Watergate-komplekset var berømt for sin arkitektur. Men helt siden innbruddet er navnet først og fremst knyttet til den største skandalen i amerikansk historie.

Watergate-skandalen: To journalister feller Richard Nixon

I 1972 er Richard Nixon en av de mest populære presidentene i USAs historie. Men så bryter helvete løs. Et innbrudd i demokratenes partikontor setter Washington Post på sporet av en skandale som i ettertid blir kjent som Watergate-skandalen.

16. juli 2015

Tatt på fersken i Watergate-bygningen

17. juni 1972, ca. 02.30 Watergate-bygningen, Washington:
Det nybygde komplekset er hovedstadens mest fasjonable adresse. Det rommer både kontorer, leiligheter og et hotell.

«Stopp! Kom ut!» roper betjent John Barrett og retter pistolen mot skikkelsen han nettopp har sett bevege seg bak en glassvegg.

Sammen med to kolleger er Barrett like før blitt tilkalt til Watergates hotell- og kontorbygg. En nattevakt har oppdaget at lukkemekanismen i flere dører er blokkert av teip. Sporet av teipstrimler fører fra parkeringskjelleren og opp til inngangen til det demokratiske partiets hovedkontor i sjuende etasje.

«Kom ut!» roper Barrett igjen. Det romsterer inne bak glasset, og ut kommer ikke bare én, men hele fem mann med hendene over hodet.

Politibetjentene forstår at de har gjort en uvanlig fangst, for innbruddstyvene er alle iført jakke og slips. Utstyret mennene har med seg er like merkverdig: flere sett gummihansker, walkietalkier, et par kameraer, tåregasspistoler og avansert elektronisk avlyttingsutstyr. Tyvene blir påført håndjern og ført bort.

Nixons bakmenn står bak Watergate-innbruddet

17. juni 1972, 09.00 Washington:
Den 29 år gamle journalisten Bob Woodward sover tungt i ettromsleiligheten i utkanten av Washington da telefonen ringer.

Woodward snubler ut av sengen og famler etter telefonrøret. Han hadde egentlig sett for seg at han skulle sove lenge denne lørdagen. Det er nyhetsredaktøren i Washington Post som ringer. Fem innbruddstyver er arrestert i Watergate-bygningen. Kan Woodward komme inn til redaksjonen med en gang?

Som nyansatt reporter i den velrenommerte avisen er Woodward alltid på utkikk etter saker der han kan få vist hva han er god for. Han er ung, skilt og full av arbeidslyst. Men det som har skjedd i natt blir vel ikke stort mer enn en banal notis, tenker han på vei til avisen.

I redaksjonen oppdager Woodward snart at saken på langt nær er så triviell som han har forestilt seg. Flere av de arresterte har nemlig bakgrunn fra etterretningstjenesten CIA, og ikke nok med det: En av de arresterte er James McCord, sikkerhetssjef i komiteen som arbeider for at presidenten skal blir gjenvalgt.

Amerikanerne skal gå til valg 7. november, og komiteen har som oppgave å sikre Nixon fire nye år i Det hvite hus.

Woodward får med seg Bernstein i Watergate-saken

19. juni 1972, morgen Washington Post, Washington:
De andre store avisene har trykket historien om innbruddet. Det føderale politiet FBI etterforsker saken, men få mener at den vil få betydning for det kommende valget.

Bob Woodward sitter bøyd over skrivebordet. Han skriver på en liste over personer som kan få ham et steg videre i Watergate-saken. Innbruddet har vakt Woodwards nysgjerrighet. Det er begått en kriminell handling, og avlyttingsutstyret antyder at motivet er politisk.

Øverst på kildelisten har Woodward skrevet «Howard Hunt». Navnet stammer fra en adressebok politiet har funnet på et hotellrom der en av de arresterte bodde før Watergate-innbruddet. I adresseboken står Howard Hunts navn oppført sammen med forkortelsen «WH» – muligens i betydningen «White House», Det hvite hus – samt et telefonnummer.

