Jaguaren var aztekernes viktigste symbol på styrke, makt og mot. Amerikas største kattedyr kan med sine skarpe klør og et knusende bitt nedlegge bytter som veier tre ganger så mye som det selv gjør. Derfor ble rovdyret tilbedt. 

© Getty Images, Shutterstock & Osprey

Aztekernes jaguarkrigere ofret krigsfanger til gudene

I 200 år var aztekernes jaguarkrigere fryktet for sitt mot og sin villskap. De gikk forrest i kamp og skremte fiendene fra sans og samling, men den viktigste oppgaven deres besto i å skaffe krigsfanger til blodige menneskeofringer.

24. november 2017 av Else Christensen

Året er 1520, og for første gang står spanske soldater ansikt til ansikt med aztekiske krigere på en slagmark i Mexico. 

Det er en opplevelse som brenner seg fast i erindringen til alle spanjolene:

«Synet av aztekere oppstilt i kampformasjon er et av de vakreste i verden, for krigerne fastholder formasjonen på prektigste vis og er dessuten svært flotte. Blant dem er ekstraordinært modige menn med stor besluttsomhet», beretter en anonym spansk soldat.

«Jeg så en av dem forsvare seg mot to av våre raske ryttere, en annen mot tre eller fire. Da de spanske kavaleristene ikke klarte å drepe ham, kastet en annen rytter i desperasjon lansen sin etter aztekeren. Krigeren grep lansen i luften og kjempet videre i mer enn en time, helt til to spanske infanterister klarte å såre ham med piler».

Før de spanske conquistadorenes ankomst var aztekerhæren den sterkeste i Mellom-Amerika. 

I løpet av en periode på mindre enn 200 år – fra 1325 til 1520 – utviklet aztekerriket seg fra en ubetydelig bystat til regionens uovertrufne supermakt. 

I spissen for den disiplinerte og velorganiserte hæren gikk spesielt modige krigere iført hele drakter av jaguarskinn – jaguarkrigerne – og bare synet av dem fikk andre stammer til å skjelve på hendene.

For jaguarkrigerne angrep ikke bare fryktløst og uten nåde, deres egentlige oppgave besto i å ta krigsfanger som ble ofret til gudene på grusomt vis. 

Ikke abonnent? Få bladet her:

Alle aztekere måtte lære å slåss

Aztekerriket var bygd på krig og blod, og krigerkulturen gjennomsyret hele samfunnet. 

Alle gutter måtte lære å føre seg på slagmarken, og det ble markert allerede når den nyfødte var fire dager gammel. 

Da fikk han en pil og et skjold i gave, og våpnene ble gravd ned sammen med morkaken på et sted som lå i retning aztekernes fiender.

Som 15-åring begynte adelige aztekergutter på et såkalt calmécac – et militærakademi, som i tillegg til krigskunst også underviste aztekernes kommende offiserer i fag som religion og astrologi.

Barn av bønder, håndverkere og handelsfolk måtte nøye seg med å gå på en telpochcalli – en krigerskole som lærte tenåringene våpenbruk og herdet kroppen. Undervisningen på en telpochcalli var både hard og strabasiøs.

Offiserer og krigsveteraner trente de unge i blindt å adlyde ordrer og kjempe med sverd, skyte med bue og betjene en atlatl – en form for slynge til å kaste spyd med.

I tillegg til militær trening måtte de unge mennene også arbeide for aztekersamfunnet mens de gjennomførte utdannelsen. I hovedstaden, Tenochtitlan, ble gater og plasser feiet av unge rekrutter fra byens militærskoler.

De unge ble også satt til å stelle med åkrene på de kunstige småøyene rundt hovedstaden, mens en av de tyngste jobbene besto i å grave kanaler som byens borgere kunne seile på.

For å øke rekruttenes styrke ble de også satt til å slepe ved fra skogen og inn til byen. 

Hver dag ble en ekstra vedkubbe lagt på elevens rygg for å finne ut om han «ville gjøre seg godt i krig når de en gang tok ham med», beretter den spanske Mendoza-kodeksen fra 1500-tallet, som i ord og bilder gjengir aztekernes beretninger om hverdagen og store bragder. 

Aztekerhæren var inndelt i kompanier – xiquipilli – vanligvis på 400 mann, som alle kom fra samme landsby eller samme bydel i hovedstaden. Klikk på bildet og lær om jaguarkrigernes kampstrategi

Bålfest skapte korpsånd

Hvert boligkvarter i Tenochtitlan hadde sin egen telpochcalli, og rekrutten kunne derfor fortsatt spise hjemme hos foreldrene. 

Alle døgnets øvrige timer skulle den unge til gjengjeld tilbringe på og rundt skolen i selskap med de andre rekruttene.

