Faraoenes graver i Kongenes dal ble møysommelig hogd inn i fjellet. Fra utsiden er det ikke mye å se, men gangene og gravkamrene inni er vakkert dekorerte.

Faraoens håndverkere krevde sin rett: Fast arbeid i de dødes dal

Funn fra en egyptisk håndverkerlandsby gir et enestående innblikk i vanlige folks liv på faraoenes tid. Håndverkerne bodde i rekkehus og arbeidet åtte timer hver dag. Hvis lønnen uteble la de ned arbeidet og demonstrerte.

12. oktober 2015 av Louise Alkjær

Spesialister anla Kongenes dal

Nilen var mer enn en livgivende elv i det gamle Egypt. Elven symboliserte grensen mellom liv og død: Solen sto opp bak østbredden­ og gikk ned bak vestbredden, for så å bli født på ny i øst neste morgen.

Denne gjenfødelsen strebet datidens egyptere også etter – de levende bosatte seg derfor ved østbredden, mens ørkenen og de nakne fjellene bak vestbredden var forbeholdt de døde.

Fremdeles vitner pyramidene i ørkenen vest for Nilen om datidens­ religiøse skikker. Lengre­ inne i den solsvidde ørkenen ligger Kongenes dal som med tiden avløste pyramidene som gravsted.

Her ble faraoer og høyerestående embetsmenn fra Egypts siste­ storhetstid – Det nye riket (1550-1070 f.Kr.) – begravd. Blant de mest kjente som ble stedt til hvile her er Tutankhamon­, som levde fra 1341 til 1323 f.Kr., og Ram­ses 3. (1194-1163 f.Kr.).

I en historie som ofte går igjen heter det at gravene ble innredet av ulykkelige arbeidere som ble henrettet etter at byggearbeidet var ferdig, slik at de ikke skulle kunne røpe hvor graven lå. Men dette er bare en myte.

I virkeligheten­ ble gravene i Kongenes dal anlagt av spesialister som ble godt lønnet og som ikke arbeidet mer enn at de hadde tid til både å pleie familielivet og dyrke sine fritidssysler.

Når en farao var begravd, kunne håndverkerne gå i gang med den neste graven. Gjennom generasjoner gikk arbeidet og fagkunnskapene i arv fra far til sønn. I de årene arbeidet pågikk, bodde håndverkerne med familiene sine i en avsidesliggende landsby nær Kongenes dal.

I dag heter bebyggelsen Deir el-Medina. Siden slutten av 1800-tallet har arkeologer gravd i byen og funnet et vell av vitnesbyrd; bl.a. ruinene etter håndverkernes boliger og deres redskaper, men også et stort antall tekster skrevet på papyrus, kalksteinsflak eller potteskår.

Mange av skriftene er forfattet av skriveren som hadde i oppgave å føre nøye opptegnelser over byggingen av gravene. Også en del av håndverkerne fra landsbyen kunne lese og skrive. Til sammen gir funnene­ et sjeldent innblikk i den egyptiske hverdagen for mer enn 3000 år siden.

Åtte timers arbeidsdag

Arbeidslaget som anla faraoenes graver besto av 40-60 mann. De var delt i to grupper som arbeidet på hver sin side i graven. Hver gruppe ble ledet av en formann som ble kalt kapteinen. Sammen med skriveren utgjorde de to formennene gravarbeidets øverste ledelse.­ De rapporterte direkte til faraoens høyre hånd, vesiren, som jevnlig besøkte Kongenes dal for å inspisere byggingen.

Øverst i håndverkernes hierarki var tegnerne som sto for utsmykkingen av graven – religiøse scener og tekster som skulle hjelpe den avdøde faraoen inn i dødsriket.

På neste trinn i hierarkiet sto billedhoggerne som omsatte tegningene­ til relieffer, og malerne som fargela relieffene.

Mennene som hogde ut selve graven i fjellveggen, fraktet steinmassene bort og glattet ut veggene, rangerte lavest på rangstigen.

Mange fridager

I løpet av uken, som i det gamle Egypt var på i alt ti dager, bodde håndverkerne i en leir like ved Kongenes dal. På den måten hadde de ikke langt å gå når de skulle på jobb. Håndverkerne arbeidet i ni dager og hadde fri den tiende. Fridagen ble tilbrakt hjemme i landsbyen sammen med familien.

Fødselsdager, religiøse festdager og andre merkedager utløste ekstra fridager, og det er ingen grunn til å tro at mannskapet var spesielt overarbeidet. Arbeidsdagene varte sjelden mer enn åtte timer, og skrivernes opptegnelser over håndverkernes fremmøte viser at de sjeldent møtte fulltallig opp.

