125 skjeletter ble funnet i en massegrav nær Wittstock. De stammer fra et slag mellom protestanter og katolikker som fant sted her under trettiårskrigen.

© AFP/Scanpix

Massegrav avslører brutale nærkamper

I 1636 sto den svenske hæren i Nord-Tyskland overfor en overtallig katolsk fiende. Funnet av en massegrav ved Wittstock har gitt arkeologene innblikk i et av trettiårskrigens mest brutale slag, som ble utkjempet i et kaos av nærkamper og vunnet av skotske leiesoldater.

22. september 2017 av Else Christensen

Et uhyggelig syn møter en av arbeiderne i grustaket ved Wittstock, litt nordvest for Berlin, da han en dag i mars 2007 kikker ned i skuffen på hjullasteren sin.

Gråbleke hodeskaller og lange knokler av en type som bare kan stamme fra et menneske, stikker frem mellom grus og småstein. 

Et team av arkeologer blir tilkalt, og etter prøvegraving i området kan de konstatere at grustaket skjuler et ekstraordinært funn.

Bevæpnet med plastspader, skjeer og pensler går arkeologene i gang med å grave ut det som viser seg å være en massegrav med hele 125 skjeletter. Alle de døde var soldater under slaget ved Wittstock i 1636.

Den seks meter lange og tre og en halv meter brede massegraven er enestående. Tidligere har arkeologer funnet graver fra trettiårskrigen, men aldri av dette omfanget. 

I det hele tatt er massegraver fra kriger før 1900 svært sjeldne, for slagmarkene strakte seg den gangen over mange kvadratkilometer, og den enkelte soldat ble som regel begravd der han falt – uten seremoni eller minnesmerker.

Restene etter de døde soldatene, mange av dem med spor etter skader fra hogg, slag og skudd, gir forskerne en enestående mulighet til å lære mer om datidens krigføring og om den blodige religionskrigen mellom katolikker og protestanter som senere ble kjent under navnet trettiårskrigen.

Stridighetene starter i Böhmen

Ved krigsutbruddet i 1618 var Europa dypt splittet. 

Den tyske munken Martin Luther hadde hundre år tidligere gjort opprør mot den katolske kirken og pavens makt ved å innstifte en ny kristen kirkedoktrine, protestantismen.

Splittelsen blant de kristne nådde langt ut over kirkemurene. Fyrster, adel og borgere delte seg etter religiøs tilhørighet. 

Maktkampene som fulgte med, gjorde raskt Europa til en kruttønne som truet med å eksplodere.

I 1618 skjedde det. Den katolske Ferdinand 2. av Böhmen, som året etter ble keiser av Det tysk-romerske riket, besluttet å tilbakekalle tillatelsen som hadde sikret borgerne i den protestantiske landsbyen Braunau religionsfrihet. 

De rasende protestantene svarte med å gjøre opprør, men det ble umiddelbart slått ned av Ferdinands soldater. Religionskrigen var en realitet.

Soldatenes musketter var vanskelige å bruke. Våpnene veide mer enn sju kilo. Når de skulle avfyres, hvilte de derfor på en slags stokk med y-formet topp for å bli mer stabile.

© Swords Collection

Sverige vil være en stormakt

Krigen handlet imidlertid om langt mer enn religion. I kaoset som fulgte, grep mange land sjansen til å avklare stridigheter eller forfølge egne ambisjoner om å vinne nytt land.

I Sverige øynet den ambisiøse kong Gustav 2. Adolf sin sjanse. Ved å delta i krigen håpet han å erobre tyske områder ved Østersjøen, som var av avgjørende strategisk betydning for Sveriges forsvar og handel.

4. juli 1630 gikk den svenske hæren derfor i land på Usedom, en øy nord for dagens Tyskland og Polen. I en allianse med tyske protestantiske fyrster marsjerte svenskene gjennom Tyskland.

To år senere sto de svenske styrkene i seiersrus ved München i Bayern, nesten 700 kilometer sør for kysten.

Fra da av gikk det galt. 6. november 1632 tørnet svenskene sammen med den katolske hæren i slaget ved Lützen. 

Svenskene vant, men seieren hadde en bitter ettersmak, for Gustav 2. Adolf overlevde ikke. I morgentåken kom han bort fra styrkene sine, ble omringet av katolske soldater og skutt.

Deretter gikk det raskt nedover med den svenske hæren. Styrkene var nå under kommando av rikskansler Axel Oxenstierna, som ikke hadde kongens gjennomslagskraft. 

I 1634 ble hæren grundig slått av de katolske styrkene. 8000 døde eller ble såret, og 4000 ble tatt til fange etter slaget ved Nördlingen.

Mens svenskene trakk seg tilbake nordover, forlot mange av deres allierte dem for å slutte fred med katolikkene.

Trengt tilbake av den keiserlige katolske hæren sto de svenske styrkene, ledet av feltmarskalk Johan Banér, i oktober 1636 stort sett med ryggen mot Østersjøen.

De trengte desperat en seier – ikke bare for å redde sine egne vidløftige stormaktsambisjoner. 