Etter endt trening og arbeid tok guttene et bad. Deretter farget de kroppen svart og iførte seg en kappe av netting. Så snart solen gikk ned, tente de bål og danset og sang, til klokken hadde passert midnatt.

Bålfestene skulle knytte bånd mellom de unge og skape korpsånd, uten at det utviklet seg til løsslupne fyllefester. Derfor var alkohol strengt forbudt. 

En kri­ger­­a­spi­rant som ble tatt i å drikke octli, gjæret saft fra agave-kaktusen, risikerte å bli straffet med døden – enten ved å bli slått til døde eller hengt.

Fysisk avstraffelse hørte i det hele tatt til dagens orden på krigerskolene. For mindre forseelser fikk ulydige rekrutter stukket lange kaktustorner inn i ørene, brystet, lår og legger. 

Ulydige ble ydmyket

Omgang med kvinner var tillatt, men rekruttene måtte under ingen omstendighet sove sammen med kjæresten eller med en gift elskerinne. 

Dersom en ung mann forbrøt seg mot dette, ble smykkene hans konfiskert og hårlokken i nakken klippet av ham.

Avstraffelsen foregikk i full offentlighet, slik at den overmodige i tillegg ble ydmyket foran kameratene sine.

Tegninger i Florentiner-kodeksen, et annet spansk verk fra slutten av 1500-tallet som også illustrerer aztekernes levesett, viser hva som senere kunne skje med en rekrutt som brøt regelen om at alle skulle overnatte på skolen:

På en tegning slår en lærer en gutt i hodet med en vedkubbe fordi han har stukket av fra skolen sammen med en prostituert.

En annen ung mann som levde sammen med en kvinne i hemmelighet, ble «banket med en furustokk til han besvimte. 

De svidde hodet hans med ild til det røyk fra kroppen hans og kom blemmer på huden. Og da de hadde fått ham til å besvime, skjøv de ham fremover. 

Han krøp stille vekk, sjanglet fra den ene siden til den andre. Forvirret trakk han seg tilbake for alltid. Aldri mer skulle han synge og danse med de andre», forteller Mendoza-kodeksen.

Allerede under utdannelsen ble rekruttene tatt med på slagmarken. Som oftest hjalp de til med å bære våpen og utstyr, en viktig oppgave ettersom aztekerne verken hadde vogner, hester eller trekkdyr. 

Når rekrutten fylte 20 år, var tiden kommet til at han selv måtte dra i felten med våpen i hånd. Som regel kom sjansen raskt, for aztekerne lå konstant i strid med naborikene. 

Enhver aztekisk konge med respekt for seg selv begynte sin regjeringstid med en rask krig – bare for å vise styrke og handlekraft. 

Rekruttene sang om døden

Når rekruttene skulle kjempe for første gang, fikk de ekstra hjelp. 

Mange foreldre betalte nemlig en garvet kriger for å være mentor og hjelpe sønnen deres med å komme levende fra sitt første felttog. 

Mentorene ble betalt med god mat, drikkevarer og luksusgjenstander. Adelige offisersaspiranter som skulle i krig for første gang, kunne dessuten skaffe seg et forsprang ved å kjøpe ekstraundervisning hos erfarne jaguarkrigere. 

Hærens avmarsj må ha vært en overveldende opplevelse for de nye krigerne. 

Hæren talte sjelden mindre enn 8000 mann, og kolonnen med krigere to og to ved siden av hverandre strakte seg over minst seks kilometer. 

Underveis til slagmarken overnattet krigerne under åpen himmel. Bare eldre, erfarne krigere hadde lov til å sove under et tak av sivmatter. Mens nattemørket senket seg, brøt rekruttene ut i sang:

«Ingenting er som å dø i krig, ingenting er som en blomstrende død. Den behager Ham som gir liv», lød en av teks­tene de hadde pugget på skolen.

Likevel har det vært med like deler nervøsitet og forventning at rekruttene nærmet seg fienden. 

På den ene siden risikerte de en smertefull død, på den andre siden ga krig dem sjansen til å nå til topps i samfunnet.

En azteker som var født bondesønn, ville i tid og evighet være dømt til å være bonde – med mindre han utmerket seg i krig. Viste rekrutten evner på slagmarken, kunne han avansere og ende med å bli tatt opp i adelsstanden, som jaguarkrigerne tilhørte.

For aztekerne var det viktigste i kamp å ta krigsfanger, og i jakten på fanger ledet jaguarkrigerne alltid an. 

Slagets første krigsfange ble ofret på slagmarken, der brystet hans ble skåret opp med en kniv av obsidian, skarp som et barberblad, og hans stadig bankende hjerte holdt opp over jaguarkrigerens hode.

Når dette ritualet til ære for krigsguden var overstått, kastet hele hæren seg over fiendene. 

