Julius Cæsars inntog i Roma. Bilde fra tv-serien Rome.

© Everett/IBL

Julius Cæsars vei til makten

Julius Cæsar ble aldri keiser og styrte bare Roma i noen få år. Likevel endret han historiens gang og er den desidert mest kjente romeren gjennom tidene. Men flere ganger kunne livet hans ha tatt en helt annen retning.

17. mars 2018 av Allan Klynne

Da tåken lettet om morgenen 10. januar 49 f.Kr., visste ikke Julius Cæsar hvor han var. Under den nattlige marsjen hadde han forvillet seg bort fra veien. Heldigvis dukket en gjeter opp som kunne vise ham veien. Slik hadde det seg at Gallias erobrer nådde elven Rubicon, som utgjorde grensen mellom provinsen Hitre Gallia og det egentlige Italia. Tre dager tidligere hadde senatet i Roma erklært Cæsar som statens fiende. Og det til tross for at han i åtte år i felten hadde utvidet Romerrikets grenser helt fram til Den engelske kanal.

«Terningen er kastet!»

Cæsar nølte. Dersom han krysset elven, ville det bety borgerkrig. Hvis ikke, ville fiendene hans sørge for å få ham arrestert og anklaget for maktmisbruk. Han tok sin beslutning og ropte til soldatene: «Terningen er kastet!». Ved å krysse grensen brøt Cæsar den romerske republikkens lover. Hans militære og politiske seirer i årene som fulgte skulle komme til å forvandle Romerriket fullstendig, og ryddet dessuten veien for en helt ny statsform: keiserdømmet.

Republikken Roma

Julius Cæsar (100–44 f.Kr.) tilhørte en av Romas eldste adelsslekter og hadde en stilling som kunne føre enten til makeløs suksess eller total undergang. Under Cæsars oppvekst hadde Romas politiske liv nemlig utartet til blodige konflikter mellom forskjellige politiske fløyer. Da Romas siste konge ble fordrevet fra byen i 509 f.Kr., ble det utropt en republikk hvor forskjellige folkeforsamlinger stemte på embetsmenn som ble valgt for ett år og alltid skulle være to eller flere til hver stilling, for å unngå en maktkonsentrasjon.

Senat og folketribuner

I tillegg kom et rådgivende organ, senatet, der medlemmene besto av den politisk og militært erfarne eliten. Ved siden av dette hadde man folketribunene, som hadde rett til å nedlegge veto hvis de mente at et forslag stred imot folkets interesser. Den balanserte forfatningen fungerte så lenge alle romere arbeidet mot det samme målet. Men etter som Romerriket vokste, økte spenningene i samfunnet.

Når Cæsar i spissen for sine legionærer passerte grenseelva Rubicon år 49 f.Kr., betydde det borgerkrig.

Popularer og optimater

Cæsars oppvekst var preget av gnisninger mellom to «partier»: popularene (de folkelige), og optimatene (de beste). Sistnevnte utgjorde en privilegert elite som ikke ønsket forandring. Popularenes ledere tilhørte også overklassen, men de førte en mer populistisk politikk for å vinne stemmer. Mens Cæsar var tenåring, brøt det ut borgerkrig (88–82 f.Kr.) mellom den folkelige Marius’ og den konservative Sullas tilhengere. Siden Cæsars tante hadde vært gift med Marius og han selv sytten år gammel giftet seg med Cornelia, datteren til en av Marius nærmeste menn, var det gitt hvilken side han sto på. 

Cæsar flykter fra Roma

Situasjonen tilspisset seg da Sulla seiret og forlangte at Cæsar skulle skille seg. Cæsar nektet. Det var en risikabel beslutning: Sulla henrettet motstandere på løpende bånd, og Cæsar måtte derfor flykte fra Roma. Han gjorde nå sin «militærtjeneste» i Lilleasia, der romerne kjempet mot et omfattende opprør. Cæsar greide å få lydkongen Nikomedes til å bistå romerne med en flåte. Onde rykter påsto at han hadde hoppet til sengs med kongen: «Nikomedes’ bordell» var et skjellsord som Cæsar måtte tåle resten av livet. Hans seksualdrift later til å ha vært like sterk som hans stridslyst, noe som gjorde at fiendene hans kalte ham «alle kvinners mann og alle menns kvinne».

Sulla dør

Etter Sullas død i 78 f.Kr. kunne Cæsar vende tilbake til Roma hvor han skapte seg et navn som dyktig taler og advokat. Da Cæsar dro til Rodos for å ta videreutdannelse i retorikk i 75 f.Kr., ble han tatt til fange av sjørøvere. Han mente at løsesummen de forlangte for ham, var for lav: altså økte han prisen på seg selv. 

