Spartas soldater sloss heftig i det trange passet ved Thermopylene 480 f Kr.

© Stanley Meltzoff/National Geographic/Corbis/IBL

Krigerstaten Sparta Clone

Spartas soldater var fryktet i hele den antikke verden. De var kjent for aldri å trekke seg tilbake fra slagmarken. Gutter ble fostret opp som soldater fra sjuårsalderen, og hele samfunnet var innrettet mot å ruste dets borgere for krig.

4. mai 2018 av Inger Lise Kontochristos

Solen var på vei opp over Thermopylene. Strålene glitret i skjoldene til de 300 spartanske soldatene der de sto i tett formasjon, ledet av sin konge Leonidas I. Til venstre for seg hadde de en fjellvegg og til høyre klippene som stupte ned mot Egeerhavet. Foran dem var fienden – over ett hundre tusen persiske krigere, ledet av kong Xerxes. Han hadde sverget å hevne sin fars nederlag mot grekerne ved Marathon ti år tidligere.

KRIGEN SOM DELTE KOREA

I flere dager hadde 300 spartanere og deres allierte slått tilbake den ene persiske angrepsbølgen etter den andre. Foran dem lå døde fiender i hauger. De spartanske soldatenes æreskodeks forbød dem å trekke seg tilbake fra slagmarken. Deres oppgave var å motstå så lenge som mulig og dekke retretter når det var nødvendig.

Plutselig kom det alarmerende meldinger fra speiderne. En gruppe persiske soldater var oppdaget i ferd med å omgå stillingen. Hvordan var det mulig? Noen måtte ha forrådt dem og vist perserne den hemmelige veien over fjellet. Nå hadde de snart fienden både foran og bak seg. 

Thermopylene var veien til Athen

De allierte styrkene innledet et tilbaketog, men for kong Leonidas og hans menn var det bare én ting å gjøre: å kjempe til siste mann. Æren var viktigere for dem enn noe annet. Perserne angrep nå fra begge sider og med stadig større kraft for å ødelegge den spartanske styrken. Målet var å fortsette felttoget mot Athen.

Xerxes, som hadde begynt å miste tålmodigheten med hæren sin, sendte nå sine styrker inn mot passet fra begge sider. Deres ordre var enkel: Drep alle spartanere! I blodige nærkamper ble de siste greske forsvarerne utslettet. Til slutt lå de alle døde på bakken. Nå var det ingenting som kunne hindre den persiske invasjonen av Hellas.

Spartas menn fikk en streng og tøff militær utdanning der de ble herdet til kampmaskiner.

© Mary Evans/IBL

Konkurranse mellom Sparta og Athen

Slaget ved Thermopylene i 480 f.Kr. ble legendarisk og styrket ytterligere Spartas status som den greske verdens mektigste militærmakt. De hadde kjempet mot en overlegen persisk hær, og holdt ut i flere dager. Perserne forlot Hellas etter nederlaget i Plataiai året etter, mens Sparta – takket være sin militære styrke – fortsatte å dominere antikkens Hellas i lang tid.

NÅR VAR OLDTIDENS EGYPT PÅ SITT STØRSTE?

Med jevne mellomrom, som når de konfronterte det mektige Persia, var grekerne forent i en felles kamp. Men i lange perioder var regionens mange bystater splittet – ofte delt inn i allianser ledet av statene Athen og Sparta. Konkurransen mellom dem forårsaket to peloponneserkriger.

Krigerstaten Sparta var unik blant de antikke greske bystatene. Et spartansk barns militære potensial ble vurdert allerede etter fødselen. Spedbarn ble ført fram for de eldres råd, som besluttet om barnet skulle få leve. Hvis det ble ansett som svakt eller var preget av defekter av noe slag, ble det fraktet opp til fjellet Taygetos hvor det ble etterlatt for å dø.

Agoge – spartansk disiplin

Gutter måtte fra fylte sju år gjennomgå en hard og statlig organisert utdanning med vekt på både militær trening og andre nødvendige ferdigheter. Systemet ble kalt agoge, og var basert på plikt, disiplin og utholdenhet. Det var ingen plass for svake mennesker i Sparta. 

Guttene fikk sine egne trenere, og deler av programmet ble gjennomført ute i skogen hvor de måtte leve nakne for å bli herdet til relgelrette kampmaskiner. Alle menn forble i det militære inntil de fylte 30 – hvis de overlevde så lenge. Som voksne fikk de bare lov til å besøke kona en gang i året for å avle barn. Dietten var den samme hver dag – en gryterett laget av kjøtt og blod fra gris.

