Britannia er en romersk provins. De opprinnelige beboerne, kelterne, oppfatter seg som romere og er kristne. Mot vest er Irland derimot splittet i et utall kongeriker, der innbyggerne fortsatt dyrker de gamle gudene.

© Bridgeman Images

St. Patrick's Day: Fra romersk overklassegutt til irsk slave

Den romerske overklassegutten Patricius fra Britannia ble solgt som slave og endte som biskop i Irland. Før han døde på 400-tallet, skrev han ned livshistorien som gjorde ham berømt som St. Patrick.

16. mars 2018 av Bine iversen & Torsten Weper

I ly av mørket glir skipet inn mot Britannias kyst. Lydløst sniker mannskapet seg opp på land og begir seg mot nattens mål: hjemmet til den romerske embetsmannen Calpornius fra byen Banaventa Berniae. 

Denne natten oppholder Calpornius og hans kone seg i villaen inne i byen. Bare sønnen Patricius på 15 år er hjemme, sammen med familiens slaver.

Alle beboerne sover da mennene fra båten tar seg inn og jager dem sammen på gårdsplassen. Mennene er irske pirater – og nattens overfall skal skaffe dem nye forsyninger til slavemarkedene hjemme i Irland.

Piratene legger gårdens kvinner og arbeidsføre barn i lenker, mens alle andre blir drept på stedet. Piratene vil ikke få solgt de gamle, og voksne menn utgjør en fare hvis de tar opp kampen med piratene.

Fangene føres til skipet lenket sammen med en kjede. Patricius har all mulig grunn til å være redd, for han har gjenkjent piratenes språk – de er irer. 

Patricius har lært at Irland er befolket med kannibaler. Ingen slave har noen gang sluppet bort fra øya.

Etter seks år som slave fikk Patricius en åpenbaring. Gud befalte ham å gå tvers over Irland og finne et skip som skulle bringe ham tilbake til Britannia.

© Scanpix/Mary Evans

Et brev fra 400-tallet

Beretningen om overklassegutten Patricius' bortføring bygger på et brev han skrev som gammel mann.

«Jeg hadde ennå ikke fylt 16. På det tidspunktet kjente jeg ikke den sanne guden. Jeg havnet i fangenskap i Irland, sammen med tusenvis av andre. Vi fortjente vår skjebne, for vi hadde kommet bort fra Gud og levde ikke etter hans bud», skriver Patricius i brevet, som har fått tittelen Confessio (bekjennelse).

Patricius har ikke notert et årstall for bortføringen, men historikerne antar at den fant sted rundt 401 e.Kr.

På det tidspunktet var Britannia fortsatt en romersk provins, men imperiet vaklet. Hunerne og germanske stammer truet grensene, og Roma måtte trekke legionærer til kontinentet for å forsvare seg.

For innbyggerne i Britannia betydde det at landet deres ble mer sårbart overfor angrep fra for eksempel irske pirater. Uten større risiko kunne de gå i land og overfalle befolkningen.

Historikerne aner ikke hvor byen Banaventa Berniae lå – alle spor er borte – men trolig lå den i det nordvestlige Britannia nær kysten, der avstanden til Irland var kort.

Patricius ender som slave

Piratene førte Patricius til et slavemarked der han ble kjøpt av en bonde og brakt til et kaldt og fuktig sted ved Irlands atlanterhavskyst.

«Da jeg nådde Irland, gjette jeg sauer hver dag», skriver Patricius. Han var alene med sine tanker og husket sin farfar, Portius, som var prest hjemme i Banaventa Berniae. 

Som gutt hadde Patricius alltid gjort narr av troen – nå hentet han frem igjen de kristne bønnene som ga ham trøst i ensomheten:

«Dag for dag begynte jeg å be mer, og min kjærlighet og ærbødighet overfor Gud vokste», skriver Patricius.

Til slutt var han oppe i flere hundre bønner daglig. Han begynte også å faste, og en natt etter nesten seks lange år som slave i Irland hørte Patrick en stemme som snakket til ham.

«Du har fastet godt. Snart skal du hjem», lovet stemmen.

Patricius var ikke i tvil. Det måtte være Gud som snakket, og snart var stemmen der igjen: «Se, skipet ditt er klart!»

Ropet fra Irland

Patricius fikk beskjed om å gå til en havn 200 romerske mil (ca. 300 km) borte. Havnens navn nevner han ikke, men den oppgitte avstanden tilsvarer en travtur tvers over Irland – gjennom et land nesten uten veier.

Ferden var full av farer for en rømt slave som var verdt mye penger. Patricius kunne ikke risikere kontakt med noe menneske og måtte bevege seg om natten. Etter flere uker nådde han endelig havnen Gud hadde vist ham.

«Jeg kjente ingen som bodde der», forklarer Patricius. En skipper som skulle seile store, irske kamphunder til en gladiatorskole i Gallia, gikk med på å ta ham med – muligens med en skummel baktanke om å selge ham når de nådde i land. Men så galt gikk det ikke. 

Patricius kom seg helskinnet til Britannia, og foreldrene hans var lykkelige for å få den fortapte sønnen hjem igjen:

«De ba inderlig om at jeg aldri måtte forlate dem igjen», skriver Patricius. Men det ønsket kunne han ikke oppfylle, for Gud hadde en plan med ham. I en drøm møtte Patricius en mann som ga ham et brev med tittelen «Den irske stemme».

«Da jeg begynte å lese brevet, hørte jeg plutselig stemmer som kalte på meg». Stemmene tilhørte irene, med en bønn til Patricius: Vi ber deg, hellige gutt, kom og gå blant oss».

Da han våknet, visste han at han var nødt til å dra tilbake til Irland og spre Guds ord blant hedningene.

