Frank Olson falt fra 13. etasje på Hotel Statler i New York. 

Livsfarlige eksperimenter var CIAs mørkeste hemmelighet

Bruken av LSD og elektrosjokk på uvitende personer inngikk i en rekke hemmelige CIA-eksperimenter i 1950-årene. Målet var å utvikle en metode for å hjernevaske fiendtlige agenter. Samtidig døde en biokjemiker med forbindelse til CIA på mystisk vis.

26. april 2017 av Tim K. Christensen

Natt til 28. november 1953 hørte nattportieren på Hotel Statler i New York lyden av knust glass, etterfulgt av et dunk. Utenfor hotellet fant han en døende mann – Frank Olson, familiefar, spesialist i biologisk krigføring og ansatt i den amerikanske hæren.

Olson var en lett og ledig person, og familien var i sjokk over selvmordet. Men det skulle gå over 20 år før sannheten begynte å komme for en dag.

I 1974 kunne avisen New York Times dokumentere at CIA hadde utført eksperimenter på uvitende personer i forsøksprosjektene Artichoke og MK-ULTRA fra 1953-1963 – og kanskje enda lenger.

CIA fryktet at Kina og Sovjetunionen hadde utviklet metoder for å hjernevaske amerikanske agenter. 

Frykten ble underbygd av at de to landene hadde begynt å fremstille store mengder LSD – det eneste stoffet CIA vurderte som sterkt nok til å kunne hjernevaske folk. 

Derfor opprettet CIA-sjefen Allen Dulles den 13. april 1953 et hemmelig prosjekt som skulle undersøke bruken av narkotiske stoffer til hjernevask.

Først var det meningen at prosjektet skulle forebygge at slike metoder ble brukt på amerikanske agenter. 

Men New York Times fant ut at CIA siden hadde bestemt seg for å utvikle egne metoder til hjernevask. 

Det var bare ett problem. Prosjektet krevde forsøkspersoner. Løsningen ble å eksperimentere med intetanende mennesker – som blant andre Frank Olson. 

Frank Olson ble dopet

18. november 1953 var Frank Olson i et møte med forskere fra CIA og hæren. Her hadde han drukket et glass cointreau. 

Senere begynte han å føle seg rar. Om natten fikk ikke Olson sove, og i løpet av helgen sank han ned i en depresjon. 

Da mandagen kom var Olson så langt nede at han ba om å få snakke med en psykolog. En kollega av ham, Robert Lashbrook, fulgte Olson til CIAs egen psykiater i New York. Her tok de inn på Hotel Statler.

Det Olson ikke visste var at kollegaen Lashbrook samtidig arbeidet for CIA og hadde puttet LSD, et narkotisk stoff som fremkaller sterke hallusinasjoner, i cointreauen Olson ble servert på møtet. 

Også legebesøket var en del av planen. Legen arbeidet for CIA, og i to dager pumpet han store mengder LSD i Olson, helt til han falt ut av hotellvinduet.

Etter avsløringene i New York Times satte det amerikanske senatet i gang inngående granskninger, og den amerikanske regjeringen måtte innrømme at Olson var blitt forgiftet med LSD, og tilbød Olson-familien 750 000 dollar hvis de ville inngå forlik. 

President Gerald Ford møtte selv Olsons etterlatte for å be om unnskyldning, og året etter la Ford ned forbud mot eksperimenter på uvitende personer.

I 1975 mottok Olsons familie en personlig unnskyldning fra president Gerald Ford, og inngikk et forlik på 750 000 dollar.

© Crimemag

CIA-sjef brente beviser

Granskningen av CIA fortsatte, men daværende CIA-sjef Richard Helms hadde allerede i 1973 forutsett skandalen og beordret alt bevismateriale brent. En bunke dokumenter var imidlertid blitt arkivert feil og ble funnet intakt.

Disse dokumentene førte i 1977 til en senatshøring av CIA, der det viste seg at MK-ULTRA hadde forgreinet seg ut i over 150 underprosjekter med eksperimenter utført på mer enn 80 sykehus og universiteter.

På tross av høringen forble mange spørsmål ubesvarte – ikke minst i saken om Frank Olson. Sønnen trodde ikke på farens selvmord. I 1994 fikk han gravd opp liket av sin far og obdusert det.

