Sitting Bull fikk navnet etter bisonoksen, som ble forbundet med mot og utholdenhet.

Indianer: 21 myter om indianere

Indianerne hadde fjær i håret, sa “ugh” og kjempet mot nybyggerne ved å ri i ring rundt vognene deres. Mytene fra cowboyfilmer og gamle skrøner lever i beste velgående - andre myter er ennå ikke belyst.

10. august 2015 av Claus Sonne

1. Hvor stammer indianere fra?

En tredjedel av indianernes arvemasse er fra Europa. Det er konklusjonen etter DNA-analyser i nyere tid.

Herskende teorier om indianernes opphav ble i 2014 utfordret av en forskergruppe ledet av danske Eske Willerslev. DNA-analyser viste at de som befolket Amerika for 14 000 til 17 000 år siden, ikke hadde 100 prosent asiatiske gener som før antatt. En tredjedel av arvemassen kom fra Europa.

Forskerne vet ikke om de to forfedregruppene smeltet sammen før eller etter ankomsten til Amerika. Ytterligere DNA-analyser skal besvare dette spørsmålet.

2. Hvem gjorde indianerne røde?

Språkforskere mener at uttrykket rødhud kom fra indianere selv. Etter at europeerne begynte koloniseringen, fikk stammene et behov for et ord som dekket alle opprinnelige amerikanere.

Det tidligste kjente eksempelet er fra 1769, da en høvding omtalte «rødhuder» i et brev til en britisk offiser. I munnen på «hvite» fikk betegnelsen en negativ ladning på 1800-tallet.

3. Hvordan fikk høvdingene navn blant indianerne?

Indianere skiftet ofte navn når de ble voksne. Og flere navneforandringer kunne det bli dersom en stor prestasjon eller spesiell begivenhet ga dem en ny status i stammen.

Sitting Bull Som barn het den kommende siouxhøvdingen «Hoppende grevling». 14 år gammel viste han så stort mot i kamp mot crow-indianere at faren ga gutten sitt eget navn, «Sittende okse» eller Sitting Bull. Faren kalte seg i stedet «Hoppende okse».

Geronimo Apasjeindianeren ble kalt «Han som gjesper» av foreldrene. Navnet Geronimo oppsto i kamp med meksikanske soldater, som ifølge én versjon ropte på St. Jerome
for å få hjelp. Geronimo kan også bare ha vært soldatenes forsøk på å uttale apasjenavn.

Crazy Horse Barndomsnavnet var «Blant trærne». I likhet med Sitting Bull overtok siouxgutten farens navn etter å ha bevist sitt mot, og han var angivelig den tredje i sin slekt som het «Hesten hans er gal». På engelsk ble navnet til Crazy Horse.

4. Kunne indianere ha flere koner?

Kjernefamilien med far, mor og barn var bare en av flere samlivsformer hos indianerne. De tok seg av hverandre, så hvis en kvinne ble enke, var det ikke uvanlig at hun giftet seg med søsterens mann. På samme måte kunne to brødre dele på én ektefelle.

I enkelte stammer – som irokeserne – sto menn og kvinner fritt til å oppheve ekteskapet hvis de var misfornøyd.

5. Hva var kanoer laget av?

Den opprinnelige kanoen besto av bark på en spinkel treramme. Stein kunne lett rive hull i den tynne bunnen, men til gjengjeld gikk det fort å reparere skader. Bark ble erstattet av kanvas i løpet av 1800-tallet.

6. Jaktet alle indianere på bison?

Den store bisonoksen var selve livsgrunnlaget for stammene på prærien. Men dyret fantes bare på de åpne slettene, og folk som holdt til i skoger og fjell langs kysten, måtte spise seg mette på
annen mat. Enkelte slo seg ned for å dyrke jorden, mens andre flyttet seg rundt etter byttedyrene.

Klikk på de markerte områdene på kartet - så får du se hvilke stammer som jaktet hvor.

7. Hvor kom mustangen fra?

Indianernes hest, mustangen, er etterkommer av hestene som spanske conquistadorer hadde med til Amerika på 1500-tallet. En forhistorisk hesterase fantes i Amerika allerede for 3,5 millioner år siden, men den døde ut rundt 8000-10 000 f.Kr. – enten som resultat av klimaforandringer, eller fordi dyret ble jaktet på av de første menneskene.

Spanske hester stakk av fra bosettinger i Mexico, ble stjålet av indianere eller inngikk i byttehandler. De spredte seg raskt blant stammene på prærien spesielt, der de førte til en stor forandring i livsstilen. På hesteryggen var det mulig å jakte langt unna boplassen, og nomadestammer kunne lettere følge etter når årstidene skiftet og byttedyrene ga seg ut på vandring.

8. Hva var soldansen?

Soldansen var et åndelig ritual som skulle styrke båndet mellom natur, dyr og mennesker. Stammen danset blant annet for en vellykket bisonjakt, hell i krig, lykkelige ekteskap og helbredelse av syke.