En telefon til personalavdelingen i Det hvite hus avslører at mannen arbeider som ekstern konsulent for presidentens stab. Frem til 1970 var Hunt dessuten ansatt i CIA. Woodwards påfølgende samtale med Hunt blir imidlertid kort: «Hvordan kan det ha seg at ditt navn er oppført i adresseboken til to av mennene som er arrestert i Watergate?» spør journalisten.

«Du godeste!» utbryter Hunt, og blir stille et øyeblikk. Deretter sier han kort at han ikke har kommentarer til en sak som er under etterforskning, og legger på røret.

En kontakt i regjeringsapparatet kan imidlertid opplyse at FBI mistenker Hunt for å være innblandet i Watergate-saken. Sent på ettermiddagen setter Woodward seg ned og skriver en innledning til neste dags artikkel om saken: «Konsulent i Det hvite hus har forbindelse til de mistenkte i Watergate-innbruddet».

Woodward er svært fornøyd med artikkelen, og han blir ikke spesielt begeistret da redaksjonssekretæren sender teksten videre for å bli gjennomgått av den 28 år gamle Carl Bernstein. Til daglig dekker Bernstein rettsstoff og lokalpolitikk, men han skriver også lange, fabulerende historier om folk og begivenheter i hovedstaden, i tillegg til at han anmelder rockemusikk. En altfor løssluppen type for den tidligere marineoffiseren Woodward.

Så langt har de to journalistene unngått hverandre. Men da artikkelen kommer tilbake med Bernsteins endringer, ser Woodward at teksten er blitt mye bedre. Fra det øyeblikk er Bob Woodward og Carl Bernstein et uatskillelig par i jakten på sannheten bak Watergate-innbruddet.

Watergate-saken får nytt liv

25. juli 1972 Washington Post, Washington:
Watergate-saken står nesten stille. Politiets etterforskning går sakte fremover, og Det hvite hus nekter å uttale seg.

Temperaturen nærmer seg 30 grader, og Carl Bernstein ergrer seg over at han ikke har dratt på ferie, slik som Bob Woodward.

I mangel på stoff har redaktøren igjen satt Bernstein til å dekke lokalpolitikk. Det er derfor en kjærkommen nyhet da Bernstein i en artikkel i New York Times leser at de mistenkte i Watergate-saken foretok en rekke mystiske telefonoppringninger i dagene før innbruddet. Dels til presidentens valgkampstab, dels til en advokat i Miami.

Bernstein har flere kilder i telefonselskapet Bell. Etter noen timer kan de bekrefte at oppringningene er gjort av de fem arresterte mennene. Kontaktene i Bell har nok en interessant opplysning: Utskriftene er akkurat sendt til en statsadvokat i Florida, som har bedt om å få dem utlevert.

Informasjonen gjør Bernstein enda mer nysgjerrig. Han bestemmer seg for å finne ut hvorfor myndighetene helt nede i Florida vil vite hvem mennene fra Watergate-bygningen har ringt til. Bernstein tar noen telefoner, og får snart napp: En statsadvokat i Miami bekrefter at utskriftene er bestilt for å kontrollere om de arresterte i Watergate-saken også er innblandet i lovbrudd i Florida. Hvis Bernstein lover å holde kilden sin hemmelig, kan han få nok et spor. Bernstein garanterer full anonymitet, og holder spent pennen klar på blokken.

«Vi har også bestilt bankutskrifter fra de siktede, og oversiktene viser flere interessante transaksjoner».

«Transaksjoner fra hvor?» spør Bernstein.

«Fra Mexico City», er svaret. «Hvis du vil høre mer, må du komme til Miami.»

Mystiske sjekker peker tilbake på presidentens menn

28. juli 1972 Miami, Florida:
Mens Woodward kommer hjem fra ferie, flyr Bernstein til Miami for å finne ut hva det er statsadvokaten har oppdaget.

