Palmyras drottning Zenobia talar till sina soldater.

Zenobia taler til soldatene sine under opprøret.

Krigerdronningen utfordret Roma

På 200-tallet e.Kr. trosset Zenobia den romerske overmakten ved å utnevne seg selv til dronning av Egypt og skape et eget imperium i de østlige delene av Romerriket. Men dronningens styrker kunne ikke holde stand mot keiser Aurelianus’ hær.

9. september 2017 av Björn Lundberg

I 274 e.Kr. holdt den romerske keiseren Aurelianus et triumftog gjennom Roma for å feire sin seier over de fiendene som truet det mektige imperiet utenfra og fra innsiden. Lignende triumftog hadde funnet sted mange ganger i Romas tusenårige historie – men skal vi tro kildene, hadde ingen tidligere triumftog vært mer storslått enn dette. Først i prosesjonen kom tjue elefanter, fire tigre og to hundre andre eksotiske dyr fra alle deler av imperiet. De ble fulgt av 1600 gladiatorer og flere vogner med krigsbytte.

Så kom triumftogets høydepunkt: et langt følge med krigsfanger. Det var got-ere, vandaler, alemannere, gallere, syrere og egyptere. Men de flestes øyne var rettet mot én fange: Palmyras dronning Zenobia. I lenker av gull måtte hun gå til fots gjennom byens gater. Lenkene og de tunge juvelene hun bar skal ha tynget dronningen så sterkt at hun var på nippet til å besvime.

En viktig seier

For Aurelianus var seieren over Zenobia definitivt verdt en fest. I flere år hadde hennes styrker truet romernes kontroll over provinsene i det østlige Middelhavet, og først etter harde kamper var motstanden blitt slått ned.

KVINNENE SOM STYRTE VERDEN

Ørkenbyen Palmyra – eller Tadmor, som den ble kalt på det lokale arameiske språket, – er et av antikkens mest sagnomsuste steder. Ifølge legenden ble den grunnlagt av Bibelens kong Salomo, og den omtales i mer enn 3000 år gamle kilder fra Mesopotamia. Men det var først etter at romerne erobret Palmyra i det første århundret
etter Kristus at byen vokste seg til en flerkulturell metropol.

Takket være dens strategiske beliggenhet mellom romernes og persernes riker ble Palmyra sentrum for den romerske karavanehandelen med høykulturene i Asia. Hit kom krydder, silke, slaver og andre verdifulle varer. Handelen skapte store rikdommer, og byens dyktige håndverk-ere oppførte påkostede templer og andre praktfulle bygninger.

Palmyras ruiner er blitt plyndret og skadet under borgerkrigen i Syria.

© Thinkstock

Viktig utpost i øst

På midten av 200-tallet e.Kr. var Palmyra en av de viktigste utpostene i den østlige delen av Romerriket. Samtidig ble imperiet rystet av flere store kriser. Fra nord trengte germanske stammer over grensen, og i Persia hadde det sasanidiske dynastiet tatt makten, noe som førte til stadige grensekonflikter med romerne.

I 260 e.Kr. inntraff den virkelige katastrofen. Under et felttog i Persia tok sasanidene den romerske keiseren Valerianus som krigsfange. Det var en ydmyk-else som aldri tidligere hadde rammet en romersk keiser, og det sendte sjokkbølger gjennom hele imperiet.

Mellom to stormakter

En av dem som hadde deltatt i Valerianus’ mislykkede felttog var Zenobias mann, Palmyras fyrst Septimius Odaenathus. Siden Palmyra var avhengig av handelen mellom Romer-riket og Persia, hadde byens ledere lenge prøvd å holde seg nøytrale i konfliktene mellom de to stormaktene. Men etter
Valerianus’ fangenskap oppga Odaenathus den nøytrale linjen og valgte
i stedet å stille seg på romernes side. På sikt skulle beslutningen få skjebnesvangre konsekvenser, men i første omgang hadde Odaenathus stor suksess.

Med flere seire over perserne trygget han den
romerske grensen i øst og tok
i praksis kontroll over imperiets østre del. Kanskje drømte han om at suksessene på slagmarken skulle gjøre ham til keiser i Roma. Men veien til maktens absolutte topp endte brått.

Mannen ble drept

Omkring år 267 e.Kr. ble Odaenathus og hans eldste sønn Hairan drept. Skal vi tro de antikke kildene, ble drapet bestilt av Odaenathus’ nevø (eller muligens fetter), Maeonius. Han skal ha utropt seg til ny konge, men kort tid etter ble han henrettet på ordre av Odaenathus' enke, Zenobia. I en kritisk
situasjon sto Palmyra nå uten leder. Odaenathus' sønn Vaballatus var ennå bare et lite barn, og rollen som formynder ble overtatt av Zenobia. Samtidig fortsatte krisen i Romerriket.

