Pyramidene skulle hjelpe den avdøde faraoen videre til det neste livet som en inkarnasjon av guden Osiris.

© Shutterstock

Faraoer revolusjonerte pyramidene i jakten på evig liv

I jakten på evig liv revolusjonerte en familie av tre egyptiske faraoer byggekunsten med himmelstrebende gravmæler av hittil usette dimensjoner. Monumentene ble bygd over flere år mens faraoen ennå levde, og var utformet etter nøyaktige matematiske utregninger.

14. september 2017 av Bjørn Bojesen

Solen brenner over Giza-platået, og hver gang meislene ham­res inn i kalksteinsklippen, skjærer det i arbeidslagets øreganger. 

Når de ti egypterne en sjelden gang legger ned kobberredskapene for å tørke bort svette og kalkstøv fra ansiktet, kan de se rett på farao Keops' gigantiske grav. For hver dag som går vokser den en anelse lenger opp mot den blå himmelen. 

Krumbøyde arbeidere er i gang med å trekke tresleder med steinblokker opp rampen som kveiler seg rundt pyramiden. De ti mennene i arbeidslaget gyver på med en nesten manisk iver, slik alle på platået gjør. 

Faraoens embetsmenn på byggeplassen behøver ikke engang å rope til dem, for mennene vet at deres eget liv avhenger av Keops' livskraft. 

De er nødt til å bli ferdige med monumentet før han dør – for bare slik kan han bli behørig begravd for siden å gjenoppstå og stige opp til stjernene til «stedet der gudene former ham, hvor han blir født på ny» – som prestene i tempelet understreker i sine messende bønner. 

Dersom mennene ikke blir ferdige med pyramiden i tide, tør ingen spå hva konsekvensene kan bli. I verste fall vil ikke solen lenger stå opp i øst, og det egyptiske riket går under.

Får du ikke nok av Egypt?

Bli med HISTORIE på en unik VIP-reise til faraoenes rike

Gravstein ble stablet i etasjer

I forhistorisk tid ble alle egyptere begravd i den tørre ørkensanden. Den kunne konservere likene for ettertiden. 

Høvdinger og stormenn fikk bygd en haug på graven sin – haugen fungerte som statussymbol og som et sted etter­kom­me­rne deres kunne bringe ofre i form av mat og drikke.

Senere oppsto mastabaen, en flat plattform av stablede steiner. Fra mastabaen førte en kort sjakt loddrett ned til et underjordisk gravkammer.

Tradisjonen ble videreført da Egypt smeltet sammen til ett rike regjert av én farao. 

Rundt 2660 f.Kr., i det 3. dynastiet, fikk farao Djoser en idé om å stable mastabaer oppå hverandre slik at de dannet en trinnpyramide. Dermed kom gravmonumentet hans til å rage imponerende 60 meter over landskapet – som et lite fjell.

Senere faraoer overtok idéen og lot seg begrave under en trinnpyramide. Men farao Sneferu (ca. 2613-2589 f.Kr.) mente åpenbart at trinnpyramiden kunne bli enda mer imponerende hvis trinnene ble skjult bak et skall av skinnende hvit og helt glatt kalkstein. 

Ideen var enkel, men den var ikke så lett å gjennomføre i praksis – før Sneferu kunne si seg fornøyd, måtte han bygge hele tre pyramider: én i gravområdet Meidum ti mil sør for dagens Kairo og to i Dahshur (fire mil fra Kairo).

De fleste pyramidearbeiderne var bønder som bare var tilknyttet prosjektet i de månedene da Nilen rant over sine bredder, og markene deres derfor sto under vann.

© Bridgeman

Pyramiderevolusjonen begynner

Da Sneferu besteg faraotronen rundt år 2613 f.Kr., begynte en epoke der egypterne var så velstående og innovative at historikere regner ham som grunnleggeren av det 4. dynastiet, Egypts gullalder.

Hieroglyf-inskripsjonene beskriver ham som en vennlig og gavmild hersker, som fra hovedstaden Memfis effektiviserte og styrket et rike som han utvidet gjennom hele regjeringstiden. 