Mannen foran Carl Bernstein er en firskåren fyr med rødmusset ansikt og en enda rødere nese. Albuene på den blå blazeren hans er tynnslitte, og han virker ikke glad for at journalisten har valgt å komme til Miami.

«La oss få det raskt overstått», sier statsadvokaten, og tar Bernstein med inn på kontoret sitt. Her åpner han raskt et arkivskap med kode og finner fem sjekker frem fra en mappe.

«Du får ikke låne kopimaskinen min. Noen kunne spore kopiene tilbake til meg», insisterer statsadvokaten, mens han løfter armen og ser nervøst på klokken. Den bevegelsen blir gjentatt mange ganger under Bernsteins besøk.

«Ok, jeg skriver dem av for hånd», svarer reporteren. Han gir seg til å tegne sjekkene på notisblokken sin. Fire av dem er meksikanske, og er på i alt 89 000 dollar. Den siste er fra First Bank and Trust Co. i Florida. Den er utstedt til en Kenneth Dahlberg, pålydende 25 000 dollar.

Tilbake på hotellet ringer Bernstein til Woodward. De to blir enige om å spore opp den mystiske Dahlberg. Woodward sender bud til Washington Posts arkiv, og kort etter ligger et bilde på skrivebordet hans. Fotografiet viser en smilende mann ved navn Kenneth Dahlberg ved siden av en lokalpolitiker fra Minneapolis i Minnesota. Dermed er det en smal sak å ringe den lokale nummeropplysningen i Minneapolis og få mannens telefonnummer.

«Det er Bob Woodward fra Washington Post. Jeg ringer angående sjekkene som er utbetalt til de arresterte i Watergate-saken».Taushet.

«Ditt navn står på en av de fem sjekkene…» Fortsatt taushet. Da Dahlberg endelig begynner å snakke, høres han rystet ut. Han angrer og legger på, men ringer tilbake like etter.

«Pengene er innsamlede kampanjebidrag. Jeg har ingen idé om hvor sjekken har havnet… Jeg burde ikke fortelle deg dette, men jeg leverte den i sin tid til Maurice Stans».

Navnet får Woodward til å holde hardt i pennen. Maurice Stans er økonomisk ansvarlig for presidentens valgkampstab. Det er nå trukket nok en tråd fra Watergate og direkte tilbake til folk svært tett på presidenten.

Da Woodward avleverer dagens historie, ser redaktøren vantro på manuskriptet. «Vi har aldri hatt en historie som har vært like stor som denne! Aldri!»

Bokholder kommer med avgjørende spor

14. september 1972 Washington: En uavhengig revisjonsrapport har avslørt at Nixons valgkampstab har forsøkt å hvitvaske valgkampmidler via Mexico.

For å følge pengesporet har Bernstein og Woodward begynt å ringe på dørene hos ansatte i Nixons valgkomité. Ved å invitere seg selv inn i folks stuer håper de to reporterne at de kan oppklare hvor ordren til innbruddet i Watergate kom fra.

Bernstein sitter i entreen hjemme hos en av bokholderne som jobber for valgkomiteen. Hun skjelver på hånden og er synlig nervøs da hun skjenker kaffe til journalisten. «Jeg vet ingenting om hvordan spionasjen foregikk. Jeg vet bare hvem som fikk pengene, og hvem som godkjente det», hvisker hun, og ser ut som hun angrer med en gang på at hun har sagt noe som helst.

Bokholderen nekter å oppgi noen navn. I stedet oppfordrer Bernstein henne om bare å nevne forbokstavene til personene hun oppfatter som ansvarlige. Da hun nøler, forsøker Bernstein å få henne på gli, ved selv å foreslå L. Hun avbryter ham og sier langsomt: «L og M og P, og det er alt jeg vil gi deg».

