Av alle kjente tekster skrevet av en kvinne, er Sapfos dikt de eldste som har overlevd til i dag.

© Bridgeman

Gresk poet skrev hete dikt om lesbisk sex

Den greske kvinnen Sapfo ble hyllet i antikken for sine kjærlighetsdikt til kvinner. Men så kom kristendommen. Sapfos poesi ga de geistlige lederne bakoversveis, og de gjorde alt for å utslette verkene hennes. Det var nære på at de klarte det.

22. mars 2017 av Lise Jørgensen

I antikkens Hellas var det skrevne ord mennenes domene. Men det brydde ikke kvinnen Sapfo seg om – hun begynte å skrive dikt, til og med om lesbisk kjærlighet.

«Jeg håpet på kjærlighet. Vit at du kan befri meg fra bekymringer, og vær våken med meg i natt, på duggvåte elvebredder», heter det i et av hennes erotiske dikt. 

Tekstene gjorde Sapfo berømt i antikkens Hellas – men et årtusen senere endte de fleste av dem på bålet.

Poeten var gift med en mann

Sapfo antas å være født rundt år 630 f.Kr. på den greske øya Lesbos, som datter av aristokratiske foreldre. 

Hun var fra ung alder seksuelt tiltrukket av kvinner, og fikk utløp for det gjennom å skrive dikt.

Historikerne antar at hun likevel ble gift med en mann da hun var 14-15 år, for det var sedvanen for unge kvinner i aristokratiet.

Et slags bevis for ekteskapet fins i et dikt der Sapfo skriver at hun har en datter ved navn Kleis. 

Faren til barnet – hennes ektemann – nevner hun ikke med et ord. En langt senere kilde, skrevet i middelalderen, hevder imidlertid at han het Kerkylas og var en kjøpmann fra Andros.

Sapfos utseende er kjent fra flere statuer, portretter og mynter funnet i Hellas og Italia. 

Her fremstilles hun som en vakker, mørkhåret kvinne med lys hud. I kontrast til dette beskriver de fleste antikke kilder henne som liten av vekst, mørk og ikke spesielt vakker. 

En ukjent forfatter kaller henne for «en nattergal med misdannede vinger».

Sapfo diktet om seksuelle tabuer

Til gjengjeld priser kildene Sapfos evner som dikter. Filosofen Strabon (63 f.Kr.–24 e.Kr.) uttalte om hennes poesi: «Jeg ønsker å lære den og dø».

Sapfo levde i et manns­dominert samfunn der kvinner stort sett ikke hadde noen rettigheter, og var fanger i egne hjem. 

Og selv om hun ble beundret for diktene sine, var hun stadig bare en kvinne. Som filosofen Aristoteles skrev, hyllet grekerne Sapfo, «til tross for at hun var en kvinne».

En medvirkende årsak var muligens at hun ikke skrev om kriger og andre store bragder, som sine mannlige kolleger, men bare om sin egen verden – naturen, kjærligheten og gudene. 

Et gjennomgående tema er frykten for å skilles fra sine elskede.

«I sannhet, hvis du er min venn, velg en yngre seng», skrev hun i et dikt til en ung kvinne.

Ofte henvendte hun seg i diktene direkte til gudinnen Afrodite for å be om hjelp i affærene sine.

Sapfo ga kvinnelige kjærlighetsforhold en plass i den greske kulturen. 

De fleste grekere hadde imidlertid et ambivalent forhold til verkene hennes. Filosofen Platon argumenterte for at homofili – uansett kjønn – var naturlig.

Generelt aksepterte grekerne mannlige homofile forhold. Det var for eksempel ikke uvanlig at en eldre mann hadde en ung gutt som elsker. 

Men når det gjaldt lesbiske forhold, var toleransen lik null. De ble sterkt uglesett, og kvinnene måtte leve ut kjærligheten sin i det skjulte.

I antikken ble Sapfos dikt tolerert selv om de var kontroversielle. Med kristendommens inntog kom fordømmelsen.

Zevs skar de opprinnelige menneskene i to, slik at en tidligere hermafroditt ble til et heteroseksuelt par.

© Westar Institute

De kristne destruerte livsverket

Ifølge greske kilder var Sapfo en svært produktiv dikter, men mesteparten av verkene hennes har i dag gått tapt fordi det lesbiske innholdet vakte avsky hos de kristne geistlige.

Teologen Tatian fordømte i 180 e.Kr. diktene hennes og skrev at «Sapfo var en kjærlighetssyk hore som sang om sin egen tøylesløshet».

For de kristne var hun et symbol på hedenskapen og antikkens moralske fordervelse. Sapfos popularitet dalte derfor i takt med kristendommens fremmarsj på 300- og 400-tallet. 

Patriarken i Konstantinopel, Gregor av Nazianz, skal angivelig ha beordret alle verkene hennes brent i år 380 – og det samme gjorde pave Gregor 7. i 1073.

Strategien var vellykket, for det fins ikke et eneste fullstendig dikt av Sapfo mer – bare fragmenter har overlevd middelalderen.

Forskerne nektet for hennes legning

På 1800-tallet ble flere bruddstykker av Sapfos dikt funnet – og interessen for henne steg markant. Innholdet i diktene var imidlertid fremdeles støtende. 

I stedet for å anerkjenne Sapfos budskap, ble diktenes tydelige homofile innhold lenge benektet og bortforklart.

Filologer argumenterte for at diktene var religiøse. Sapfo hadde vært en prestinne som ledet en krets av yngre kvinner i en kult, hevdet de. 

Ordene hennes skulle derfor ikke tas bokstavelig – de var del av en religiøs seremoni.

Andre forskere anerkjente, men fordømte, seksualiteten. 

En av dem var den skotske historikeren William Mure av Caldwell, som i 1854 bebreidet Sapfo for hennes «smak for et urent samleie, som setter en motbydelig skamplett på den greske nasjonalkarakteren».

Først i 1970-årene ble den homofile vinklingen i Sapfos dikt for alvor anerkjent. 

Den britiske forskeren sir Denys Page slo fast at ingenting tydet på at Sapfo skulle ha vært prestinne. 

Hun var en helt vanlig kvinne som skrev poetiske verk om hvordan hun elsket å elske kvinner.

Siden slutten av 1800-tallet har denne typen kjærlighet vært oppkalt etter øya Sapfo kom fra, Lesbos.

Sapfos forbannelse

I akademiske kretser sies det at det hviler en forbannelse over Sapfos dikt. Bernard P. Grenfell, den engelske pioneren som fant de gamle skriftene ved den egyptiske byen al Faiyum i 1897, ble senere alvorlig psykisk syk i flere år. Senere mistet tyskeren Friedrich Blass synet etter å ha oversatt tekstene.

Kanskje du er interessert i