I sør ble soldater sendt til Nubia (dagens Sudan) for å skaffe slaver og kveg. Faraos lange arm strakte seg også til Sinai-halvøya i øst, der troppene hans tvang opprørske beduiner i kne. 

Men det var som pyramidebygger Sneferu skulle bli kjent.

I Meidum arvet han trolig en halvferdig trinnpyramide etter forgjengeren, farao Huni (ca. 2630-2613 f.Kr.). Sneferu ville bygge den ferdig etter sine nye idéer.

Uheldigvis raste skallet av kalkstein nedover den 65 meter høye pyramiden og la seg som en rand av byggeavfall rundt foten dens. Sneferu ga opp Meidum-pyramiden og begynte forfra.

I Dahshur begynte han på byggingen av en ny, himmelstrebende pyramide. Sidene skulle reise seg bratt fra ørkenen, men konstruksjonen førte til at vekten på steinene trolig ikke ble jevnt fordelt, og etter flere års bygging ble det tydelig at pyramiden mest sannsynlig ville rase sammen. 

For Sneferus byggmester, Hemiunu, var det bare én løsning: Vekten på py­ra­mi­den måtte reduseres ved å gi den en flatere topp.

Sneferu var ikke fornøyd

Historikerne vet ikke hvordan Sneferu reagerte da hans andre pyramide tok form. Alt tyder på at han hatet knekken som pyramiden fikk. 

Hans ideal om de jevne og polerte flatene var ikke oppfylt – og han satte i gang en tredje pyramide. Til alt hell ble Sneferu velsignet med en lang regjeringstid, slik at også den tredje pyramiden hans ble ferdig. 

Og det beste av alt var at pyramiden hadde helt glatte sider, og høyden kom opp i imponerende 105 meter. Inne i pyramiden gikk det en 62 meter lang gang ned til tre gravkamre som var hogd ut i berggrunnen.

Noe misvisende kalles pyramiden i dag «den røde pyramiden» på grunn av de rødlige steinene den er bygd av. 

På Sneferus tid var den kledd med hvite, flate steiner som fikk pyramiden til å reflektere solstrålene slik at den selv strålte som en stjerne i ørkenen.

Rundt 2589 f.Kr. kunne Sneferu dø med fred i sinnet og bli stedt til hvile under pyramiden sin. Men dessverre var kamrene tomme da arkeologer tok seg inn i pyramiden i 1895. 

Sannsynligvis er det gravrøvere som har fjernet den høyt respekterte faraoens sarkofag og mumie. De har brutt seg inn i pyramiden uten respekt for at den ikke bare var symbol på faraoens opphøyde status i samfunnet – den var også nært knyttet til egypternes religion. 

Selv mumierne blev røvet fra gravene. Derfor findes kun få i dag.

Selv mumier ble tatt fra gravene. Derfor fins det bare noen få i dag.

© Bridgeman

Pyramidene hjalp faraoen til himmels

Under det 4. dynastiet betraktet egypterne faraoen som inkarnasjonen av falke-guden, Horus. Når faraoen døde, overgikk han til å bli inkarnasjonen av Horus’ far, dødsguden Osiris – og den nye faraoen ble til den neste Horus. 

Denne symbolske overgangen kunne imidlertid bare skje hvis faraoen ble mumifisert og begravd etter alle religionens forskrifter.

Pyramiden var en åndelig heis som førte faraoen fra én tilstand til den neste. 

Som en gigantisk pil av stein som pekte opp mot himmelen, var den også en synlig forbindelse mellom menneskene på jorden og gudenes verden.

For egypterne var det naturlig at ikke bare faraoen, men alle mennesker hadde mulighet for å leve videre i det hinsidige. De mente at et menneske besto av en rekke komponenter som ble skilt fra hverandre ved døden. 

Bare hvis de etterlatte samlet «delene» på riktig måte, kunne disse finne hverandre igjen i det hinsidige. Utover kroppen besto en person blant annet av ka og ba.