De tre forbokstavene passer fint inn i rebusen Bernstein og Woodward forsøker å løse. L kan stå for Gordon Liddy, M for Jeb Stuart Magruder, og P for Herbert Porter. Alle disse tre er sentrale personer i Nixons valgkomité, og de er allerede i de to journalistenes søkelys.

Bernstein tar en siste slurk, og sier takk for kaffen. Nettet strammes om Det hvite hus.

Holdes i live trass i overlegen valgseier

Desember 1972 Om bord på et fly mot Los Angeles:
Nixon har gjort et brakvalg og vunnet over demokratene. Washington Post er under sterkt press for å droppe Watergate-saken, men avisen graver videre.

«All in», sier Bernstein og skyver selvsikkert sjetongene sine inn mot midten av bordet. Han og Woodward har kastet seg ut i en omgang poker i loungen om bord i en jumbojet på vei mot Los Angeles. Her skal de møte en mann som forhåpentlig kan fortelle dem hvor langt oppe i statsapparatet ordren om innbruddet i Watergate kom fra. Bernstein har et overtak på 30 dollar da flyet endelig går inn for landing.

På en kafé i utkanten av Los Angeles møter de to journalistene Donald Segretti, en 31 år gammel mann med et bredt smil og et vennlig, nærmest naivt ansiktsuttrykk. Men skinnet bedrar, for flere kilder har pekt ut Segretti som «mannen på gulvet», han som har rekruttert folk til det mer tvilsomme arbeidet rundt Nixons valgkamp – demonstrasjoner, falske brev og sabotasje mot politiske motstandere.

«Jeg vil bare ha fred og ro rundt familien min», sier han, og vil ikke bli sitert. Segretti innrømmer imidlertid at han er hyret av Nixons folk, og at han har mottatt betaling fra presidentens valgkampstab. Dessuten er Segretti sikker på at hans overordnede ble styrt fra enda høyere i systemet.

«Fra hvem?» spør Woodward
.
«Vel, jeg forsto at ordrene som regel kom fra Haldeman», sier Segretti, og virker beklemt.

De to reporterne utveksler blikk. Nå kan de kriminelle forbindelsene knapt komme nærmere presidenten selv. Som presidentens stabssjef og personlige venn er Bob Haldeman en av Nixons mest betrodde folk.

Deep Throat blir Watergate-sakens viktigste kilde

24. januar 1973 En parkeringskjeller i Washington:
Rettssaken mot de tiltalte etter Watergate-innbruddet går bak lukkede dører. Imens fortsetter Woodward og Bernstein sin egen etterforskning.

Parkeringskjelleren er bitende kald og dårlig opplyst. Men der under hovedstadens gater kan Woodward uforstyrret møte personen som er blitt hans viktigste kilde i opprullingen av Watergate-saken.

Mannen har en høy posisjon i statsapparatet, og kan levere detaljerte opplysninger om det myndighetene avdekker i oppklaringen av Watergate-saken. Til gjengjeld vil han ikke at navnet hans skal komme ut.

Woodward og Bernstein omtaler ikke den hemmelige kilden i artiklene sine. Offentligheten hører først om ham sommeren 1974, da de to journalistene gir ut en bok om det journalistiske gravearbeidet de har gjort. Selv her avslører de ikke kildens identitet, men kaller ham i stedet «Deep Throat». Navnet henspiller på tittelen på en pornofilm som vakte stor oppmerksomhet i USA i 1972.

Møtene i det underjordiske parkeringsanlegget avtales via et sinnrikt signalsystem som bare de to kjenner til. Når Woodward vil snakke med Deep Throat, flytter han potteplanten ut på kanten av altanen sin. Når det er Deep Throat som ønsker å møte journalisten, sørger han for at Woodwards morgenavis har en liten ring rundt sidetallet på side 20. Ringen betyr at Deep Throat venter i parkeringskjelleren samme kveld. Woodward får aldri vite hvordan kilden hans får tak i avisen og tegner inn sirkelen.

