De fleste hekser som havnet på bålet, tilsto bare under tortur.

© Tim Chew, MHB

Tortur og forfølgelse var hverdag for Europas "hekser"

De hadde sex med djevelen, smurte seg med fett fra kokte babyer og brukte svart magi mot uskyldige mennesker. I århundrer var hekseri den verste forbrytelsen en kvinne kunne begå – og ble hun først anklaget, var hun nærmest sikker på å havne i flammene.

21. desember 2017 av Natasja Broström & Andreas Abildgaard

Bøddelen kaster et siste blikk på kvinnen han har lenket til en påle. Så setter han fakkelen til haugen med brensel som er lagt under hennes nakne føtter. 

Ilden får raskt fatt, og snart skriker kvinnen av smerte.

Tykk, svart røyk bølger over plassen foran tinghuset i den tyske byen Fulda denne høstdagen i 1603. 

Tilskuerne trekker seg nølende bort fra bålet på grunn av varmen, mens røyken og stanken av brent kjøtt brer seg. Til slutt ebber kvinnens skrik ut. Den høygravide Merga Bien har endelig fått fred.

Fra plassen smiler Balthasar von Dernbach fornøyd. Abbeden av Fulda har nettopp gitt seg i kast med sitt livs kall: brenningen av så mange hekser som mulig.

At Merga var gravid og ifølge loven unntatt fra henrettelse, endrer intet. Ifølge tiltalen var barnet i kvinnens mage avlet med djevelen selv.

Den ulykkelige Merga Bien er bare begynnelsen. Frem til sin død tre år senere sleper Balthasar von Dernbach over 250 mennesker gjennom smertefull tortur. 

Her innrømmer de å ha spist småbarn, drept kveg med gift samt å ha deltatt i ugudelige nattlige fester – den såkalte heksesabbaten – der de blant annet har kysset djevelens rumpe.

Heksebålene blusser ikke bare i Fulda. Fra Ungarn til Skottland tennes ilden, mens de dømtes hjerteskjærende skrik stiger mot himmelen. 

På 1600-tallet blir Europa igjen grepet av heksefeber, og de altetende flammene er den eneste måten å stoppe de ondsinnede kvinnene på.

I torturinstrumentet strappadoen ble kvinnen bakbundet og heist opp til skuldrene gikk ut av ledd.

© Nicolay Bessonov

Kloke koner forvandler seg

Forestillingen om hekser og trolldom stammer fra tidsaldre lenge før kristendommens utbredelse, og har dype røtter i folkelig overtro. 

I oldtidens kulturer hjalp hekser og trollmenn folk med magi og viten om for eksempel barnefødsler. 

Men ved inngangen til middelalderen var bildet et annet, nå ble de «kloke konene» møtt med frykt og mistenkt for å bruke magien med onde hensikter.

Men kirken hadde – helt til langt opp i middelalderen – bare forakt til overs for overtroen. Dette ses for eksempel i lovsamlingen Canon episcopi fra 1100-tallet. 

Her forklares det hvordan kirkens domstoler skal håndtere saker om blant annet ekteskap, arv og utroskap. 

I motsetning til disse spørsmålene fantes det ingen klare anvisninger for hvordan trolldom skulle håndteres. Heksekunster var nemlig bare noe enfoldige individer innbilte seg, slo kirkens lærde fast i lovteksten.

Frem til 1200-tallet tok kirken derfor ikke beretninger om hekser alvorlig. Selv om Bibelen i 2. Mosebok oppfordrer til å drepe hekser – «en trollkvinne skal du ikke la leve» – var all snakk om disse kvinnenes magiske evner noe ordentlige kristne burde avvise som useriøst prat. 

Noen fyrster fordømte til og med lynsjinger av hekser. Blant dem Ungarns kong Koloman (1095-1116), som slo fast at «hekser ikke fins».

Men overtroen hang igjen. Bøndene mente for eksempel at hekser utløste haglbyger som ødela høsten. 

I byene fikk alkymistene gjennomgå: I sin iver etter å omdanne bly til gull risikerte de å bli anklaget for å inngå en pakt med djevelen. 

Mest utsatt for mistanke var «kloke koner», som blant annet arbeidet som jordmødre og helbredet sykdommer med urter. Med djevelens hjelp brygget de ifølge overtroen dødelige eliksirer.

Kirkens motstand mot den folkelige overtroen skulle heller ikke vare. I løpet av det neste århundret ble likegyldigheten forvandlet til panikk.