Uansett hvor sterk motstand hæren møtte, ble det ansett som klossete å drepe fiendene, så viktige var krigsfangene.

Når den fiendtlige hæren kapitulerte, ble byen deres plyndret og de viktigste templene brent ned, men aztekerne henrettet sjelden motstandernes konge eller adelige – i stedet tvang de dem til å underkaste seg aztekernes konge og betale en årlig tributt.

Straks etter seieren ble en budbringer sendt til Tenochtitlan for å informere aztekernes konge om hvor mange soldater som hadde falt i kamp, og hvor mange krigsfanger hæren hadde tatt – fanger som skulle ofres i Tenochtitlans templer og formilde gudene slik at de sørget for at solen sto opp, regnet falt, og intet ondt rammet rikets innbyggere. 

Aztekerne opphøyde jaguaren til en gud ved navn Tezcatlipoca, som i tillegg til krigskunst også var gud for nattehimmelen, orkaner og den svarte obsidiansteinen som ble brukt til spydspisser. 

© Getty Images

Tapre krigere fikk kakaobønner

Hjemkomsten til Tenochtitlan foregikk i triumf, og hele byen hyllet hæren. Nye krigere som hadde utmerket seg i kamp, ble rikelig belønnet.

Hadde en ung rekrutt tatt sin første krigsfange, kom det store øyeblikket da han fikk samle håret i en knute oppå hodet – som tegn på at han nå kunne kalle seg tlamani, fanger. 

Deretter fikk de unge krigerne ansiktet malt rødt med oker, før de trådte frem foran kongen og fikk en gjev krigerkappe med en skorpion på ryggen. 

Nå kunne tlamanien kjennes fra andre krigere, som gikk i ensfargede klær. 

For to og tre fanger ga kongen hedersbevis som et flott skjold, gullfigurer, øre- og leppesmykker samt kakaobønner, som kunne brukes som betalingsmiddel overalt i riket.

Krigere som hadde tatt hele fire fanger – enten det var i samme felttog eller under flere påfølgende felttog – skjenket han en oransje og svart kappe, og deretter ble de tatt opp i jaguarkrigernes fornemme orden.

Nå kunne den nyslåtte jaguarkrigeren begynne å nyte privilegiene sine som adelig. Han fikk for eksempel kle seg fargerikt og smykke seg med massevis av øre- og leppepynt. 

Og som en ekstra bonus hadde han lov til å bygge et fint hus og drikke alkohol på offentlig sted.

Jaguarkrigeren ble invitert til å spise i det kongelige palasset og til og med gå rundt på sandaler der. 

På kjøpet fikk han ha elskerinner og spise menneskekjøtt fra ofringer av krigsfanger – en delikatesse som var forbeholdt samfunnets absolutte toppsjikt. 

Og hvis jaguarkrigeren fikk en sønn, ville gutten bli tatt opp på en calmecac og sammen med barna fra andre adelsfamilier bli utdannet til offiserer i hæren – familiens fremtid var dermed sikret.

I fredstid fungerte jaguarkrigernes orden som Tenochtitlans politistyrke når kongen trengte å slå ned på ulovligheter i hovedstaden. Og når hæren på ny dro i krig, marsjerte jaguarkrigerne forrest. 

På slagmarken skulle de med mot, styrke og våpenhåndtering løfte moralen for hele hæren og ta fanger.

Lurekriger skulle skaffe blod

I generasjoner gjorde jaguarkrigerne aztekerriket sterkt. 

Til slutt ble de så fryktet at aztekerne fikk problemer med å oppdrive fiender som de kunne krige mot, og derfor måtte andre metoder tas i bruk for å sikre tilstrekkelig med krigsfanger til blodige ofringer.

Blomsterkriger ble metoden kalt, og den gikk ut på at aztekerne avtalte med en eller flere nabostater å møtes på en slagmark og utkjempe en slags «vennskapskrig». 

Partene ble på forhånd enige om hvor mange soldater som fikk delta, og at vinnerne hadde lov til å ta krigsfangene med hjem og ofre dem.

Først da spanske conquistadorer med skytevåpen, rustninger og hester ankom Mexico, møtte jaguarkrigerne sine overmenn. 

På mindre enn tre år bukket Mellom-Amerikas sterkeste militærmakt og deres fryktede jaguarkrigere under.

Les mer

Se den fargerike Florentiner-kodeksen på wdl.org.

I søkefeltet skrives Historia general de las Cosas de Nueva España, klikk deretter to ganger på bildet, så åpnes boken. Verket beskriver hverdag og krig i aztekerriket før spanjolenes ankomst, og er laget av aztekere som arbeidet for en spansk munk i årene 1540-85.

Kanskje du er interessert i