Russeren Nikolai Rezanov var 39 år gammel da tsaren sendte ham ut for å kolonisere Amerika.

© The Pushkin State Museum of Fine Arts, The State Russian Museum & Shutterstock

Storhetsvanvidd gjorde russisk erobringstokt i Amerika til en katastrofe

I 1803 har USA ennå ikke strukket seg til stillehavskysten. Det jomfruelige landet lokker den russiske eventyreren Nikolai Rezanov ut på et erobringstokt for å åpne handelsstasjoner i Nord-Amerika og plante det russiske flagget overalt hvor han kommer. Men fyll, intriger og stormannsgalskap gjør snart eventyret til et mareritt.

28. juli 2017 av Kasper schlie

En varm vårkveld i 1806 blir det avholdt en uvanlig forlovelsesfest i den vesle kolonibyen San Francisco. 

I åsen over Golden Gate-sundet ligger den spanske guvernørboligen, som i dagens anledning er smykket med fargerike blomster og to forskjellige flagg: det spanske og det russiske. 

Gallakledde gjester strømmer til festsalen, der det er satt fram honningkaker og søt vin.

Inne i salen står festens midtpunkt – et umake par. Den 15-årige Conchita er guvernørens datter og kjent som «hele Californias skjønnhet». 

På bare tre uker har hun forelsket seg i den 42 år gamle russiske eventyreren Nikolai Rezanov, som er sjef for et handelsimperium som strekker seg fra Uralfjellene til Alaska.

På brystet hans glimter diamantene fra St. Anna-ordenen, som bare deles ut til den som nyter tsarens absolutte tillit.

Det blir en festlig aften i guvernør-boligen, men like etter avslører russeren i et brev til tsaren at forlovelsen bare er et sleipt triks som skal sørge for at russerne kan etablere kolonier i California:

«Deres Eksellense ler kanskje av planene mine, men jeg er sikker på at de vil vise seg ytterst innbringende. Hvis vi får menn og midler, kan hele dette landet gjøres til en del av det russiske keiserriket», forutser han.

Tre år tidligere hadde Nikolai Rezanov stevnet ut fra St. Petersburg med to skip for å etablere russiske kolonier og handelsrelasjoner i Japan og Nord-Amerika. Det skulle bli en av de mest spektakulære fiaskoene i Russlands historie.

Ambisjon fører Rezanov til hoffet

Nikolai Petrovich Rezanov ble født inn i en adelig familie i 1770-årenes Russland. Unge Rezanov hadde store ambisjoner, og da han vervet seg i hæren som 14-åring, snakket han alt fem språk.

Etter seks år i militæret ble han rettsdommer i Pskov, men den temperaments- fulle Rezanov begynte snart å kjede seg i provinsen. 

Han hadde fått smaken på makt, og ville høyere opp i systemet. Ved hjelp av sjarm og talegaver smigret han seg derfor til en sekretærjobb ved hoffet i St. Petersburg. 

Her styrte Katarina den store sitt rike, og i Vinterpalasset fikk Rezanov mulighet til å omgås imperiets viktigste menn. Klatreturen i hierarkiet kunne begynne.

1799: Med tsarens godkjenning overtar Det russisk-a­me­ri­kan­ske kompani (RAK) Shelikhov-Golikov-kompaniets be­sittel­ser i Amerika. Pelsjegerne blir en stat i staten med egne soldater og han­dels­mo­no­pol i hele det nordlige stil­­le­­havs­­om­rådet.

© Fort Ross State Historic Park Archive & Shutterstock

Sibirs pelskonge dukker opp

I 1793 møtte den nå 29-årige Rezanov en person som levde et langt barskere liv enn det han var vant til ved hoffet. Grigory Shelikhov var kjent som «Kongen av Sibir». 

Formuen hadde han skaffet seg ved å jakte havoter i Alaska og selge skinnene gjennom handelskompaniet sitt.

Pelskongen ville ha tsarinaen til å støtte kompaniet hans for å hindre Frankrike og Storbritannia i å presse russerne ut av det nordlige Stillehavsområdet. 

Katarina var ikke avvisende, men ville først ha en mann fra hoffet til å inspisere kompaniets handelsstasjoner.

