Romere vasker opp

Forskerne antar at dette romerske relieffet viser mann­lige slaver som vasker opp.

© AKG Images

Romernes huslige plikter var et ordentlig slit

Antikkens romere hadde nesten de samme pliktene i hjemmet som vi har i dag. Men for 2000 år siden var kanskje klesvasken det verste. Den kunne gjerne ta flere dager.

17. mai 2016 av Niels-Peter Granzow Busch

Vannforsyning: Dagens mest traurige oppgave

De fleste romere måtte flere ganger daglig hente vann til drikke, matlaging og rengjøring.

I store byer som for eksempel Roma forsynte akvedukter offentlige fontener der innbyggerne lett kunne hente vann. Men på landet og i mindre byer rundt omkring i riket måtte det hentes i elver, kilder eller brønner, som kunne ligge langt unna husene.

Vannet ble båret i leirkrukker og trebøtter, og de kunne veie minst 10-12 kilo når de var fulle av vann. Over lengre avstander tok vekten på, og hadde huseieren slaver, fikk de jobben. Slitet med vannbæring var hatet. I en komedie av romeren Plautus truer en slave en annen slave med å gi ham vannbærejobben: «Jeg skal sette deg til å bære vann til ryggen din er så krokete at man kan bruke deg som salgjord».

Ifølge romerne var det stor forskjell på vann. Godt vann skulle verken ha smak eller lukt, skrev den romerske historikeren Plinius den eldre: «Virkelig sunt vann bør mest av alt minne om luft».

Ifølge Plinius tok vann i elver og innsjøer smak av jorden ved bredden og plantene som vokste i vannet. Også vann fra oppkommer kunne ta smak av mineraler i steinslag vannet passerte. Plinius mente derfor at det beste vannet kom fra brønner som gikk ned til grunnvannet:

«Men det må være brønner der vannet er i konstant bevegelse på grunn av hyppig bruk». 

Romerske veggmalerier viser at romerne brukte heiseverk til å løfte vann fra brønnen.

© Scala Archives

Oppvask: Sand, vann og lut fikk grytene­ til å skinne

Når det gjaldt oppvasken, var Romerrikets menn og kvinner likestilte. Menn tok like ofte oppvasken som kvinnene – i hvert fall hvis de var slaver. Dikteren Juvenal omtaler mannlige slaver i gang med å vaske tallerkener.

Mens vann i dag er en uunnværlig del av oppvasken, var det ikke alltid slik i antikken. Mye av kjøkkenutstyret, inkludert bestikket, ble bare tørket av med brød eller halm. Og gryter og panner der maten var brent fast, ble skurt med sand. Vann ble også brukt i oppvasken, men ingen kjøkken hadde vask, så mange vasket opp ute for ikke å skitne til inne i huset. Fettete kjøkkenutstyr ble vasket i vann tilsatt fett­opp­lø­sen­de lut, som romerne utvant fra treaske.

Kjørler av uglasert leire hadde den ulempen at leiren sugde til seg væske som ble helt i dem. Dikteren Horats påpeker at krukkene ofte beholdt smaken av det de første gang ble fylt med.

Romerne smurte leirkrukkene med bivoks for å unngå at væsken sivet gjennom. I oppvasken måtte de passe på at de ikke skrubbet voksen av.

Brensel: Tørket møkk, olivenstein og tre varmet opp boligen 

Ingen romerske hjem kunne fungere uten ved til oppvarming av mat og hus. Mens folk på landet kunne hente ved i lokale skoger, måtte innbyggerne i storbyene kjøpe ved fra profesjonelle selgere.

Romerske hus hadde ildsteder, men til oppvarming brukte de fleste kullbekkener som kunne flyttes fra rom til rom. Metoden var praktisk, men også farlig. Trekull avga mindre røyk, men produserte til gjengjeld livsfarlig og luktfri kullos. Minst én romersk keiser skal med sikkerhet ha omkommet etter å ha sovet med et kullbekken tent i et rom med for dårlig ventilasjon. Trekull var dessuten dyrt, derfor brente fattige romere i stedet alt fra olivensteiner til tørket tang og møkk fra husdyr.

Kullbekken av jern eller bronse var populære, fordi de var flyttbare.

© Scala Archives

Skadedyr: Romernes råd mot ubudne gjester

Hund mot mus

I kampen mot mus satset romerne på hundene sine. Katter hadde de liten tro på. Hvis hunden ikke klarte oppgaven, kunne en blanding av julerose og bygg angivelig drepe gnagerne.

Fluer avskydde sterke lukter

Alle romerske hjem hadde fluer. Ifølge Plinius den eldre flyktet fluene hvis man smurte korianderfrø og olivenolje på veggene, fordi fluene hatet lukten.

