For romerne symboliserte flammen i Vestatempelet selve Romas storhet, og byen risikerte utslettelse hvis flammene sloknet. En  vestalinne som lot ilden dø, ble ofte begravd levende.

© Scanpix

Seks jomfruer voktet over Roma i 1100 år

For en romersk kvinne fantes det ingen større ære enn å bli valgt til vestalinne. Som prestinne ble hun respektert, fikk rettigheter som en mann og var sikret de beste setene på gladiatorkamper. Til gjengjeld måtte hun forbli jomfru i 30 år og vie livet til å passe en flamme.

21. mars 2018 av Linda Corfitz Jensen

I år 216 f.Kr. hadde den kartagiske hærføreren Hannibal herjet den italienske halvøya i to år, og Roma sendte 80 000 legionærer for å utslette ham. 

Slaget ble en sann katastrofe. Hannibals undertallige hær slaktet opp mot 70 000 romere, mens resten ble tatt som fanger.

Nederlaget sendte sjokkbølger gjennom Roma. Tusenvis av mødre, ektefeller og døtre fylte gatene og sørget høylytt. 

Fra hvert gatehjørne kunne man høre og se hysteriske kvinner trygle senatet om å gripe inn og redde soldatene som var tatt til fange.

Senatorene var rystet. Både over tapet av hæren, men også over kvinnenes oppførsel i gatene. Noen måtte stå til ansvar for disse dommedagsscenene.

«Siden Roma ikke har en effektiv regjering, må senatet sørge for å dempe tumultene og frykten som er over hele byen», mente en senator.

Skylden for kaoset ble plassert hos vestalinnene – Romas kvinnelige presteskap. De ble anklaget for å ha brutt kyskhetsløftet og dermed satt Roma i fare. 

To prestinner ble funnet skyldige. Den ene ble begravd levende, mens den andre fikk velge hvordan hun skulle dø.

Som et tegn på renhet bar vestalinnene hvitt sjal og slør ved religiøse seremonier. Håret var satt opp som romerske bruders.

© Polfoto

Sex førte til dødsdom

Vestalinnene var et opplagt mål for romernes raseri, for de hadde – vel å merke på et spirituelt nivå – ansvaret for Romas sikkerhet. 

I byens tempel for gudinnen Vesta voktet prestinnene over en hellig flamme som skulle brenne evig som et symbol på Romas storhet. Sloknet flammene, var riket dødsdømt, mente de dypt religiøse romerne.

«Langt mer skremmende for statens menn enn de utenlandske og interne truslene var at ilden i Vestatempelet var gått ut», skrev historikeren Livius opprørt da en vestalinnes uoppmerksomhet førte til at ilden sloknet i 207 f.Kr. Det skapte panikk i Roma.

Rikets eksistens var imidlertid også knyttet opp til at vestalinnene bevarte møydommen. Ifølge romersk tradisjon kunne bare rene og ærbare kvinner holde liv i den hellige ilden, og en vesta-linne som brøt sølibatet, handlet derfor forræderisk og satte rikets sikkerhet på spill, mente romerne.

Faktisk ble det regnet som en spesielt grov forbrytelse, fordi ifølge romersk definisjon var brudd på sølibatet en incestuøs handling. 

Vestalinnene ble ansett som døtre av Roma, og seksuell omgang mellom en romersk borger og en av byens døtre var som sex innenfor familien. Straffen var derfor tilsvarende hard. 

Oftest ble mannen som hadde forført vestalinnen, offentlig pisket til døde av Romas yppersteprest.

Vestalinnen selv ble gjerne begravd levende i et lite, underjordisk rom. Den dødsdømte fikk mat til et par dager, og romerne resonnerte seg på den måten frem til at gudene ikke kunne holde dem ansvarlige for vestalinnens død. Hun hadde jo sultet i hjel.

Kalvefoster velsignet kyr

Ifølge romerske historikere ble presteskapet grunnlagt cirka år 700 f.Kr. av Romas andre konge. Formålet var å ære Vesta, gudinne for blant annet familien.

Foruten å passe den hellige ild fikk Romas seks vestalinner i oppgave å delta i årets mange religiøse høytider. Her hadde prestinnene ansvaret for diverse renselsesritualer. 

For eksempel skulle yppersteprestinnen under festivalen for Romas gjetere brenne et kalvefoster og blande asken med hesteblod. 

Miksturen smurte gjeterne på kveget i troen på at kyrne ville bli mer fruktbare og gi rikelig med melk.

Andre ganger bakte vestalinnene et spesielt brød som ble brukt ved offisielle ofringer. Like før ofringen ble det nybakte brødet smuldret ut over dyrets hode før det ble slaktet. 

Vestalinnenes brød ble regnet som så hellig at det også ble strødd ut over den hellige ilden for å holde den i live.

Vestalinnenes viktigste oppgave var imidlertid å be daglig til alle Romas guder for å pleie forholdet mellom gudene og Romas innbyggere.

