Romerne løste opp stoff i vin og drakk seg til en større rus.

© Wolfgang Rieger

Oldtidens romere gikk på opium, speed og cannabis

Alle hadde tilgang på narkotika i antikkens Roma. For å døyve sorgene eller få kunstnerisk inspirasjon sniffet, drakk og spiste innbyggerne harde stoffer som ble utvunnet av vanlige legeurter.

23. august 2017 av Mette Iversen

Euforiserende, smertestillende, oppkvikkende, beroligende – naturens medisinskap har noe for alt, og antikkens romere var ikke redde for å prøve seg frem. 

Miksturer av giftige planter og urter ble for eksempel brukt til å lindre bønders verkende rygger, fylle diktere med inspirasjon eller få nervøse soldater til å roe seg og finne mot til å møte fienden. 

Romernes liv var preget av konflikter, sult, sykdom og økonomiske bekymringer. En feilslått høst eller et utbrudd av tuberkulose kunne utrydde det meste av en landsby, og knapt hvert tredje spedbarn overlevde ikke sin første dag.

Av en barneflokk på ti fikk bare halvparten oppleve sin egen femårsdag. De heldige som overlevde barndommen, hadde et slitsomt liv i vente. 

Mennene arbeidet hardt på markene eller kjempet for imperiet som soldater, og kvinnene holdt hus og fødte mange barn. 

Noe måtte døyve livets plager, og narkotika var en enkel og billig løsning. 

Staten solgte stoff 

Stoff florerte ikke bare blant fattige og fortapte sjeler, men ble drukket, spist og inhalert av folk i slavefiller såvel som i senatorenes prangende villaer. 

Også prester og prestinner falt for fristelsen til å ruse seg. Romerne skilte ikke mellom medisin og narkotika på samme måte som vi gjør i dag. 

De inntok stoff for å oppnå en effekt og uten å grunne på om det var godt eller dårlig for helsa. Ifølge historikere ble verken forbruk eller kjøp og salg av narkotika reagert på. 

Faktisk sto staten selv for en del av opiumssalget og sørget for å regulere prisnivået slik at borgerne hadde råd.

I år 312 kunne romerne kjøpe opium fra hele 793 statskontrollerte utsalgssteder i Roma, og på markedene lå bunter av cannabisplanten hamp og andre euforiserende giftplanter som en fast del av kjøpmennenes sortiment.

Opiumsvalmuen ga romerne en mulighet til å flykte fra hverdagen.

© Shutterstock

Dyrket opium i kjøkkenhagen 

Naturhistorikeren Plinius den eldre skrev et anseelig oppslagsverk om plantenes verden. 

Som en av Romerrikets fremste vitenskapsmenn ville han undersøke verdens naturfenomener. 

Skriftene hans er blant de mest detaljerte kildene til kunnskap om romernes dyrking og forbruk av stoff. 

Plinius beskrev for eksempel hvordan opiumsvalmuen blomstret mellom kål og persille som en helt vanlig plante i romernes kjøkkenhager. 

Han forklarte også hvordan man kunne lage opium: «Fra den mørke valmuen kan man utvinne et sovemiddel ved å lage et snitt i stilken når knoppene formes (...), høst i den tredje timen på en klar dag». 

Opium var romernes foretrukne narkotiske stoff. Ingenting kunne feie bort smerte mer effektivt eller føre mennesker inn i søvnens rike med større kraft. 

Når romerne skar i valmuen, rant plantesaften nedover stengelen som små dråper, og opium fikk derfor navnet lacrimae papaveris – valmuetårer. 

Ovid, en av riket største poeter, hadde et nært kjennskap til virkningen av de berusende tårene: «Når jeg drikker av den avslappende opiumen, mister jeg fornemmelsen av dårlige dager», forklarte han.

I sine dikt la Ovid aldri skjul på at rusen fra ulike stoffer hadde en stor innvirkning på hans kunstneriske skaperkraft.

Narkotika på selvplukk

Romerne fikk medisin og rusmidler fra naturen. Giftige planter var populære, men kunne være dødelige.

