I år 14 e.Kr. døde Augustus, etter over 40 år som herre i Roma. Han var Europas første­ keiser, og hans politiske system holdt riket sammen i nesten 500 år. 
© The art Archive/Picture Desk & HBO Nordic/fra Serien “Rome”

Keiser Augustus løy seg til makten i Roma

Ved hjelp av løgn, fortielser og massiv propaganda greide Augustus å bryte ned republikken og bli Romas første keiser. Men skjebnen kunne selv ikke den listige folkeforføreren styre.

22. desember 2016 av Thomas Hebsgaard & Niels-Peter Granzow Busch
En stekende varm sensommerdag i år 14 e.Kr. innser Romas mektigste mann at han omsider må gi slipp på jerngrepet om livet og om det romerske imperiet. 


Noen dager tidligere har den 76 år gamle Augustus blitt syk på vei fra Nord-Italia, og er nå innkvartert i villaen sin i Nola øst for Napoli.

Den gamle mannen kommer ikke til å overleve, det innser alle. I fortvilelse har venner og familie samlet seg rundt keiserens sykeseng. 

Augustus har styrt imperiet med nesten overjordisk styrke i mer enn 40 år, og de færreste kan forestille seg et Roma uten den dominerende herskeren.

Men Augustus er sliten og ønsker seg bare fred. Han har oppnådd alle mål han har satt seg – og likevel ikke. 


Skjebnen har spilt ham et puss, og han vet det. Han har kunnet manipulere alle, bare ikke den lunefulle skjebnen, og nå er det for sent til å få utrettet mer.

Den gamle mannen ser på gjestene med det mystiske draget over øynene som har fått både venner og fiender til å gyse.


Han ber om et speil for å rette på lokkene. Hele livet hans har vært et stort blendverk, et nøye iscenesatt skuespill. Augustus kan like godt fullføre det med stil: «Hvis jeg spilte rollen min godt, så klapp», utbryter han før øynene lukker seg for siste gang.  

Augustus ble nærmest regnet som en gud i Roma da han døde. På gater og plasser ofret borgerne til bilder av hans såkalte genius­ – hans usynlige kraft. 
© Bridgeman

Fra brutal hevner til folkeforfører

19. august for nøyaktig 2000 år siden døde Romerrikets første og kanskje mest gåtefulle keiser. 


Selv fastholdt Augustus til det siste at han hadde gjeninnført den romerske republikken, og at han selv bare var Romas fremste mann. 

Men det var løgn – en av mange. For i realiteten hadde han redusert Romas 500 år gamle republikk til et tomt skall, og selv overtatt all makt. 

Det var det få som oppdaget før det var for sent. For Romas første keiser var en av verdenshistoriens største mestere i propaganda.

Et drap 58 år tidligere hadde kastet Augustus inn i Romas brutale politiske arena. I år 44 f.Kr. ble den folkekjære hærføreren og politikeren Julius Cæsar stukket i hjel av en stor gruppe senatorer. 


Årsaken var at Cæsar hadde utnevnt seg selv til diktator og sørget for at Romas senat og dets aristokratiske elite­ mistet innflytelse.

Drapsmennene håpet at de ville kunne reversere alle Cæsars reformer og gjeninnføre republikken. Cæsar hadde imidlertid adoptert den bare 19 år gamle Augustus som sin arving. 


Han het Gaius Oktavius på den tiden (kjent som Oktavian), og den unge mannen skulle vise seg å være sin adoptivfars nådeløse hevner. Sammen med Cæsars ryttergeneral Marcus Antonius knuste han den republikanske opposisjonen og inn­ledet en klappjakt på Cæsars mordere. Hver og en ble sporet opp og drept.

Oktavian og Antonius delte deretter makten over riket mellom seg. Oktavian ble herre i Roma og Vesten, mens Antonius styrte Egypt og Østen. 


Men alliansen holdt ikke lenge. Antonius lot seg forføre av Egypts berømte dronning Kleopatra, og Oktavian utnyttet skandalen til å erklære krig mot sin tidligere forbundsfelle. I år 31 f.Kr. tørnet Antonius' og Oktavians flåter sammen utenfor Aktion i Hellas. 

