Da Nero ble keiser, viste det seg at han hadde arvet sin mors ondskap - og det gikk utover henne selv.

© Bridgeman

Neros mor var Romas ondeste kvinne

Agrippina ble født inn i Romas maktsyke elite, og selv var hun blant de verste. Hun forgiftet to ektemenn, drev svigersønnen til selvmord og fikk henrettet alle som sto i veien for planene hennes. Men til slutt ble hun offer for sin egen sønns maktbegjær.

20. september 2017 av Else Christensen

Agrippina holdt et fast grep rundt elskerens aske. Hun var bare 24 år, men så allerede sliten og ferdig ut. 

Hennes ankomst til Roma denne dagen i år 39 e.Kr. var merket av skam. Alle visste at hun hadde vært delaktig i det mislykkede komplottet mot sin egen bror, keiser Caligula. 

Agrippinas elsker, Lepidus, hadde Caligula fått henrettet, mens søsterens straff var å bære asken hans gjennom Roma. Caligula hadde latt Agrippina leve, men bare som en stemplet kvinne.

Tidligere hadde Agrippina ellers solt seg i glansen av brorens makt og privilegiene det hadde gitt henne, som for eksempel de beste plassene ved Romas mange leker og festivaler. Men gleden hadde vært kortvarig. 

Caligula hadde utviklet seg til en tyrann, og Agrippina hadde gradvis mistet følelsen av makt. Løsningen ble å drepe broren. Sammen med Lepidius hadde hun planlagt et attentat mot keiseren. 

Deretter skulle Lepidius overta keiserrollen. Men kuppforsøket hadde slått helt feil.

Da Agrippina hadde overlevert asken til Caligula som et symbol på at keiseren hadde makten over dem begge i både livet og i døden, sendte Caligula henne i eksil på Ponza – en øy utenfor vestkysten av Italia. 

Her ble hun i to år, og da hun kom tilbake til Roma, var det med ett mål for øyet: Hun ville ha makt, koste hva det koste ville. 

Hun satte i gang en blodig jakt på innflytelse som de neste årene skulle gi henne et rykte som Romerrikets ondeste kvinne.

Få enda flere historier fra antikken

Agrippinas tørst etter makt kom ikke fra ingenting. Hun var født inn i Romas fineste og mest innflytelsesrike familie. 

Oldefaren var Augustus, Romerrikets første keiser. Faren var generalen Germanicus, som hadde vært hærfører i det som i dag er Tyskland, med hovedkvarter i Ara Ubiorum, dagens Køln. Her kom Agrippina til verden i år 15 e.Kr. 

Soldatene forgudet både Germanicus, Agrippinas mor – kjent som Agrippina den eldre – og deres seks barn. 

Familiens yngste gutt, han som senere skulle bli keiser Caligula, var spesielt populær. Moren kledde ham i uniform og sendte ham på besøk til soldatforlegningen, der han raskt ble soldatenes kjæledegge. 

De underholdt den lille gutten med spill og historier fra felten og ga ham navnet Caligula – «lille soldatstøvel».

Ifølge historikere var Agrippinas første leveår relativt lykkelige, men i år 19 tok livet en brå vending. 

Germanicus døde etter kort tids sykdom, bare 34 år gammel. Familien måtte dra hjem til Roma, og det begynte å gå rykter om at keiseren, Tiberius, hadde fått generalen forgiftet fordi han følte seg truet av hans popularitet. 

Det oppsto nærmest en slags kult rundt den avdøde generalen.

Etter keiser Tiberius’ død i år 37 fant de fleste det naturlig at Caligula, Germanicus’ eneste overlevende sønn, ble keiser. Men i 41 ble Caligula drept på tredje forsøket, og dermed så søsteren sitt snitt til å forfølge sine egne ambisjoner. 

Agrippinas far Germanicus var en høyt respektert general. Han døde da datteren var fire år gammel. 

© AKG/Scanpix

Drepte ektemannen med gift

Som kvinne kunne ikke Agrippina få formell makt, så hun måtte skaffe seg en passende mann. 