Den kongelige inspektøren ble Nikolai Rezanov, og turen gikk til Irkutsk i det sentrale Sibir. Her viste Shelikhov frem garveriene, handelshusene og våpenkamrene sine. 

De to mennene utviklet et nært vennskap, og i 1795 giftet Rezanov seg med pelskongens 14 år gamle datter, Anna.

Like etter døde den drikkfeldige Sheli­khov, og etterlot ansvaret for et av Russlands største handelskompanier til Rezanov. 

Den ambisiøse byråkraten sørget ikke lenge over svigerfarens død, men dro tilbake til St. Petersburg for å få tsarinaens offisielle støtte til å utvide kompaniets aktiviteter.

Britenes økte tilstedeværelse i det nordlige stillehavsområdet var «en dolk i russernes drømmer», erklærte han og argumenterte for at selskapet hans måtte få handelsmonopol og kalles Det russisk- amerikanske kompani (RAK).

Først i 1799 gikk det som han ville: Katarinas etterfølger, den paranoide tsar Paul, ga RAK «Hans Majestets keiserlige beskyttelse». 

Nå kunne Rezanov plante det russiske flagget på ubebodde steder i Amerika, drive handel med fremmede makter – og med den russiske staten som beskytter kunne RAK aldri gå konkurs.

Russere stevner ut i Østersjøen

I 1803 var tiden inne. Tsaren beordret to russiske skip til å seile ut for å anlegge nye kolonier i Amerika og åpne en ambassade i det isolerte Japan. 

Rezanov skulle være «tsarens stattholder i Russisk Amerika med autoritet over domstoler og straffeutmåling», og han skulle skape et «solid fundament for lov og orden».

Før avreisen ble skipene, Nadezhda og Neva, fylt med fine gaver til japanerne – elfenbeinskopper, porselensvaser og portretter av tsaren. 

Besetningene på skipene var en broket forsamling, for tsaren ønsket å styrke Russlands økonomiske, akademiske og diplomatiske posisjon i verden. 

Her var marineoffiserer, vitenskapsfolk, kunstnere, prester og kremen av russisk adel.

Nikolai Rezanov hadde fått viljen sin – RAK skulle være en maktfaktor i stillehavsområdet – men like før avgang døde russerens kone, bare 22 år gammel:

 «All glede i mitt liv forsvant straks da Anna gikk bort. Mine to barn er skjønne, men de river opp sårene», skrev han.

Da skipene stevnet ut fra St. Petersburg 26. juli, var det derfor med en dypt bedrøvet Rezanov om bord på Nadezhda. 

Han skulle aldri se sine barn eller sin fødeby igjen.

Vel fremme i København avslørte

Rezanov sin mørke side. På tsarens regning innlosjerte han seg på byens fineste hotell i tre uker og slo seg løs i nattelivet. 

Den tysk-estiske godseieren Hermann von Löwenstern skrev i dagboken sin:

«Drevet av nysgjerrighet besøker Rezanov samtlige vertshus og horehus. Fra hotellværelsets balkong roper han til alle jenter som krysser torget, og ler høylytt av sine egne morsomheter».

Krangel på åpent hav

Ute på Atlanteren kom Rezanov snart i konflikt med Nadezhdas kaptein, Adam Johann von Krusenstern. 

Tsaren hadde nemlig gitt begge inntrykk av at de skulle lede ekspedisjonen. Men Rezanov var bare sjef for diplomatiet, mens Krusenstern som kaptein hadde makten når skipet var på sjøen.

Besetningen foretrakk åpenlyst den kompetente Krustenstern fremfor den humørsyke Rezanov.

«Vi forlot Russland i den overbevisning at Rezanov bare var passasjer. Da han la sin godkjennelse fra tsaren på bordet, overrasket han Krusenstern. Det er umulig å forestille seg å dele skip med ham i lengre tid. Han er ofte tankeløs, ond, partisk og oppfarende», mente godseier Löwenstern.

Da skipene nådde Brasil, eksploderte krangelen mellom Rezanov og Krusenstern. Mens matlagrene ble fylt med ananas, sitroner og appelsiner, skrev offiserene en strøm av klagebrev hjem til St. Petersburg.

«Tsaren vil bli overrasket over mengden post fra Brasil», noterte Löwenstern i dagboken. «Rezanov legger ikke skjul på at han fordømmer oss alle sammen. Måtte bøddelen ta ham!»