Agurkvann holdt lusene fra livet

Lus var et stort problem. Ifølge forfatteren Varro hjalp det å legge en agurk i vann. Lusene flyktet fra alle steder vannet ble sprøytet. Sengen kunne sikres ved å smøre den inn i oksegalle og eddik.

Melproduksjon: Mannen malte mel og bakte brød

Romerne var storforbrukere av hvete, og hver dag måtte kornet males til mel. Selv om husets slaver ofte fikk denne oppgaven, hendte det at herren i huset gjorde det selv. 

Det fins et romersk dikt om hvordan bonden selv står tidlig opp og maler korn på en håndkvern, før han vekker husets kvinnelige slave og deretter går i gang med å bake brød. I store byer slapp innbyggerne å male mel. De kunne i stedet betale bakeren for arbeidet.

I større byer kunne innbyggerne betale bakeren for å male kornet til mel.

© Mary Evans/Scanpix & Picture Desk

Spinning: Kvinnene spant så svetten rant

Arbeidet med å spinne tråd til klær var den eneste oppgaven som utelukkende ble regnet som kvinnearbeid. Antagelig brukte kvinnene hvert ledige øyeblikk til å spinne. Kvaliteten på tråden kom an på hvem tøyet var tiltenkt. Som romeren Fronto skrev: «Ingen kan være så elendig at hun til herrens toga spinner en tung og knudrete tråd, men til slavens klær en fin og delikat».

Romernes tekstiler

  • Saueull ble blant annet brukt til å veve den berømte romerske togaen.
  • Stoff laget av lin ble vevd til tunikaer – romernes T-skjorte.
  • Hår fra geiter ble spunnet til kapper.

Klesvask: Klær skulle vaskes så sjelden som mulig

Antikkens klesvask slet hardt på både klesvaskeren og ikke minst tøyet selv. Hardføre materialer som for eksempel ufarget lin ble gjerne banket med en stav for å løsne skitten og deretter vasket i kaldt vann i en balje, en innsjø eller en elv. Sart-ere stoffer som for eksempel ull fikk en mer skånsom behandling, men dersom de var farget, var det uunngåelig at tøyet falmet i vask.

I Romerriket var klær så dyre at de ofte ble inkludert i testamenter, og hvor mange ganger klærne var blitt vasket, hadde avgjørende betydning for verdien. I den romerske romanen «Satyricon» gir en slave inntrykk av ikke å være bekymret over at noen har stjålet tøyet hans, fordi: «Det var allerede blitt vasket én gang».

Ettersom vask reduserte verdien, gikk folk trolig med klærne i ukevis før de ble vasket. Tekstiler som var i kontakt med naken hud – som sengetøy og undertøy – ble vasket oftere. Dyrt og farget tøy som ble båret utenpå andre klær – som kapper – ble bare renset­ om høyst nødvendig.

Urin var populært og billig til klesvask. Ved kontakt med fett ble ammoniakken i urinen til en såpelignende substans. Ingen lot seg sjenere av at tøyet luktet stramt etter vask. Soda ble også brukt som vaskepulver. Mineralet kunne utvinnes ved å brenne tang til aske. Soda er sterkt basisk og derfor effektivt til å løse opp fett når man vasker klær.

Klik på tegningen og se, hvordan tøjet blev vasket

Rengjøring: Et skittent hus var en skandale

Romerne – særlig de rike – var opptatt av at huset så rent ut. Den romerske dikteren Juvenal gir et innblikk i rengjøringen av en rikmannsvilla: «Når en gjest er ventet, får ingen i huset pause:­ ‘Fei marmorgulvet, puss søylene til de skinner, få den uttørkede edderkoppen ned sammen med spindelvevet!’»

Romerne brukte koster av palmefibrer og grisebust til rengjøring. Lange stenger ble brukt til å fjerne spindelvev, mens sagmugg ble brukt til å suge opp fettflekker. Ifølge dikteren Horats var et skittent hjem en stor skam: «Sopelimer, kluter og sagmugg, hvor lite de koster! Men hvis de glemmes, for en sjokkerende skandale!»

Avfall: Romerne resirkulerte

Romerske husholdninger produserte store mengder søppel. Ofte fungerte latrinen, som lå like ved siden av kjøkkenet, som søppelspann. Størstedelen av søppelet ble imidlertid resirkulert av de ressursbevisste romerne. Matrester endte som fôr til hunder og griser, mens aske ble brukt som gjødsel på åkrene. Gateselgere samlet inn glass og metall og solgte det til omsmelting.

Kanskje du er interessert i