Nå gjaldt det selve protestantismens fremtid i Europa. Hvis svenskene ble slått, kunne katolikkene nemlig skru tiden tilbake til før Martin Luther.

Ikke abonnent? Få bladet her:

De underlegne svenskene angriper

sine spioner visste Banér at de katolske styrkene, under Melchior von Hatzfeldt, hadde sendt 4000 mann til det nærliggende Brandenburg for å sikre området mot plyndring.

Nå gjaldt det å handle før disse styrkene rakk å slutte seg til hovedstyrken igjen. 3. oktober slo svenskene leir ved byen Fretzdorf, som lå like ved Wittstock, på den andre siden av elva Dosse. 

Med seg hadde Banér en styrke under den skotske generalen Alexander Leslie.

4. oktober om morgenen marsjerte de mot de katolske styrkene. Nå skulle krigslykken snus, og grunnsteinen til protestantenes endelige seier over katolikkene legges.

Den svenske hæren hadde imidlertid færre soldater enn fienden. Ifølge mange historikere besto den av omtrent 15 000 mann, som nå angrep de vel 22 000 soldatene Hatzfeldt kunne mønstre.

Under ledelse av Banér gikk halvparten av hovedstyrken mot Hatzfeldts hær, som lå ved Scharfenberg-høydene ved elva. 

Før angrepet sendte han imidlertid resten av hovedstyrken, ledet av generalløytnant James King og generalmajor Torsten Stålhandske, i sørvestlig retning. 

De skulle gå i en bue rundt fienden – gjennom hei og myr – for å foreta et overraskelsesangrep bakfra mot katolikkene. 

På denne måten ville Banér knuse fienden i en såkalt knipetangmanøver. Imens ventet general Leslie lenger bak med styrkene sine, klar til å støte frem hvis det ble nødvendig.

I begynnelsen skjulte trær og busker svenskenes fremrykning, men rundt klokken 14.30 avgjorde Banér at tiden var inne til en direkte konfrontasjon.

«Heretter snudde jeg med min høyrefløy, ledet av meg og general Torstenson, idet vi hadde hele vår oppmerksomhet rettet mot det formål å få fienden frem fra hans fordelaktige stilling», skrev Banér etterpå om manøveren.

Planen lyktes etter hensikten, og derfor gjenlød snart området rundt Scharfenberg-høydene av skudd og av smell fra sverdklinger mot panser.

Skjelettskader avslører harde kamper

Sannsynligvis møtte mange av de falne døden her. Ved å undersøke restene av soldatene i massegraven kan arkeologene se at kampene har vært usedvanlig voldsomme.

Flere av knoklene er etterlatt med dype hakk som vitner om hogg fra sverd. Et kranium som forskerne har identifisert som hodeskallen fra en ung finsk soldat, har hakk etter minst fem slag. 

De er trolig laget av en hellebard eller en øks. Et av slagene har etterlatt et hull på størrelse med et lite fugleegg i den falnes hodeskalle.

På kraniet til en annen soldat kan arkeologene dessuten se hvordan en fiende nesten har skilt mannens hode fra kroppen med et voldsomt sverdhogg like bak øret.

Analyser av tennene viste forskerne at likene kom fra hele Europa – fra Finland i nord til Spania i sør.

© Reuters/Scanpix

Kranier forteller om kavaleriangrep

Etter angrepet ble Banérs styrker snart presset av katolikkene.

«Hele den fiendtlige styrken, kavaleri såvel som infanteri, falt over oss og ga oss så mange problemer at det iblant oss ikke var en eneste tropp som ikke var i kamp seks til åtte eller til og med ti ganger», berettet Banér senere.

«De hadde på grunn av gjentatte reduksjoner i antall og fordi de var helt utmattet, endt i slike kvaler at de begynte å falle tilbake, til tross for stort mot og vilje til å holde stillingene».

King og Stålhandske, som etter planen skulle angripe de katolske styrkene bakfra, var nemlig stadig på marsj. Hjelpen lot derfor vente på seg.

Heldigvis for Banér oppdaget general Leslie at hans øverstkommanderende trengte hjelp, og han styrtet til unnsetning. 

Med 4780 mann angrep han de katolske styrkene og fikk slått dem tilbake. Men prisen var høy: 

Et av Leslies regimenter ble halvert, og mange av mennene hans var ille tilredt etter møtet med det katolske kavaleriet.

Arkeologene kan bekrefte de gamle beretningene. I et av kraniene er det et dypt hakk. 

Plasseringen av skaden og kraften bak den forteller forskerne at slaget har truffet den 30–40 år gamle soldaten ovenfra – altså fra hesteryggen. 

Slaget var neppe dødelig i seg selv, men soldaten må ha blødd voldsomt.

Enda verre gikk det med en 25-30-årig mann som fikk skallen gjennomboret da han ble truffet i pannen med stor kraft av enten en hellebard eller en av de spisse øksene som rytterne bar.

Soldatene skyter på kloss hold 

Fem av de falne fra graven døde av skudd i halsen. På skuddvinkelen kan forskerne se at de er blitt fyrt av nedenfra. 