7 INSTRUMENTER SOM FORMET MUSIKKENS HISTORIE

I påvente av at hans venner skulle skaffe til veie pengene, tilbrakte Cæsar noen uker hos piratene og lovet å komme tilbake og korsfeste dem når alt var over. Piratene tok det som en spøk, men Cæsar holdt ord og sørget for at de fikk sin straff.

Som edil arrangerte Julius Cæsar store gladiatorspill i Roma.

Så opp til Aleksander den store

Cæsars karriere tok av da han ble valgt til kvestor i 69 f.Kr. og fikk ansvar for finansene i provinsen Spania. I Spania fikk han en dag øye på en statue av Aleksander den store og brast i gråt. Han innså at han allerede var eldre enn Aleksander hadde vært da han erobret hele verden. Tilbake i Roma bestemte Cæsar seg for å nå toppen. Han klargjorde sitt politiske ståsted under en begravelsestale for sin tante, der han hyllet Marius. Slik sikret Cæsar seg velgere, men det var vanskeligere å finansiere valgkampen.

Ved hjelp av lånte penger klarte han å skaffe seg embetet edil i 65 f.Kr. En edil skulle ta seg av renholdet i Roma, men også sørge for underholdning for folket. Cæsar arrangerte de største gladiatorkampene noensinne. Gladiatorene hadde til og med rustninger av sølv.

Støttet Pompeius

Cæsar hadde nå gjeld til opp over ørene. For å få alt til å fungere sørget han for å skaffe seg venner i høye stillinger. Under senatets debatter støttet han den berømte feltherren Pompeius. Pompeius kunne vise til store militære suksesser i det østre middelhavsområdet, men hadde kommet på kant med optimatene som syntes at han oppførte seg som en konge. I teorien var den romerske republikken fremdeles et system for likemenn, men i praksis lå makten hos noen få utvalgte. 

MAYARIKET DOMINERTE I FLERE TUSEN ÅR

Det romerske samfunnet var et system hvor mektige menn beskyttet og hjalp svakere mennesker – klienter – med alt fra pengelån til juridisk støtte. Det ble forventet at klientene i sin tur ville stemme på sin velgjører ved valgene. Hvis noen, som for eksempel Pompeius, hadde hatt kommandoen over mange legioner med lojale menn, kunne han kontrollere mange flere klienter enn andre politikere. Det var en tanke som slo Cæsar.

Romerske tropper barker sammen med gallerne under beleiringen av Alesia 52 f.Kr.

© AKG/Scanpix

Det første triumviratet

Da han til slutt stilte til valg som konsul, statens aller høyeste post, sørget han for å sikre seg støtte både hos Pompeius og Crassus, den rikeste mannen i Roma. Alle tre var mislikt av den politiske eliten for sin fremferd (Cæsar flørtet med «alminnelige mennesker», Pompeius med veteranene og Crassus med «kapitalen»). De tre mennene lovet nå å hjelpe hverandre. Deres pakt fra 60 f.Kr. er siden blitt kalt det første triumviratet. Blant Romas innbyggere snakket man om «det trehodede monsteret». Takket være triumviratets samlede klienter vant Cæsar valget og ble den ene av to konsuler for år 59 f.Kr. Han satte straks i gang med å lovfeste jordutdeling til Pompeius’ veteraner.

BYGDE INDIANERNE I NORD-AMERIKA BYER?

Senatet var rasende og planla å ta ut tiltale mot ham straks embetsåret var over. Men triumviratet hadde planlagt lenger enn som så. Ikke nok med at de passet på å få fram lojale mennesker til de kommende årenes embeter. De greide også å presse igjennom at Pompeius skulle bli stattholder i Spania og Cæsar i Gallia i hele fem år. Crassus skulle på sin side ta seg av situasjonen i øst. Opplegget ga Cæsar frie hender i Gallia og også et tak på sine verste konkurrenter om makten.

