Pompeiis 12 000 innbyggere merket noen lettere skjelv i ukene frem mot 24. august 79 e.Kr., men ingen i byen hadde forutsett dagens katastrofale hendelser.

© Sony Pictures/Moviestillsdb & Karl Bryullov

Pompeii yret av liv før katastrofen

Alt stanset opp da vulkanen Vesuv i år 79 e.Kr. gikk i utbrudd og innkapslet Pompeii i aske og pimpstein. I dag kan arkeologene derfor rekonstruere livets gang i den romerske provinsbyen. Bli med på bar, besøk storslåtte villaer, og spis grillet mus i følge med vinhandleren Marcus Porcius.

28. november 2017 av Kasper Schlie

Beskrivelsen av Pompeiis byliv er basert på antikke kilder og arkeologisk forskning. Hovedpersonens tur gjennom byen er derimot fiktiv. Marcus Porcius var vinhandler i Campania og tjente store penger på å selge varene sine til Pompeiis grossister. Han skrev navnet sitt på halsen på amforaene, og slik vet vi at vinen ble solgt til hele Romerriket.

Endelig fremme! Etter to harde døgn til sjøs kan vinhandleren Marcus Porcius denne sommerdagen i 79 e.Kr. gå i land i Pompeiis havn og vandre opp til de mektige bymurene.

Utenfor Sjøporten setter han seg på en benk og tørker svetten av pannen. Som vinbonde i Campania er det vanskelig å unngå Pompeii. 

Her selges de dyre dråpene til grossister som frakter dem videre ut i Romerriket

Marcus Porcius har besøkt byen før, men på grunn av arbeidet sitt har han aldri hatt tid til å utforske den. Denne gangen har han imidlertid også tenkt å nyte byens herligheter.

Vinhandleren trenger ikke lete lenge. En av Pompeiis 12 000 sjeler har nemlig skrevet et godt råd på muren over benken: 

«Hvis du er ute etter et knull, skal du spørre etter Attice. Hun koster fire sestertier». Det er ikke mer enn prisen på et godt glass vin!

Inspirert av denne graffitien haster han gjennom porten og inn i den myldrende byen. Det er enkelt å finne veien i de lange, rette gatene, der vognhjul har slitt dype furer i brosteinen. 

Til vinhandlerens fornøyelse har en vennlig sjel hogd små penisfigurer i gatebelegningen, for å vise vei mot byens største bordell.

Få minutter senere står Marcus Porcius foran et av Pompeiis mange horehus kalt Lupanar Grande – «den store ulvehulen». 

En dørvakt viser ham inn i venterommet, hvor tidligere kunder har risset beskjeder inn i veggen. 

«Hermeros knullet her med Phileteros og Caphisus», står det på en av dem.

Snart viser en kvinne seg i døren. Hun har kalket kinnene hvite, farget leppene med oker og fremhevet de mørke øynene med sot. Det er vinhandlerens tur. 

Få enda flere historier fra antikken

Før undergangen var Pompeii en livlig by – full av handelsfolk og prostituerte.

© Look and Learn

Katastrofen venter like rundt hjørnet

Om få uker vil et voldsomt vulkanutbrudd dekke Pompeii med aske og pimpstein. Men det vet Marcus Porcius selvsagt ingenting om. 

Med appetitt på vin, kvinner og en god handel vil han nyte et døgn i byen, 3. august 79 e.Kr.

Etter sitt besøk på bordellet går Marcus Porcius atter ut på gaten, der han nå tar byen ordentlig i øyesyn. I den enveiskjørte gaten vrimler det av okse- og eselkjerrer. 

De er på vei med varer til de mange små butikkene som har åpne fasader ut mot gaten. 

Vin, kjøtt, frukt, nøtter og olje bæres inn av slaver, mens lukten av røyk, urin og matos blander seg med lyden av bjeller i trekkdyrenes seletøy – slik advarer de fotgjengere.

Han vil først få unna forretningene, og Marcus Porcius oppsøker sin handelspartner, Lucius Jucundus, som bor i et hus på Via del Vesuvio. 

Rødvin i bytte mot en slave

Inngangen til Jucundus’ hus ligger beskjedent mellom to små butikker, men så snart Marcus Porcius trer innenfor, åpner det seg en verden av luksus. 