Hun hadde allerede ett ekteskap bak seg, men mannen, Gnaeus Domitius – med tilnavnet Ahenobarbus, «bronseskjegg» – hadde bukket under for sykdom i år 40, mens Agrippina var i eksil på Ponza. Sammen hadde de to sønnen Nero.

Agrippina siktet høyt når hun nå skulle finne en ny ektemann og stefar til Nero. Hun flørtet uhemmet med Galba, en velstående og innflytelsesrik aristokrat som ble keiser mange år senere. 

Flørtingen fortsatte selv om Galba giftet seg med en annen kvinne, men det ble ikke noe av forholdet, og Agrippina rettet i stedet blikket mot den rike og respekterte Passienus, prokonsul i den romerske provinsen Asia i dagens Tyrkia.

Etter bare få års ekteskap døde Passienus. Historikere har i dag ingen sikre kilder til verken nøyaktig tidspunkt eller dødsårsak, men i oldtidens Roma sa ryktet at Agrippina hadde forgiftet ham.

Ingen kunne bevise anklagene, men det var heller ikke til å legge skjul på at Passienus’ død kom beleilig for Agrippina.

Ektemannen etterlot henne en betraktelig arv som hun kunne bruke til å skaffe seg «klienter», det vil si folk som til gjengjeld for økonomisk og rettslig hjelp støttet sin «patron» – beskytter – ved for eksempel å fremme vedkommendes politiske karriere gjennom stemmer og propaganda. 

Denne praksisen var utbredt i datidens Roma. Men enda viktigere var det at Agrippina ble enke på et tidspunkt da mannen som for alvor kunne bringe henne makt og innflytelse, var blitt ledig på ekteskapsmarkedet. Romas mektigste mann, keiser Claudius, var nettopp blitt enkemann.

Claudius var blitt utnevnt til keiser etter drapet på Caligula i 41, men var ikke den opplagte kandidaten til posten som hersker over verdens mektigste rike. Gjennom hele livet hadde han blitt latterliggjort. 

Da han ble født, uttalte hans egen mor at han var et portentum hominis, et monster som naturen hadde begynt på, men ikke fullført. 

Hva som egentlig feilte Claudius, sier ikke kildene noe om, men vi vet at han trakk på det høyre beinet, at han skalv lett på hodet og den ene hånden, og at han snakket rart, nærmest som et sjødyr, forteller den romerske forfatteren Seneca.

De fysiske skavankene fikk mange til å se på Claudius som en svekling, men han viste seg å være en god keiser.

I løpet av kort tid greide han både å reformere det romerske rettsvesenet og sikre kvinner og slaver bedre vilkår. 

Men ikke alle var fornøyd med Claudius. I år 48 kom det frem at hans kone Messalina sammen med en elsker hadde planlagt et komplott mot ham. Claudius fikk Messalina henrettet, og dermed var plassen som keiserinne ledig.

Agrippina var ikke sen om å legge an på keiseren. Etter beskrivelser og avbildninger å dømme var hun en pen kvinne, men ikke direkte blendende vakker. Ansiktet var rundt og en anelse skjevt. 

Haken var bred og nesen kraftig. Et relieff på en bygning i restene av den greske byen Aphrodisias i dagens Tyrkia, der Agrippina opptrer sammen med andre figurer, avslører at hun var høyreist og staut. 

Samtidig hadde hun en kvalitet som Claudius søkte i langt større grad enn kvinnelig skjønnhet: Opphavet hennes ga henne en nesten mytisk status.

For pretorianergarden – keiserens elitekorps av personlige livvakter – hadde Agrippinas avdøde far Germanicus fortsatt en svært høy stjerne. 

Garden var i det hele tatt en maktfaktor i keiserriket som det var viktig å holde seg på god fot med. Korpset sto ikke bare bak utnevnelsene av Caligula og Claudius til keisere, men også drapet på Caligula. 

Claudius fryktet at han skulle lide sistnevnte skjebne, og med Agrippina ved sin side kunne han begrense risikoen.  