Cæsar erobrer Gallia

I en alder av 42 år tok Cæsars liv en ny vending. Erobringen av Gallia i 58–50 f.Kr. fremstilles ofte som en serie «strålende operasjoner», men var i realiteten et folkemord uten like. Selve krigserklæringen var merkelig. Cæsars galliske provins besto av Hitre Gallia på Po-sletten i Italia, men også det sørfranske Provence (av latinsk provincia). Da et folk som ble kalt helvetierne, fra dagens Sveits, våren 58 bega seg ut på vandring for å finne bedre land, grep Cæsar inn for å «beskytte» de keltiske stammene i Gallia som romerne betraktet som sine forbundsfeller. Helvetierne ble knust, men dermed var ikke konflikten løst – snarere tvert imot. Da maktbalansen var forskjøvet, gikk store skarer av germanere over Rhinen under ledelse av høvding Ariovistus. 

Gallernes høvding Vercingetorix kapitulerer for Cæsar 52 f.Kr.

© Jochen Jannke

Cæsar beseiret dem, og omkring 80 000 germanere falt. Hjemme i Roma syntes Cæsars fiender at han burde bli utlevert til germanerne eller stilles for krigsrett for overgrepene sine når han kom tilbake. Men Cæsar holdt seg borte fra Roma. For hvert sommerfelttog dro han stadig lenger bort, og triumviratet passet på å forlenge hans kommando med ytterligere fem år. I årene 55–54 f.Kr. dro han til og med over til Britannia, en øy som mange romere ikke trodde eksisterte.

Sin egen krigskorrespondent

Alt dette kunne man lese om i hans egenhendig forfattede Commentarii de bello Gallico, (Kommentarer angående krigen i Gallia). Rapportene ble skrevet i slutten av hvert års felttog og ble spredt blant både tilhengere og motstandere i Roma. Cæsar var med andre ord sin egen krigskorrespondent og kunne derfor vinkle informasjonen til sin fordel. Han skriver om seg selv i tredje person. «Denne paniske stemningen opphørte først da Cæsar ankom» kan det hete, og hvis fronten sviktet, kunne han håndfast gripe tak i flyktende soldater og få dem til å snu med et barskt «Der er fienden!».

Beleiringen av Alesia

I 52 f.Kr. samlet kelterne seg til en siste motstand. Høvding Vercingetorix og hæren hans ble snart omringet i fjellfortet Alesia. Selv om Cæsars styrker var tallmessig underlegne, klarte de å anlegge en ring av vollgraver og palisader rundt byen. Da enda flere keltere kom til unnsetning, bygget romerne en ytre palisade og forsvarte seg altså samtidig mot både de beleirede gallerne og deres unnsetningsstyrke.

OTTO III - ENDETIDENS SISTE KEISER I ROMA

De mest uhyggelige scenene utspilte seg da kelterne sendte av sted kvinnor, barn och gamle fordi provianten i byen tok slutt. Romerne nektet å slippe dem ut eller engang ta dem som slaver. Flyktningene sultet i hjel i ingenmannsland. Vercingetorix skjønte da at alt håp var ute, red ut av Alesia og la ned sine våpen for Cæsar.

Forum Romanum var det romerske imperiets hjerte på Cæsars tid.

Cæsar blir Romas statsfiende

Mens Cæsar var fravarende fortsatte de politiske intrigene i hovedstaden. Takket være krigsbyttet fra Gallia kunne han nå betale sin gjeld fra ungdommen og dessuten bestikke politikerne til å støtte hans sak.

Men så ble det slutt på triumviratet. Cæsars datter Julia, som var gift med Pompeius, døde i barsel. Crassus falt under et felttog i Mesopotamia. Cæsar hadde håpet å kunne vende tilbake for å bli gjenvalgt til konsul, men sterke krefter i senatet strittet imot.

Gallias erobrer var blitt altfor för mektig for republikkens beste, og senatet forlangte nå at Cæsar skulle demobilisere styrkene sine. Cæsar nektet. 

Hvis han kom tilbake, ventet der en rettsak hvor han etter all sannsynlighet ville bli dømt for maktmisbruk i sin tid som konsul i 59 f. Kr. og for en krig som ikke var godkjent av senatet. Deretter ville han antakelig bli landsforvist. Da tidsfristen løp ut i januar 49 f. Kr., erklærte senatet Julius Cæsar for statens fiende.

Benådet sine fiender

Det var derfor Cæsar invaderte Italia i spissen for en eneste legion, knappe fem tusen mann, invaderte Italia. Med sine garvede og lojale soldater feide han ned gjennom Italia så fort at Pompeius, som var blitt utpekt til konsul, og store deler av senatet valgte å rømme til Hellas. Men det alle hadde fryktet, skjedde ikke. I stedet for å henrette dem som kom i hans vei, benådet Cæsar alle fiender. Han forklarer selv sin holdning i et brev som er gjengitt av Cicero: «Dette må være min nye måte å seire på, slik at jeg befester mitt velde med barmhjertighet og humanitet.»