På siouxenes språk het ritualet Wiwanke Wachipi, som kan oversettes til «sol-stirre-dansen». Stammen var sammen med naboer som cheyenner og svartfotfolket de første som utførte dansen. Siden spredte den seg til de fleste stammer. Soldansen, som kunne foregå over flere dager og netter, hadde bot, smerte og transe som sentrale elementer. Dansen foregikk i en hellig sirkel rundt en høy påle.

Deltakerne fikk en spiss trepinne stukket gjennom brystmusklene, og endene ble bundet til toppen av pålen med lange skinnreimer. Under dansen beveget deltakerne seg sidelengs rundt pålen mens de lente seg bakover slik at brysthuden ble utspilt og omsider revnet etter timer eller dager med smerte.

Myndighetene i USA fant ritualet barbarisk, og soldansen var forbudt fra 1905 til 1978.

9. Hva brukte indianerne totempålen til?

De utskårne symbolene hadde hver sin betydning, og pålen fortalte om en slekts forfedre. Bare enkelte stammer på den amerikanske vestkysten laget totempeler, blant annet i anledning giftermål eller dødsfall. At fanger ble bundet til de kunstferdige pålene, er en myte.

10. Hva kunne indianerne si med røyksignaler?

Røyksignaler var en utbredt metode til å sende enkle budskaper over store avstander. Ofte ble de brukt av speidere som advarte om fiender eller pekte ut byttedyr for resten av stammen. Ulempen med metoden var at avsenderen avslørte sin posisjon.

Slik signaliserer du med røyk:

1. Velg et egnet sted. Finn det høyeste punktet i landskapet. Røyken må kunne ses på lang avstand.
2. Tenn et bål med friskt gress. Fyll hele tiden på med mer fuktig brensel slik at bålet avgir mye røyk.
3. Dann røykkuler med et teppe. Form et fuktig teppe som en pose der røyk kan samles og slippes ut i tette kuler.

11. Begravde indianerne en stridsøks?

Stridsøksen var et viktig symbol for indianere og ble oftere brukt til å besegle avtaler enn til å knuse fiendenes hodeskaller. Øksen var gjerne hul slik at den også lett kunne brukes som pipe. Begrepet «å begrave stridsøksen» oppsto muligens en gang før år 1600, da høvdingene Deganawida og Hiawatha forente de irokesisktalende stammene.

Som symbol på alliansen begravde de en øks ved foten av en gran som var farget hvit som et tegn på fred. Ifølge en annen fortelling avsluttet apasjer i 1749 en krig med spanjolene ved å begrave en øks.

12. Indianere og krigsmaling

Rød, hvit, svart, blå – krigsmaling var en personlig sak. Indianerne kalte det «medisinmaling», og farger og mønstre kunne beskytte mot ånder og vise hvem krigeren var og hvilken stamme han tilhørte.

13. Sluttet indianerne fred med å røyke?

Indianerne røykte pipe ved flere anledninger. Den ble tatt i bruk når kriger ble avsluttet, men også for å markere krigserklæringen i forkant. For indianerne symboliserte piperøykingen sammenhengen mellom jord, himmel og universets energier. Derfor røykte de ofte ved bønn og meditasjon.

Hver stamme hadde sin egen foretrukne tobakk, og visse typer tobakk hadde større effekt enn andre. For å komme i riktig stemning tilsatte enkelte indianere tobakken for eksempel et dryss tørket og knust peyotekaktus, som har euforiserende egenskaper.

Pipens utseende varierte også. Prærieindianere skar piper ut av myk bergart som alabast eller sandstein, mens stammer i sørøst, som cherokee og chickasaw, laget piper av leire.

14. Hva betydde fjærene for indianerne?

Ifølge prærieindianerne hadde alle fuglearter egne karaktertrekk, og de kunne overføres til mennesker via fjær. Blant krigere og jegere var ørnefjær de mest ettertraktede, for fuglen personifiserte styrke og var den som kom nærmest åndene siden den kunne fly så høyt.

En ung indianer kunne ikke bare plukke opp en fjær fra bakken og sette den i håret. På samme måte som europeernes medaljer ble fjær tildelt av andre som belønning for en spesiell innsats – som kandidaten måtte fortelle om med stor innlevelse.

Mottakeren av en fjær var forpliktet til å gå med den synlig, og en karaktersterk indianer kunne med tiden bygge opp en hodepryd av imponerende dimensjoner. Fjærene var imidlertid ikke et tegn på rang slik mange hvite trodde.

Si det med fuglefjær:

  • Kråke: Likevekt, dyktighet, fremsynthet.
  • Ørn: Styrke, mot, ære.
  • Kalkun: Fruktbarhet.
  • Kolibri: Kjærlighet, skjønnhet, intelligens.
  • Falk: Sjelesorg, hurtighet, bevegelse.
  • Blå drossel: Glede, tilfredshet.
  • Ravn: Kreativitet, kunnskap.


15. Lot apasjeindianere fanger bli spist av maur?

Det fins ingen dokumentasjon på at apasjeindianere smurte fanger inn i honning og lot dem bli spist av maur. Men andre former for rituell tortur var utbredt – særlig øst for Mississippielva. Huroner og irokesere dro ofte på krigsstien bare for å ta fanger. Kvinner kunne tvangsgiftes, og menn kunne brukes som slaver, men krigere ble noen ganger valgt ut til å dø.