Rezanovs oppførsel ble så uutholdelig at de fleste besetningsmedlemmene vendte seg mot ham. 

De bestemte seg for å dele offisersmessen på Nadezhda i to, slik at en tommetykk skillevegg isolerte den sure russeren fra resten av ekspedisjonen.

Da skipene stakk til sjøs for å runde sørspissen av Sør-Amerika, var det dårlig stemning om bord. Löwenstern kunne nesten ikke holde ut situasjonen:

«Ubehagelighetene og stresset har gjort dette til en evighetsreise. Jeg får frysninger ved tanken på at jeg skal være sammen med disse folkene i tre år», skrev han.

Kommentaren gjaldt særlig Rezanov: «Han går på dekk med bøyd hode, som en kjøter som er redd for vann», kommenterte Löwenstern.

Nakne kvinner forverrer stemningen

24. april 1804 fikk skipene igjen land i sikte. De nærmet seg Marquesas, en øygruppe i det sørlige Stillehavet. 

Etter et møte med den lokale høvdingen skjedde det noe som fikk sjømennene til å juble. Flere titall nakne kvinner svømte ut til skipene og gikk under dekk med mennene i bytte mot glassperler og klær.

Rezanov tok ikke del i festlighetene. I stedet skjelte han senere Krustenstern ut foran mannskapet. Det var en ydmykelse, og fikk kaptein Lisiansky fra søsterskipet Neva til å reagere:

«Du er gal og bør sperres inne på lugaren din», truet han.

Den kontante meldingen fikk Rezanov til å holde lav profil en stund, og da skipene kort etter nådde Hawaii, begynte han igjen i tankene å legge vidløftige planer for et russisk Amerika.

Den lokale kongen handlet med RAK i Alaska, og øyrikets frodige landskap gjorde sterkt inntrykk på Rezanov. «Hele Sibir kan forsynes med sukker fra Owyhee», skrev han om en av øyene.

Et skår i gleden var imidlertid nyheten om at Sitka, den viktigste RAK-kolonien i Alaska, året før var blitt utslettet av lokale stammer. 

Ekspedisjonen bestemte derfor at det ene skipet, Neva, skulle sendes mot nord for å gjenerobre kolonien. Imens fortsatte Rezanov på Nadezhda.

På ekspedisjonen lå den russiske kapteinen Adam Johann von Kru­sen­stern og Nikolai Rezanov i evig krangel.

© The State Hermitage Museum

Kamphaner slutter fred på Kamtsjatka

Etter nok en utmattende sjøreise fikk Nadezhdas besetning igjen russisk grunn under føttene 3. juli 1804, da de nådde Kamtsjatka-halvøya. 

Den lokale guvernøren, som dukket opp like etter, måtte straks megle mellom de to lederne.

«Jeg er blitt holdt som gissel om bord i sju måneder», klagde Rezanov.

«Jeg forbanner det øyeblikk jeg fikk noe med Det russisk-amerikanske kompani å gjøre», ropte Krusenstern til svar, før han brøt sammen i gråt.

Guvernøren innså snart hvem som var kilden til uroen, og beordret Rezanov til å komme med en offentlig beklagelse. Med denne skjøre våpenhvilen kunne Nadezhda seile videre til Japan.

Men Rezanovs forsøk på å åpne en russisk ambassade i Japan, skulle vise seg å gå i vasken. De forsiktige japanerne lot russerne overvintre og vente i et halvt år, før de i 1805 avviste ethvert samarbeid.

Avslaget var selvforskyldt, mente Löwenstern. Rezanov hadde nemlig fornærmet japanerne ved å urinere over relingen i fylla, mens innbyggere i Nagasaki så på. Rezanov var en skandale:

«Hele Japan snakker om Dem. Folk sier at De er annerledes enn nederlenderne. Mer stolt, mer hissig, og De ser ned på japanerne», fortalte en tolk ham. 

Amerika skal redde ekspedisjonen

Det var en slagen Rezanov som returnerte til Kamtsjatka 24. mai 1805. Så langt hadde turen vært en eneste lang fiasko. 

Hvis Rezanov ville bli tatt seriøst i Russland igjen, måtte han tilbake til Amerika og utrette noe spektakulært.

