Kjøpmennene fra Kartago var drevne på å forhandle frem gode priser.


© Bridgeman, Rocío Espín PiÑar & Shutterstock

Barneofringer og livlig handel: Velkommen til Kartago

Med sine 500 000 innbyggere var Karthago det ubestridte sentrum for Middelhavets handel i antikken – til stor frustrasjon for rivalen Roma. Bli med på en byvandring i en glemt metropol som praktiserte barneofringer og elsket stekt hundekjøtt.

12. september 2017 av Kasper Schlie

Ifølge legenden grunnla den fønikiske dronning Dido i år 814 f.Kr. byen Kartago. 

Dronningen hadde flyktet fra hjembyen Tyros i Libanon for å unnslippe en dødelig strid om makten over Fønikia – et rike av bystater som til sammen kontrollerte handelen i Middelhavet.

I dagens Tunisia i Nord-Afrika ba Dido en lokal berberkonge om å la henne gå i dekning der en stund. Svaret var ja, men hun fikk bare ta så mye jord som et okseskinn kunne dekke. 

Dido tolket forbeholdet med stor oppfinnsomhet, og skar okseskinnet opp i tynne strimler som hun brukte til å ramme inn en åskam. Her bygde fønikernes dronning en borg med hjelp fra både landsmenn og lokale berbere. Slik hevdet i alle fall Kartagos innbyggere selv at byen deres hadde oppstått.

Det er vanskelig å si noe konkret om byens grunnleggelse. Den eneste skriftlige beretningen som er tilgjengelig, stammer fra den romerske dikteren Vergil (70-19 f.Kr.):

«Der det en gang bare sto skur, er

Kartago nå en av Tyros' kolonier. Folk roper til hverandre mens de arbeider – noen er i sving med å forlenge bymuren, andre med å bygge borgen».

Detaljene om hvordan Kartago ble til er uklare, men sikkert er det at byen i århundrene etter at den ble grunnlagt vokste seg til Middelhavets største handelssentrum. Her skiftet alt fra afrikansk elfenbein til fargerike tekstiler hender og ble seilt til alle avkroker av Middelhavet.


Plasseringen var perfekt

Den virkelige årsaken til at en gruppe fønikere slo seg ned i Nord-Afrika, er også uklar, men byens plassering har neppe vært tilfeldig.

Kartago ble nemlig anlagt på det perfekte stedet for et ambisiøst handelsfolk: Her kunne fønikerne kontrollere farvannet mellom Sicilia og Afrika, der handelsskip forbandt markedene i det østlige og vestlige Middelhavet.

I tillegg var Kartago anlagt på en naturlig festning. Byen ble bygd på en sørvendt halvøy der landsiden mot nord var beskyttet av sandsteinsklipper.

Frem til 650 f.Kr. var Tyros fortsatt fønikernes søkkrike hovedstad, men jevnlige assyriske angrep på byen fikk store deler av den lokale eliten til å flykte til Kartago. 

Etter hvert ble Didos by derfor til fønikernes nye hovedstad, hovedsakelig på grunn av den gode beliggenheten.

Tilflytterne kalte byen for Kart Hadasht – som betyr «den nye byen» på fønikisk. Den ble senere til Kartago.

Men flyttingen skjedde ikke uten omkostninger. Fønikerne i den nye byen måtte kjempe for få stablet handelsimperiet sitt på beina igjen, for de greske bystatene med Aten i spissen hadde klart å overta mange handelsruter. Bystatene sendte også tusenvis av landsmenn ut for å anlegge kolonier på Sicilia, Sardinia og i Spania.

Den greske ekspansjonen fikk Kartago til å ty til våpen. Gjennom mer enn 300 år lå de to partene i krig med hverandre før det ble inngått våpenhvile i 265 f.Kr.

Fem fakta om byen

Grunnlagt 814 f.Kr.

Ødelagt 146 f.Kr.

Innbyggertall ca. 500 000 i 218 f.Kr.

Krigsskip 220 i 218 f.Kr.

Kjent for Krigselefanter

Byen kunne ses på lang avstand

Ikke lenge etter nådde Kartago sitt absolutte høydepunkt – rundt år 218 f.Kr. – der handelen blomstret, og den geniale hærføreren Hannibal dro med sine krigs- elefanter over Alpene mot Roma.

Striden med romerne skulle føre til en katastrofe som forklarer hvorfor det i dag knapt fins noen spor etter livet i Kartago. Mesteparten av historikernes kunnskaper stammer fra arkeologiske funn.