Obduksjonen viste at Olson hadde fått et hardt slag i hodet før han falt ut av vinduet. 

Legen konkluderte med at bevisene «sterkt antydet drap». Distriks-advokaten i New York innledet en drapsetterforskning. 

Her ble det klart at Olson kjente CIA-hemmeligheter og ville si opp stillingen. Men distriksanklageren manglet tilstrekkelige beviser til å reise noen tiltale. 

Det vil nok aldri bli oppklart hva som skjedde på hotellrommet til Frank Olson den natten i 1953.

Studenter pumpet fulle av stoff

Prosjekt: «Artichoke», en forløper for MK-ULTRA.

Formål: Å utvikle et sannhetsserum som kunne få fiendens agenter til å avsløre hemmeligheter.

Forsøksbeskrivelse: Forsøkene, som hadde navnet «Chatter», ble foretatt i hemmelighet i 1952 på det anerkjente universitetet i Rochester i delstaten New York av lederen ved instituttet for psykologi, Richard Wendt. 

Det studentene ikke visste var at Wendt også arbeidet for CIA. De hadde tillit til Wendt, som forsikret dem om at forsøkene var helt ufarlige. 

Wendt fikk vervet et stort antall frivillige blant studentene og betalte dem én dollar i timen for å delta. 

Wendt tok dem med gruppevis opp til spesialbygde laboratorier i øverste etasje i universitetsbygningen, og testet en lang rekke stoffer på dem.

I 1952 dro Wendt til Europa sammen med et legeteam. Her fortsatte han forsøkene på personer som var mistenkt for å være sovjetiske agenter. 

Blant annet fikk forsøkspersonene innsprøytninger med vekselvis det sterkt oppkvikkende stoffet amfetamin og søvnfremkallende stoffer, noe som fikk dem til å plapre usammenhengende. 

Men metoden var ikke effektiv, og etter en seks års tid la CIA ned forsøkene.

Agenter fikk spaltet personligheten

Prosjekt: «Artichoke».

Formål: Å utvikle en teknikk for å få fiendens agenter til å snakke. Å skape den perfekte agent.

Forsøksbeskrivelse: Fengslede personer som var mistenkt for å være russiske spioner, ble hentet ut av fengsel, gitt forskjellige narkotiske stoffer og hypnotisert. 

Forsøkspersonene, som forskerne fant på reiser til blant annet Vest-Tyskland, ble senere holdt innesperret i mange år for å sikre at de ikke avslørte eksperimentene.

Kombinasjonen av hypnose og narkotika ble også brukt på egne agenter for å skape en personlighetsspaltning. 

Den skjulte personligheten kunne bære på hemmeligheter som agentens virkelige personlighet ikke kjente til. Hvordan eksperimentene virket er det ikke lett å si noe om i dag, fordi bevis-materialet ble ødelagt i 1973.

Pasienter ble forsøkskaniner

Prosjekt: MK-ULTRA.

Formål: Å utvikle en metode til hjernevask.

Forsøksbeskrivelse: Pasientene ble låst inne i små kamre og lagt i søvnkoma ved hjelp av en cocktail av narkotiske stoffer tre ganger i døgnet i 15-65 dager. Samtidig fikk de elektrosjokk flere ganger daglig i en styrke som var 20-40 ganger kraftigere enn det normale. 

Deretter fikk de på seg hjelmer med innebygde hodetelefoner som gjentok det samme budskapet 16-20 timer i døgnet i opptil 101 døgn. 

Forsøkspersonene var pasienter på det psykiatriske sykehuset Allen Memorial Institute i Montreal under ledelse av den høyt respekterte dr. Ewen Cameron, president for World Psychiatric Association. 

Forsøket var en fortsettelse av tidligere eksperimenter, der dr. Cameron hadde prøvd å utvikle en måte å slette folks hukommelse og personlighet på for å bygge den opp igjen fra bunnen. 

CIA var interessert i forsøket og begynte derfor å finansiere dr. Camerons videre eksperimenter. 

Forsøkene lyktes aldri, men påførte pasientene tunge lidelser i form av blant annet demens og en rekke sinnssykdommer. 127 pasienter saksøkte senere CIA og inngikk et forlik som ga dem en erstatning på rundt 100 000 dollar hver. 

Kanskje du er interessert i