Det var mange grunner til fraværet; sykdommer kunne gjøre dem arbeidsudyktige i kortere eller lengre tid. En av håndverkerne hadde til og med en slags medisinsk tilleggsutdannelse og kunne pleie pasientene. Men sykdom var langt fra den eneste unnskyldningen for å holde seg hjemme. En vanlig grunn til fravær var øl.

Øl ble ikke bare brygget for fornøyelsens skyld – det var et viktig næringsmiddel.­ Det tyktflytende brygget laget av bygg og honning førte dessverre også til drukken­skap som gjorde håndverkerne arbeidsudyktige.

Blant de andre unnskyldningene var reparasjon av håndverkernes egne boliger, og et dokument viser at en håndverker holdt seg hjemme i flere dager fordi konen hadde født barn.

Fridagene ble ikke nødvendigvis tilbrakt med familien. Byggingen av håndverkernes egne graver la også beslag på en del fritid.

I det daglige var hånd­verkerne beskjeftiget med å hjelpe faraoen til et evig liv i dødsriket. Fritiden brukte de til å sikre seg selv det samme.

Faraoens håndverkere bodde i rekkehus

Familiene i landsbyen Deir el-Medina disponerte tre rom og kjøkken, og en takterrasse. De fleste av ukens 10 dager tilbrakte håndverkerne i en leir ved Kongenes dal, mens familiene ble i landsbyen. Håndverkerne lærte opp sønnene sine. Arbeidet med kongegravene gikk i arv.

Klikk på tallene på tegningen for å se en oversikt over rommene i rekkehuset.

Tyveri for retten

Noen ganger oppsto det juridiske tvister, og da ble alt annet i landsbyen lagt til side. Ingenting kunne få innbyggerne til å gå mann av huse som et oppgjør ved landsbyens rettsinstans – “Kenbet”.

Kenbet var satt sammen av noen av landsbyens mest respekterte menn samt eksterne embetsmenn, f.eks. vesirens skriver eller politimesteren. Mange rettssaker dreide seg om uteblitt betaling for varer eller tjenester, og kom en sak for retten, kunne den trekke ut i årevis.

Hvis rettssaken handlet om eierskap av en grav eller et hus, var det vanlig å legge saken frem for orakelet­ – en statue av den guddommelig­gjorte faraoen Amen­­hotep ­1. Med hjelp fra en prest kunne orakelet “svare” ja eller nei på spørsmål­.

Hvis innbyggerne stjal fra hverandre hadde Kenbet muligheten til å megle eller dømme, men en enkel sak om tyveri kunne raskt utvikle seg til å bli så alvorlig at den måtte overlates til staten.

Kenbet hadde f.eks. ingen myndighet til å ta seg av saker som gjaldt tyveri fra templene. Slike saker ble behandlet med stort alvor og måtte oftest vente til vesiren avla landsbyen et besøk.

Gjennom dokumentene som er funnet har egyptologene bl.a. fått kjennskap til en sak om en kvinne som sto anklaget for å stjele fra naboen sin. Ved første øyekast så det ut som en enkel sak­ for Kenbet, men da kvinnens hus senere ble­ ransaket ble det avslørt at hun også hadde stjålet fra tempelet.

Dødsstraff for gravrøveri

Dessverre sier ikke kildene noe om hvordan saken mot kvinnen endte, men fra en lignende sak om tyveri fra et tempel vet man at den anklagede “ble brakt til elvebredden” av vesirens skriver.

Å bli brakt til elve­bredden betydde som regel avhør – muligens under tortur – og etterfølgende straff. Mindre forseelser ble straffet med stokke­slag eller straff­arbeid, mens gravrøveri medførte døden.

På grunn av deres inngående kjennskap til gravene skulle man nesten tro at håndverkerne fra Kongenes dal var opplagte gravrøvere, men det var snarere unntaket. De store og systematiske røveriene ble begått ved slutten av perioden for Det nye riket, hovedsakelig av kriminelle fra østbredden.

Lønn utbetalt i korn

Håndverkerne fikk generelt godt betalt for arbeidet. Lønnen besto fortrinnsvis av korn som ble utbetalt en gang i måneden. Kornet ble brukt til å lage brød og øl, men også til å handle med.

En vanlig håndverker fikk ca. fem sekker korn i måneden, mens de som befant seg høyere i hierarkiet fikk mer. En sekk inneholdt ca. 75 kg. Korn som ikke ble brukt i hushold­ningen kunne landsbyboerne bruke til å kjøpe varer og tjenester. På den måten kunne de bl.a. kjøpe seg hjelp til å lage sine egne graver.