Agrippina beskyttet keiseren

Claudius var blitt utnevnt til keiser etter drapet på Caligula i 41, men var ikke den opplagte kandidaten til posten som hersker over verdens mektigste rike. Gjennom hele livet hadde han blitt latterliggjort. 

Da han ble født, uttalte hans egen mor at han var et portentum hominis, et monster som naturen hadde begynt på, men ikke fullført. 

Hva som egentlig feilte Claudius, sier ikke kildene noe om, men vi vet at han trakk på det høyre beinet, at han skalv lett på hodet og den ene hånden, og at han snakket rart, nærmest som et sjødyr, forteller den romerske forfatteren Seneca.

De fysiske skavankene fikk mange til å se på Claudius som en svekling, men han viste seg å være en god keiser. 

I løpet av kort tid greide han både å reformere det romerske rettsvesenet og sikre kvinner og slaver bedre vilkår. 

Men ikke alle var fornøyd med Claudius. I år 48 kom det frem at hans kone Messalina sammen med en elsker hadde planlagt et komplott mot ham. Claudius fikk Messalina henrettet, og dermed var plassen som keiserinne ledig.

Agrippina var ikke sen om å legge an på keiseren. Etter beskrivelser og avbildninger å dømme var hun en pen kvinne, men ikke direkte blendende vakker. Ansiktet var rundt og en anelse skjevt. 

Haken var bred og nesen kraftig. Et relieff på en bygning i restene av den greske byen Aphrodisias i dagens Tyrkia, der Agrippina opptrer sammen med andre figurer, avslører at hun var høyreist og staut. 

Samtidig hadde hun en kvalitet som Claudius søkte i langt større grad enn kvinnelig skjønnhet: Opphavet hennes ga henne en nesten mytisk status.

For pretorianergarden – keiserens elitekorps av personlige livvakter – hadde Agrippinas avdøde far Germanicus fortsatt en svært høy stjerne. 

Garden var i det hele tatt en maktfaktor i keiserriket som det var viktig å holde seg på god fot med. Korpset sto ikke bare bak utnevnelsene av Caligula og Claudius til keisere, men også drapet på Caligula. 

Claudius fryktet at han skulle lide sistnevnte skjebne, og med Agrippina ved sin side kunne han begrense risikoen.  

Drev svigersønnen til selvmord

«Så snart Agrippina flyttet inn i palasset, fikk hun fullstendig kontroll over Claudius», forteller den romerske historikeren Dion Kassios, og Agrippina nøt åpenlyst sin nyvunne makt. Hun viste seg gjerne i klær sydd med rent gull og tok ordet i statlige spørsmål. 

Da et stort prosjekt med å forbinde Fuciunus-sjøen med elven Liris skar seg, skjelte Agrippina ut den ansvarlige embetsmannen og anklaget ham for både griskhet og underslag. 

Embetsmannen prøvde å «snakke imot hennes kjønns dominerende temperament og overdrevne ambisjon», forteller den romerske senatoren og historikeren Tacitus.

Ifølge Tacitus hadde Agrippina lett spill. Claudius oppførte seg vagt og føyde gjerne Agrippina. «Claudius ble av Agrippina diktert til å foreta seg det mest grusomme», forteller han, og lister opp hvordan keiseren i flere tilfeller henrettet eller landsforviste menn og kvinner som Agrippina hadde lagt for hat på grunn av griskhet, maktsyke eller det Tacitus beskriver som «kvinnelig sjalusi». 

Hos gifteksperten Locusta testet Agrippina ut forskjellige giftstoffer på slaver. 

© Bridgeman

Bare når han var full, innrømmet keiseren at «det var hans skjebne å holde ut sin hustrus ondskap».

Et ekteskap med Claudius var ikke nok for Agrippina. Keiserens helse skrantet, og for å sikre seg en mektig status også på lengre sikt ville Agrippina sørge for at Nero, hennes sønn fra første ekteskap, ble posisjonert som den neste keiseren. 

