Kunstneren har gitt gladiatrisene for mye klær på dette kobberstikket fra 1604. I virkeligheten kjempet de kvinnelige gladiatorene med naken overkropp og bare ben, akkurat som mennene.  

© AKG

Romerrikets kvinnelige gladiatorer vakte forargelse

Kvinnelige gladiatorer som sverget på at de ville kjempe til døden på arenaen, var vanlig i Romerriket. Enkelte var slavinner, mens andre meldte seg frivillig. De skulle pirre og begeistre et blasert publikum som krevde nyheter og sensasjoner. Men gladiatrisene vakte også forargelse i den romerske mannskulturen.

28. mars 2017 av Morten Rendsmark

De to kombattantene beveger seg i en sirkel med front mot hverandre. Den ene er ung og uerfaren. 

Den andre er 32 år og har atskillige kamper bak seg. De har blitt matchet til denne kampen fordi den yngste er rask, sterk og ivrig, mens den eldste er slu og forutseende.

Snart er en av dem nødt til å gjøre et utfall, ellers begynner tilskuerne å bue. De angriper nesten samtidig og utveksler en rekke spektakulære sverdslag som larmende preller av mot skjoldene. 

Det er delvis paradeslag som skal gi publikum noe for pengene, og delvis slag hvor de to føler hverandre på tennene. 

Men plutselig blir det alvor. 

Den yngste hugger til med alle sine krefter. Det tveeggede sverdet skjærer seg dypt ned i kanten på veteranens skjold og setter seg fast.

Det er en nybegynnerfeil som den eldste straks utnytter ved å rykke skjoldet raskt til seg. 

Den yngste holder desperat fast i sverdet sitt og trekkes dermed fremover, kommer ut av balanse og blotter sin nakne overkropp. 

Den eldste støter dypt og treffer motstanderen i brystet med spissen av sverdet. Den unge gisper med et vantro uttrykk i øynene. 

Først nå går alvoret opp for henne. Hun synker i kne med sverdhånden knuget mot såret. 

Så faller hun forover i støvet og sparker et par ganger med beina. Hjertet hennes har sluttet å slå. Dommerne ser til henne, men hun er død før bårebærerne når frem.

Vinneren tillater seg ikke å ha noen medfølelse for taperen. 

Hun er en garvet gladiatrix, og har for lengst lært seg at medlidenhet er en luksus som ingen har råd til på arenaen. Hun løfter armene i været og tar imot publikums hyllest. 

Keiser lot kvinner kjempe      

Kampen mellom de to kvinnelige gladiatorene er oppdiktet fordi vi i dag vet svært lite om dem. 

For noen år siden fant britiske arkeologer skjelettrester av en kvinne som de mente var gladiator.

Restene av kvinnen ble funnet under en utgravning i London der det en gang lå en romersk gravplass. 

Denne kvinnen var begravd utenfor muren, og det tyder på at hun var en utstøtt som ikke fikk bli begravd sammen med respektable borgere. 

I graven hennes lå det imidlertid en rekke krukker, oljelamper og biter av gulltråd fra et tøystykke. 

En av krukkene var til samme type røkelse som ble brukt i romerske amfiteatre, og et slikt fantes i London i romertiden. 

Derfor mener de britiske arkeologene at hun var en kvinnelig gladiator. Gladiatorer var nemlig utstøtte som ikke fikk bli begravd på vanlige gravplasser. 

Men mange gladiatorer ble velstående, og kvinnen i graven var tydeligvis rik nok til å eie dyrt tøy og få en dyr begravelse.

Andre forskere mener at det kan være mange andre grunner til at hun var utstøtt. Hun kan f.eks. ha vært en slave som var høyt verdsatt av sin herre. 

Derfor mener man det tvilsomt at kvinnen var gladiator.

Det hersker likevel ingen tvil om at kvinner kjempet på Romerrikets arenaer. 

Men noen historikere mener at kvinnene bare fungerte som komiske innslag under et gladiatorshow. 

Andre mener at kvinnenes kamper var like brutale, populære og ærerike som mennenes.

Den romerske skribenten Statius skrev f.eks. om en gladiatoroppvisning som ble arrangert av keiser Domitian i 88 e.Kr., der kvinner kjempet mot hverandre på arenaen. 

Det skjedde om kvelden med arenaen opplyst av store fakler. Ifølge den britiske historikeren Amy Zoll tyder det på at kvinnene ved denne anledningen var en av hovedattraksjonene. 

Det skyldes at gladiatoroppvisninger begynte allerede på dagtid, når tallet på tilskuere som regel var lavt. 

Først om kvelden, når folk fikk fri fra arbeid, ble tribunene i amfiteatret fylt helt opp. Derfor foregikk de viktigste og mest omtalte kampene om kvelden.

