Orakelet satt over en sprekk som det sivet giftdamper opp gjennom.

© Alamy Imageselect

Orakelet i Delfi sniffet gass og kom med tvetydige svar

Var det klokt å gå til krig? Når var det best å så markene? Og hvor skulle en ny gresk koloni ligge? Orakelet i Delfi ga svar på alt. Herskere og hærførere fulgte rådene hennes – men det gikk ikke alltid like bra.

15. september 2017 av Else Christensen

Diplomatene fra Aten står med bøyde hoder. Ingen sier noe. Tempelpresten har stilt spørsmålet sitt til orakelet bak forhenget, og nå venter mennene på svaret. 

En kvalmende, søtlig eim blander seg med den tunge luften i det halvmørke rommet dypt inne i Delfis Apollontempel, og ventetiden føles ulidelig lang. Med ett blir stillheten brutt av en skingrende kvinnestemme.

«Flykt! Flykt til verdens ende. Overgi dere til deres sorg!» hviner orakelet.

De atenske diplomatenes første innskytelse er å komme seg ut raskest mulig, men de må ta seg sammen. De har fått i oppdrag å søke råd hos Pytia, det berømte orakelet i Delfi, og må vise styrke. 

Perserriket, Atens mektige nabo, truer med å angripe bystaten, og atenerne aner ikke hva de skal gjøre. Et så nedslående svar som det Pytia akkurat har gitt dem, kan de umulig komme hjem med. 

Tempelpresten ber diplomatene stille spørsmålet på nytt. Alle holder pusten når de får høre svaret.

«Alt innenfor Attikas grenser skal falle, ja, og de hellige dalene mellom de nære fjellene. Men treveggen, treveggen skal stå, og bare den», kommer det døsig fra Pytia. Diplomatene forstår ikke hva svaret betyr, men tar det med tilbake til Aten. 

Themistokles, en av bystatens fremste menn, avgjør saken.

«Vegger av tre betyr skip», sier han. Orakelet har sagt at de skal utruste flåten. De desperate atenerne gjør som Themistokles sier, og vinner utrolig nok. Året etter, i 479 f.Kr., knuser en allianse av 31 greske bystater perserne så grundig i slaget ved Plataea at perserne aldri angriper greske byer igjen.

I takknemlighet over orakelets hjelp fikk Delfi en helt spesiell gave av bystatene – en åtte meter høy søyle av snodde bronseslanger med et gedigent offerkar av rent gull på toppen. 

Søylen ble reist på helligdommens absolutte hedersplass, rett foran Apollontempelet der orakelet holdt hus.

Orakelet ble stadig mer berømt, og folk kom reisende fra fjern og nær. Verdensherskere og kjøpmenn, poeter og bønder kom fra hele den kjente verden for å lytte til orakelets råd og samtidig møte alle de andre som var ute i samme ærend. 

Delfi var regelrett verdens navle i antikken, både i åndelig, kulturelt og økonomisk henseende.

I seg selv var byen verken stor eller mektig, men de dagene i året hvor det var mulig å besøke orakelet, var byen stappfull, og køen opp til tempelet snirklet seg langt nedover fjellet. 

Noe av det første arkeologene fant var en romersk marmorstatue av en ung mann,... og statuen viste seg å forestille keiser Hadrians elsker Antinous, som døde ung.

© Ècole francaise d'athenés

Gjeter oppdaget Delfis magi

Ifølge de gamle legendene var byens status guddommelig bestemt. 

Zevs, den mektigste av de greske gudene, var opptatt av å finne sentrum i den verdenen han hersket over. Han sendte derfor en ørn ut fra hver sin ende av jorden. De to ørnene møttes i Delfi, og Zevs bestemte derfor at dette var jordens omfalos, det greske ordet for navle.

Arkeologenes mer jordnære forklaring er at jordsmonnet på høysletten på Parnassus-fjellet er fruktbart og beiteområdene gode, og derfor ble det tidlig et populært sted å bo. 

Funn viser at mennesker har bodd her og dyrket jorden siden rundt 1600 f.Kr. Hvordan det gikk til at stedet fikk sitt berømte orakel og når det skjedde, er usikkert. 