Denne bitende kalde januarkvelden har Deep Throat viktige opplysninger med til Woodward. Han peker ut selveste lederen for Nixons valgkomité som den ansvarlige for innbruddet hos demokratene.

«Mitchell sto garantert bak selve Watergate-operasjonen», sier han. «Det hvite hus vet det, FBI vet det. Det hvite hus er i gang med å tåkelegge det hele for å sørge for at kongressen ikke skal begynne å stille spørsmål».

Beskjeden er typisk for Deep Throat. Han kommer aldri med bevis, men han bekrefter vanligvis Woodward og Bernsteins antagelser, og sender dem i nye, interessante retninger. Den sikre bakgrunnskunnskapen kan brukes til å presse andre kilder til å snakke.

Washington Post blør på grunn av Watergate

30. april 1973, kl. 11.55 Washington Post, Washington:
Nixon ligger stadig godt an på meningsmålingene, og Washington Post betaler en høy pris for forfølgelsen av Watergate-saken. Avisens aksjer har falt med 50 prosent.

Sjefredaktør Benjamin Bradlee sitter på kontoret sitt og småprater med en bekjent. Bradlee har beina på bordet, og under samtalen forsøker han nonsjalant å kaste en lekeball opp i en basketballkurv på veggen.

Bradlee virker rolig, men roen er påtatt. Med det enorme presset avisen opplever er det alt annet enn enkelt å ha en toppstilling i Washington Post for øyeblikket.
Plutselig slår en medarbeider døren opp.

«Har du hørt det?! Nixon har akseptert at Ehrlichmann, Haldeman og Dean søker avskjed!»

I brøkdelen av et sekund får Bradlee totalt hakeslipp, før ansiktet lyser opp i ren begeistring. Han legger kinnet på skrivebordet og slår hardt i bordplaten med knyttneven.

«Hva sier dere nå?!» roper han, før han spretter opp fra stolen og stormer inn i det store redaksjonslokalet.

«Ikke dårlig, Bob!! Slett ikke dårlig, Bob», roper han i retning Woodward.

Like før har den siktede John McCord brutt tausheten som de fem arresterte fra Watergate har opprettholdt i nesten et år. I retten har han avgitt full forklaring. McCord forklarte at han før innbruddet fikk beskjed om at handlingen var godkjent av høytstående folk i kretsen rundt presidenten. Den tiltalte er dessuten overbevist om at enda flere må ha kjent til innbruddet, selv om de nå påstår det motsatte. Han nevner blant andre presidentens stabssjef Bob Haldeman, sjef for presidentens valgkampstab John N. Mitchell, juridisk rådgiver John Dean, og dessuten presidentens innenrikspolitiske rådgiver John Ehrlichman.

Det hvite hus har ifølge McCord også benyttet seg av både bestikkelser og utpressing for å få de tiltalte til å tie. Forklaringen er en tikkende bombe under presidenten, og de tre toppmedarbeidernes avgang er den første innrømmelsen av at alt ikke har foregått etter boken i Det hvite hus.

De neste minuttene slår journalistene i Washington Post ring rundt Bradlee, Bernstein og Woodward. Avisen har hele tiden hatt rett i anklagene, og lettelsen er stor i redaksjonen.

Egne opptak under hele Watergate-prosessen

14. juli 1973 Woodwards hjem, Washington:
Etter John McCords tilståelse har kongressen nedsatt en granskningskommisjon. Den skal finne frem til de ansvarlige for innbruddet i Watergate-bygningen.

Bernstein og Woodward undrer seg over at en opplagt nøkkelperson ennå ikke er blitt avhørt av granskningskommisjonen. Alexander Butterfield er stabssjef Haldemans assistent og har ansvar for en rekke rutineoppgaver i Det hvite hus. Deep Throat og en kilde i Nixons valgkampstab har mer enn antydet at han er innblandet i Watergate-saken.