SOPP 

Giftige sopper ga magiske opplevelser og viktig inspirasjon til kunstnere og poeter. 

Egenskaper: Hallusinasjoner. 

Bivirkninger: Overdoser kan føre til psykoser og være dødelige. 

SKARNTYDE 

Ekstraktet fra planten er så giftig at skarntyde ofte ble brukt til å henrette dømte kriminelle. 

Egenskaper: I små doser virker skarntyde avslappende og euforiserende. Også brukt som antistoff mot andre gifter. 

Bivirkninger: Selv en liten dose kan være dødelig. Var derfor et populært middel til giftmord. 

BELLADONNA 

Planten er bare én av mange giftige nattskyggeplanter som romerne brukte til å lage medisin av. Lærde som Plinius den eldre advarte mot bruken. 

Egenskaper: Virker euforiserende og løfter humøret. Kan også gi hallusinasjoner. 

Bivirkninger: Munntørrhet, nervøsitet og paranoia. Dødelig i store doser. 

CANNABIS 

Romerne importerte cannabis, eller hamp, fra Østen. Stoffet ble brukt som smertestillende middel og mot gikt, men bønder blandet også planten i dyrefôr for å bekjempe tarmparasitter. 

Egenskaper: Smertestillende, avslappende og euforiserende. 

Bivirkninger: Kan gi paranoia. Narkotika på selvplukk Romerne fikk medisin og rusmidler fra naturen. Giftige planter var populære, men kunne være dødelige. 

MALURT 

Romerne brukte planten som medisin mot en rekke lidelser. For å skjule malurtens bitre smak smurte de glasset med drikken inn i honning. 

Egenskaper: Plantens aktive stoffer virker inspirerende og gir økt selvtillit. Det grønne planteekstraktet ble fra 1800-tallet brukt til å fremstille den alkoholiske drikken absint. 

Bivirkninger: I større doser kan malurt føre til personlighetsforstyrrelser og sinnssyke. 

OPIUM 

Imperiets mest populære og effektive smertestillende medisin og sovemiddel. 

Egenskaper: Påvirker sentralnervesystemet og dermed følelsen av blant annet smerte. Den påvirkede merker heller ikke sult. 

Bivirkninger: Store doser er dødelige. Plantene inneholder forskjellige mengder aktive stoffer, så romerne kunne ikke alltid forutse virkningen.

Alt ble testet

Foruten opium sto planter som for eksempel cannabis, malurt og skarntyde høyt i kurs hos romerne. Mange dyrket dem i egne kjøkkenhager, mens andre ble høstet i naturen. 

Oppskrifter på miksturer ble overlevert fra generasjon til generasjon. Plantenes kjemi var ukjent land for den romerske lærde, så for å finne ut om en plante hadde noen effekt mot hodepine, søvnløshet eller pustebesvær, måtte det testes ut.

Virket stoffet, konkluderte den lærde med at planten hadde helbredende krefter. En euforisende effekt var bare en ekstra gevinst, mens feildosering talte sitt tydelige språk. 

Naturmedisin var ikke til å spøke med, selv den sterkeste soldat kunne ta sin død av slikt. Både lærde og vanlige romere var også ytterst kreative når det kom til å få stoffene inn i kroppen. 

Oftest oppløste de miksturene i vin og drakk seg til rusen. Andre ganger kastet de urter på et bål og inhalerte røyken. 

Røtter og frø kunne knuses og blandes i olje til salver som de smurte på huden eller stappet opp i nesen, skjeden og anus, der stoffene lett tas opp. 

Plinius den eldre fortalte: «Det fantes ikke den ting som ikke ble prøvd ut (…). Romerne har finkjemmet uveisomme fjell, uutforskede ørkener og klodens skjulesteder for å finne kraften i enhver rot og hvordan den kan brukes (…). Selv det dyrene nekter å spise, kan brukes».

Les mer

  • D.C.A. Hillmann: The Chemical Muse - Drug Use and the Roots of Western Civilization, St. Martin's Press, 2008.

Kanskje du er interessert i