Det var ingen enkel sak, for Claudius hadde en sønn, Britannicus, og selv om det ikke fantes noen fast arvefølge i Romerriket, forventet alle at Britannicus ville etterfølge sin far.

Agrippina skred til verket med like deler sluhet og hensynsløshet. Hun forlangte at Nero skulle gifte seg med Claudius’ datter Octavia. Slik kunne Nero forene de to familiene og dermed stå sterkere i kampen om tronen.

Octavia var 8-9 år gammel, to år yngre enn Nero. Fire år senere ville hun ifølge romersk lov være voksen og gifteklar. Men Octavia var allerede forlovet, og Claudius var svært begeistret for sin kommende svigersønn. Lucius Junius Silanus Torquatus, som Octavias tilkommende het, hadde gjort lynkarriere og blitt utnevnt til pretor, det nest høyeste trinnet på romerske embetsmenns karrierestige, i en alder av bare 22 år. En slik posisjon var det de færreste forunt å oppnå før 40-årsalderen.

Agrippina visste ikke helt hvordan hun skulle få has på Silanus, men fant en løsning til slutt. Hun satte ut et rykte om at Silanus hadde et forhold til sin egen søster, som beleilig nok gikk for å være en procax – et uttrykk som kan oversettes med «skamløs og lettsindig».

Om beskyldningene hadde hold i virkeligheten, vet ingen, men de drev Silanus helt på randen av stupet. Akkurat hva han har sagt eller gjort i panikken, forteller ikke kildene, men snart gikk det rykter om at han var ute etter å drepe Claudius. Konsekvensene var harde. Silanus ble kastet ut av senatet og fratatt stillingen. I skam tok han sitt eget liv og sto ikke lenger i veien for at Octavia kunne gifte seg med Nero. 

Tok livet med livrett

Agrippina har sannsynligvis frydet seg over Silanus’ selvmord, og i år 51, to år etter bryllupet med Claudius, kunne hun godte seg i full offentlighet.

Dette året fylte Nero 13 og gikk dermed inn i manndomsårene, slik romersk tradisjon tilsa. 

Under seremonien inntok Nero arenaen i den hvite togaen som symboliserte manndom. Samtidig viste de lilla stripene på Britannicus’ klesdrakt at han ennå ikke hadde oppnådd den gjeve statusen.

Signalet var ikke til å ta feil av: Nero, som Agrippina tidligere hadde fått Claudius til å adoptere, var nå voksen og moden for keiserverdigheten, mens den fire år yngre Britannicus bare var et barn. 

«Hele tiden sørget hun for at Britannicus ble oppdratt som om han var en ingenting. Mens Nero ble hjulpet frem, ble Britannicus verken vist ære eller omsorg. Tvert imot fikk Agrippina
enten fjernet eller henrettet de som viste ham hengivenhet», forteller historikeren Dion Kassios, og legger til at keiserinnen spredte rykter om at stesønnen var mentalt syk.

Agrippina var imidlertid smertelig klar over at den lykkelige situasjonen hun befant seg i, ikke ville vare. 

Levde Claudius lenge nok til at også Britannicus nådde manndomsalderen før et tronskifte, kunne keiserens biologiske sønn være en seriøs rival til Nero. Det hadde ikke Agrippina tenkt å la skje.

Ifølge historieskriveren Tacitus tok keiserinnen seg god tid til å utforske giftmarkedet. Claudius ville ikke bli lett å ta av dage. 

Som keisere flest tok han jevnlig motgift mot kjente giftstoffer, og han var så vant til å innta gift – i form av store mengder alkohol – at et giftmord ville kreve en betydelig dose. 

Drapsmiddelet måtte dessuten ikke virke så raskt at dødsfallet vakte mistanke, men heller ikke så sakte at Claudius selv rakk å fatte hva som var i ferd med å skje. 

For å rådføre seg oppsøkte Agrippina Locusta, en ekspert i urtemedisin og dreven giftmorderske.

Gjennom forsøk med slaver fant de to frem til den rette miksturen og bestemte seg for å utføre planen under en bankett.