Så langt har Woodward og Bernsteins kontakter blant medlemmene av granskningskommisjonen unnskyldt seg med mangel på tid. Det er lørdag ettermiddag og Bob Woodward slapper av hjemme da telefonen ringer. I andre enden er et av medlemmene i kommisjonen.

«Gratulerer. Vi har nå intervjuet Butterfield. Han har fortalt hele historien».
«Hvilken historie?» spør Woodward.
«Nixon har tatt seg selv opp på bånd gjennom hele forløpet».

Det har lenge versert rykter om hemmelige lydopptak av presidentens samtaler, men nå er disse historiene blitt bekreftet. Via lydbåndene er det endelig mulig å få avklart hvilken rolle Nixon spilte i Watergate-saken. Kanskje har han selv produsert bevismaterialet som kommer til å felle ham.

Nixon og Kissinger bryter sammen

7. august 1974, kveld Det hvite hus, Washington:
I over et år har Nixon nektet å utlevere lydopptakene fra Det hvite hus. Men nå er samtlige 64 bånd i granskningskommisjonens hender.

Nixon traver frem og tilbake i Lincoln-rommet i Det hvite hus. Hans eneste tilhører er utenriksminister Henry Kissinger. Nixon vet at løpet er kjørt.

To år har gått siden innbruddet i Watergate-bygningen, men nå er det ikke lenger mulig å utsette oppklaringen eller bortforklare det hele. Synet av presidenten ryster Kissinger. Nixon ser ut som om han er i ferd med å gå fra forstanden. Igjen og igjen ber han utenriksministeren om å ramse opp deres felles triumfer på den internasjonale politiske arenaen.

Kissinger forsøker å overbevise presidenten om at han har et strålende ettermæle i vente. At hele Watergate-skandalen bare vil bli husket som en parentes i et langt og fremgangsrikt liv i det amerikanske folks tjeneste.

Til slutt blir det følelsesmessige presset for stort for den ellers kynisk anlagte utenriksministeren. Kissinger bryter sammen i gråt, og øyeblikket etter renner tårene nedover kinnene på presidenten også.

Da utenriksministeren omsider reiser seg for å gå, roper Nixon etter ham: «Bli hos meg, og la oss be til Gud sammen!»

Kissinger er jøde, men han kneler likevel lydig ved siden av presidenten. De to mennene ber en lydløs bønn sammen. Snart begynner Nixon å hulke igjen, før han til slutt gir fra seg et skrik av sorg.
Neste dag annonserer president Richard M. Nixon sin avskjed. For første gang i historien går en president av midt i en valgperiode.

9. august går Nixon om bord i Air Force One, og flyet setter kursen mot den avtroppende presidentens hjemstat California. I luftrommet over Missouri skifter det store Boeing-flyet kallesignal til SAM 27000. Visepresident Gerald Ford har nettopp avlagt ed som den nye beboeren i Det hvite hus, og Nixon har ikke lenger rett til å bruke presidentens kallesignal. Han lander som en vanlig borger.

Nixon bruker resten av livet på å ta avstand fra Watergate-skandalen. Helt til sin død i 1994 nekter han for å ha vært direkte innblandet i ulovlighetene som hans nærmeste medarbeidere ble dømt for.

Nixons folk ble satt inn etter Watergate

Telefonavlytting, åpning av brev og overvåkning var flittig brukte metoder for Nixons folk, ikke minst under valgkampen i 1972. Ulovlighetene ble utført av en gruppe tidligere CIA-folk som ble kalt «rørleggerne», og de fikk ordrene sine fra høyeste hold i Det hvite hus. De fem «rørleggerne» fra Watergate satt i fengsel i opptil 15 måneder.

Av Nixons innerste krets var det John Mitchell som fikk den lengste straffen. Han var leder for valgkomiteen, og sonet 19 måneder. Presidenten selv ble aldri straffet. Etterfølgeren Gerald Ford benådet ham som sin første embetshandling.

Kanskje du er interessert i