Ut fra disse vet man at en tilreisende kjøpmann kunne se byen fra sitt handelsskip allerede mens han befant seg flere mil ute i havet. De 17 meter høye, hvitkalkede bymurene og den solide borgen Byrsa raget nemlig tydelig i landskapet. 

Kartago var en sterkt befestet by – til sammen 37 kilometer bymur med 300 tårn rammet inn byen, mens palisadevegger og vollgraver utgjorde et ekstra bolverk mot omlandet.

Det kjøpmannen på skipet ikke kunne se, var at bymurene hadde innvendige hulrom som i krigstid angivelig kunne huse 300 elefanter, 4000 hester med ryttere og 20 000 fotsoldater.

Fullt av skip i havna

Hvis kjøpmannen aldri hadde vært i Kartago før, kunne det være vanskelig å finne innseilingen. Den lå nemlig utgravd bak bymurene, og ifølge den greske historikeren Appian var «innseilingen fra havet 20 meter bred og kunne stenges av med kjetting». 

Den ble tatt i bruk om natten og i krigstid, da fienden ville gjøre alt for å trenge inn og ødelegge fønikernes imponerende flåte.

Kom den tilreisende kjøpmannen seilende til byen i fredstid, kunne han uten problemer ankre opp i byens handelshavn, der det summet av aktivitet. 

Det enorme bassenget hadde plass til et tjuetall skip som kunne ta opptil hundre tonn varer hver. Det var så travelt i havneområdet at mange skip måtte ligge for anker midt i det store havnebassenget før de kunne losse eller laste varer.

Den tilreisende kjøpmannen stusset muligens over fraværet av krigsskip. Kartago var nemlig kjent for sin slagkraftige marine, som beskyttet handelsrutene og ble brukt i krigene mot gre­kerne og romerne. 

Krigsflåten lå ankret opp i en sirkulær havn bak handelshavna. Rundt flåtehavna lå verftshaller innrammet av søyler. Hit kunne krigsskipene trekkes opp og repareres. 

Det var også her fønikerne bygde sine berømte galeier, som så ble sendt som byggesett til koloniene deres.

Bak flåtehavna lå våpenarsenalet. Fønikerne kontrollerte kobber- og tinngruver i Sør-Spania, og derfor kunne de produsere rikelig med våpen til sine mange leiesoldater. 

I 148 f.Kr., da byen ble beleiret av romerne under den tredje punerkrigen, leverte de 300 essene i arsenalets smie 3000 skjold, 9000 sverd, 15 000 lanser og 30 000 prosjektiler til katapulter – alt i løpet av én måned.

I byens store havn ble flere handelsskip hver dag losset for varer fra hele middelhavsregionen.

© Bridgeman


Alt kunne kjøpes på agoraen

Den tilreisende kjøpmannen måtte naturligvis innom storbyens pulserende markedsplass – agoraen – for å handle. En rundtur på den store plassen var et lynkurs i verdenshandelen på 200-tallet f.Kr. 

Byen hadde varer fra hele Middelhavsregionen – fra de spanske sølvgruv- ene i vest til arabisk krydder i øst. Fønikerne hadde funnet opp auksjonen, slik at alt mellom himmel og jord ble solgt til høystbydende. Derfor kunne prisene ofte variere en del. 

Egypterne bød eksempelvis prisen opp på sedertre og harpiks, mens libyerne betalte hva som helst for parfyme, og mange metallgrossister var på utkikk etter det dyre tinnet fra Spania og De britiske øyer til bruk i fremstillingen av bronse i sine respektive hjemland.

Men det fantes også solide råvarer fra Kartagos frodige omland: Vin og oliven- olje var svært populært blant stort sett alle innkjøpere.

Hvis kjøpmannen senere beveget seg dypere inn i Kartago, ville han raskt forstå at de lokale hadde latt seg inspirere av sine greske erkefiender når det kom til byplanlegging.

Siden ca. 500 f.Kr. hadde nye gater nemlig blitt anlagt etter grekeren Hippodamos’ prinsipper. Det vil si at de lå som et rutenett over byen, med husene i firkantede kvartaler – slik vi kjenner det i dag fra blant annet Kristiansand, New York og kvadraturen i Oslo. 


Mange nasjonaliteter i byen

Banket den reisende kjøpmannen på en av byens dører, var det umulig å forutsi hvem som åpnet, for mange ulike folkeslag bodde side om side i Kartago. Det kunne være en hånd­­­ver­ker fra Libya eller en kjøpmann fra Hellas.

Var husets eier føniker, kunne han kjennes igjen på fullskjegget og det krøllete håret, som ble holdt tilbake av en kam av el­fen­bein. Bekledningen besto av en hvit ullkappe med ermer – men uten belte. 