Agrippina inntok rollen som kjærlig hustru og serverte sin mann en stor porsjon av yndlingsmaten, sopp. 

Etter en stund begynte keiseren å snøvle, før han sloknet som et lys og ble båret i seng. Akkurat det ga ikke noen spesiell grunn til mistanke, for Claudius var kjent som en drukkenbolt. 

Men denne gangen kom han aldri til seg selv igjen. Ifølge enkelte kilder døde Claudius momentant, mens Tacitus forteller at han våknet. I panikk tilkalte han lege, men legen var med på komplottet. 

«Idet han ga seg ut for å hjelpe keiseren med å kaste opp, stakk denne mannen, antar man, en fjør dyppet i hurtigvirkende gift ned i halsen på ham», forteller historikeren om keiserens død.

Nyheten om dødsfallet nådde først Roma neste dag litt over middag. Agrippina hadde sikret seg at alt var klart til Neros maktovertakelse, og at ingen kunne utnytte de første forvirrende timene etter Claudius’ død til å iverksette et kupp. 

For å vinne tid fikk hun liket pakket inn i varme tepper slik at dødsstivheten ikke skulle avsløre dødstidspunktet. 

Samtidig tilkalte hun gjøglere og komikere til palasset for å underholde den syke keiseren. Dermed fikk hun det til å se ut som om keiseren fortsatt var i live, og at tilstanden hans ikke var alvorlig.

Da Nero omsider bega seg ut av palassets porter neste dag, var alt klappet og klart. En jublende pretorianergarde mottok ham som keiser. 

Gjorde seg uunnværlig

Ennå kunne ikke Agrippina puste lettet ut. Mange hvisket om at den nye keiseren var altfor ung til å påta seg et så viktig verv. 

Rivalene lurte allerede i kulissene. En av dem var Marcus Junius Silanus, guvernør i Asia-provinsen.

Marcus Silanus var 40 år, direkte etterkommer av keiser Augustus og i besittelse av et plettfritt rykte. 

Han var akkurat en slik mann romerne kunne finne på å sette foran Nero. Agrippina nølte ikke. Med to av Silanus’ betrodde menn som mellomledd forgiftet hun guvernøren med den samme miksturen som hadde sendt Claudius ut på de evige jaktmarker. 

For å befeste Neros makt ytterligere satte hun også Narcissus, en av Claudius’ nærmeste rådgivere, i fengsel. Her døde han – enten som følge av en forbrytelse eller for egen hånd.

Agrippinas handlekraft må ha satt hennes og Neros motstandere helt ut av spill, for den nye keiserens første regjeringsår gikk fredelig for seg. 

I årets løp involverte Agrippina seg i nær sagt alle deler av regjeringsarbeidet. Hun sendte jevnlig brev og bulletiner til både rikets utenlandske representanter og fremmede diplomater.

På den måten kunne hun på én og samme tid følge med i rikets utenrikspolitikk og gjøre seg uunnværlig overfor Nero.

Nero selv gjorde alt han kunne for å involvere Agrippina. Blant annet sørget han for at viktige møter ble holdt på Palatinerhøyden like ved Agrippinas hus, slik at hun kunne være med. Konservative romere tolererte ikke at kvinner åpenlyst blandet seg i statsanliggender, så Nero fikk laget en hemmelig dør til salen der møtene ble holdt.

Gjennom den kunne Agrippina liste seg inn og følge med på møtene mens hun holdt seg skjult bak et forheng.

Enhver romer kunne se hvilken makt Agrippina hadde over Nero. Som sin første parole for pretorianergarden valgte han Optima Mater – «Den beste moren» – og han viste ofte hvor høyt han satte Agrippina. Blant annet lot de to seg frakte side om side i bærestol, andre ganger spaserte sønnen hengivent ved siden av mens hun ble båret.

Samtidig sørget sønnen for at moren fikk sin personlige garde, sammensatt av germanske tropper.

Agrippinas herkomst tilsa at garden kunne forventes å opptre særlig lojalt overfor henne. Som første kvinne i Romerrikets historie fikk Agrippina dessuten sitt portrett på en mynt fremstilt i selve Roma.