Patricius vendte tilbake til Irland for å kristne hedningene – blant dem småkongene som hadde delt landet mellom seg. Etter sin død ble han kjent som St. Patrick.

© Bridgeman Images

Harde år på skolebenken

Å dra av gårde på egen hånd var utelukket. Kirken måtte offisielt utnevne Patricius til biskop før han kunne misjonere og utnevne prester. 

Og for å bli biskop måtte han gå i kloster, der han kunne arbeide seg opp i hierarkiet.

Enkelt var det ikke, for Patricius hadde ikke fått noen skolegang i de årene han hadde vært slave, og var derfor ustø i latin. 

Men heldigvis hadde ikke Irland noen høy status blant kirkens menn. På dette tidspunktet hadde hedningøyas første biskop, Palladius, gitt opp på grunn av mangel på resultater.

Endelig – etter mange år på klosteret – ble Patricius' høyeste ønske oppfylt. Selv om han ikke var noen forfinet kirkemann med myke hender og heller ingen kløpper i latin, kjente han øyas skikker og snakket språket. 

Med bøyd nakke og klokkertro på at Gud ville vise ham vei, tok Patricius fatt på oppgaven.

Han sørget for aldri å utfordre de hedenske småkongene som hadde delt landet mellom seg, men betalte dem rundhåndet for å få lov til å oppføre en kirke på deres jord. Og så tok han fatt på å omvende konene deres, for han visste at mennene raskt ville følge etter.

Patricius får mektige fiender

«Noen ganger ga jeg kongene gaver, noen ganger betalte jeg sønnene deres for å ledsage meg.

Likevel tok de meg og mine ledsagere til fange, og de hadde et sterkt ønske om å ta meg av dage», skriver Patricius. 

«De stjal alt vi hadde og la meg i jern. På den 14. dagen befridde Herren meg, og alle våre eiendeler ble gitt tilbake, for Guds skyld og på grunn av vårt tidligere vennskap».

Ifølge Patricius grep Gud hjelpende inn flere ganger:

«Det er en lang historie å fortelle alle mine gjerninger. Jeg vil gjøre det kort og fortelle hvordan Gud ofte befridde meg fra slaveri og fra tolv farer som truet livet mitt, og fra ting som jeg ikke kan uttrykke med ord. Gud vet alt før det skjer, og jeg har ham som min autoritet som ofte advarer meg».

Patricius' utrettelige misjonsarbeid bar frukter. Uten tvang eller blodig vold fikk han døpt klan etter klan, tusenvis av irer. Mange av dem ønsket å bli munker og nonner.

«Det var en velsignet irsk kvinne av edel byrd som jeg døpte. Hun kom til oss noen dager senere av denne grunn. Hun fortalte at hun hadde fått en beskjed fra Gud med råd om å bli en av Guds jomfruer.»

Irene ble opprørt over at så mange kvinner forsøkte å komme seg unna en slitsom tilværelse som koner og mødre, forteller Patricius: 

«Fedrene liker det naturligvis svært dårlig. Disse kvinnene lider under forfølgelse og falske beskyldninger, men blir stadig flere».

Med diplomatisk kløkt greide Patricius å snakke seg til rette med øyboerne. Langt farligere motstandere hadde han hjemme i Britannia blant biskopene. 

De ble stadig mer misunnelige på suksessen hans og kritiserte ham for å betale beskyttelsespenger til hedningene. De var også bestyrtet over hans påstand om at Gud snakket til ham – en udannet slavegutt. Bare de gjeveste helgenene kunne påberope seg noe slikt.

Men én ting provoserte biskopene mer enn slapp latin og ufortjent flaks – Patricius hadde utfordret kirkens hierarki.

Maktvakuumet som oppsto da de romerske soldatene forlot Britannia, hadde blitt fylt av lokale, kristne krigsherrer. En av dem – kalt Coroticus – kopierte de irske piratenes strategi og dro nå på slavetokt i Irland. 

Noen av ofrene kom fra en stor gruppe mennesker som Patricius nettopp hadde døpt. For å få de overlevende fri skrev han et rasende brev til Coroticus med setninger som: «Dine hender drypper av blodet fra de uskyldige kristne du har drept».

Patrick krevde samtidig at de britiske biskopene kastet Coroticus ut av kirken. Det såkalte «Brev til Coroticus' soldater» må ha utløst stor forargelse, for det hørte ikke noen sted hjemme at en biskop blandet seg i en annens arbeid.

Derfor forlangte biskopene at han kom tilbake til Britannia for å stå til regnskap for sine handlinger. Patricius nektet. 

Han visste at han aldri ville få lov til å vende tilbake til Irland hvis han dro for å møte biskopene. I stedet skrev han «Confessio» som et ydmykt og selvbevisst svar på anklagene:

«Gud valgte lille, tåpelige meg fremfor alle dere som virker så vise og kyndige i all deres veltalenhet».

Feiringen av St. Patrick har utviklet seg til en folkefest over hele verden.

© AOP/Getty Images

Brevet til krigsherren Coroticus

Brevene fra Patricius fins i dag bare som kopier, men eksperter er sikre på at originalene ble forfattet av ham. 

Dessverre er brevene de eneste kildene til livet hans, så ingen vet når Patricius døde eller hvor han ble begravd.

Da irene på 700-tallet ble bevisst biskopens store innsats og begynte å dyrke ham som St. Patrick, var minnet om ham nesten utvisket.

Les mer

Philip Freeman: St. Patrick of Ireland, Simon & Shuster Paperbacks, 2004. Thomas Cahill: How The Irish Saved Civilization, Hodder and Stoughton, 1995. 

Kanskje du er interessert i