Det var så uvanlig i antikken at den romerske komedieforfatteren Plautus beskriver hvordan folk fikk en fønikers oppmerksomhet med ordene: «Hei! Du der uten belte!»

Dessuten var ansiktstatoveringer utbredt – for eksempel i form av en sirkel og en halvmåne, som var et symbol på Kartagos øverste gud, Baal. Sammen med øre- og neseringer ga de Kartagos innbyg­ge­re et barskt preg. 

Hvis fønikeren var rik, hadde huset trolig et privat bad etter kypriotisk forbilde. Det hadde i så fall både avløpssystem og gulvvarme. Når husets beboere badet, brukte de skraper av bronse til å fjerne olje, svette og støv fra kroppen. Etterpå kunne de stenke seg med velduftende parfyme fra små glassflasker.

I soverommet sto et uvanlig møbel: en lang kiste av det fineste sedertre. Den inneholdt familiens mest dyrebare skatter – som for eksempel smykker og edle metaller. 

Noen historikere mener at husets herre sov på kisten – sannsynligvis for å kunne forsvare den mot banditter – og ved sin død ble han antageligvis begravd i den. 

Hele soverommet luktet tungt av hvitløk, for fønikerne mente at stanken ville holde byens mange skorpioner på avstand.

Ble den reisende kjøpmannen invitert til lunsj, sto det sannsynligvis grøt kokt på hvete og bygg samt lokalprodusert rødvin på menyen. 

Fønikernes grøt var så velsmakende at romeren Cato den eldre imponerte Romas kvinner med en oppskrift på utsøkt fønikisk grøt som han kalte puls punica – laget av hveteflak, ost og honning.

Det fønikiske kjøkkenet kunne diske opp med andre lekkerbiskener – som for eksempel honningkaker formet for å se ut som hester. Kartagos beliggenhet ved havet betydde også at fisk som havabbor, mulle, ål og tunfisk var populære innslag på middagsbordet. 

Mer kuriøs var den lokale spesialiteten stekt hundekjøtt.

Folk som skjønte seg på handel, nøt stor anseelse hos fønikerne.

© Bridgeman

Distriktene fylte spiskammeret

Etter lunsj kunne kjøpmannen strekke beina på jordene utenfor byporten. På Hannibals tid var ikke Nord-Afrika like tørt og goldt som det er i dag.

Den greske historikeren Diodor var full av lovord om området: «Landskapet var delt inn i grønnsakshager og lunder med alle typer frukttre. 

Små overrislingskanaler sørget for vanning. Vakkert dekorerte gårdshus kunne ses overalt. Kveg og sauer gikk rundt på slettene, mens hester beitet på engene».

På jordene ble de dyrket en mengde vekster. Disse skulle både mette Kartago og brukes til eksport. Olivenlunder og vinmarker lå om hverandre, og granateple- og mandeltrær sto tett i tett. 

Fønikerne var så dyktige bønder at det utgikk en befaling fra hærføreren Scipio da romerne inntok byen i år 146 f.Kr. om at den lokale landbrukseksperten Magos bøker skulle sendes til Roma. Mago visste for eksempel alt om vinproduksjon, og de italienske vinbøndene fikk stor nytte av bøkene hans.

Ikke abonnent? Få bladet her:


Borgen lå på toppen

Tilbake innenfor bymuren kunne den reisende kjøpmannen besøke byens store borg på Byrsa-høyden. Borgen lå på en 60 meter høy åskam som kunne ses helt ute fra havet.

På toppen av denne lå handelsimperiets absolutte maktsentrum i form av myntverksted og byens største tempel. 

Tempelet til helbredelsesguden Eshmun huset også byens gamle arkiv i kjelleren, for fønikerne passet godt på handelsavtalene de hadde med blant andre etruskerne, spanjolene og de greske bystatene. 

Dessuten møttes byens senat, 200-300 av de mektigste mennene, på plassen foran tempelet for å debattere politiske spørsmål. Herfra hadde de dessuten mulighet for å danne seg et overblikk over handelslivet i havna.

For å komme inn i Byrsa måtte man gå opp en bratt gate som var omgitt av byens eneste høyhus – boligkomplekser på seks etasjer. 

Om det var utsikten eller forsvarshensyn som fikk fønikerne til å bygge i høyden akkurat her, vites ikke. Rester etter små tekstilverksteder i kjellere kan tyde på at husene tilhørte noen av de rikeste familiene, som hadde råd til å holde personlige syersker.