I gangen går han bortover en fin mosaikk av en sovende hund, før han kommer til et frodig atrium med et lite vannbasseng i midten. 

Her møter han Jucundus, som tar imot med en omfavnelse. De to mennene setter seg i sofaer i spisestuen, hvor de diskuterer verdens gang over en lunsj av lam tilsatt lokal fiskesaus og vin fra Porcius’ egne marker.

Mens de spiser, gjør de to romerne forretninger. Jucundus kjøper 20 store oksesekker à 500 liter rødvin. 

Men pengene blir ikke lenge i Marcus Porcius’ lommer, for like etter kjøper vinhandleren en ny bestyrer til en av gårdene. 

Den sicilianske slaven Trophimus blir hans for hele 6252 sestertier – eller det samme som prisen for åtte sterke muldyr. 

Etter lunsjen skriver de to mennene kjøpskontraktene på voksplater, som arkiveres på loftet. 

Vinhandleren går i bad

Etter en middagshvil, kalt meridiatio, i det blomstrende atriet, tar Marcus Porcius avskjed med sin venn og går videre ut i byen. Regnet har akkurat begynt å sile ned.

Etter to dager til sjøs og et besøk på bordellet har den reisende behov for å vaske seg, så han begir seg av sted mot byens offentlige bad. 

Regnvannet har begynt å fosse ned gjennom de lett hellende gatene, men vinhandleren krysse gaten tørrskodd takket være en rekke hevede steiner som er lagt over veien på mange av byens gatehjørner.

Marcus Porcius stiger inn, betaler entré og plasserer klærne sine på en hylle i omkledningsrommet, der taket prydes av stukk, malerier av cupidoer og roser.

Først setter han seg i saunaen og «blir gjennomkokt», som Plinius den eldre beskriver den romerske praksisen.

Etter en tur i de varme badene betaler han for en slave som smører ham inn med olje og fjerner all skitt med en skrape. 

Det er et perfekt sted å lære byen å kjenne. Været har lettet, og mens solen lyser opp dampen gjennom runde hull i taket, lytter Marcus Porcius til de andre besøkende som snakker om det lokale borger-mestervalget, gode spisesteder og markedsprisene.

Da han igjen står ute på gaten, tar vinhandleren en slurk vann fra en av de mange offentlige fontenene. 

De er endestasjoner for byens geniale system av akvedukter, som forsyner vanntårn, offentlige badehus og fontener med friskt vann fra Fons Augusteus-kilden, som ligger hele 50 kilometer inne i landet.

Mens han tørker seg rundt munnen, kjenner Marcus Porcius plutselig at bakken rister faretruende under ham. 

Før han rekker å løpe ut på en av byens åpne plasser, har det imidlertid blitt stille igjen.

De lokale virker helt upåvirket, og fortsetter med sine gjøremål som om ingenting har hendt. 

Slike små jordskjelv i ukene frem mot vulkanutbruddet vakte ifølge Plinius den yngre «ingen bekymring, for de var hyppige i Campania». 

Porcius spiser stekt mus

Det er på tide å se Pompeiis marked med egne øyne. Marcus Porcius velger å følge en oksekjerre full av byens berømte løk som skal transporteres opp til markedet på Forum-plassen. 

Underveis må han trå varsomt, for mangelen på et kloakksystem betyr at urin, hestepærer og råtne grønnsaker flyter på brosteinene. 

Vemmelsen over dette avløses av forundring da han når frem til markedsplassen.

Hundrevis av små boder står tett i tett. Her selger de lokale fiskesaus, ferske fiken, ristede mandler, oliven, saueost og mye mer. 

Ved en bod grilles noen smådyr som Marcus Porcius ikke gjenkjenner.

Innehaveren trekker på smilebåndet og finner frem en leirkrukke. Vinhandleren gjør et lite hopp på stedet da han ser en overvektig hasselmus pile rundt der nede. 

«Hasselmus fetes opp i krukker», heter det i en romersk håndbok.

«Legg eikenøtter, valnøtter eller kastanjer nedi, sett lokket på plass og la dyrene spise seg feite i mørket».