Gull- og sølvmynter preget i Neros første år viser byster av Agrippina og Nero overfor hverandre, som om de var likestilte herskere.

For å fjerne enhver tvil om Agrippinas betydningsfullhet tildelte Nero henne dessuten to liktorer, en form for personlige politimenn.

Med såkalte fasces – et tradisjonelt romersk maktsymbol bestående av en bunt pinner eller kjepper – gikk de foran henne og brøytet seg vei gjennom byen. 

Banket sønnens venner

Det gode forholdet mellom mor og sønn varte imidlertid ikke lenge. Nero hadde arvet Agrippinas umettelige begjær etter makt, og morens konstante innblanding og evige påminnelser om at han var ung og uerfaren, begynte å gå ham på nervene.

Allerede i slutten av år 54 – bare et par måneder etter Claudius’ død – skjedde det noe som viste at Agrippina ikke kunne fortsette i den posisjonen hun hadde satt seg i. Roma befant seg midt i en alvorlig krise. 

I rundt hundre år hadde Armenia vært dominert av Romerriket, men i det siste var romernes dominans i landet blitt truet av parterriket, et storrike med sentrum i det som i dag er Iran.

For å drøfte krisen inviterte Nero i slutten av 54 en armensk delegasjon til Roma. 

Under den pompøse seremonien nærmet Agrippina seg den keiserlige tribunen som den naturligste ting i verden, åpenbart for å ta plass og føre forhandlinger på lik linje med sin sønn. Både Nero og hans rådgivere frøs til is. 

Først da en rådgiver diskret skjøv Nero frem, gikk det opp for ham at han måtte geleide moren vennlig, men bestemt bort. «Med denne tilsynelatende pliktoppfyllende handlingen ble en skandalescene avverget», konkluderer Tacitus.

Det ble klart at Agrippina var i ferd med å gå over streken i forhold til hva både Nero og den vanlige romerske borgeren ville akseptere. 

«Romerne med sin forkjærlighet for sladder begynte å spekulere på om en keiser på knappe 17 år kunne unngå denne enorme trusselen, og om de kunne stole på en som var styrt av en kvinne», kommenterer Tacitus. 

Nero fikk følelsen av at Agrippinas voksende dominans truet hans keiserlige autoritet, og begynte å trekke seg vekk fra sin mor.

Agrippina var mildt sagt ikke blid. 

Tacitus forteller at hun ofte var «sur og truende» overfor ham, og da han kort etter fant seg en elskerinne, satte den maktsyke moren seg på bakbeina.

Affæren med Acta, en frigitt slave, truet ekteskapet med Octavia og dermed maktalliansen som Agrippina så omhyggelig hadde sydd sammen. Agrippinas reaksjon lot ikke vente på seg.

«Agrippina bar seg med kvinnelig raseri over at hun nå hadde en frigitt kvinne, en slavepike og det som verre var til svigerdatter», forteller Tacitus.

Agrippinas skjelling og smelling hadde ingen effekt. Heller ikke da hun prøvde å innynde seg ved å la Nero og Acta benytte hennes gemakker til sine kjærlighetsmøter, ble forholdet til sønnen bedre, så i stedet begynte hun å forfølge og ydmyke Neros venner, «noen ved å banke dem, andre ved å ta dem av dage», forteller Dion Kassios. 

Forførte sin egen sønn

Ifølge Tacitus gikk motsetningene mellom mor og sønn så langt at Agrippina «med truende hevet hånd» overøste Nero med påkallelser av den døde keiser Claudius og trusler om å gjøre Britannicus til keiser i stedet.

Trusselen fra Britannicus forsvant imidlertid plutselig. Han døde 11. februar år 55. I likhet med Claudius falt han om under en festmiddag. 

Nero avfeide opptrinnet med at Britannicus bare hadde fått et av sine hyppige epileptiske anfall og at det snart ville gå over. 