Ville tempelfester ga status

På vei tilbake til havna må den reisende ha lagt merke til at det var i overkant mange templer – selv til antikken å være – og at det lå en konstant svak eim av røkelse rundt disse. 

Nesten alle templene var bygd av greske håndverkere, for de fønikiske han­delsfolkene hadde ikke særlig peiling på steinhogging og arkitektur.

Templene var viet til et vell av guder som Baal Hammon (gudenes fyrste), Tanit (gudinne for fruktbarhet), Eshmun (gud for helbredelse) og mange andre.

Jo flere forskjellige guder en person tilba, desto større sjanse hadde vedkommende for å unngå forskjellige former for ulykker, mente fønikerne. Derfor tilba de også guder fra andre kulturer – for eksempel den greske korngudinnen, Demeter, og lysets gud Apollon.

Forhallene i alle templene ble ofte brukt som møtesteder for religiøse, adelige brorskap. Under disse sammenkomstene var det ikke uvanlig at vinen fløt i strie strømmer. 

Etter gresk forbilde prøvde de adelige å overgå hverandre med å arrangere gradvis mer og mer luksuriøse orgier. En dyr fest var nemlig et uttrykk for vertens evne til å tjene penger på handel – det fineste adelsmerket for en føniker.

Fønikerne var også svært religiøse; det vitner blant annet gravgavene deres om. 

De døde fikk alltid mange gjenstander med seg i graven – for eksempel tallerkener, kopper, en kanne og en liten statue av dødsguden Melqart, slik at den avdøde kunne fortsette reisen til dødsriket uten å vende tilbake for å kreve noe fra sine levende slektninger.

De gudfryktige fønikerne malte overguden Baals symbol på gjenstander som skulle beskyttes mot onde ånder – herunder skip, hus og kister. 

Kartago var kjent for sine krigselefanter, som hærføreren Hannibal brukte mot romerne under den andre punerkrigen.

© Bridgeman


Barn endte som ofre til gudene

Langs handelshavna lå et stort tempel- og gravkompleks som trolig har sjokkert den reisende kjøpmannen dypt. Stedet kaltes Tofet, og her ofret fønikerne ifølge arkeologiske funn barn til gudeparet Tanit og Baal.

For å blidgjøre gudene i vanskelige tider, for eksempel etter et militært nederlag, valgte de fineste familiene å ofre sine førstefødte. 

Foran en stor bronsestatue av guden Baal ble barnet kastet på bålet mens en prest utførte ritualer. Deretter ble barnets knokler lagt i en liten urne og begravd på området.

Arkeologene har funnet tallrike gravsteiner med inskripsjonen «MLK», som de mener refererer til molok, fønikernes ord for barneofring. Hvis det er korrekt, ofret innbyggerne i Kartago hvert år rundt 25 barn.

Den uhyggelige praksisen opprørte mange nabofolk, som ytret seg kritisk om tradisjonen. Hoderystende skrev den greske forfatteren Plutark: «Fullt opplyste mennesker ofret sine egne barn».

Men selv ikke Baal og Tanit kunne redde Kartago fra det som var på vei. En katastrofe som ingen i byen forutså da hærføreren Hannibal i år 218 f.Kr. dro i krig mot romerne med sine elefanter.

Romerne utslettet byen

Nettopp konflikten med Roma skulle på bare 70 år forandre Kartago fra en stormakt til en rykende ruinhaug. Byen var allerede tvunget i kne etter andre punerkrig (218-201 f.Kr.) mot romerne.

Etter nederlaget måtte fønikerne betale en enorm erstatning og redusere flåten til bare ti skip. Derfor var det en svekket by romerne la under beleiring etter en rekke slag i Kartagos oppland i 149 f.Kr. 

I tre lange år var de nå rundt 400 000 innbyggerne fanger i sin egen by, før romerne igangsatte det endelige angrepet våren 146 f.Kr.

Da romerne til slutt kom veltende over bymurene og inn i byen, brøt det totale kaoset ut i Kartagos gater, der tusenvis ble stukket ned og drept. 

Men det var ikke nok for romernes general Scipio. De neste seks dagene sørget han for at byen systematisk ble brent helt ned til grunnen. Deretter ble det strødd salt utover jorden slik at ingenting skulle kunne dyrkes der. 

Etter 668 år fantes ikke det mektige Kartago mer.

Etter at romerne hadde jevnet Kartago med jorden, anla de sin egen by på samme sted.

© Bridgeman

Les mer om Kartago og fønikerne

Gilbert Charles-Picard: Daily Life in Carthage at the Time of Hannibal, Ruskin House, 1961 Glenn Markoe: Phoenicians, British Museum Press, 2000.

Kanskje du er interessert i