Antonius og Kleopatra tapte og måtte flykte tilbake til Egypt. Noen måneder etter ankom Oktavian til Alexandria med hæren sin, og det førte til at både Antonius og Kleopatra begikk selvmord.

13 års blodig borgerkrig med tap av tusener av romerske liv var omsider over. Oktavian kunne vende hjem som seierherre. 


Nå var tiden inne for å sette i gang en politisk pr-kampanje uten sidestykke i Romas historie.

I år 31 f.Kr. ble Marcus Antonius' flåte slått av Oktavian (Augustus) ved Aktion. Dermed ble Oktavian verdens herre.
© North wind/akg-images

Fryktet å lide adoptivfarens skjebne

Oktavian vendte tilbake til Roma i år 30 f.Kr., og fikk hovedstaden til å eksplodere i et tre dager langt triumftog, der skattene fra Egypt ble vist frem. 


Samtidig lot han romerne få vite at borgerkrigens redsler var over. Nå gjaldt det forsoning:

«Som seierherre skånte jeg alle som ba om nåde», skrev han senere.

Selv om Oktavian formelt bare var konsul, den ene av de to øverste post-ene i det romerske senatet, hadde han med en rekke ekstraordinære fullmakt- er i realiteten samme diktatoriske makt som Cæsar hadde hatt – og det var hans største problem. 

Oktavian var redd for at han skulle lide samme skjebne som adoptivfaren. Men han visste at å vende tilbake til den opprinnelige republikken var umulig.

Imperiet var blitt for stort til å bli styrt av en sluttet krets av sneversynte, maktsyke rikmenn som utnyttet rikets fattige klasser og bare tenkte på egen vinning. Imperiet trengte en visjonær leder – Oktavian selv.

Han pønsket derfor ut en snedig plan. Utad skulle alt se ut som om republikken var gjenoppstått – men i virkeligheten skulle alt styres av Oktavian fra kulissene. 


Under et senatsmøte 13. januar i år 27 f.Kr. viste 35-årige Oktavian sine skuespillerevner da han ifølge den greske historikeren Dion Kassios bekjent­gjorde overfor de måpende senatorene at han fratrådte sin post:

«Jeg nedlegger mitt embete med alle dets fullmakter, og gir dere alt tilbake – hæren, lovene og provinsene».

De sjokkerte senatorene var først helt tause. Så reiste den ene togakledde herren etter den andre seg, roste høylytt Oktavian for å ha skapt fred i riket, og tryglet ham deretter om å fortsette. 

Med teatralsk mine avslo han igjen og igjen, men aksepterte til slutt å forbli konsul og beholde kontrollen over særlig urolige provinser som Spania, Gallia, Syria og Egypt, der mesteparten av Romas hærer befant seg.

I takknemlighet tildelte senatorene Oktavian ærestittelen Augustus – «Den opphøyde». En mindre brautende tittel ble brukt til daglig: «Princeps», som egentlig betyr førstesenator. 


Som en markering av de nye tidene ble Oktavians offisielle navn fra nå av «Imperator­ Cæsar Augustus».

«Fra da av overgikk jeg alle andre i autoritet, men hadde ikke mer makt enn de andre, som var mine kolleger i embetene», skrev Augustus siden.

Virkeligheten var mindre rosenrød. Alle senatorene som hadde ledet an i bønnene og hyllesten kunne takke Augustus for sine posisjoner. Opptredenen deres var en nøye koreografert fore­stilling, forberedt av Augustus selv.  

Forførte alle med fred og penger

Senatsmøtet i år 27 f.Kr. var en kjempetriumf for Augustus, som fortsatt var konsul og nå hadde fått makten over størstedelen av hæren av senatet. 


I tillegg hadde han full kontroll over Egypt, og skattene derfra gjorde ham til Romas rikeste mann.