Det viser at infanteristene har forsvart seg på nært hold med gevær mot de fremstormende rytterne.

Funn av store mengder brukt ammunisjon i området ved Scharfenberg-høydene vitner også om et voldsomt kuleregn under kampene mellom Banér, Leslie og de katolske styrkene.

Både pistoler og musketter ble brukt. Pistolene har tilhørt rytterne og vært forholdsvis lette og raske å bruke. Muskettene har derimot vært omstendelige å avfyre, fordi våpenet var tungt og måtte lades forfra. 

Manøveren tok mer enn ett minutt, som var svært lang tid under slaget, ettersom hærene sto bare noen meter fra hverandre og frontene kunne skifte på få minutter.

Skadene fra begge skytevåpen er betydelige. En kule avfyrt fra en muskett på kloss hold kunne lett komme opp i en fart på 480 km/t, nok til å gjennombore en brystplate på 2 mm. 

Brystplater var vanlig på 1600-tallet, men om soldatene i graven ved Wittstock har brukt dem, kan ikke arkeologene vite, for alle eiendeler er fjernet før begravelsen.

Til gjengjeld vet de at hærene hadde begynt å mangle kuler. 

Det løste soldatene som regel ved å plyndre fiendens lager eller ved å stjele bly i landsbyene de dro gjennom, og deretter støpe nye prosjektiler.

Mye tyder på at det var tilfelle ved Wittstock, der en stor mengde kuler har merker fra hammer og meisel brukt til å tilpasse den hurtigproduserte ammunisjonen til størrelsen på løpene.

De siste minuttene rekonstrueres

Den skotske generalen Leslie skrev senere til den svenske rikskansleren, Axel Oxenstierna, at han «aldri i sitt liv» hadde opplevd en så «skarp respons» som da han slo de katolske styrkene tilbake og reddet Banérs styrker. 

Det betydde imidlertid ikke at kampene var over. Tvert imot fortsatte de i timevis.

Ved å studere skadene på knoklene fra massegraven har rettsmedisineren Hans Günter König avdekket flere av de individuelle kampforløpene. 

I noen tilfeller har han til og med kunnet rekonstruere den enkelte soldats siste minutter.

Det gjelder for eksempel for en soldat i 30-årene som ble truffet av et sverd på høyre skulder og underarm. 

Deretter må han ha blitt truffet på sin venstre arm av et stumpt våpen, sannsynligvis en kølle. 

Dette slaget knuste knokkelen og svekket soldaten så mye at det har vært lett for motstanderen å sette inn det siste, avgjørende hogget mot halsen. Dette hogget skilte hodet fra kroppen.

Et annet eksempel er et kranium fra en ung mann i begynnelsen av 20-årene. 

Det er trykt flatt og knust i fem deler. König mener at mannen enten har blitt truffet av en kanonkule eller at han, mens han allerede lå på bakken, er blitt kjørt over av et tungt kjøretøy.

Svenskene brukte musketter til å forsvare seg mot det katolske kavaleriet. Det vitner skjelettene om. Mange kuler har truffet nedenfra, altså må de drepte ha vært til hest.

© Augusto Ferrer-Dalmau

Bakhold avgjør slaget

Klokken 18.30 nådde King og Stålhandske endelig frem og angrep de katolske styrkenes høyre flanke bakfra. 

Angrepet kom som en overraskelse, derfor klarte svenskene å erobre en stor del av fiendens artilleri.

Hardt presset og med de største tapstallene valgte de katolske styrkene å trekke seg fra slagmarken. Mens mørket langsomt senket seg, kunne de utmattede svenskene glede seg over seieren.

Morgenen etter var slagmarken dekket av døde og sårede. Den foregående dagens strabaser hadde tæret hardt på soldatene. 

Derfor slo Banér leir like ved kampplassen, slik at mennene kunne hvile ut et par dager og de sårede kunne få pleie. 

Slagmarken måtte også ryddes, og den ekstra tiden tillot svenskene å samle de døde i massegraven – naturligvis først etter at likene var blitt plyndret.

Til slutt hadde svenskene mistet 1124 mann, mens vel 2000 katolske soldater var døde.

Svenskenes seier forlenger krigen

I døden endte katolikker og protestanter med å ligge side om side i massegraven. Like fredsommelig gikk det ikke for seg i Europa etter slaget. 

Med Sveriges seier kunne krigen nemlig fortsette med fornyet styrke og trekke ut i tolv år til – med store lidelser for både hærer og sivilbefolkninger til følge.

Overalt sultet og frøs folk, mens epidemier florerte. Hærene led også under de forlengede krigshandlingene. 

I 1640 var både protestanter og katolikker så utmattet av kamp, sult og sykdom at de ikke maktet å kjempe da hærene møttes ved byen Saalfeld i Thüringen. Soldatene så bare på hverandre, og trakk så i vinterkvarter.

Først i 1648 var begge parter klar til omsider å gi seg og innlede fredsforhandlinger. Her kunne svenskene notere seg en siste seier. 

Takket være innsatsen ved Wittstock forble det nordlige Europa protestantisk.

Kanskje du er interessert i