Dessverre går ikke de gamle romerske skribentene særlig i detalj. Derfor vet dagens historikere lite om de kvinnelige gladiatorene som kjempet og døde for underholdningens skyld.  

Dette ca.2000 år gamle relieffet fra romersk Lilleasia viser to gladiatriser i kamp. Kunstnernavnene deres er Amazon og Achillia.

© British Museum

Romerrikets slemme gutter

Mannlige gladiatorer var vanligvis slaver, krigsfanger og kriminelle, og hørte derfor til samfunnets absolutte bunnsjikt. 

De kjempet med livet som innsats på arenaer som fantes i alle Romerrikets større byer, fra London til Jerusalem.

En dyktig gladiator kunne oppnå berømmelse og bli overøst med gaver, penger, god mat og kvinner. 

Men han tilhørte eieren av en gladiatortrupp, og var derfor slave eller fange. I visse tilfeller kunne en gladiator bli frigitt, hvis han levde lenge nok og kjempet modig.

Noen få gladiatorer var frie menn som valgte å delta i blodsporten av egen fri vilje. 

De mistet retten til å stemme, søke arbeid i det offentlige, og i visse tilfeller mistet de også retten til å bli begravd på tradisjonelt romersk vis.

En frivillig skrev kontrakt med eieren av en gladiatortrupp for en bestemt periode. 

Kontrakten gjorde ham til en slave som godtok å skulle lenkes, straffes og drepes med et skarpt våpen. 

Disse mennene kjempet for berømmelsens skyld, eller fordi de var blitt fattige og så gladiatortilværelsen som eneste utvei.

En gladiators liv var i det hele tatt paradoksalt i Romerriket. På den ene siden kunne han bli en feiret sportshelt. 

På den andre siden ble han betraktet som det laveste av det lave. Det skyldtes at han ikke var herre over sin egen kropp. 

Den kunne selges og utnyttes for penger. Derfor regnet romerne gladiatorer for å være i klasse med prostituerte og slaver.

Gladiatorene var på en måte Romerrikets “slemme gutter”, og det var et image en del romerske kvinner ble tiltrukket av. 

Den romerske skribenten Juvenal beskrev f.eks. et tilfelle der en gift adelskvinne stakk av fra ektemannen for å leve med sin elsker, som var gladiator. 

Juvenal anså det for en skandale, og han var dypt forarget over at en kvinne fra en fin familie besudlet seg selv med en gladiator. 

Juvenal skrev bl.a. retorisk: “Hva så hun i ham?” Andre gamle skribenter skrev også om velstående romerske kvinner som hadde forhold til gladiatorer. Disse kvinnene betalte for seksuelle tjenester med penger eller gaver.

Kvinnekamper vakte forargelse

Hvordan livet artet seg for de kvinnelige gladiatorene vet historikerne mindre om, men Juvenal skrev ytterst nedlatende om dem: 

“Hvilken anstendighet fins det i en kjerring med hjelm, en forræder mot sitt eget kjønn, som trives med maskulin vold?” 

Med det mente Juvenal tydeligvis at en kvinnelig gladiator ikke eide anstendighet.

Hun levde i vanære og var åpenbart å betrakte som enda lavere på rangstigen enn sine mannlige kolleger. 

Juvenal var langt fra den eneste som var imot kvinnelige gladiatorer. 

Den romerske historikeren Tacitus mente at kvinnene fornedret og ydmyket seg selv ved å kjempe som menn på arenaen.

Senatet forbød unge piker å slåss

Det romerske senatet hadde heller ikke sansen for kvinnelige gladiatorer. I år 19 e.Kr. vedtok senatorene et dekret som forbød kvinner av høy rang å delta i gladiatorkamper. 

Tidligere hadde senatet forbudt alle fribårne kvinner under 20 år å delta i kamper. Det viser at mange kvinnelige gladiatorer var født frie og faktisk meldte seg frivillig til yrket.

Noen historikere mener at kvinnelige gladiatorer var en sjeldenhet, og at de stort sett kun var et påfunn for å lokke et bortskjemt publikum. 

Men ifølge Amy Zoll anså senatorene kvinnelige gladiatorer som et så stort problem at de måtte regulere feltet. 

Derfor mener Amy Zoll at det var vanlig med kvinnelige gladiatorer.

Hvorfor mange kvinner tilsynelatende valgte et liv på arenaen, vites ikke. De var muligens utstøtt, hadde rømt hjemmefra, eller de var fortapt av andre grunner. 

De kan ha sluttet seg til en gladiatortrupp som “groupier” og blitt fristet av muligheten til å tjene penger og bli berømt som gladiator.