Han var nå i stand til personlig å betale soldatenes lønn, og da det ikke var mer penger i statskassen til å kjøpe korn til de fattige, hev Princeps seg rundt og betalte av egen lomme. Han ble derfor umåtelig populær blant Romas proletariat.

«Etter at han hadde lokket soldatene til seg med gaver, folket med kornutdelinger og alle med fredens velsignelser, tiltok han seg senatets, embetsmenn­enes og lovenes fullmakter uten å møte motstand», skrev den romerske historikeren Tacitus treffende.

Som konsekvens stemte folket ved de årlige embetsmannsvalgene bare på kandidater som Augustus støttet. Det var fortsatt bare Romas elite som kunne stille til valg, men Princeps godtok bare menn som ville arbeide for statens beste og ikke for egen vinnings skyld.

Tidligere hadde provinsguvernører ofte utbyttet provinsene sine grovt, og til og med angrepet naboland i håp om krigsbytte.


Det fikk Augustus nå slutt på. I sine egne provinser satte han inn lojale stedfortredere, og i de øvrige provinsene ble guvernørene nøye overvåket av Augustus' kontrollører, som sørget for at skattene ikke eksploderte, og at ingen gjorde bruk av provinsenes soldater uten tillatelse.

Samtidig gjorde Augustus det umulig for andre å overstråle ham. Triumftog gjennom Romas gater ble stort sett avskaffet og forbeholdt medlemmer av Princeps' innerste krets.


Og da en provinsguvernør etter en seier på slagmarken fikk stilt opp statuer av seg selv, ble han straks kalt hjem i vanære.

Fra å ha vært rikets mektigste institusjon var medlemmene av senatet nå redusert til Augustus' rådgivere, uten mulighet for å utfordre Princeps verken økonomisk eller militært. 

Etter sin død i år 14 e.Kr. ble Augustus brent. Under kremeringen ble en ørn satt fri for å bære hans ånd opp til gudene.

© Hulton Archive/Getty Images

Skapte sin egen personkult

For ikke å vekke misunnelse eller forargelse var Augustus nøye med aldri å vise frem sin rikdom og makt offentlig. 


Sammen med sin kone Livia bodde han på Palatinhøyden i Roma, i et hus som verken var «iøynefallende i størrelse eller eleganse», som historikeren Suetonius formulerer det. Han besøkte huset etter Augustus' død, og ble overrasket over den beskjedne utsmykningen og møblenes dårlige kvalitet:

«De ville ikke engang blitt ansett som passende for en privat borger».

Ifølge de romerske kildene lot Augustus konen Livia og datteren Julia, som han hadde fra et tidligere ekteskap, veve sine egne klær. Samtidig dyrket han bildet av seg selv og sin familie som samfunnets moralske fyrtårn. 

Han innførte strenge straffer for ekteskapsbrudd, og forbød kvinner som tilskuere til idrettsstevner der de mannlige deltakerne var nakne.

Den beskjedne livsførselen og strenge moralen var imidlertid bare spill for galleriet. På en øy ved Napoli, langt unna offentlighetens nysgjerrige blikk, hadde Augustus sin egen luksusvilla, der han kunne nyte livet sammen med nære venner. 


Og ifølge Suetonius hadde han dessuten til langt fremskreden alder «en pasjon for å deflorere helt unge piker, som ble hentet til ham fra alle områder – selv av hans egen kone».

Arvingene døde på rekke og rad

Augustus hadde et problem. Han hadde bare datteren Julia, og dermed ingen mannlig arving. I år 25 f.Kr. giftet han derfor bort den bare 14 år gamle Julia til nevøen Marcellus. 


Konsulembetet, som Augustus bekledde, kunne imidlertid ikke arves, og dessuten minnet det etter hvert mest om et skjult diktatur at han ble gjenvalgt til embetet år etter år. I år 23 f.Kr. kunngjorde han derfor at han ikke lenger ville stille til valg.

I stedet lot han senatet tildele ham folketribunmyndigheten på livstid. Folketribunen var folkets representant i senatet, og kunne sette frem lovforslag og nedlegge veto mot andres beslutninger. Men viktigst av alt var det at Augustus lettere kunne overdra tribunmyndigheten til arvingen sin.