Flere kilder, blant dem Plutark (45-120 e.Kr.), en greskfødt filosof og historiker som var prest i Apollontempelet i Delfi på sine eldre dager, forteller at helligdommen ble grunnlagt da en gjeter ved navn Koretas oppdaget hvilke magiske krefter som skjulte seg på stedet.

Hver gang Koretas' geiter kom til et bestemt sted på Parnassus, løp de forvirret rundt og breket. Sammen med noen andre gjetere begynte Koretas å se seg litt nærmere rundt. 

De oppdaget at det var en sprekk i berget akkurat der geitene oppførte seg rart. Da de gikk bort for å undersøke sprekken nærmere, ble noen av gjeterne omtåket og forvirret, mens andre opplevde at de kunne se inn i fremtiden. 

Folk fra Delfi fikk samme opplevelser som gjeterne, og snart anla de et tempel til ære for guden Apollon over bergsprekken. De utpekte også en prestinne til å stå for kontakten med det guddommelige som tilsynelatende hadde tatt bolig i sprekken. 

Prestinnen med den spesielle funksjonen som orakel fikk navnet Pytia. Apollon var visdommens gud, gjennom Pytia kunne han svare på alt.

«Guden kjenner alle tings mål og alle veier som fører dit, hvor mange blader i verden som springer ut om våren, hvor mange sandkorn som fins i havet og i elvene og som røres av bølgene og de virvlende vindene. Han vet hva som skal komme og hvor det kommer fra», skrev den greske poeten Pindar (520-443 f.Kr.) om Apollon.  

Kolonier gjorde Delfi berømt

At Delfi fikk et orakel, var ikke noe spesielt i seg selv. Varsler og spådommer preget hverdagen fra den tidligste greske oldtiden. Folk spådde i ild, i dyrs innvoller eller tolket fuglenes flukt over himmelen. 

Rundt omkring lå orakelsteder der mennesker med særlige evner formidlet gudenes beskjeder.

Orakelet i Delfi opparbeidet seg imidlertid en særstilling som den antikke verdens fremste autoritet innenfor guddommelig rådgivning. Delfis beliggenhet var en stor del av forklaringen. 

Byen lå i nærheten av fjellpassene som reisende fra nord måtte gjennom på vei til det sentrale Hellas, og fra Delfi var det ikke langt til en god, naturlig havn. 

En rekke ferske kilder sørget for rikelig vann til handelskaravanene som passerte byen. Delfi vokste i 700-årene f.Kr., da den greske verdenen var i en rivende utvikling. 

Selvstyrende bystater blomstret opp, litteratur, kunst og filosofi hadde gode vilkår, og grekere anla kolonier langs kysten av Middelhavet og Svartehavet. Reisende passerte Delfi og avla gjerne orakelet et besøk.

Gjennom Pytia ga Apollon kommende kolonister råd, og etter hvert som rike og driftige kolonier som for eksempel Syrakus (Sicilia) og Kyrene (Libya) vokste frem på steder som var utpekt av  Pytia, begynte ryktet om det allvitende orakelet å spre seg.

Snart henvendte konger og herskere i hele den antikke verden seg til orakelet for å be om råd. Selv den legendariske og søkkrike kong Midas sendte en representant fra sitt rike Frygia, som lå i den sentrale delen av dagens Tyrkia. 

Som en hyllest til orakelet mottok Delfi en praktfull gave av Midas – en tronstol av gull. 

Statsledere, generaler og andre fremtredende personer fulgte kongens eksempel og kom med kostbare gaver hogd i marmor eller støpt i edelmetall til Apollontempelet og orakelet. 

Apollontempelet kneiset øverst med hvite søyler. Det var Delfis største og viktigste bygning, og her satt orakelet. 

© Beaux-Arts de Paris/Agence RMN & Shutterstock

Få enda flere historier fra antikken

Spådom kostet orakelet livet

For de besøkende forble orakelet en anonym stemme bak et forheng i tempelet. Men historikere mener at de ulike Pytiaene ble rekruttert blant de lokale – trolig var hun en av kvinnene som var tilknyttet Apollontempelet.