Egypterne ofret til de avdøde

Ka kan best beskrives som «livskraft». Det var en ikke-fysisk energi som satt i kroppen og ble nedarvet fra generasjon til generasjon. 

Faraoens ka gikk derfor helt tilbake til den første faraoen som fikk sin livskraft direkte fra gudene. Egypterne trodde videre at hele folkets ka var avhengig av faraoens ka. 

Ettersom ka i motsetning til eksempelvis sjelen i kristendommen trengte mat og drikke, la mange egyptere spiselige ofre ved gravkamre og pyramider. Gravene var utstyrt med malte dører den avdødes ka kunne bevege seg ut gjennom for å komme til godsakene. 

Offergavene var en anerkjennelse av en persons betydning, og ofringen ble gjerne avsluttet med at egypterne skålte med ordene «til din ka!».

Det andre begrepet – ba – kan oversettes med «personlighet» og var den påvirkningen et menneske hadde på sine medmennesker. Ved døden skiltes ba fra ka – og ble til en selvstendig skapning som ofte ble fremstilt som en fugl som forlot den avdødes kropp. 

Ba kunne fritt fly til dødsriket – et Egypt i en annen dimensjon, der avlingene alltid bugnet. Hele personen kunne imidlertid først bli født på ny i det hinsidige når ba hadde funnet tilbake til den mumifiserte kroppen, der ka ventet. 

Derfor var mu­mi­fi­se­ringen så viktig, for hvis liket gikk i forråtnelse, forsvant livskraften.

Når faraoen døde, dro han ifølge flere hieroglyftekster opp til et område ved Nordstjernen, som beveget seg minst på den egyptiske stjernehimmelen og derfor ble symbol på det evige. 

En typisk pyramide var dermed orientert etter verdenshjørnene og hadde inngang fra nordsiden. For å hjelpe faraoen på vei førte trange passasjer, ventilasjonssjakter, fra gravkammeret ut i det fri. 


Den store pyramiden i Giza var den eldste og største av verdens sju opprinnelige underverk. Selv i dag imponerer egypternes arkitektoniske innsikt i det enorme byggverket. Klikk på tegningen og finn ut mer om de forskjellige elementene i pyramiden.

Keops ville ut av farens skygge

Mens Sneferu var en godt likt hersker som hadde gjort så mye for egypterne at de i århundrene etter tilba ham som en gud, var hans sønn og etterfølger, Keops, mest opptatt av ikke å stå i farens skygge. 

Som Sneferus sønn nummer fire visste han godt hva det ville si å bli oversett, og fra en tidlig alder brant ambisjonen om å skape noe enestående som ville bety at hans navn strålte like mye som farens.

Da Keops ca. 2589 f.Kr. overtok sin fars posisjon som den inkarnerte Horus, var den 40 år gamle faraoen full av virketrang og stålsatt i sine planer. 

Han sendte ekspedisjoner til blant annet Libanon, Nubia og Sinai for å skaffe råstoffer og kunnskap om verden. 

Videre ga han seg til å lete etter et velegnet sted til å bygge sitt gravmæle, som på alle måter skulle overgå farens pyramide i størrelse, omfang og perfeksjon.

Sammen med byggmesteren ­Hemiunu fant Keops den perfekte beliggenheten på Giza-platået to mil nord for hovedstaden, Memphis. Ikke nok med at Keops' pyramide dermed kom på avstand av Sneferus, byggeplassen lå nær Nilen slik at transporten av de flere tonn tunge steinblokkene, som ankom med skip og måtte slepes opp på pyramiden, ikke var så lang.

Stolte egyptere strevde i årevis

Egypts pyramider ble bygd av frie arbeidere som fulgte den gjengse egyptiske arbeidsuken der arbeiderne sto på i åtte dager om gangen, før de kunne ta to dagers pause. 

Som betaling fikk de rikelig med forsyninger av korn samt del i den store æren det var å hjelpe faraoen til himmels.