HAR DET NOEN SINNE VÆRT FRED PÅ JORDEN?

Denne mildheten, clementia, ble Cæsars viktigste våpen. Da han marsjerte inn i Roma, fremsto han som en bedre representant for republikken enn Pompeius og de andre som hadde flyktet fra fedrelandet. Men det sto ikke til å nekte at han hadde grepet makten med våpen i hånd.

I årene 49–45 f.Kr. fulgte en borgerkrig hvor Cæsar med ubendig virkelyst feide rundt til alle imperiets hjørner. Først ble Pompeius’ styrker i Spania tilintetgjort i slaget ved Ilerda.

Julius Cæsar fikk en sønn – Cæsarion – med Egypts dronning Kleopatra.  

Beseiret Pompeius

Så beseiret han Pompeius selv og den republikanske hæren ved Farsalos i Hellas. Deretter dro han til Egypt og havnet i en lokal borgerkrig som han vant med hjelp av landets unge dronning Kleopatra. Cæsar innledet også et seksuelt forhold med henne som resulterte i sønnen Cæsarion, som senere skulle bli morens medregent.

På hjemveien gjennom Lilleasia samme år knuste han et opprør ved Zela, hvor han kom med de berømte ordene veni, vidi, vici – «jeg kom, jeg så, jeg vant.»

Etter å ha dratt over til Afrika beseiret han enda en fiendtlig hær, med elefanter og det hele, utenfor Thapsus.

FEM SELSKAPER SOM BLE RIKE PÅ KRIG

Til slutt klarte han også å vinne over Pompeius’ sønner, som i lang tid hadde holdt stillingen i Spania. Cæsars seire i Gallia, Britannia, Germania, Italia, Spania, Hellas, Egypt, Lilleasia og Afrika var helt uten sidestykke. Han overgikk alle Romas tidligere feltherrer – og alt sammen i løpet av litt over ti år.

Fikk tiden på rett spor

Høsten 45 f.Kr. var Cæsar Romerrikets ubestridte enehersker. Men han var ikke bare et militært geni, han var også en organisator av stort format. Lovverket ble revidert, og hovedstaden ble forsynt med nye offentlige bad og templer. Kanaler skulle graves, myrer dreneres og fjell jevnes med jorden. Cæsars reformer kjente ingen grenser. Som kronen på verket rettet han også opp tiden ved å innføre skuddår og den julianske kalenderen med 365 dager – romernes gamle månekalender hadde kommet adskillige måneder på avveie.

Under et senatsmøte år 44 f.Kr. ble Cæsar myrdet som et ledd i en sammensvergelse. 

© Bridgeman/IBL

Alt sammen gikk i et forrykende tempo. Partikampene i Roma var riktignok over, men med hundretusener av klienter og lojale legioner var Cæsar nå nærmest en konge. Høsten 45 f.Kr. ble han utnevnt til diktator på livstid.

Hva Cæsar egentlig hadde for planer for Romerriket og seg selv er det ingen som vet. Derimot er det klart at han ble fartsblind på slutten. Han kalte republikken for «et tomt skall». Han begynte å gå kledd på en måte som minte om de gamle kongene. Han reiste seg ikke for senatet. Til slutt modnet tanken om en sammensvergelse.

Blant pådriverne var Brutus og Cassius, som begge hadde kjempet for Pompeius, men var blitt benådet av Cæsar. Drapet fant sted under et møte i senatet 15. mars 44 f.Kr. En forsvarsløs Cæsar ble omringet og drept med 23 dolkestikk.

Borgerkrig brøt ut

Men det var ikke attentatmennenes tanke å gripe makten. De trodde at republikkens demokratiske rutiner ville bli gjenopprettet så fort tyrannen var borte. I stedet brøt det ut en ny borgerkrig som ikke var slutt før femten år senere, da Cæsars adoptivsønn Octavian ble enehersker i Roma og grunnla keiserdømmet under navnet Cæsar Augustus.

DAMP OG MASKINER FORANDRET VERDEN

Cæsar – som på klassisk latin ble uttalt «kaisar» – har siden overlevd i russisk «tsar», tysk «Kaiser» og norsk «keiser».

Julius Cæsar måtte bøte med livet for sin politiske kometkarriere, men navnet hans kom til å bli synonymt med en herskertittel.

Terningen som ble kastet ved Rubicon, har påvirket verdenshistorien helt fram til i dag.

Kanskje du er interessert i