JOSEPHINE BAKER TOK PARIS MED STORM

De germanske angrepene var blitt fulgt av keiser Claudius IIs plutselige død. Dessuten ble store deler av riket herjet av en alvorlig koppe-epidemi. Zenobia utnyttet situasjonen og tok tittelen keiserinne (Augusta). Palmyra ble i praksis uavhengig. 

Zenobia ser ut over sin by Palmyra en siste gang før hun føres i fangenskap til Roma.

Velutdannet dronning

På sitt eget språk, arameisk, het hun Bat Zabbai, men hennes romerske navn var Julia Aurelia Zenobia. I de antikke kildene fremstilles hun som en eksotisk dronning med mørk hud, perlehvite tenner og klare, svarte øyne. De eneste samtidige portrettene av Zenobia finner man på noen mynter som ikke røper stort om hennes utseende. Der-imot vet man at hun hadde fått en formidabel utdannelse.

Foruten arameisk behersket hun latin, gresk og egyptisk. Hun later til å ha vært opptatt av litteratur og filosofi og engasjerte den anerkjente filosofen Longinos som sin viktigste rådgiver.

Erobret ny grunn

I en tid da kvinner ellers pleide å være utestengt fra politikkens finstue ble et av middelhavsområdets mektigste riker plutselig styrt av en kvinne. Hvis noen hadde trodd at Zenobia ville være en usikker eller forsiktig hersker, skulle hun snart gi bevis for det motsatte. Tidligere hadde hun deltatt i sin manns felttog, og nå rykket hun ut som leder for Palmyras styrker. Snart erobret hennes styrker store deler av dagens Syria, Libanon og Jordan. I 269 e.Kr. fortsatte Zenobias hær mot Egypt. Forsvaret av den romerske provinsen var alt sterkt svekket, og Palmyras styrker møtte derfor ingen større motstand.

CLAUDIUS –«MISFOSTERET« SOM REDDET ROMA

Zenobia beskrev seg selv som etter-kommer av Kartagos grunnlegger Dido og Egypts dronning Kleopatra – antakelig i et forsøk på å legitimere sine krav på makten i det erobrede landet. Siden fortsatte Zenobia nordover, mot dagens Tyrkia.

Keiser Aurelianus viste frem Zenobia i sitt triumftog i Roma.

© AKG/TT

På kort tid hadde Palmyras kriger-dronning tatt kontroll over et enormt landområde og skapt sitt eget imperium i Romerrikets østligste deler.

Flyktet etter nederlag

Men den nye keiseren, Aurelianus, kunne ikke bare sitte og se på at Egypt og Syria glapp ut av hendene på ham. Han hadde allerede måttet kjempe harde kamper for å sikre kontrollen over sitt rike, der oppstandene og grensekampene avløste hverandre.

Nå var det på tide å angripe Palmyra, og han styrte derfor sine legioner til Syria. Ved byen Antiokia møttes de to armeene. I varmen seiret Aurelianus' fotsoldater over Zenobias tunge kavaleri, og dronningen måtte flykte. Hun vendte tilbake til Palmyra, men byen ble snart beleiret og besatt av romerske styrker. Denne gangen prøvde Zenobia å flykte østover for å søke dekning hos sasanidene.

Krigsfange i Roma

Men før hun rakk å krysse elven Eufrat ble hun innhentet av de romerske styrkene, og dronningen ble tatt til fange. Hun ble deretter sendt som krigsfange til Roma. I hennes fravær gjorde Palmyra atter opprør mot romerne i 273, men opprøret ble slått brutalt ned og byen ble plyndret. Året etter ble Zenobia vist fram i Aurelianus’ triumftog gjennom Roma.

SVINDLEREN SOM SOLGTE EIFFELTÅRNET

Hva som siden skjedde med henne er ikke helt klarlagt. Vanligvis ble beseirede opprørere dømt til døden – men ifølge et par romerske kilder gjorde den beseirede dronningen så sterkt inntrykk på Aurelianus at hun ble benådet og fikk slå seg ned på en landeiendom utenfor Roma.

I 1959 ble det spilt inn en film om Zenobia med Anita Ekberg i hovedrollen. Zenobia var som størst i populærkulturen på 1800-tallet, da Rossini tll og med skrev en opera om henne. 

Kanskje du er interessert i