«Den utvalgte blant alle Delfis kvinner» kaller dramatikeren Euripides (480-406 f.Kr.) henne i en av sine tragedier. I de tidlige årene var Pytia en ung jomfru, men denne tradisjonen ble endret etter et besøk av en viss Echecrates fra Thessalia.

«Folk sier at han fikk se jomfruen som sto for orakelsvarene og at han ble så betatt av hennes skjønnhet at han bortførte henne og forgrep seg på henne. Deretter vedtok folk i Delfi en lov om at orakelsvarene i fremtiden ikke skulle avgis av en jomfru, men en aldrende kvinne på 50 år, og at hun skulle være kledd som en jomfru til minne om de gamle profetiene», forteller historikeren Diodorus (90-30 f.Kr.). 

Hvem Pytia enn var, levde hun farlig. De giftige gassene som steg opp fra de underjordiske kildene, kunne få fatale konsekvenser. Plutark forteller om en konsultasjon som gikk galt:

«Hun oppførte seg som et skip som kjempet mot bølgene og var fylt med en olm og mektig ånd. Til slutt ble hun hysterisk og løp med et redselsskrik mot utgangen, der hun kastet seg ned. Resultatet var at ikke bare delegasjonen som hadde stilt spørsmålet, men også tempeltjeneren som skulle tolke orakelsvaret, og de hellige mennene som var til stede, la på sprang. Etter en stund plukket de henne opp. Hun var ennå ved bevissthet og levde et par dager til».

Pytias omtåkede tilstand gjorde at svarene kunne sprike i alle retninger. Dermed kunne de også tolkes etter behov. 

Det oppdaget Krøsus, Lydias mektige hersker på midten av 500-tallet f.Kr., da han søkte råd om hvorvidt han skulle angripe sin mektige nabo mot øst, Perserriket. Orakelet svarte at et enormt rike ville bli lagt i grus dersom han angrep.

Krøsus ble oppmuntret av svaret og gikk til krig. Det endte med et stort tap for Krøsus. Da han senere klaget til orakelet, fikk han til svar at profetien hadde gått i oppfyllelse, Krøsus hadde jo faktisk lagt et enormt rike i grus – sitt eget.

Krøsus kunne også ha tenkt over det ene av de to mottoene som sto over inngangen til tempelet – «kjenn deg selv» – før han i overmot kastet seg ut i et oppgjør med perserne.

Bare den som kjente seg selv og sine egne styrker og svakheter inn og ut, kunne tolke orakelets tvetydige svar.

Tre av orakelets spådommer

  1. «Labda blir med barn og føder en rullestein. Han skal bli konge og redde Korint»
    Orakelets svar til Eetion, som i 685 f.Kr. spurte om han og hans lamme hustru Labda ville få barn. Labda fødte en sønn, som ble kidnappet, men kom hjem igjen. Gutten ble senere konge av Korint.

  2. «Kjemp med sølvsverd, og du skal vinne alt» 
    Orakelets råd cirka 350 f.Kr. til Filip 2. av Makedonia – Aleksander den stores far. «Sølvsverd» kan tolkes som bestikkelse – noe Filip benyttet seg flittig av da han skapte sitt imperium.

  3. «Anlegg en by på stedet der du blir bitt av en hund av tre» 
    Orakelets svar til Locrus, som i 79 f.Kr. ville bygge en koloni. Han dro videre til han tråkket på en nyperose –  eller steinnype. Såret tvang ham i ro, og det endte med at kolonien Ozolian Locris ble anlagt på stedet.

Delfi hedret poeter og atleter

Tross uheldige fortolkninger som tilfellet med Krøsus, fortsatte folk å komme, og Delfi ble stadig mer velstående og innflytelsesrik. 

Byens voksende status førte i 595 f.Kr. til strid da nabobyen Krissa begynte å kreve toll fra reisende som passerte byen på vei mot Delfi. 

