Les også

2: Jesuittene

Korstogene: Hellig krig

I 400 år hadde Jerusalem vært under muslimsk kontroll da paven i 1095 beordret hellig krig mot de vantro. Europeerne ble grepet av religiøs fanatisme og meldte seg i titusenvis til korstogene. Historiens blodigste religionskrig var en realitet.

På denne og de etterfølgende sidene får du oversikten over de ni korstogene.

1. korstog 1096–1099: Paven krevde død over de vantro

Europa var i oppløsning og kirken splittet, og Pave Urban 2. kunne bare se én løsning: En hellig krig som skulle forene de kristne. Med flammende taler hisset han 100 000 riddere, bønder, kvinner og barn opp til et oppgjør med islam.

Korsfarerne trosset sult, ugjestmild natur og mektige motstandere da de la ut på den 3000 kilometer lange ferden til Jerusalem. Fylt av et glødende hat overfor muslimer, med en drøm om kjappe gevinster, og næret av religiøs fanatisme, trakk de etter seg et spor av blod fra Vest-Europa til Den hellige by.

Det var 15. juli 1099 – etter fem ukers beleiring – at korsfarerne inntok Jerusalem. I dagene som fulgte myrdet de et stort antall av muslimene og jødene i byen. Deretter innsatte de Arnulf av Choques som patriark – geistlig overhode – over Jerusalem. Den nye patriarken slo hardt ned på prester fra andre kristne trosretninger.

Gjennom de nesten 100 påfølgende årene var Jerusalem på kristne hender.

Få et actionkamera gjennom et utrolig godt tilbud sammen med HISTORIE

2. korstog 1145–1149: Korstoget ble kjempefiasko


Høsten 1245 kunne pilegrimer fra det hellige land fortelle paven at det kristne grevskapet Edessa hadde falt. En bekymret pave kalte straks til korstog, og snart var hærer fra hele Europa i bevegelse.

Korstoget ble en fiasko. En ny generasjon av muslimske ledere og generaler var kommet til, og de sendte europeerne ydmyket hjem.

Knappe 40 år senere – i juli 1187 – ble de kristnes situasjon enda verre, da Saladin slo kongeriket Jerusalems hær. Selve Jerusalem falt i oktober. Ifølge ryktet døde pave Urban 3. av sorg da nyheten nådde ham et par uker senere.

3. korstog 1187–1192: Rikard Løvehjerte sto bak massakre


Jerusalems fall fikk den nyutnevnte paven, Gregor 8., til å proklamere et nytt korstog, som blant annet Rikard 1. "Løvehjerte" meldte seg til. Den kristne hæren erobret en rekke byer, og fikk okkupert Kypros. Øya fungerte som base for senere korsfarere.

Under korstoget sto Løvehjerte bak massakren på 2700 sivile muslimer. Til tross for sin brutale fremferd måtte han gi opp å innta Jerusalem. Men etter forhandlinger med Saladin fikk pilegrimer fri adgang til byen.

4. korstog 1202–1204: Gjeld stoppet korstog


Allerede før korsfarerne hadde forlatt Europa, sto de i bunnløs gjeld. Så da den bysantinske prins Aleksios Angelos ba om hjelp til et kupp, slo de til.

Dessverre hadde ikke Aleksios råd til å betale dem. Som hevn og erstatning inntok og plyndret korsfarerne Konstantinopel.

Utviklingen fikk paven til å løse dem fra løftet om å marsjere til Jerusalem.

5. korstog 1213–1221: Kristne krigere ignorerte Jerusalem


Korsfarerne holdt den viktige egyptiske byen Damietta under beleiring.

Da byen endelig falt, brukte de 20 måneder på å krangle om herredømmet. Den slagne sultan al-Kamil benyttet anledningen til å tilby dem Jerusalem, hvis de bare ville gi opp Damietta.

Korsfarerne reagerte ved å rykke frem mot Kairo for å nedkjempe sultanen. Men snart satt de fast i dyp gjørme, ute av stand til å forsvare seg mot angrep. De måtte derfor skrive under på en fredsavtale som krevde at de forlot Egypt.

6. korstog 1228–1229: Keiser inntok den hellige by


Den tysk-romerske keiser Fredrik 2. var en usedvanlig leder av korstoget, ettersom han høylytt hadde erklært at "Moses, Kristus og Muhammed var svindlere".

Da keiseren med sine 3000 soldater nærmet seg Jerusalem, underskrev sultan al-Kamil straks en traktat som overga Jerusalem til Fredrik.

7. korstog 1248–1254: De kristne okkuperte Jerusalem i bare 15 år


De kristne fikk bare gleden av å besitte Jerusalem i 15 år. I 1244 erobret tyrkiske mamelukker byen.

For å gjenvinne kontrollen ble et nytt korstog sendt av gårde med den franske Ludvig 9. i spissen. Han inntok snart havnebyen Damietta, og der fikk han det samme tilbudet som korsfarerne i det femte korstoget: Sultanen ville bytte Damietta mot Jerusalem.

I likhet med forgjengeren takket Ludvig nei. Han mente at Jerusalem var korsfarernes rett, og ikke noe de skulle forhandle om. Dessuten lå sultanen for døden, og når han var borte, hadde korsfarerne fritt spillerom, mente Ludvig. Her tok han feil.

Sultanen ble etterfulgt av en dyktig og dynamisk kriger, Turan Shah, som nedkjempet korsfarerne.

8. korstog 1270: Opprørt konge kalte til korstog


Egypterne hadde gjort så stort innhogg i de kristnes besittelser at det bare var noen få byer igjen.

Dette opprørte kong Ludvig 9. så mye at han dro med en hær til Tunis, som han ville bruke som springbrett for ferden inn i Egypt.

Men vannet i Tunis var så forurenset at mange av korsfarerne ble syke og døde, blant dem Ludvig. Like etter måtte korsfarerhæren gi opp og dra hjem.

9. korstog 1271–1272: Engelskmann allierte seg med mongolene


Da den engelske prins Edvard hørte at det kristne Tripoli var truet, grep han korset.

Edvard fikk opphevet beleiringen av Tripoli, og deretter inngikk han en allianse med mongolene, som hadde erobret Iran, Irak og deler av Anatolia.

Men da Edvard sto på terskelen til å angripe egypterne, ble han kalt hjem. Hans far var død, og Edvard måtte innta tronen.

Dermed var de kristnes dager i området talte. Antiokia hadde falt i 1268, mens Tripoli falt i 1289 og Acre i 1291. Noen få tusen flyktninger slapp unna med skip til Kypros, som ble værende under korsfarernes kontroll.

 

Nærmere 100 000 europeere dro på korstog. Bildet er fra filmen "Kingdom of Heaven".

Kanskje du er interessert i