Men det gikk ikke over. Mens Nero, Agrippina og alle de fornemme gjestene mesket seg i en overflod av mat og vin, trakk Britannicus sitt siste sukk. 

Til tross for at vinden ulte og det pøsregnet, fikk Nero rivalens lik kremert allerede samme natt. Den unge keiseren ville kvitte seg med bevisene, ifølge onde tunger.

Med Britannicus ute av bildet strammet Nero skruen et par hakk overfor Agrippina. Han bestakk pretorianergarden, som alltid hadde vært nært knyttet til Agrippina, til i stedet å være lojale overfor ham. 

Nero fikk også fjernet Agrippinas germanske garde. Samtidig begynte han å legge møtene som hadde gjort det mulig for Agrippina å holde seg i forbindelse med Romas betydningsfulle menn, utenfor palasset.

Hvordan forholdet mellom dem utviklet seg i årene 55 til 59, vet ikke historikerne, for Agrippina forsvinner stort sett ut av kildene disse årene. 

Men det som er klart, er at Nero i 59 bestemte seg for å drepe sin mor. 

Trolig var årsaken at keiseren hadde enda en affære med den fornemme kvinnen Poppaea Sabina, som gikk så langt som til å kreve at han giftet seg med henne.

Livredd for at makten skulle gli ut av hendene hennes, grep Agrippina til desperate metoder. Ifølge ryktene oppsøkte hun til og med Nero om ettermiddagen da han hadde drukket og prøvde å forføre ham.

Men til ingen nytte. Agrippina hadde hjulpet ham til makten, nå var hun bare i veien. Men å finne ut hvordan han skulle bli kvitt henne, var ikke enkelt.

Gift var utelukket, for det ble fortsatt snakket etter det som skjedde med Britannicus. Et direkte fysisk angrep ville avsløre ham med en gang.

Agrippina måtte dø i en båtulykke.

Under en festival i mars 59 fulgte Nero sin mor om bord på et skip som lå ankret opp i havna ved Baiae, en ettertraktet ferieby blant Romas elite. «For deg lever jeg, gjennom deg regjerer jeg», utbrøt han tilgjort mens moren gikk om bord.

Været var rolig og natten mørk da skipet stevnet ut. Plutselig raste et halvtak sammen over Agrippina der hun lå og nøt freden i en sofa på dekk.

Besetningen løp forvirret rundt, og midt i kaoset falt Agrippina i vannet. Men hun viste seg å være like sterk som hun var ondskapsfull.

Hun hadde slått seg kraftig i skulderen i fallet, men likevel svømte hun i land, spaserte til praktvillaen Nero hadde installert henne i, og pakket seg inn i varme tepper.

Da Nero hørte at Agrippina hadde sluppet levende fra det, sendte han en tropp soldater ut til villaen.

Her sparket de inn døren og overmannet Agrippina. En av soldatene slo henne i hodet, før en annen trakk sverd for å drepe henne. Ifølge myten skal Agrippina før det dødelige støtet ha ropt ut: «Slå til mot skjødet som ga liv til Nero».

Nyheten om Agrippinas død fikk lettelsen til å spre seg i Roma. Nero benådet mange av de uskyldige borgerne som Agrippina hadde satt i fengsel, men han slapp ikke helt unna moren.

Den unge keiseren fortalte med uro hvordan morens gjenferd jaktet på ham med smellende pisker og flammende fakler. Selv i døden var Agrippina Romas ondeste kvinne.

Romas politikere levde livet farlig. Diktatoren Cæsar ble for eksempel drept i senatet i år 44 f.Kr.

© The art archive

Forførte sin egen sønn

Ifølge Tacitus gikk motsetningene mellom mor og sønn så langt at Agrippina «med truende hevet hånd» overøste Nero med påkallelser av den døde keiser Claudius og trusler om å gjøre Britannicus til keiser i stedet.

Trusselen fra Britannicus forsvant imidlertid plutselig. Han døde 11. februar år 55. I likhet med Claudius falt han om under en festmiddag. 

Nero avfeide opptrinnet med at Britannicus bare hadde fått et av sine hyppige epileptiske anfall og at det snart ville gå over. 