Orakelets by vant, og feiret seg selv med å utvide byens allerede berømte arrangement, de pytiske lekene. Lekene ble som de olympiske lekene avholdt hvert fjerde år, men forskjøvet i forhold til lekene på Peloponnes. 

Og i Delfi var det ikke bare atleter som tevlet. Her møttes også sangere, diktere og musikere til dyst. Vinnerne på både stadion og i teateret ble hedret med laurbærkranser, monumenter og svulstige dikt.

«Du jordskjelver som hersker over veien til veddeløpsbanen», skrev den greske poeten Pindar om vognkjøreren Thrasyboulos, en vakker ung mann som i 490 f.Kr. vant veddeløpet med stridsvogner. 

Til minne om vognkjørerens ærefulle seier ble det senere reist en bronsestatue av ham i Delfi – den fins i dag på byens museum. Samme ære tilfalt fløytespilleren Satyros, som hadde briljert med å fremføre en hymne med korsang til.

Deltakere i de pytiske lekene og andre besøkende i Delfi kunne avlese historiens gang. 

Monumenter reist av bystatene fortalte om greske seiere over Perserriket, mens andre minnesmerker markerte Atens status etter krigen, der byen i en periode var den greske verdens ledende stat med stor rikdom og hundre byer underlagt seg.

Da en annen bystat, Sparta, i 404 f.Kr. vant over Aten, markerte spartanerne seieren ved å stille opp 38 statuer av fremtredende spartanske militærpersoner langs den hellige veien opp til tempelet i Delfi. Alle som skulle besøke tempelet, måtte forbi de imponerende spartanerne.

På midten av 300-tallet f.Kr. begynte det imidlertid å gå nedoverbakke for Delfi. Kongeriket Makedonia under kong Filip 2. og hans sønn Aleksander den store utviklet seg til en verdensmakt som underla seg alle de greske områdene. 

De makedonske kongene påla undersåttene orden og fred, noe som også gjaldt de evig stridende greske byene. 

Delfis politiske betydning ble dermed gradvis mindre, men orakelets autoritet besto. Også Aleksander den store søkte til Delfi for å få orakelsvar. 

Kristen keiser stjal seierssymbolet

Heller ikke Romerrikets erobring i 168 f.Kr. rokket grunnleggende ved Delfis status. 

Byens rykte var så befestet at også romerne kom for å høre orakelets svar. Keiser Nero deltok faktisk også i de pytiske lekene i 67 f.Kr.

Kristendommen kunne orakelet imidlertid ikke konkurrere med. Den romerske keiser Konstantin grunnla i 330 en ny hovedstad, Konstantinopel, dagens Istanbul. Byens kirke, Hagia Sofia, ble det nye omfalos, verdens navle. 

Men i 360 prøvde keiser Julian (331-363) å følge sine hedenske forgjengeres skikk med å søke råd hos orakelet. Men keiserens utsendte fikk bare en klagesang:

«Si til kongen at gudens herlige bolig er falt; ei har han lenger blivende sted, ei laurbærs spåkraft. Ei er han eller den talende kilde; dens vann er forstummet», het det i orakelets siste svar.

Også Delfis rikdommer forsvant. Da Konstantin grunnla sin nye verdenshovedstad, samlet han kunst fra fjern og nær. 

Han valgte slangesøylen fra Delfi, monumentet som grekerne en gang ga byen som tak for orakelets råd om å bruke «vegger av tre», til å smykke hippo-dromen, Konstantinopels imponerende bane til hesteveddeløp.

I 393 forbød den romerske kristne keiseren Theodosius hedenskap som apollontilbedelse og orakelsvar, og dermed var orakelets tid over for godt.

Les mer

Ole Wagner (red.): Delfi. Tekster og artikler om Apollons Helligdom, Odense Universitetsforlag, 1997. Manolis Andronicos: Delphi, Ekdotite Athenon, 2007. William J. Broad: The Oracle, Penguin, 2006. Myron Stagman: 100 prophesies of the Delphic Oracle, City-State Press, 1999.

Engelsk dokumentar: youtube.com/watch?v=En25VkbXE8E

Kanskje du er interessert i