Han må ta mot til seg, men Marcus Porcius tar en bit av en av de forkullede gnagerne. Det smaker overraskende godt – søtt, mørt og med et hint av nøtter.

Plassen byr også på mer gjenkjennelige varer: svinekjøtt, krukker med sennep, frisk mynte og rødbeter.

I et hjørne på markedet føler Marcus Porcius seg hjemme. Her selges vin fra det frodige Campania til grossister som frakter drikken til Roma og de romerske koloniene i Gallia og Spania. 

Det er en lukrativ bransje. Vinhandlerne er blant Pompeiis rikeste, og de har bygd massevis av sommerresidenser i omlandet rundt byen.

Ved markedsplassen får Marcus Porcius øye på Apollons tempel. Den greske guden for blant annet musikk, profetier og lys er populær i Pompeii, der tempelet hans har stått i rundt 700 år. 

Byens innbyggere er som romere flest – de tilber flere guder etter prinsippet «hvis jeg er grei med deg, er du grei med meg».

Men Apollons tempel har sett bedre tider. Mange av de 48 søylene har sprekker, og enkelte er knekt tvers over. Skadene er fra jordskjelvet i 62 e.Kr., som ødela hundrevis av bygninger.

Pompeii hadde flust med bordeller

Arkeologene mener at det var nærmere 20 bordeller i Pompeii, noe som er uvanlig mange for en by som trolig hadde rundt 12 000 innbyggere i 79 e.Kr. 

Byens rike borgere tilfredsstilte seg med sine egne slaver, og de mange bordellene var dermed først og fremst for byens underklasse samt besøkende handelsfolk og sjømenn.

Det største bordellet, kalt Lupanar Grande, hadde hele ti små avlukker der de prostituerte tok seg av kundene. Aktivitetene foregikk på harde steinsenger, slik at de ofte berusede gjestene ikke fikk det for behagelig og sovnet.

Mange bordeller var dekorert med veggmalerier av all verdens seksuelle utskeielser. Noen mener at de fungerte som menyer hvis folk hadde problemer med å forklare hva de ønsket. 

Største­delen av de prostituerte var trolig slaver, eller frigitte kvinner som ble værende i yrket fordi det var en effektiv måte å tjene penger på.

«Her knullet jeg mange kvinner». Mange gjester på bordellet Lupanar Grande har etterlatt kommentarer på veggene.

© Getty Images

Alle elsker råtten fisk

Sulten melder seg igjen, og Marcus Porcius går mot byens største produsent av fiskesaus. På vei dit legger han merke til at byens fattige bor i rom over gatens støyende butikker og barer.

Han ser hvordan kvinner i skitne klær tømmer nattpotter og søppel rett ut på gaten – de små losjiene har nemlig verken innlagt vann, toalett eller kjøkken.

I stedet lever de fattige nesten hele sitt våkne liv på gaten. 

De gjør sitt fornødne på offentlige toaletter eller i veikanten, de drikker fra og vasker seg ved de offentlige fontenene og spiser billige måltider på byens barer og i primitive gateboder.

Murene mellom butikkene bærer preg av at det snart er valg i byen: «Alle nattens drankere foretrekker Marcus Cerrinius Vatia som edil», står det med røde bokstaver mellom to barer.

Det er typisk for Pompeiis valgslagord: Bakerne, smedene, havnearbeiderne – alle har sin favoritt. 

I alt er det mer enn 2500 slike slagord rundt i byen, for etter et valg orker ingen å male over dem.

Plutselig rynker Marcus Porcius på nesen. Det lukter av bedervet mat, og det er faktisk gode nyheter. 

Vinhandleren har funnet byens største forhandler av garum – romernes navn på en saus laget av råtten og fermentert fisk.

Romerne elsker å bruke sausen som smaksforsterker på alt fra stekt hasselmus til bakverk, og Pompeii går for å produsere den beste sausen i riket. 

Her i Umbricius Scaurus’ forretning selges «Den beste garum laget på makrell» ifølge inskripsjonen på en amfora.

«Fiskesaus, 1. klasse, fra Scaurus», står det på en annen, mens en tredje inneholder «koscher garum» – spesialprodusert saus til byens jødiske befolkning.