Men det gikk ikke over. Mens Nero, Agrippina og alle de fornemme gjestene mesket seg i en overflod av mat og vin, trakk Britannicus sitt siste sukk. 

Til tross for at vinden ulte og det pøsregnet, fikk Nero rivalens lik kremert allerede samme natt. Den unge keiseren ville kvitte seg med bevisene, ifølge onde tunger.

Med Britannicus ute av bildet strammet Nero skruen et par hakk overfor Agrippina. 

Han bestakk pretorianergarden, som alltid hadde vært nært knyttet til Agrippina, til i stedet å være lojale overfor ham. 

Nero fikk også fjernet Agrippinas germanske garde. Samtidig begynte han å legge møtene som hadde gjort det mulig for Agrippina å holde seg i forbindelse med Romas betydningsfulle menn, utenfor palasset.

Hvordan forholdet mellom dem utviklet seg i årene 55 til 59, vet ikke historikerne, for Agrippina forsvinner stort sett ut av kildene disse årene. Men det som er klart, er at Nero i 59 bestemte seg for å drepe sin mor.

Nero ga de kristne skylden for brannen i Roma, men det kan ha vært han selv som sto bak den. 

© Bridgeman

Trolig var årsaken at keiseren hadde enda en affære med den fornemme kvinnen Poppaea Sabina, som gikk så langt som til å kreve at han giftet seg med henne.

Livredd for at makten skulle gli ut av hendene hennes, grep Agrippina til desperate metoder. Ifølge ryktene oppsøkte hun til og med Nero om ettermiddagen da han hadde drukket og prøvde å forføre ham.

Men til ingen nytte. Agrippina hadde hjulpet ham til makten, nå var hun bare i veien. Men å finne ut hvordan han skulle bli kvitt henne, var ikke enkelt.

Gift var utelukket, for det ble fortsatt snakket etter det som skjedde med Britannicus. Et direkte fysisk angrep ville avsløre ham med en gang.

Agrippina måtte dø i en båtulykke. Under en festival i mars 59 fulgte Nero sin mor om bord på et skip som lå ankret opp i havna ved Baiae, en ettertraktet ferieby blant Romas elite. «For deg lever jeg, gjennom deg regjerer jeg», utbrøt han tilgjort mens moren gikk om bord.

Været var rolig og natten mørk da skipet stevnet ut. Plutselig raste et halvtak sammen over Agrippina der hun lå og nøt freden i en sofa på dekk.

Besetningen løp forvirret rundt, og midt i kaoset falt Agrippina i vannet. Men hun viste seg å være like sterk som hun var ondskapsfull.

Hun hadde slått seg kraftig i skulderen i fallet, men likevel svømte hun i land, spaserte til praktvillaen Nero hadde installert henne i, og pakket seg inn i varme tepper.

Da Nero hørte at Agrippina hadde sluppet levende fra det, sendte han en tropp soldater ut til villaen.

Her sparket de inn døren og overmannet Agrippina. En av soldatene slo henne i hodet, før en annen trakk sverd for å drepe henne. Ifølge myten skal Agrippina før det dødelige støtet ha ropt ut: «Slå til mot skjødet som ga liv til Nero».

Nyheten om Agrippinas død fikk lettelsen til å spre seg i Roma. Nero benådet mange av de uskyldige borgerne som Agrippina hadde satt i fengsel, men han slapp ikke helt unna moren.

Den unge keiseren fortalte med uro hvordan morens gjenferd jaktet på ham med smellende pisker og flammende fakler. Selv i døden var Agrippina Romas ondeste kvinne.

Les mer

Anthony A. Barrett: Agrippina, Batsford, 1996 Josiah Osgood: Claudius Caesar – Image and Power in the Early Roman Empire, Cambridge, 2011 Barbara Levick: Claudius, Batsford, 2001 M. Moltesen, A.M. Nielsen (red.): Agrippina Minor – Life and Afterlife, Ny Carlsberg Bibliotek, 2007

Kanskje du er interessert i