Også jentene ble trent hardt, og blant voksne kvinner var det de sterkeste som hadde høyest status. De fikk også en intellektuell utdanning for at de skulle føde og oppdra intelligente barn. De spartanske kvinnene var trolig de best utdannede i antikkens Hellas.

Sparta lå på det sørlige Peloponnes og var alliert med flere greske bystater.

© Svante Ström

Spartiater var krigereliten

Det var bare de innfødte som fikk denne utdanningen – det var ikke hvem som helst som kunne rekrutteres til Spartas hær. Bystatens ledere vek derfor ofte unna å gå i krig, til tross for Spartas urgamle rykte som en sterk militærmakt. Falne soldater kunne jo ikke erstattes av leiesoldater. Men ryktet om spartanernes kampevne var så sterk at de sjelden trengte å krige. Ofte var det tilstrekkelig å stille opp styrkene sine ved en fiendes bymur for å avverge ytterligere kamper.

De kjempet ofte barbeint, bare utstyrt med sverd, skjold, brynje og de karakteristiske røde kappene. De forflyttet seg utelukkende til fots, men tok seg likevel raskt fram.

Ifølge legenden kunne soldatene bare vende hjem på to måter – som seierherrer eller døde. De som kom tilbake uten skjoldet ble straffet med døden eller landsforvisning.

Før soldatene dro i krigen delte konene deres og andre framtredende kvinner ut de stridendes skjold med ordene «tan epi tas" (kom hjem med eller på skjoldet). Med andre ord: kom hjem seierrik eller liggende død på skjoldet. 

Spartanere, heloter og perioiker

Det fantes tre klart atskilte sosiale klasser i Sparta, og det var bare de innfødte spartanerne som ble regnet som fullverdige borgere. Spartanerne var utelukkende soldater, mens det manuelle kroppsarbeidet ble utført av heloter. Men helotene var ikke slaver i tradisjonell forstand, de hadde både familier og visse rettigheter. Den siste klassen ble kalt perioiker, og besto av håndverkere og kjøpmenn. De hadde få politiske rettigheter, men forsynte blant annet spartanerne med våpen.

MARKET GARDEN: FIASKO BAK FIENDENS LINJER

All virksomhet i Sparta hadde fokus på de væpnede styrkene. Samfunnet ble derfor ikke utviklet i andre retninger enn den militære. Sparta la, i motsetning til de andre greske bystatene, ingen vekt på kultur eller litteratur eller annet som ikke hadde med krigføring å gjøre.

Sparta var også den eneste greske bystaten som alltid hadde to konger. De kom fra de to viktigste klanene og hadde forskjellige oppgaver. Den ene ledet hæren i krig og den andre ble hjemme for å styre byen. Kongemakten var arvelig, og de to kongeklanene hadde samme status.

En idrettskvinne ca. 500 f.Kr. De sterkeste kvinnene hadde høy status i Sparta.

© CM Dixon/Heritage Images/IBL

Perikles brøt trettiårsfreden

På midten av 400-tallet f.Kr. – etter at krigen mot Persia var over – spredte det seg en frykt i den greske verden for at Athen var i ferd med å bli for mektig. Den første krigen mellom de to stormaktene i regionen – Sparta og Athen – fant sted i årene 460–45 f.Kr. og endte med den såkalte trettiårsfreden. Den forbød athenerne å utvide sin makt de neste tretti årene. 

Men avtalen ble brutt da Athens leder Perikles drev igjennom at de skulle støtte byen Kerkyra i dens konflikt med Korint – en by-stat som var alliert med Sparta. Krigen var nær, men Sparta prøvde først å få til en diplomatisk løsning.

Forhandlingene ble først ført med Athens ledere, som spartanerne ønsket skulle legge press på Perikles om ikke å bryte freden. Da dette mislyktes, krevde de spartanske forhandlerne at Athens ledere skulle oppheve den straffen de av religiøse grunner hadde ilagt byen Megara. Straffen innebar at innbyggere fra Megara ble nektet adgang til Athens torg og havn. Men athenerne sto fast bak sin leder Perikles, og til slutt kunne ikke Sparta unngå å gå til krig for sine allierte.

Invasjonen av Attika

I 431 invaderte spartanerne Attika, som er områdene rundt Athen. Men athenerne klarte å få korn inn til byene fordi de kontrollerte havet og led ingen større nød under den spartanske okkupasjonen av landsbygda. Athen og havnebyen Pireus ble ikke inntatt.

