Arkeolog Simon Mays er sikker på at de arkeologiske funnene av barneknokler beviser at romerne drepte spedbarn.

© Simon Mays

Romerne drepte uønskede spedbarn

Fedre i oldtidens Roma hadde ubegrenset makt over sine barns liv. Svakelige spedbarn – og friske jenter – ble ofte drept like etter fødselen. Funn av barneknokler bekrefter den makabre praksisen.

28. september 2017 av Emrah Sütcü

Spedbarn ble betraktet som ikkemennesker og drept med kaldt blod i antikkens Roma. 

Slik lød den brutale konklusjonen fra de britiske arkeologene som i 2010 undersøkte de jordiske levningene av 97 romerske barn.

De små skjelettene var gravd ut i 1912 ved en romersk villa i Buckinghamshire i Sør-England, der de hadde fått en provisorisk grav i bakgården. 

Arkeologene som opprinnelig fant barne-knoklene, undersøkte dem ikke, men pakket i stedet skjelettene ned i sigar-esker og la dem på lager. Da andre arkeologer fant eskene ved en tilfeldighet rundt hundre år senere, fikk de sjokk.

«Alle beina hadde samme størrelse. Det er mulig å anslå et barns alder på dødstidspunktet ved å måle knoklene. Ved å undersøke knokler fra armer og bein kan vi fastslå et barns alder med to ukers slingringsmonn», sier arkeolog Simon Mays, som oppdaget at alle beinrestene stammet fra sunne, friske nyfødte.

Forskernes konklusjon er derfor at villaen for rundt 1800 år siden huset et romersk bordell, og at de 97 skjelettene tilhørte de prostituertes uønskede barn som systematisk ble drept etter fødselen.

Få enda flere historier fra antikken

Funnet i Buckinghamshire fremkalte minner om en lignende makaber oppdagelse i 1988 i den israelske byen Ashqelon, tidligere kalt Askalon. 

I avløpssystemet under et romersk badehus fant arkeologer tusenvis av knokler fra hundre spedbarn, og også her viste undersøkelser at barna var nyfødte og friske. 

Flere arkeologiske funn tydet på at badehuset hadde vært et bordell, og at de nyfødte var blitt kvalt og kastet i kloakken.

Barneknoklene er bevis på et fenomen som historikere lenge har kjent fra skriftlige kilder: Romerne drepte spedbarna sine. 

Selv om de arkeologiske funnene stammer fra bordeller, viser flere antikke tekster nemlig at barnedrap også var utbredt blant vanlige romere. Satirikeren Juvenal (ca. 65-135 e.Kr.) skriver at barn «ble etterlatt ved septiktanker», mens filosofen Seneca (4-65 e.Kr.) bekrefter at «vi drukner nyfødte som er svake eller unormale».

I et annet eksempel skriver en utstasjonert legionær til sin kone:

«Jeg tigger og ber deg om å ta deg godt av vårt lille barn, og når jeg får lønn, vil jeg sende den til deg. Hvis du i mellomtiden – med gudenes nåde – føder en gutt, så la ham leve. Hvis det er en jente, så kvitt deg med henne».

Drap på spedbarn opptrer i gresk mytologi, der kongsdatteren Medea i desperasjon dreper sine to små barn.

© The Yorck Project

Faren var herre over livet

Ifølge romersk lov hadde en far ubegrenset makt over sitt barns skjebne frem til det fylte to år. 

Før det ble ikke et barn regnet som et fullt utviklet menneske, og hvis et barn var sykt, handikappet, ikke hadde ønsket kjønn, eller familien rett og slett var for fattig, kunne faren gjøre slutt på sitt barns liv.

Romas forfatning – kalt «tolvtavle-loven» – påla faktisk fedre at «barn med misdannelser skal drepes». 

Samme lov tillot også fedre å ta livet av friske jentebarn – en praksis mange romere benyttet seg av fordi gutter ble ansett for å være mer verdifulle. 

Selv Romas fremste familier drepte etter alt å dømme jentebarn. Historikerne kan lese ut av kildene at de fikk unaturlig få døtre.

Flere av Romerrikets fremtredende personligheter var fortalere for å drepe spedbarn. 

De mente at denne praksisen gjorde det romerske folk sterkere ved at de svakeste individene ble ryddet unna. 

For eksempel forsvarte juristen Cicero ivrig barnedrap ved å henvise til tolvtavleloven, og historikeren Tacitus hånte jødene fordi de regnet det som «en dødssynd å drepe et uønsket barn».

Andre kulturer drepte også nyfødte barn

Grekerne regnet i antikken menneskeofringer som barbariske, men drepte gjerne uønskede barn ved å plassere dem utenfor huset i en krukke.

Araberne drepte småbarn, ofte jenter, frem til 600-tallet. Skikken forsvant først med utbredelsen av islam, fordi Koranen forbød praksisen.

Kineserne drepte barn ved blant annet å legge dem i iskaldt vann. Den venetianske kjøpmannen Marco Polo bevitnet barnedrap i Sør-Kina på 1200-tallet.

Inuittstammer i Canada drepte i tidligere tider nyfødte jenter enten ved å forlate dem på isen eller kaste dem på sjøen.

Noen afrikanske folk anså tvillinger som onde og drepte dem ved fødselen. Også andre småbarn kunne drepes hvis de var besatt av onde ånder.

Indianere i Mellom- og Sør-Amerika ofret spedbarn til gudene, viser arkeologiske funn. Fenomenet forekom blant annet hos mayaene og inkaene.

Straks etter fødselen måtte barnets far bestemme om den nyfødte skulle overleve eller settes på gaten.

© Getty Images

Brutal praksis sjokkerte samtiden

Barnet ble som regel kastet i en elv eller etterlatt ved en ferdselsvei. 

Logikken var at barnets familie på denne måten var fritatt for ansvar, fordi barnet ville dø av naturlige årsaker – sult eller kulde. 

Teknisk sett kunne forbipasserende – eller gudene – også gripe inn og redde barnets liv. 

Faktum var imidlertid at barna ofte ble funnet av sultne løshunder.

«Alle ville dyr som eter menneskekjøtt, besøker disse stedene og mesker seg uhindret i spedbarn», skriver den gresk-jødiske filosofen Filon av Alexandria (ca. 10 f.Kr.-40 e.Kr.) rystet om den brutale romerske praksisen.

De barna som ble plukket opp, endte gjerne som slaver eller prostituerte.

I perioder da romerne manglet slaver – blant annet når riket ikke hadde tatt krigsfanger på flere år – dro slavehandlere rundt i gatene og plukket opp forlatte spedbarn. 

Barna ble vanligvis plassert hos ammer som spesialiserte seg på å oppfostre uønskede barn til de var gamle nok til å bli solgt.

Drap på spedbarn var ikke forbeholdt Roma, men spredte seg også til nyerobrede provinser – som skjelettfunnene i England og Israel viser. 

Flere steder var lokalbefolkningen dypt rystet over romernes brutalitet. 

For eksempel tok oldtidens egyptere ofte de uønskede spedbarna til seg, men ga dem navn avledet av ordet søppel som en påminnelse om hvor barnet var funnet.

Først i år 374 e.Kr. – da kristendom hadde fått fotfeste i Romerriket – ble det forbudt med systematiske drap på spedbarn.

Les mer

John Boswell: The Kindness of Strangers, University of Chicago, 1998. Lita L. Schwartz: Endangered Children, CRC Press, 2000. Suzanne Dixon: Childhood, Class and Kin in the Roman World, Routledge, 2012

Kanskje du er interessert i