Selv gulvet er dekket med mosaikker av krukker fylt med fiskesaus. Den sultne Marcus Porcius smaker ivrig på dem alle. 

Han kjøper også to av de dyre krukkene og får dem sendt ned til skipet i havna før han begir seg videre.

I byens østlige del trer han ut på den store palaestraen, en idrettsplass på 141 x 137 meter. 

Kjempeplassen er omgitt av 118 søyler og to rekker platantrær, mens et stort svømmebasseng glitrer i solen inne i midten. 

Det er imidlertid ikke sport som preger den jordskjelvherjede plassen denne ettermiddagen.

Skoleklasser sitter i det fri og skriver på de små tavlene sine. En elev har vært frekk og får pisk av læreren, mens kameratene sitter tause rundt og ser i bakken. 

Marcus Porcius legger merke til at forskjellige beskjeder er blitt risset inn i søylene på plassen. 

«Må gudene se mildt på dem som har betalt skolepengene sine», har læreren skrevet som en formaning på en av dem.

Gladiatorer tenker på damer

Den reisende vinhandleren spaserer også forbi amfiteateret som kneiser stolt over byens østlige del. Med sin ovale form og brede trapper er det et av Romerrikets vakreste stadionanlegg.

I 59 e.Kr. var det imidlertid åsted for dramatiske opptøyer. 

Den romerske historikeren Tacitus beskriver hvordan «det startet som en triviell hendelse under en gladiatoroppvisning. Utvekslingen av skjellsord – typisk for disse kaotiske provinsbyene – utviklet seg til steinkasting før det ble trukket sverd».

I timene etterpå herjet kamper mellom hooligans fra Pompeii og Nuceria. Opptøyene var så ille at keiser Nero bestemte at amfiteateret skulle stenges. 

Marcus Porcius går forbi gladiatorenes gamle brakker, og ler for seg selv mens han leser graffitien på veggene. 

«Celadus får jentenes hjerte til å gjøre vondt», og «Cresces med det store garnet fanger nattpikene, morgen-pikene og alle de andre», står det.

Gladiatorene hadde ikke sin egen fanklubb – tekstene står på innsiden av veggene, så det er krigerne selv som har skrevet det.

Solen er i ferd med å gå ned, og det innleder den beste tiden på dagen, hvis du spør Marcus Porcius. Nå blir nemlig store treporter trukket for butikkene, mens Pompeiis barer og spillebuler åpner dørene.

Det fins nesten 150 slike, så det er vanskelig å velge for vinhandleren. Alle er stort sett innredet likt – en lav bar med hull i disken, der store krukker står klar med nøtter og vin.

Marcus Porcius begynner forsiktig på Salvius’ bar med en skål mandler, en kopp vin og et spill terninger med en lokal steinhogger. En liten tegneserie på veggen hentyder til at folk ikke bør jukse.

Den forestiller to menn som spiller terninger. Den ene roper «tre!» – mens den andre rekker to fingre i været og svarer: «Nei, du slo ikke tre, men to!»

Slavebrødre inviterer hjem

Mens oljelampene tennes i gatene, går Marcus Porcius mot neste vannhull. Utenfor Hedones’ bar ser han et prisskilt: «For én mynt kan du drikke vin. 

For to kan du drikke de beste. For fire kan du drikke falernovin», står det med henvisning til Romerrikets fineste og mest sagnomsuste vin.

Marcus Porcius er en velstående mann, derfor går han inn og bestiller en hel kanne falernovin. De andre gjestene sperrer opp øynene. 

Denne vinen har nesten 15 prosent alkohol. Ifølge Plinius den eldre er det en vin «som brenner når du setter ild til den».

Den velsmakende vinen skylles raskt ned, men vinhandleren er slett ikke ferdig ennå. Lettere beruset går han inn på Asellinas bar og bestiller grillet ost med honning og enda en kanne vin.

Mens han spiser, kikker han fornøyd rundt på veggene med erotiske tegninger og drøy graffiti. 

Et sted står det: «Gråt jenter, min penis har forlatt dere. Nå trenger den inn i menns bakdeler». Pompeiis innbyggere er neimen ikke snerpete.