Kjetterkorps tenner bålene

I 1215 innkalte pave Innocens 3. (1198-1216) til det 4. Laterankonsil, et kirkelig toppmøte om tidens mest presserende emne: det omseggripende kjetteriet i Europa. 

Øverst på listen sto katarene fra Frankrike – en kristen sekt som i kirkens øyne var kjettersk. 

Frykten for sekten var så stor at deltakerne på møtet avgjorde at alle som sto tiltalt for kjetteri, fra nå av skulle bevise sin uskyld – ellers havnet de på bålet.

Beslutningen fikk vidtrekkende konsekvenser. Ikke bare for katarene, men for alle kvinner og menn som de neste århundrene ble anklaget for blant annet å utøve magi og inngå djevelpakter. 

Etter kirkens syn var disse gjerningene det samme som kjetteri og skulle også straffes med døden.

For å spore opp mistenkte etablerte pave Gregor 9. (1227-1241) et korps av kjetterjegere – inkvisisjonen – i 1231. 

Gregors detektiver fikk frie hender til å finne og brenne kjetterne. Snart kom også påståtte hekser, magikere og djeveltilbedere i søkelyset.

Hardest gikk det til i Tyskland, der inkvisitoren Konrad av Marburg så mistenkte overalt. Kvinner og menn, bønder og adelige – ingen kunne føle seg trygge når Konrad kom til byen. 

Inkvisitoren var så iherdig i sitt arbeid at erkebiskopen av Mainz etter to år måtte sende et bønnskrift til paven der han beklaget seg over befolkningens nød:

«Falske tilståelser aksepteres, men ikke en rettferdig rettergang», skrev han.

Paven sto imidlertid bak sin inkvisitor, og Konrad kunne fortsette arbeidet der han brente tusenvis av kjettere i byene Mainz, Köln og Trier.

Først da inkvisitoren anklaget Heinrich av Sayn, en greve fra Rhinlandet, for å «delta i sataniske orgier», ble det for mye. 

En gruppe riddere innhentet Konrad og hans følge på landeveien og hogde samtlige ned. Gjerningsmennene ble aldri funnet, men jakten på kjetterne i det vestlige Tyskland ebbet omsider ut.

Enke har sex med demon

Tross inkvisitorenes omfattende innsats nektet kjetteriet tilsynelatende å dø ut. I 1324 gjorde biskop Ledrede i det østlige Irland nemlig en uhyggelig oppdagelse. 

Bispedømmet hans var fylt med «svært mange kjetterske trollkvinner», som biskopen selv skrev i rettssakens referat.

Etter å ha blitt pisket innrømmet en tjenestepike at hennes frue, Alice Kyteler, sto i spissen for en gruppe som om natten skar levende dyr i stykker og ofret dem til en demon «fra underverdenen», som det står i referatet.

Den rundt 60 år gamle Alice Kyteler hadde angivelig hatt sex med demonen og kunne ved hjelp av svart magi frata menn potensen. 

Magiens ritualer besto blant annet i å legge hår fra avdøde folk i kraniet til en halshogd røver. 

Under prosessen kom det også frem at gruppen laget eliksirer av kroppsfett kokt av døde mennesker – mange av dem udøpte barn.

Alice Kyteler rakk å flykte til England, men tjenestejenta og resten av gruppen havnet på bålet – dømt for kjetteri og trolldom. Europas trolig første nedskrevne sak om heksekunst var avgjort.

Mens de irske kvinnene ble ildens rov, kunne presten berolige tilskuerne med at henrettelse var riktig straff for hekser ifølge Bibelen. Nå gjaldt setningen om at «trollkvinner» ikke fikk leve.

Vil du være den første til å motta nyheter fra historiens verden?

Da bør du abonnere på nyhetsbrevet vårt her

Gamle koner koker barn

Saken fra Irland satte i gang en bølge av heksesaker. Pavens kjetterjegere skred til verket i blant annet Østerrike, Italia og Tyskland – og i Frankrike var det saker i mange av de store byene: Avignon (1335), Toulouse (1353) og Paris (1390).

De tiltalte var som regel kvinner over 50 år. De ble pisket, en straff som normalt ble brukt til å straffe hardkokte kriminelle, og nektet søvn frem til de bekjente sine synder. 

Et ras av kvinner tilsto at de hadde kastet forbannelser på naboer samt spist barn, danset nakne og påkalt djevelen under nattlige seanser.