Ettersom landsbyen lå i et avsidesliggende område som i tillegg var svært lite fruktbart, måtte de stort sett få alt fraktet inn utenfra. Hver dag slepte vannbærere ca. 100 liter vann frem til hver husholdning. Vannbærerne rangerte svært lavt i samfunnet og bodde ikke engang i landsbyen. I tillegg ble det levert fisk, grønnsaker, melk, olje, fett, brensel, keramikkvarer og klær til innbyggerne.

Ved spesielle anledninger og på festdager fikk innbyggerne også levert kjøtt, vin og kaker fra staten.

Håndverkere i streik

Innbyggerne hadde også anledning til å levere skittent tøy til “vaskeri” ved elva. Det var mye lettere å bære tøyet ned enn å slepe det nødvendige vaskevannet opp til landsbyen.

Hvis noe kunne hisse opp håndverkerne var det at lønnen uteble. En av de mest kjente tekstene fra landsbyen er den såkalte “Streike-papyrusen”. Den forteller om arbeidsnedleggelsene som fant sted på Ramses 3.s tid (1194-1163 f. Kr.).

I denne perioden slet Egypt med store økonomiske og politiske problemer, og staten hadde vanskeligheter med å utbetale lønninger.

Skriveren Neferhotep fra landsbyen underrettet tidlig vesiren om problemene som var i ferd med å oppstå. For å unngå at vesiren ikke tok budskapet alvorlig nok, overdrev Neferhotep voldsomt. I brevet til vesiren hevdet han at mannskapet var døende, og at det ikke var blitt satt i verk tiltak som skulle sikre at de fikk utbetalt lønn.

På tross av den dramatiske klagesangen er det ingenting som tyder på at det ble gjort noe, og få måneder senere var det slutt på tålmodigheten til arbeiderne.

Håndverkerne begynte å demonstrere. De marsjerte til dødstemplene ved vestbredden av Nilen. Her satte de seg ned og nektet å flytte seg før de fikk sine kornrasjoner. Dødstemplene fungerte også som kornkamre og var derfor et godt sted for en sitt ned-streik.

To dager etter at konflikten begynte troppet den stedlige politimesteren Mentmose opp ved templene. Han lovet å hjelpe håndverkerne, bl.a. ville han prøve å få områdets borgermester i tale.

Neste dag godsnakket Mentmose med håndverkerne og lovet å slå følge med dem på dagens protestmarsj til faraoen Seti 1.s tempel. Noen dager senere – ser det ut til – ga streiken endelig resultat. Kornrasjonene ble utlevert, og de opphissede håndverkerne slo seg til ro, i alle fall for en stund.

Freden på det egyptiske arbeidsmarkedet varte­ ikke lenge. Kort tid etter demonstrerte nemlig håndverkerne­ igjen. Denne gangen var det ikke på grunn av manglende kornrasjoner, men fordi situasjonen i Egypt generelt var i ferd med å bli helt uholdbar.

Det var en reell mangel på korn i landet på denne tiden, og håndverkerne forsto fort at det bare var et spørsmål om tid før de igjen sto uten betaling. Streikene fortsatte derfor også under de neste faraoene.

Røverne herjer

Tiden etter Ramses 3. var i det hele tatt preget av uroligheter, og gjentatte ganger ble landsbyen overfalt av bl.a. libyske nomader. De svake kongene som kom til makten etter Ramses 3. greide ikke lenger å holde det egyptiske riket sammen.

På grunn av den isolerte beliggenheten vest for Nilen langt fra de bebodde områdene, var ikke landsbyen lenger et trygt sted å bo. Røverbander herjet, og mange håndverkere valgte derfor å flytte bort med familiene sine.

Noen av dem bosatte seg i Medinet Habu, ved Ramses 3.s store dødstempel noen kilometer fra landsbyen. Tempelet hadde tykke yttermurer og var dermed et trygt sted å oppholde seg.

Utflyttingen skjedde trolig i begynnelsen av Ramses 11.s regjeringstid (1100-1070 f. Kr.). Han var den siste faraoen som fikk anlagt en grav i Kongenes dal, og hans død markerte slutten for Det nye riket.

Allerede før un­der­gangen var nesten alle kongelige graver i dalen blitt plyndret, og for å beskytte de døde kongenes mumier ble de samlet og begravd på ny for å skjule dem og skåne dem for flere plyndringer.

Prestene og de resterende håndverkerne greide nesten å skjule 40 mumier av konger, yppersteprester og deres familier så godt at de ikke ble funnet igjen før i 1880-årene.

I årene fra 1922 til 1951 fant den franske arkeologen Bernard Bruyére tusenvis av potteskår og kalksteins­flak med beskrivelser av innbyggernes hverdagsliv. Fremdeles ligger store deler av
materialet og venter på å bli gransket nærmere.

Kanskje du er interessert i