På Asellinas bar møter Marcus Porcius to gamle bekjente: Vettii-brødrene. For 20 år siden var de slaver, men etter at de ble frie menn, har de fått stor suksess som vindyrkere og tjent en formue. 

Romerrikets nyrike elsker å vise frem velstanden, så brødrene inviterer ham på en omvisning i hjemmet sitt.

Allerede i entreen står det klart at Vettii-brødrene ikke har en spesielt subtil smak. Her er det malt en freske av den greske guden Priapos, som veier sin forvokste penis og en bunke mynter opp mot hverandre.

De 30 rommene i villaen er fylt med kunst som hyller rikdom, vin og maskulinitet. 

I det søyleinnrammede atriet er det installert et springvann der cupidoer og guder spruter vann ut av munnen og ned i et basseng. 

Men brødrene er også gudfryktige. Huset har mange private altere der det daglig ofres til guder som Venus, Minerva og Jupiter. 

Allerede i 1599 traff italienske arbeidere på Pompeii, men først i 1748 ble en større utgravning iverksatt da spanske militæringeniører lette etter kunstgjenstander. Utgravningen ble imidlertid først satt i system under den franske okkupasjonen av Napoli på begynnelsen av 1800-tallet.

© Giuseppe Fiorelli/AKG

På jakt etter et toalett

Etter enda noen timers drikking med Vettii-brødrene bestemmer en sørpe full Marcus Porcius seg for å finne et hotell. 

Kanskje skyldes det de stekte musene han spiste tidligere på dagen, for underveis rumler magen, og han trenger akutt å finne et toalett.

Hvor er alle de offentlige toalettene når han trenger dem? Det er like før han gjør sitt fornødne på gaten, men et skilt advarer: «Drittsekk! Hold deg til du er forbi dette punktet».

Heldigvis ser vinhandleren like etter en toalettbygning, der han stormer inn og setter seg til rette mellom to andre natterav­ner. 

Etterpå gjør han seg ren ved hjelp av en pinne med en våt svamp i enden.

Det er sent på natten, og gatens oljelamper er slukket, men likevel klarer Marcus Porcius å finne veien, takket være hvitmalte steiner på fortauet.

Han stavrer langs den stiplede linjen, til han i mangel av noe bedre betaler for et rom på Muldyrdrivernes kro. 

Like før han sovner, får vinhandleren øye på en ubehagelig beskjed på veggen: 

«Vi har tisset i sengen, vert. Jeg tilstår at vi har syndet. Hvis du vil vite hvorfor: Det fantes ingen nattpotte».

Vinhandleren har tømmermenn

Neste morgen våkner Marcus Porcius med dundrende hodepine. Hadde han lest Plinius den eldres tekster, ville han allerede vært advart:

«Vin fra Pompeii kan være skadelig, for tømmermennene varer til frokost dagen etter», formaner han.

Til tross for bakrusen velter Marcus Porcius seg ut av sengen og begir seg direkte ned til byens beste baker. Det dufter av hvetebrød helt ut på gaten, der de lokale allerede har stilt seg i kø.

Hele prosessen foregår på stedet. Kornet kvernes bakerst i bygningen, og deigen eltes og formes i sirkler, før den stekes. 

Opptil hundre brød stekes samtidig i den store ovnen i bakeriet og selges videre til byens befolkning, som tålmodig venter ute i morgensolen.

Med et varmt brød begir Marcus Porcius seg ned mot Sjøporten og skipet sitt, som nå er tømt for vin, men lastet med fis­ke­saus og slaven Trophimus.

Mens han tenker på sitt døgn i byen, kjenner Marcus Porcius igjen at bakken rister under ham. 

En gruppe eldre menn ser bekymret opp mot Vesuv og snakker lavmælt sammen, mens vinhandleren hopper om bord på skipet. 

Havet er atter speilblankt da de heiser seil, men Marcus Porcius skal aldri se Pompeii igjen.

Les mer om Pompeii

Mary Beard: Pompeii: The Life of a Roman Town, Profile Books, 2008. Alex Butterworth og Ray Laurence: Pompeii: The Living City, Phoenix, 2005.

Kanskje du er interessert i