Tilståelsene rystet kirken og den teologiske fagkunnskapen dypt; djevelskapet hadde åpenbart gode vilkår blant fromme, kristne mennesker!

I 1398 erklærte det teologiske fakultet ved universitetet i Paris derfor at heksekunster var det samme som kjetteri og skulle forfølges uten nåde.

Omtalen av sakene ble spredt i hele Europa og bidro til å øke frykten for hekser. Skildringene skapte samtidig også det klassiske bildet av en heks som en gammel kvinne som spiser barn og kan skifte form og utseende. 

I 1405 skrev den tyske teologen Nikolaus von Jauer at «demoner kan anta form som gamle kvinner», og at de i denne skikkelsen om natten stjeler barn «som de flår og koker over et bål».

Utsagn som disse fikk heksefeberen til å slå ut i lys lue flere steder i Europa. 

For eksempel i de sveitsiske byene Basel og Bern samt Freiburg i Sør-Tyskland, der langvarig tørke og tilsynekomsten av en komet, som ble tolket som et dårlig varsel, var nok til å starte et tiår med hekseforfølgelser (1395-1405).

Opp gjennom 1400-tallet fortsatte jakten på heksene. Men jakten var ikke omfattende nok, mente blant andre inkvisitoren Heinrich Kramer fra Köln. 

I 1485 ble han så arg over domstolenes ettergivenhet og sendrektighet at han innledet sitt eget korstog. 

Det klassiske bildet på heksen som en gammel, rynkete kone oppsto i senmiddelalderen.

© Walt Disney Enterprises & Imageselect

Slik avslører du en heks

Sikre kjennetegn

  • Rynkete som et eple: En heks er som oftest gammel, har rynker og er krokrygget.

  • Skjeggvekst som en mann: Hekser har tykke, buskete øyenbryn og en markant hårete leppe.

  • Uregelmessige tenner: Tennene i munnen er skjeve, og en av dem stikker alltid frem.

  • Dårlige øyne: Hekser har enten melkehvite, blinde øyne eller et ondt, skjelende øye.

  • En heslig stemme: Stemmen hos en heks er enten dyp og hes eller høy og pipende.

  • Har en djevelsk hjelper: Hekser følges av en hund eller en katt, som hjelper med å utøve svart magi.

Kvinner er løse på tråden

Kramers vrede bunnet i et surt juridisk nederlag fra Innsbruck i 1485. 

Under en rettssak mot kjøpmannskona Helena Scheuberin og 13 andre kvinner, som sto tiltalt for hekseri, grep dommeren inn og krevde en forklaring på hvorfor Kramer fortsatte å grave i detaljer om de tiltaltes jomfruelighet og seksuelle fortid.

Kramer forsvarte seg med at «det er en generell regel at alle hekser fra ung alder er slaver av sine kjødelige lyster».

Dommeren avviste både forklaring og anklage, hvorpå Kramer skrev et hissig forsvar for sine synspunkter:

«Hekseri kommer av kjødelig begjær som kvinner er umettelige etter. De har løse tunger og et intellekt som barn».

To år etter nederlaget i Innsbruck ble Kramers skriverier utgitt med tittelen Malleus maleficarum, Heksehammeren. 

Med Kramers håndbok hadde Europas heksejegere fått en felles veiledning i hvordan de kunne gjenkjenne hekser – for eksempel på deres lidderlighet og kvasse tunge.

Europa har 26 millioner hekser

Jakten på hekser blusset nå opp igjen i blant annet Frankrike, Sveits og Tyskland. De mest omfattende heksejaktene fant sted på landet og i områder preget av politisk ustabilitet. 

For eksempel i provinsen Béarn, som i perioder var kasteball mellom Frankrike og Spania. 

Når dagliglivet var usikkert, kunne bare én dårlig høst utløse rykter om hekser. De fikk skylden for alt fra tørke til oversvømmelse når de ødela kornet.

Heksefrykten var så utbredt at selv ikke den religiøse splittelsen i kjølvannet av Martin Luthers reformasjon i 1517 kunne dempe den. 

Land som brøt med den katolske kirken forkastet riktig nok inkvisisjonen, men ikke tanken om at verden var full av ondsinnede hekser.

De protestantiske fyrstedømmene i Tyskland fikk sekulære dommere, som nå tok seg av rettssakene. 

