker ham i sikkerhet på land. 

Blodspruten står som et springvann fra Fishers lår. Haien har flerret vekk flere kilo kjøtt, slik at lårbeinet er helt blottet.

"Herregud", stønner Fisher og segner om i gresset. Matawans lege prøver å stanse blodtilførselen til beinet med et stramt tau, men Fisher har allerede mistet for mye blod.

Da Michael Schleisser fanget drapshaien, bestemte han seg for å få mest mulig ut av den. I all hast fikk han den stoppet ut og utstilt slik at folk kunne betale for å se den store menneskeeteren med egne øyne. Men utstoppingen gikk litt for fort, så haien råtnet etter bare en måned.

© Bronx Home News

Haien blir jaget med alle midler

Litt lenger nede langs elva hører en guttegjeng opphissede stemmer rope noe om en hai. De skynder seg inn mot land. 

Den yngste av dem, 14-åringen Joe Dunn, sliter med å holde følge med de andre, og han er den siste til å nærme seg stigen guttene bruker til å komme seg opp på broen. Joe har akkurat fått tak i det nederste trinnet på stigen da han skriker hysterisk og blir trukket baklengs ut i vannet igjen. 

Storebroren hopper resolutt ned fra stigen og griper fatt i Joes arm. Nå begynner en smertefull dragkamp med haien. 

De andre guttene og en voksen som kommer til, får i fellesskap trukket Joe løs fra haigapet, men den ene foten hans er revet opp til det ugjenkjennelige, og sjokket står malt i Joes bleke ansikt.

Tre voldsomme haiangrep på én dag er mer enn innbyggerne i Matawan kan tåle. Rasende stormer de ned til elva igjen – denne gangen bevæpnet med alt fra dynamitt til jaktgevær og garn for å trekke en not etter haien. 

Mens eksplosjoner og skudd runger langs elva, dør Stanley Fisher av blodtap på sykehuset. Unge Joe Dunn blir den første som overlever møtet med menneskeeteren – til og med uten å miste foten. Da nyheten sprer seg, stiger panikken.

En morder går i garnet

To dager etter angrepet ved Matawan er løvetemmeren Michael Schleisser og en venn på fisketur i en liten båt. Like ved Matawan-elvas utløp i Raritanbukta går et voldsomt rykk gjennom den spinkle båten deres. 

Motoren stanser, og båten blir raskt trukket baklengs mens akter-enden nærmer seg vannflaten. Schleisser ser straks hva det er som har viklet seg inn i garnet, og roper "Du gode gud, vi har fanget en hai".

Haien er en 2,5 meter lang hvithai – nesten like lang som Schleissers motorbåt. Febrilsk griper løvetemmeren en brukket åre og begynner å denge løs på beistets hode. 

Til slutt stopper haien sin ville flukt med båten på slep, og ligger stille. Flere fiskebåter kommer til, og Schleisser får hjelp med å buksere den døde hvithaien inn til land.

På havna blir haien hengt opp i en krok, og Schleisser skjærer opp vomma. Ut velter nok oppløst menneskekjøtt til å fylle et halvt melkespann. 

Flere beinrester dumper også ned på kaien, den eneste gjenkjennelige knokkelen er skinnebeinet fra en ung mann eller gutt. Menneskeeteren fra New Jersey er tatt, mener de fleste. Andre påpeker det usannsynlige i at en eneste hai skulle være ansvarlig for alle angrepene.

Av de flere hundre store haiene som blir tatt sommeren 1916, er haien fra Raritanbukta den eneste med vomma full av kjøtt og knokler som beviselig stammer fra mennesker. Og resten av 1916 og mange år fremover blir heller ikke New Jerseys badegjester utsatt for et eneste alvorlig haiangrep.

Les mer

Michael Capuzzo: Close to Shore, Headline, 2001. Richard G. Fernicola, M.D.: Twelve Days of Terror, The Lyon's Press, 2001. Richard G. Fernicola, M.D.: In Search of the “Jersey Man-Eater”: An Exhaustive Investigation of the Infamous Shark Attacks that Plagued the New Jersey Shore during the Summer of 1916, George Marine Library, 1986.

Kanskje du er interessert i