Lidelsene begynte med slag på vei til leiren, fortsatte med spissrot mellom stammemedlemmer utstyrt med køller, og endte med lemlestelse. Også kvinner og barn var med på å kappe av fingre, skalpere offeret og stikke ham med glødende greiner før den dødsdømte fikk halsen skåret over.

Fangen var sikret anerkjennelse dersom han sang dødssanger i stedet for å skrike.

16. Var Pocahontas en historisk person?

Pocahontas ble født rundt 1595 og møtte engelske John Smith da hun var i 12-årsalderen, men kildene sier ingenting om et romantisk forhold slik Disney-filmen «Pocahontas» fra 1995 beskriver.

Virkelighetens Pocahontas ble til gjengjeld tatt som gissel av engelskmennene som 18-åring. De tvang faren hennes til å frigi kolonister som var tatt til fange, men i stedet for å la henne gå ble hun giftet bort til enkemannen John Rolfe i 1614. Hun tok navnet Rebecca Rolfe og fødte en sønn.

I 1616 seilte den vesle familien til London, der Pocahontas var trekkplaster i en kampanje som skulle skaffe penger til kolonisering av Nord-Amerika. Men da de skulle tilbake til Amerika i 1617, ble hun syk og døde.

17. Sa indianerne virkelig ugh?

Amerikanske westernfilmer har lært generasjoner av barn at indianere møtte fremmede med et «ugh» eller «how». I virkeligheten var de samme ord og ikke en hilsen. «Ugh» og «how» oppsto som to forskjellige forsøk på å skrive ned et uttrykk på creekindianernes språk. Ordet ble brukt som en forsiktig innledning på setninger i samtaler – som «vel» eller «altså» på norsk.

Ordet fantes bare i sørstatene – ikke på den amerikanske prærien.

18. Hva var «Trail of Tears»?

Klimaet i delstatene Georgia, Tennessee, Alabama, North Carolina og Florida egnet seg perfekt til dyrking av blant annet bomull. Men de rundt 125 000 indianerne som holdt til i regionen i 1830, var i veien. Da det i tillegg ble oppdaget gull i Georgia, grep president Andrew Jackson inn. Han underskrev en forflytningsordre som ble starten på en årelang massiv og beryktet tvangsforflytning av indianere. Samlet huskes deportasjonene som «Trail of Tears» – tårenes sti.

Cherokeestammen gjorde motstand via domstolene, og overhøvding John Ross fikk saken opp for Høyesterett – og vant. Men verken rettskjennelser eller protester fra prominente amerikanere hjalp.

I 1838 drev soldater cherokeeindianerne sammen som kveg og førte dem til et reservat vest for Mississippi rundt 130 mil unna. Mange døde på grunn av de kummerlige forholdene underveis, og rundt 25 prosent av hele cherokeestammen omkom.

19. Red indianerne i ring under angrep?

Galopp rundt en motstander var en hyppig benyttet indianertaktikk – og den virket. Det fikk general Custers soldater merke i 1876 under slaget ved Little Bighorn, der de ble slaktet av krigere som ifølge flere øyenvitner angrep med stram disiplin og stor dyktighet.

Taktikken ble brukt av prærie­indianere som sioux og cheyenne, og målet var å sikre seg initiativet og drive fiender sammen på et lite område. Krigerne red imidlertid ikke rundt tett på byttet uten mål og mening. Det ville ha vært selvmord overfor bevæpnede amerikanske soldater eller nybyggere. Rytterne utførte stadige nålestikkangrep der de vekselvis rykket frem og skyndte seg utenfor skuddhold for å forberede et nytt fremstøt.

20. Hvem begynte med å ta skalper?

Indianerne skalperte fiender før europeerne kom til Nord-Amerika, men skikken ble raskt overtatt av kolonistene, og utvidet med en tradisjon for å skjære hodet av falne fiender. Myndighetene i
Boston var ikke nådige da de 3. november 1755 erklærte hele penobscotstammen fredløs, og utlovde en dusør for både levende fanger og skalper.

Belønningen for håret fra en indiansk kvinne eller en gutt under tolv år var for eksempel 20 pund.

21. Hvor ble det av indianerne?

Indianerne mistet det meste av landet sitt, men de ble ikke utryddet.

5,2 millioner eller to prosent av dagens amerikanere tilhører urbefolkningen.

325 reservater fins fortsatt spredt over hele USA. De er selvstyrte områder der stammen kan vedta egne lover.

566 stammer er offisielt anerkjent av den amerikanske staten, og medlemmene er innvilget spesielle rettigheter som minoritet i USA. Bare 20 prosent av dagens indianere kan snakke stammens opprinnelige språk.

Stammene brukte røyksignaler som uttrykte deres individuelle levevis. Apasjenes signaler var utviklet til bruk i krig. Foto: Bridgeman

Kanskje du er interessert i