I England vedtok parlamentet i 1563 en lov mot «besvergelser, fortryllelser og hekseri», der instruksen var at «den som påkaller eller besverger ondskap, onde ånder og heksekunst ved hjelp av fortryllelse, amuletter eller trolldom, skal lide smerten ved døden som en forbryter».

I England ble det fast prosedyre å henge hekser som vanlige forbrytere i stedet for å tenne bålet.

Og det var nok å ta tak i. Til sin store skrekk hørte Frankrikes Karl 9. i 1571 en heks avsløre at det fantes «300 000 av hennes slag i hans rike».

Ifølge den franske heksejegeren Henry Boguet fantes det 1,8 millioner hekser i hele Europa. «De var overalt som slanger i en hage», hevdet han.

I 1569 utga den tyske forleggeren Sigmund Feyerabend fra Frankfurt en bok, Theatrum diabolorum, med en liste over alle djevelens renker. 

Ifølge Feyerabend hadde Europa 26 millioner hekser. Tallene var ren diktning, men tanken skremte livet av folk. I 1580 brøt den hittil verste heksefeberen ut i Europa. 

Det gikk spesielt hardt utover det vestlige Tyskland, der tusenvis av mennesker havnet på bålet.

Pøbelen henger de mistenkte

Massehysteriet slo best rot i et område sør for Köln i Tyskland. En av landsbyene ble ifølge de offisielle protokollene nærmest støvsugd for liv. 

Av 37 husstander ble 32 kvinner og 15 menn brent, mens åtte kom seg unna. Kvinnemangelen fikk familier og hele bysamfunn til å gå i oppløsning.

«I dette tempoet vil det snart ikke være flere kvinner igjen i byen», klaget byrådet i Rottenburg fortvilet i 1585, etter at de hadde brent 20 kvinner på bålet for å ha bedrevet trolldom.

Men hysteriet spredte seg, og folk så hekser overalt. Var myndighetene for trege, tok undersåttene mer enn gjerne saken i egne hender. 

I det nordfranske Champagne hengte pøbelen for eksempel 50 hekser før erkebiskopen i Reims rakk å gripe inn.

Trykte pamfletter med bilder av hekser som utløste haglbyger og fikk kyr til å deise døde i bakken, bidro til å øke frykten. 

Hysteriet førte til at 300 skotter ble tiltalt under en stor rettssak i 1590-91. 

På samme måte kunne den franske juristen og heksejegeren Nicholas Rémy avsløre at han kjente til 900 «alvorlige rettssaker» mot hekser, og at det hele var «rene fakta og ikke en innbilt drøm».

Ifølge egne oversikter fikk den fryktede heksejegeren sendt over 800 hekser på bålet før han pensjonerte seg i 1592.

Det høye tallet er ikke overraskende. «En dommer må bruke alle midlene han kan forestille seg for å tvinge frem sannheten», kom det nemlig fra den samtidige franske juristen Jean Bodin.

Blant midlene var tommelskruer som ble satt på den tiltaltes fingre og strammet til knokkelen brakk, trestøvler med innvendige metallpigger som boret seg inn i kjøttet, og strappadoen, der den tiltalte ble bakbundet og via et tau gjennom en krok heist opp etter håndleddene til skuldrene gikk ut av ledd. 

Lyden av knokkelsmell var nok til å få de fleste til å innrømme alt. For at rettssalene ikke skulle drukne i saker, ble mange tiltalte sendt rett i torturkammeret slik at tilståelsene skulle komme raskere på bordet. 

Enker og enslige kvinner ble ofte mistenkt for å være hekser.

© Imageselect

Bestemor mistenkt for drap

Den utbredte bruken av tortur – eller bare trusselen om tortur – fikk tungene på glid, og tilståelser fylte raskt opp rettsprotokollene. 

Blant annet i Norge, der fire kvinner i Oslo ble halshogd og brent på bålet i 1624 for å ha forårsaket den store bybrannen samme år ved hjelp av heksekunster.

I Baskerland fanget den spanske inkvisisjonen på samme tid nærmere 7000 antatte hekser.

Av dem endte flere hundre på bålet etter å ha tilstått feiringen av djevelen med hemmelige møter. De dødelige prosessene varte frem til inkvisitoren Alonso de Salazar Frías klaget til institusjonens kontor i Madrid:

«Hvem kan da godta følgende påstander: At en person kan fly gjennom luften og reise 300 mil på en time, og at en kvinne kan trenge gjennom på et sted som ikke er stort nok til en flue?»