Nadezhda var nedslitt, så Rezanov skaffet et nytt skip, Maria, og planla en ekspedisjon til Nord-Amerika.

Her ville han besøke RAK-koloniene og erobre nye territorier. Skipets lasterom ble fylt med forsyninger, og 14. juli 1805 lettet Maria anker med bare 25 mann om bord – Krusenstern og de andre offiserene nektet å bli med.

Størstedelen av besetningen var barske og illeluktende lykkejegere som drømte om å bli rike på havoterjakt i Alaska. 

Fartøyet var heller ikke særlig vakkert.

Rezanov beskrev innledningsvis Maria som handelskompaniets «nyeste og beste skip», men etter bare noen dager til sjøs deiset baug- sprydet i vannet, og når det blåste opp, truet de altfor tynne mastene hele tiden med å knekke.

Russernes første møte med sine oversjøiske kolonier var de vulkanske Pribilof-øyene, 300 kilometer fra kysten av Alaska. 

Her måtte Rezanov justere forventningene om et velordnet samfunn. Femten russiske seljegere bodde i jordhuler, der takene ble holdt oppe av ribbein fra hval.

De neste ukene seilte russerne fra koloni til koloni langs øygruppen Aleutene, mens Rezanov kontrollerte regnskaper og løste konflikter. 

Russeren følte seg som «både tsar og Gud» når han ankom og felte raske dommer over drukkenbolter og tjuvpakk.

På øya Unalaska spurte Rezanov de innfødte aleutene hva de syntes om den lokale RAK-sjefen, Emilian Larionov.

«Han er som en far for oss», var svaret, hvorpå en tilfreds Rezanov ga Lario­nov en gullmedalje fra tsaren.

I virkeligheten ble de lokale truet til å legge ut på lange, farlige jaktekspedisjoner med russerne, for uten kajakkene og spydene deres hadde ikke europeerne en sjanse til å fange de sky havoterne. 

Kolonien Sitka ble på begynnelsen av 1800-tallet hovedstaden i Russisk Amerika.

De lokale skal kristnes

31. juli ankom Maria den viktige RAK-kolonien Kodiak nær Alaskas fast­land. Den russiske kron­kolonien besto av 30 hytter, en smie og et lager med 18 000 hav­oter­skinn til en verdi av to millioner rubler – nok til å finansiere hele tre verdensomseilinger.

Det fantes i tillegg en liten kirke og en håndfull geistlige som ble ledet av munken Gideon. Tsaren i St. Petersburg hadde stilt som krav at de lokale skulle omvendes til kristendommen. 

Rezanov gjorde derfor også sitt for å bidra til aleutenes dannelse ved å fylle den lokale skolen med bøker og vitenskapelige instrumenter han hadde kjøpt i London.

I august 1805 seilte Maria til kolonien Sitka i den sørlige delen av Alaska, der RAK-sjefen Alexander Baranov hadde sitt hovedkvarter. 

Han fortalte hvordan kolonien var blitt grunnlagt i blod. Sammen med 22 russere og 200 aleuter i kajakker slo han i 1799 de lokale tlingit-krigerne tilbake etter et stort slag.

Noen års lukrativ fiske- og pelshandel fulgte, før Sitka i 1802 kom under angrep, og 29 russere ble drept.

Det var takket være flåteskipet Neva, som Rezanov hadde sendt nordover året før, at Baranov gjenvant kontrollen med kolonien. 

Siden hadde russerne vært i konstant alarmberedskap, for de lokale lurte stadig i skogene bak bo­setningen

USA sender våpen til urbefolkningen

Frykten var ikke ubegrunnet, for amerikanerne hadde utstyrt tlingit-krigerne med våpen i bytte mot havoterskinn. Det nystiftede USA så nemlig gjerne at de lokale drev russerne på flukt.

«Vi lever på en klippe med vakter og ladde kanoner, så vi er alltid klar til å motta gjes­ter», skrev Rezanov, som for øvrig ikke hadde noe særlig til overs for sine landsmenn.

«Jeg har aldri i hele mitt liv sett så mye fyll», het det i et brev til Gideon, som var en av de få som orket å kom­mu­ni­sere med den gretne russeren.