Keops' Egypt hadde knapt 1,6 millioner innbyggere, og pyramideprosjektet hans krevde mange tusen menneskers innsats i årevis. Arkeologiske utgravninger har påvist at det ved byggeplassen oppsto en midlertidig by med opptil 25 000 innbyggere. 

Bare en femtedel av innbyggerne arbeidet med selve byggingen. Mange av de andre innbyggerne var for eksempel medfølgende koner og barn som i løpet av byggetiden ble voksne og selv fikk mulighet til å arbeide på pyramiden før det enorme prosjektet sto ferdig.

Håndverkersamfunnet hadde naturligvis også behov for slaktere, kokker og vannhentere samt et utall gjetere til å holde styr på kveg og sauer. 

Verktøymakere masseproduserte meisler til steinbruddene, mens snekkere og reipslagere laget solide tresleder og enorme mengder reip til å slepe steinene med. 

I tillegg fantes det leger til å ta seg av arbeidsulykker og prester til eventuelle dødsfall, for det var ikke ufarlig å slepe de flere tonn tunge steinene. Endelig var det også skrivere som på faraos vegne holdt oppsyn og førte loggbøker over arbeidet, lærere til arbeidernes barn og prostituerte for andre typer avbrekk.

Arbeiderne var organisert i skift på ti. Skiftene var en del av større enheter på rundt 200 mann som ble styrt av oppsynsmenn. De skulle holde øye med at alle utførte sine oppgaver etter planen. 

Fordi målet var å få reist pyramiden mens faraoen ennå var i live, ble det arbeidet hardt i den tørre lufta, der sommertemperaturen ofte kom over 40 °C.

Arbeidernes gjennomsnittlige levealder var lav, og arkeologer har gravd ut skjelett­rester som viser tydelige slitasjeskader på knoklene.

Arbeidet har vært hardt, men mye tyder på at de faste arbeiderne ble avlas­tet under Nilens årlige oversvømmelse. Da fikk tusenvis av bønder tid til å bidra på de offentlige byggeprosjektene ettersom markene deres lå under vann.

Den enorme pyramiden har gitt Keops et rykte som tyrann. 

© Spl/Scanpix

Blokker på flere tonn

Det trengtes 2,3 millioner steinblokker for å bygge Keops' 146 meter høye pyramide – hver blokk veide rundt 2,5 tonn. Med en byggetid på 20 år skulle tolv av disse blokkene slepes på plass hver eneste time. 

De aller fleste steinene kom fra det lokale kalksteinsbruddet i Giza, der et tusentall steinblokker hver dag ble frigjort med meisler, bor og kiler. 

Rundt 100 000 blokker av spesielt fin, hvit kalkstein ble hentet fra et steinbrudd i Turah på den andre siden av Nilen. Keops' sarkofag og gravkammer i pyramiden ble laget av udekorerte blokker av tung, rød granitt som egypterne fraktet nedover Nilen helt fra Aswan 900 km sør for Giza.

I årtusener har forskere fundert på hvordan egypterne transporterte de tunge steinblokkene gjennom ørkensanden og – ikke minst – stablet dem oppå hverandre. 

Den greske historikeren´Herodot skrev rundt år 400 f.Kr. at egypterne hadde maskiner som løftet steinene. Mest sannsynlig er det likevel at de uthogde blokkene ble bakset oppå tresledene som arbeidslagene trakk etter seg bort til pyramiden. 

Forskerne regner med at slepelagene fortsatte opp en enorm rampe av stein og jord som ble bygd rundt pyramiden etter hvert som den skjøt i været.

Som den første av Egypts pyramidebyggere ville Keops ha sitt gravkammer høyt oppe i pyramiden. 

Arbeiderne kunne derfor ikke nøye seg med bare å legge det ene laget med stein oppå det neste. Helt fra begynnelsen av byggingen måtte de følge en plan slik at kamre og ganger ble riktig plassert – mens pyramiden vokste frem.

Det ytterste laget av stein ble lagt ned med en fabelaktig presisjon som sørget for at de fire flatene overholdt den planlagte vinkelen på nøyaktig 51,9°. 