KVINNENE SOM STYRTE VERDEN

Dessuten ble spartanske soldater bare i området i korte perioder. Ifølge noen versjoner, vendte de hjem for å sikre innhøstingen og sørge for at helotene ikke tok seg friheter under hærens fravær.

Perikles var heller ikke interessert i å la sine styrker møte spartanerne i åpen kamp. Han satset i stedet på en sjøoffensiv der spartanerne ikke var like sterke. Men i 430 ble Athen rammet av en pest-epidemi. En tredjedel av befolkningen døde, deriblant Perikles. Athen klarte aldri helt å komme på fote igjen.

Sparta angrep Pylos for å forhindre et opprør fra helotene. Men mange spartanere ble tatt til fange under kampene. 

© Osprey

Heloter flyktet til Pylos

Den nye athenske generalen, Demosthenes, fortsatte å bygge opp bystatens marine stridskrefter. Han lot blant annet bygge en militærbase på halvøya Pylos nær Spartakysten. Det førte til at stadig flere heloter flyktet til Pylos i håp om et friere liv enn de hadde i Sparta. 

For spartanerne var helotene uunnværlige. Det var de som dyrket jorda mens spartanerne ble opplært i krig. Det var for å stoppe et helotisk opprør med støtte fra Athen at en spartansk styrke gikk til angrep på Pylos. Militæraksjonen førte dog ikke til annet enn at Demosthenes klarte å ta en stor gruppe spartanere som gisler.

Sparta erobret i stedet byen Amfipolis, som kontrollerte de sølvgruvene som finansierte athenernes krigføring. Etter dette var både Athen og Sparta villig til å slutte å slåss.

Strid om Syrakus brøt freden 

Fredsavtalen i 421 f.Kr. ble inngått for en periode på 50 år. Partene ble enige om at det athenske imperiet skulle beholde alle dets områder og at Sparta skulle bidra til å bringe de statene som hadde brutt seg løs tilbake. Til gjengjeld skulle de spartanske fangene på Pylos løslates og athenerne skulle forlate øya. Freden ble dog ikke så langvarig som partene hadde håpet.

Seks år senere fikk lederne i Athen beskjed om at deres allierte Segesta, en gresk bystat på Sicilia, hadde angrepet en by alliert med Syrakus. Athenerne og deres allierte på Sicilia var av samme etnisitet, mens innbyggerne i Syrakus og Sparta tilhørte den doriske folkegruppen.

Sparta på Syrakus' side

Men Alkibiades, Athens hærfører, hadde også andre motiver for å hjelpe sicilianerne. Byen Syrakus var nesten like stor som Athen. Hvis athenerne klarte å erobre hele Sicilia, ville de få tilgang til enorme ressurser.

Athen dannet en koalisjon med flere byer på Sicilia, men nølte fortsatt med å angripe. Dette ga Syrakus mulighet til å be om hjelp fra Sparta. Den spartanske generalen Gylippos kom til øya, og også han dannet en koalisjon med andre sicilianske byer. Da angrepet endelig kom, hadde forsvaret blitt så sterkt at det kunne stå imot en invasjon.

Krigen endte med et stort sjøslag i Syrakus' havn, hvor de athenske styrkene ble nesten knust. De overlevende flyktet til øyas indre deler for å finne nye allierte, men ble innhentet av Syrakus' kavaleri. Athen mistet ca 20 000 mann under slaget, og de få som overlevde ble tatt som slaver.

I slaget ved Syrakus flyktet de athenske styrkene opp på land. De som mot alle odds overlevde, ble tatt som slaver. 

© Bridgeman/IBL

Flåten styrket Athen

Etter nederlaget var den athenske statskassen nesten tom, og imperiet så svekket at mange trodde dets storhetstid var over. Men flåtelederne, som var stasjonert på øya Samos, nektet å akseptere nederlaget og fredsforhandlingene med Sparta. I stedet angrep de spartanerne ved Symi i 411 f.Kr. Alkibiades ble valgt til flåteleder, og han førte flåten til en ny seier ved Cyzikus året etter. Seirene gjorde at Athen fikk en styrket økonomi. I årene fram til 406 f.Kr. vant athenerne det ene slaget etter det andre. Til slutt hadde de i stor grad gjenopprettet det gamle athenske imperiet. 

Lysander seirer

Alkibiades fikk mye av æren for framgangen, men tross det ble han ikke gjenvalgt som byens general. Han mistet makten samtidig som Sparta styrket sin flåte under ledelse av en meget kompetent kommandant – Lysander.