Rezanov og hans besetning måtte overvintre i Sitka, men i løpet av oktober meldte en ny stor fiende sin ankomst: sulten. De 200 russerne i kolonien måtte ta til takke med selkjøtt, tynn suppe og vodka.

Til slutt måtte russerne fange kråker for å overleve, og 25. februar 1806 hadde Rezanov fått nok: Åtte russere var døde av sult, og 60 lå syke. 

Han etterlot derfor Maria, rigget et mindre skip og seilte mot sør med 40 mann om bord. Målet var det sagnomsuste og frodige California.

I 1802 erobret de lokale tlingit-krigerne russernes koloni Sitka, men bare to år senere tok russerne bosetningen tilbake.

© l. glanzman/d. Curl, Sitka National Historical Park

Turen går til paradis på jord

Da tåken lettet over San Francisco 28. mars 1806, kunne innbyggerne i den spanske kolonien observere et skip med et slitt russisk flagg kaste anker ute på havet. 

En liten båt ble satt på vannet, og da den nærmet seg kysten, så spanjolene at det sto en fin herre i stavnen.

Mannen var Rezanov – så avkreftet at han knapt kunne stå oppreist. Ånden stinket av skjørbuk, han hadde lus i håret og magekramper. 

Men russeren holdt fasaden da han hilste på San Franciscos kommandant, Don José Dario Arguello.

Etter den endeløse vinteren i Alaska fremsto kolonien som et paradis. Spanjolene hadde spioner i St. Petersburg og var utmerket godt klar over at russerne drømte om å ta makten i California. 

Likevel behandlet de gjestene sine som konger. Russerne mesket seg i lammekjøtt og kirsebær i guvernørens hus, der

Rezanov også fikk øye på hans 15-årige datter – den fortryllende vakre Conchita. Hun var høy, slank og hadde den spanske adelens lyse hud.

Gjennom de neste tre ukene investerte Rezanov all sin sjarm og forfinede talegaver i å overtale spanjolene til å inngå en handelsavtale med de sultende russerne i RAK. Han delte ut klokker, medaljer og elfenbein til vertene sine – gaver som japanerne ikke hadde tatt imot.

«Vi må skjule desperasjonen vår. Spanjolene er ekstremt mistenksomme overfor oss russere», bemerket Rezanov.

Forhandlingene førte ikke til noe, men så fridde Rezanov til guvernørens datter etter å ha gjort kur til henne i ukevis: «Jeg tilbød å ta hennes hånd, og hun aksepterte», skrev han.

Forlovelsen kom overraskende på spanjolene, men de lagde fest for å feire begivenheten. Et bryllup kom imidlertid ikke på tale før paven hadde godkjent giftermålet mellom en katolsk kvinne og en russisk-ortodoks mann.

Eventyret slutter i Sibir

Etter tre års fiasko var Rezanov lykkelig over sitt lille triks – frieriet hans berodde nemlig mer på ønsket om å sikre spanske leveranser av mat til de russiske koloniene enn på kjærlighet: «I denne posisjonen kan jeg tjene mitt land», fortalte han i et brev til Russlands handelsminister.

Det var derfor en oppløftet Rezanov som fylte skipet sitt med 200 tonn korn før hjemreisen. Tilbake i Alaska forsynte han koloniene med mat, før han krysset Stillehavet og begynte på den lange reisen tilbake til St. Petersburg.

Underveis drømte han om RAKs gylne fremtid, men da Rezanov satt i en slede på vei gjennom Sibir, fikk han lungebetennelse og høy feber. 8. mars 1807 kollapset han utenfor byen Krasnojarsk og døde kort etter.

Nikolai Rezanovs reise var en fiasko, men brevene fra California inspirerte RAK til å prøve lykken. I 1812 ble den lille kolonien Fort Ross etablert nord for San Francisco. Den skulle bli et sant kornkammer for pelsjegerne i Alaska.

Russlands status som kolonimakt ble imidlertid kort, og i 1867 våknet landet brått fra sin amerikanske drøm. 

Dyre kriger og frykten for en britisk invasjon fikk russerne til å avhende Alaska til USA for beskjedne 7,2 millioner dollar. 

Salget markerte slutten på Rezanovs ambisiøse drøm – før den for alvor var begynt.

Kanskje du er interessert i