Senatets lover ble snart brutt. F.eks. tillot den fornøyelsessyke keiser Nero overklassekvinner å delta i gladiatorkamper. 

Nero syntes tilsynelatende at det var ekstra interessant når kvinner av høy byrd kjempet mot hverandre. 

Stridsvognene ble brukt i lagkamper. En kvinne som kjempet fra en stridsvogn het en essedaria, mens en mann het en essedarius.

© All Over

Dronning kjørte i stridsvogn 

Kvinner og menn utkjempet ikke tvekamper. 

Det ville ha vært usportslig og upassende. Men en type kvinnelige gladiatorer kom muligens i kamp med menn i lagkamper. 

Den romerske skribenten Petronius nevner en essedaria, dvs. en kvinne som kjempet fra en stridsvogn.

Petronius skrev at hun skulle delta i en gladiatordyst. Men Petronius går ikke i detalj om dysten. Noen historikere mener at dysten skal forstås som en lagkamp.

Da har det vært med en eller flere stridsvogner, for å gjøre showet enda mer spektakulært. 

Essedariaens oppgave har i så fall vært å kaste spyd, skyte med pil og bue, eller hugge motstandere ned med sverd fra stridsvognen.

Inspirasjonen til essedarier kom trolig fra romernes erobring av Britannia, der den britiske dronning Boudicca og hæren hennes førte krig mot romerske okkupasjonstropper i år 60. 

Dronningen, som ble beseiret av romerne, kjørte nettopp i en stridsvogn, og en essedaria har sannsynligvis spilt hennes rolle på arenaen.

Det var vanlig å arrangere lagkamper som skulle forestille historiske begivenheter. 

Det ene laget spilte romerne, mens det andre spilte f.eks. briter eller andre fiender som romerske legioner hadde beseiret. 

Kvinner kjempet mot dverger  

Det hendte også at kvinnelige gladiatorer ble satt til å kjempe mot dverger. Dvergene fungerte mest som et komisk innslag under en gladiatoroppvisning. 

De opptrådte som pauseklovner, men i likhet med andre gladiatorer risikerte de å miste livet.

Kampene mellom kvinner og dverger var også et bisart innslag i showet. Noen historikere mener derfor at kvinnenes kamper i det store og hele hørte til den underlige og komiske delen av et gladiatorshow. 

Men et nesten 2000 år gammelt steinrelieff fra Halikarnassos, som lå i romersk Lilleasia, forteller en annen historie. 

Relieffet viser to kvinnelige gladiatorer som har blitt frigitt. Publikum kunne forlange at en gladiator ble frigitt – et krav som bare oppsto hvis en gladiator hadde oppnådd stjernestatus. 

Det betyr at de to kvinnene på relieffet må ha hatt en suksessrik karriere bak seg. Amy Zoll mener derfor at de ble beundret og verdsatt av publikum på linje med de mannlige gladiatorene som oppnådde å bli berømt og frigitt. 

Bare det at de to kvinnene ble avbildet på et relieff med kunstnernavnene sine, Amazon og Achillia, antyder at de var lokale berømtheter. 

Relieffet forteller ikke hvor mange kamper de to kvinnene deltok i. Men de fleste menn i bransjen hadde omkring 15 kamper bak seg, og de døde som regel før de fylte 30 år.

Det var bare de absolutt tapreste og aller mest berømte gladiatorene som ble tilbudt friheten. Amazon og Achillia hørte til denne lille gruppen. 

En inskripsjon øverst på relieffet deres forteller at de har blitt løst fra båndene sine – frigitt.

Enkelte frigitte gladiatorer tjente tilsynelatende så godt i løpet karrieren at de kunne trekke seg tilbake og leve komfortabelt. 

Andre kunne for eksempel få arbeid som trenere på en gladiatorskole.

Publikum bestemte over liv og død

Det var i høy grad publikum som bestemte gladiatorens skjebne. Under en kamp kunne en gladiator gi opp. 

Det gjorde han ved å løfte en finger i retning av keiseren eller den høyest rangerte embetsmannen som var til stede. 

Hvis tilskuerne var misfornøyd med innsatsen hans, ropte de: “Skjær over halsen på ham!” 

Det rådet fulgte som regel keiseren eller f.eks. en guvernør. Hvis publikum ropte: “La ham slippe,” fikk gladiatoren lov til å leve.

Keiser forviste kvinnene fra arenaen

Omkring år 200 e.Kr. stoppet keiser Severus kvinnelige gladiatorkamper. Det ble forbudt for alle kvinner, uansett rang, å kjempe på arenaen. 

Etter cirka 200 år fikk ikke kvinner lenger delta i blodsporten.

Kanskje du er interessert i