Skallet av hvite kalksteiner ga en skinnende overflate om gjorde pyramiden synlig på mange kilometers avstand. Og til slutt ble en såkalt pyramidion, en utsmykket mini-pyramide, plassert på toppen.

På grunn av den enorme innsatsen ved Keops­pyramiden mener de fleste forskere at byggmester Hemiunu fikk fullført pyramiden innenfor de 23 årene Keops hadde regjeringsmakten. 

Arven gis videre

Etter Keops bygde også hans sønn Kefren og sønnesønn Menkaura sine pyramider i Giza. 

I slutten av det 4. dynastiet sto de tre pyramidene i landskapet slik vi kjenner dem i dag – bortsett fra at de på det tidspunktet ennå var dekket av blendende hvit kalkstein.

Når solen steg, sto prestene i øst utenfor templene sine og myste med øynene. Det var ingen tvil om at det var selveste solguden Ra som var på vei over himmelen. 

Mesteparten av de hvite kalksteinene er dessverre gått tapt fordi egypterne i tidens løp har plukket dem av og brukt dem til egne hus. Andre steiner har trolig blitt stjålet av suvenirjegere.

Selv om Keopspyramiden sto som et bevis på egypternes styrke og handlekraft, var det ingen av de senere farao- ene som hadde de samme enorme ambisjonene som Keops. 

Hans sønn Kefren bygde også sitt gravmonument på Giza, men nøyde seg med en pyramide på 143,5 meter – en anelse mindre enn farens. For å kompensere for høydeforskjellen bygde Kefren sin pyramide på en steingrunn ti meter over Keops'.

Kefrens sønn Menkaura bygde en beskjeden pyramide, som bare var 65 meter høy. 

Menkauras pyramide skilte seg ut ved at den nederste delen opprinnelig hadde et ytre bånd av den samme røde granitten som hans bestefars sarkofag var bygd med. 

I de etterfølgende dynastiene er alle pyramider på størrelse med Menkauras, eller mindre.

De tre farao-generasjonene

Sneferu (2613–2589 f.Kr.): Sneferu var den første faraoen i det 4. dynastiet. Han bygde tre pyramider i sin regjeringstid, og erfaringene hans dannet grunnlaget for pyramidene i Giza.

Keops (2589–2566 f.Kr.): Keops var sønn av Sneferu. Hele livet kjempet han for å slippe ut av sin mektige fars skygge. Det betydde for eksempel at han bygde Egypts største pyramide på Giza-platået, langt unna farens grav.

Kefren (2558–2532 f.Kr.): Bygde den andre store Giza-pyramiden, som var nesten like høy som sin far Keops'. Noen mener at han også er Sfinksens byggherre og at den symboliserer Kefren selv som gir solen til sine undersåtter.

Ingen kunne hamle opp med Khufu

Ingen kunne hamle opp med Keops Historikere og arkeologer har kommet med flere forslag til hvorfor pyramidene krympet. 

Mye tyder på at prestene fikk mer makt i 5. og 6. dynasti, og etter hvert som templene ble bygd større og større, ble pyramidene nedprioritert. 

Egypterne hadde også blitt mer rutinerte pyramidebyggere, og kunne raskere enn før bygge en perfekt formet pyramide som tjente sitt formål – å sikre faraoen evig liv. 

Det var ingen fornuftig grunn til å konkurrere med Keops, som hadde gått ekstremt til verks for å bygge tidenes største gravmæle. Byggingen hadde kostet enorme ressurser og bundet tusenvis av menn som kunne ha gjort større nytte i hæren og landbruket.

Etter det 4. dynastiets gullalder klarte ikke egypterne å mobilisere kreftene det i sin tid krevde å trylle stein og svette om til peile­merker for evigheten.

Les mer om pyramidene i Giza

Mark Lehner: The Complete Pyramids, Thames & Hudson Ltd., 1997.  Craig B. Smith: How the Great Pyramid Was Built, Smithsonian Books, 2004

Kanskje du er interessert i