Frías’ innvendinger mot påstandene om at hekser kunne fly og trenge gjennom nøkkelhull i form av røyk, var med på å dempe jakten i det nordlige Spania.

I stedet blusset frykten opp andre steder. For eksempel i området Steintal i Alsace, der panikken fikk fritt utløp mellom 1620 og 1630. 

Blant de mistenkte var enken Catharina Ringelspach, som ble anklaget for barnemord og hekseri. En kveld hadde hun gitt sitt barnebarn suppe som han spiste «uten besvær eller illebefinnende», ifølge sakens referat.

Senere på kvelden klaget gutten over smerter i siden, men hun la ham til å sove. Neste morgen var han død.

Da legene undersøkte liket, konstaterte de at guttens nakke var brukket. De fant uforklarlige røde og blå merker under armene samt et sår på størrelse med en mynt på ryggen. 

Dommeren var ikke i tvil: Catharina Ringelspach hadde «forårsaket guttens unaturlige død».

Hvis enken nektet seg skyldig, ville dommeren «få sannheten ut av henne ved hjelp av tortur».

Etter en omgang i strappadoen innrømmet enken å ha påkalt djevelen og gitt gutten giftige urter.

Protokollen avslører ikke hva utfallet av saken ble. Historikerne er imidlertid ikke i tvil om at Catharina Ringelspach endte sine dager på bålet.

Bålene blir for brenselskrevende

Heksefrykten virket umulig å stoppe. Bare i det vestlige Tyskland hadde over 1500 mennesker blitt brent på begynnelsen av 1600-tallet. 

Tilstanden var ikke bedre lenger inne i landet. I byen Würz­burg endte 1200 på bålet i perioden. 

Da inkvisitoren kardinal Francesco Albizzi i 1636 dro fra Roma til Köln, kunne han se galskapen med egne øyne:

«En skrekkelig forestilling. Utenfor både landsbyenes og byenes murer var det satt opp utallige påler der stakkars og ganske ulykkelige kvinner var lenket, for som hekser å bli slukt av flammene», het det i kardinalens beskrivelse.

Jakten var så intens at tyske myndigheter støtte på et uventet problem – mangel på tre. Etter hvert som heksene gikk opp i røyk, ble hele landsdeler ryddet for skog. 

I 1627 nektet to landsbyer sør for Köln å levere mer tre til bålene, fordi de ellers ikke ville ha ved til den kommende vinteren. 

En løsning var egne brannhytter som heksene ble stuet sammen i. Deretter satte bøddelen fyr på hytta så heksene brant opp.

I 1645 forflyttet heksefeberen seg over Den engelske kanal. Her fikk adelsmannen Matthew Hopkins fra Essex nemlig en mistanke om at en gruppe kvinner møttes ved huset hans for å utføre diabolske ritualer. 

Hopkins fikk kvinnene dømt for hekseri, og etter suksessen ga han seg selv tittelen «Witchfinder General».

Adelsmannen var på utkikk etter hekser i hele Essex, og ifølge den selvtitulerte heksejegeren rant det inn med bønner om hjelp fra engelske landsbyer som mente seg beleiret av hekser. 

Over hundre tiltalte av begge kjønn endte på bålet.

Torturkritikk stanser jakten

Men ikke alle var begeistret for Hopkins’ arbeid. «Hver eneste gamle kvinne som har et rynkete ansikt og tykke øyenbryn, er ikke bare mistenkt – hun er utropt til heks», kommenterte den britiske pastoren John Gaule skeptisk.

Kritikken av de svake bevisene og «den avskyelige torturen», som den tyske professoren i moralsk teologi Friedrich Spee kalte det, vant etter hvert gehør.

I 1705 skrev juristen Christian Thomasius fra Halle at tortur burde avskaffes. Praksisen var ukristelig, og det fantes ikke belegg for den i de hellige skrifter.

Etter hvert forsvant tortur også ut av rettspraksisen. Uten mulighet for å tvinge tilståelser ut av de tiltalte falt antall saker, og frykten for hekser avtok.

I 1695 fant den siste henrettelsen for trolldomskriminalitet i Norge sted, i Kvæfjord i Troms, mens Europas siste offisielle heksebål brant i Sveits i 1782. 

Da hadde minst 50 000 menn og kvinner allerede mistet livet i flammene.

Les mer

Brian P. Levack: The Witch-Hunt in Early Modern Europe, Routledge, 2015. Robert Thurston: The Witch Hunts, Routledge, 2006.

Kanskje du er interessert i