Samme år inntraff katastrofen, da Marcellus ble syk og døde. Augustus' kone Livia så nå en sjanse for at Augustus kunne adoptere den ene av hennes to sønner, Tiberius, og gjøre ham til arving. 

Han hadde blant annet ledet Augustus' felttog i dagens Ungarn og Østerrike, med stor suksess.

Men Augustus kunne ikke fordra ham, og giftet i stedet Julia bort til sin gamle venn og trofaste støttespiller Agrippa, som dermed ble hans naturlige arvtager. Julia og Agrippa fikk fem barn, men i år 14 f.Kr. døde Agrippa brått under en reise i øst, bare 50 år gammel.

Nå fikk Livia omsider overtalt Augustus til å gifte Julia bort til Tiberius, som ble tvunget til å skille seg fra sin høyt elskede kone, Vipsania.

Det ble et dypt ulykkelig ekteskap. Julia var ifølge Suetonius strengt oppdratt, men etter hele tre tvangsekteskap hadde hun en lang rekke seksuelle eskapader med
Romas unge menn. 


Etter sigende hadde dette begynt alt da hun var gift med Agrippa. Hun gjennomførte imidlertid bare samleie når hun var gravid: «Passasjerer tillates aldri om bord før skipet er fullt lastet», uttalte hun.

Til tross for ekteskapet nektet Augustus imidlertid fortsatt å gjøre Tiberius til sin arving, og adopterte i stedet Julias og den avdøde Agrippas to eldste sønner, Gaius og Lucius. Tiberius forlot derfor Roma og bosatte seg på Rodos.

I mellomtiden hørte Augustus ryktene om Julias seksuelle eskapader. Han hadde i årevis prøvd å bygge opp et bilde av sin familie som moralens fanebærere, og deporterte datteren til en fjern øy.

Da han fikk beskjed om at en av datterens nære venner, en kvinne ved navn Phoebe, hadde begått selvmord, ropte han: «Jeg ville ha foretrukket at jeg var Phoebes far!»

Tiberius ble Romas keiser. Her gir han og broren laurbærkvister til Augustus.
© AKG-Images

Den bitre slutten

Den 61-årige Augustus så aldri sin datter igjen, men satte i stedet alt inn på at Gaius og Lucius skulle bli hans verdige arvinger. Som 19-åring ble Lucius sendt til Spania, mens den to år eldre Gaius dro til Lilleasia for å lære riket å kjenne. 


Men igjen grep den lunefulle skjebnen inn i herskerens planer. I år 2 e.Kr. fikk han den fryktelige beskjeden at Lucius hadde blitt akutt syk og omkommet på vei til Spania. Og bare to år senere døde også Gaius.

Alle Augustus' forhåpninger til fremtiden var med ett knust. Han var 67 år gammel og hadde mistet alle arvingene han hadde satset på. Bare Tiberius var igjen, nå tilbake i Roma etter sju år i eksil.

I år 4 e.Kr. lot Augustus derfor senatet tildele Tiberius folketribunmyndigheten, før han offisielt adopterte ham, med ordene: «For statens skyld». Romas keiserdynasti var dermed en realitet. Ingen protesterte, for som historikeren Tacitus senere skrev:
«Hvor mange var det vel igjen som husket republikken?»

Romerrikets første keiser – og kanskje største skuespiller – døde ti år senere. Han hadde, som han påsto, gjenopprettet republikken, men på samme tid fratatt dens institusjoner all makt.

Svakheten i Augustus' system ble imidlertid synlig etter hans død. Det fungerte bare med rett mann på toppen. Tiberius utviklet seg snart til en paranoid diktator som henrettet hundrevis av frykt for attentater, og gjemte seg på øya Capri. 


Etterfølgerne viste seg å være enda mer inkompetente og morderiske. Den siste av Augustus' arvtagere ble den gale keiser Nero. Han ble avsatt 54 år etter Augustus' død, og begikk deretter selvmord. 

Kanskje du er interessert i