SNEKKERES BOMBE MOT HITLER KOM 13 MINUTTER FOR SENT

Lysander var imidlertid blitt fratatt kommandoen for en pe-riode da Athen vant sjøslaget ved Arginusa i 406 f.Kr. Men en storm gjorde at Spartas flåte unnslapp mens den athenske flåten mistet tolv skip og en masse soldater som druknet. Ansvaret for denne tragedien ble lagt på Athens kommandanter – hvoretter samtlige ble henrettet.
Athens sjøstridskrefter var nå nesten fullstendig tilintetgjort.

Lysander var ikke sen om å utnytte Athens svekkede styrke, og flåten hans seilte umiddelbart til Hellesponten (Dardanellene i dagens Tyrkia). Athen var avhengig av kornforsyninger derfra, og hvis Lysander klarte å blokkere disse, ville athenerne bli rammet av sult. Restene av den athenske flåten ble derfor sendt av gårde for å hindre blokaden. Det var nøyaktig hva Lysander hadde håpet på. Han lokket de athenske skipene i en felle ved Aigospotamoi, der Sparta vant en overveldende seier. Bare et fåtall athenske skip unnslapp denne katastrofen.

Athen kapitulerte 404 f. Kr.

Hungersnød og epidemier tvang til slutt Athen til å overgi seg i 404 f.Kr. Athenerne fikk ordre om å rive sine bymurer og fikk forbud mot å gjenoppbygge flåten. Athen var også nødt til å oppgi sine kolonier rundt Middelhavet. Sparta var nå den dominerende greske bystaten, men denne maktposisjonen skulle ikke vare så lenge.

Slaget ved Aigospotamoi i 405 f.Kr. foregikk dels til sjøs og dels på land. Sparta vant en knusende seier og Athen kapitulerte året etter. 

© The Stapleton Collection/Bridgeman/IBL

Krigen mot Teben

På begynnelsen av 300-tallet f.Kr. kom Sparta i konflikt med bystaten Teben. Spartanerne hadde tatt over store deler av Athens imperium, men nå forsøk-te tebanerne å hevde sin uavhengighet og utvide sin innflytelse i regionen. Det ble utkjempet noen kortvarige kriger, men konflikten tok først fart da sendebud fra enkelte bystater som Teben hadde tatt kontroll over ba Sparta om hjelp. Teben nektet å imøtekomme spartanernes krav om tilbaketrekking av hærene sine, noe som førte til at Spartas general Kleombrotos ga klarsignal til krig. Beslutningen skulle bli fatal.

Spartanernes falanks tapte

ærene møttes i slaget ved Leuktra i 371 f.Kr. Spartanerne stilte opp infanteriet sitt i en tradisjonell gresk falanks – en tett slaglinje med soldater, åtte til ti geledd dyp. Tanken var at de tett angripende soldatenes samlede tyngde skulle presse fienden tilbake samtidig som bredden på slaglinjen skulle dekke så mye areal som mulig ved fronten. Siden de sterkeste og mest erfarne soldatene tradisjonelt ble plassert til høyre i falanksen, og de minst rutinerte til venstre, hadde den dog en tendens til å drive mot høyre på slagmarken.

EDISON MOT TESLA: ELEKTRISITETENS MESTERE HATET HVERANDRE

Men Tebens hærfører Epameinondas brøt tradisjonen ved å plassere kavaleriet og en femti mann dyp infanterikolonne på venstre flanke. Så sendte han styrken mot fiendens høyre ving. Taktikken overrumplet spartanerne. Med bare tolv ledd i dybden kunne de ikke stå imot den femti ledd dype kolonnen som stormet mot dem. Over tusen soldater ble drept da høyre flanke ble knust, blant dem Kleombrotos.

Spartas allierte hærer så hvordan flanken ble knust, og trakk seg fort tilbake. Tebens ledere valgte da å ikke fortsette angrepet på de overlevende spartanerne. Kampen var over.

Konsekvensene av nederlaget ble dramatisk. Sparta hadde tapt styrke og prestisje, og dermed posisjonen som den mektigste bystaten. Sparta ble fra nå av regnet som en annenrangs makt. De mistet endog kontrollen over helotene, som endelig vant sin frihet.

Sparta ble turistmål for romere

Da Romerriket erobret de greske områdene, fant de et isolert Sparta som forsøkte å klamre seg til sin gamle livsstil. Byen ble en turist-attraksjon for den romerske eliten, som kom for å studere de uvanlige spartanske tradisjonene. Sparta gjenvant aldri sin makt og dens glansdager var ugjenkallelig over.

Kanskje du er interessert i