Utover dette hadde vestalinnene også mer jordnære oppgaver, blant annet å oppbevare viktige dokumenter for rikets ledende menn. 

Presteskapet hadde så høy status at tempelet dets ble regnet som et av de tryggeste stedene i riket.

Sju opptakskrav

  • Alder: Kandidaten måtte være mellom seks og ti år gammel. Barnedødeligheten var høy i Roma, og rundt halvparten av alle barn døde før sjette leveår. Aldersgrensen på ti år skulle sikre at kandidaten ikke hadde kommet i puberteten.

  • Familie: Kandidatens foreldre måtte ikke ha vært slaver eller hatt æreløse jobber – som for eksempel gladiator eller prostituert. Ellers var foreldrene religiøst urene og datteren dermed ikke en passende kandidat til å påta seg den uskyldsrene rollen.

  • Forhold til gudene: Begge foreldrene til jenta måtte være i live – noe som var sjelden i oldtidens Roma. Tanken var at jenter som hadde to levende foreldre jo måtte være spesielt godt likt av gudene.

  • Helse: Kandidaten måtte ikke ha problemer med hørselen, synet eller på annen måte være fysisk handikappet. Hvis en vestalinne ikke var i stand til å utføre de religiøse ritualene til punkt og prikke, ville hun sette rikets sikkerhet på spill.

  • Søster: Hvis en jentes søster var vestalinne, ville hun automatisk bli vraket. Romas overklasse trengte døtrene sine til å inngå allianser gjennom ekteskap, og regelen sørget også for at flere familier kunne få døtre inn i den prestisjefylte kulten.

  • Romer: Jentas far måtte eie eiendom i Italia slik at hun hadde et tilhørighetsforhold til Roma. Kandidaten måtte ikke være fra en av rikets provinser, for Vesta var Romas gudinne.

  • Prestedatter: Enkelte presters døtre var ikke egnet som kandidater, men kildene gir ikke noen entydig forklaring på denne regelen.

Jomfruene var mønsterbrytere

Rollen som Romas beskyttere ga vestalinnene en helt særegen status, og på mange områder brøt de med datidens strenge kjønnsroller. 

Mens andre kvinner i Romerriket for eksempel tilhørte far eller ektemann, kunne ingen mann gjøre krav på de hellige prestinnene. 

De var døtre av selve Roma og kunne ikke eies av vanlige dødelige. På grunn av den spesielle posisjonen fikk vestalinnene mange rettigheter som ellers var forbeholdt menn. 

For eksempel hadde de etter 30 års trofast tjeneste – så lenge de ikke giftet seg – rett til å eie både eiendom og slaver.

Prestinnene hadde også lov til å forsvare seg for en dommer hvis de ble stilt for retten. 

Selv om kvinners vitneutsagn normalt ble fremlagt av en mann og ble regnet som mindre pålitelige, kunne en vestalinne fremføre sitt eget vitneutsagn. Og hennes ord veide like tungt som en manns.

Vestalinnene reddet Cæsar

I flere århundrer utførte vestalinnene fromt og trofast sine religiøse plikter, men rundt år 100 f.Kr. begynte de å få større politisk makt i Roma.

Den økende innflytelsen ble blant annet demonstrert i år 83 f.Kr. da den romerske diktatoren Sulla ville utrydde støttespillerne til sin største rival. 

Blant dem var den 19 år gamle Julius Cæsar. Av frykt for sitt liv måtte Cæsar hver natt finne nye skjulesteder, helt til vesta-linnene i samlet flokk henvendte seg til diktatoren og ba ham spare Cæsars liv.

«Alle er enige om at Sulla – etter i en lang periode å ha avvist de mest mektige menns harde kamp for Cæsar – til slutt ikke orket å kjempe imot mer. 

Sulla erklærte enten ved guddommelig inspirasjon eller ved en tilfeldighet: Dere har vunnet og kan få ham i fred», skriver historikeren Suetonius.

Vestalinnene fortsatte med å holde seg i bakgrunnen en stund til, men rundt Kristi fødsel tok prestinnene for alvor et oppgjør med rollen som Romas beskyttere. 

I løpet av sin 45 år lange tid ved makten knyttet keiser Augustus seg nærmere vestalinnene enn noen tidligere hersker. For eksempel bygde Augustus et nytt Vestatempel i palasset sitt. 

Her kunne vestalinnene be for keiser-familien og utføre seremonier til ære for Augustus. De tradisjonelle ritualene ble skjøvet stadig mer til side.

Til gjengjeld for gudenes velvilje utstyrte keiseren dem med en livvakt hver og spesielt gode seter på de populære gladiatorkampene.

Vestalinnene måtte forbli jomfruer i hele den 30 år lange tjenesteperioden som prestinner. Brøt de sølibatet, risikerte de å bli levende begravd.

© Getty Images

Kyskhet ble mindre viktig

Augustus' etterfølgere videreførte tradisjonen med å gi vestalinnene privilegier. 

For eksempel fikk de nå – som de første kvinnene i Roma – lov til å se på fri-idrett, og under gladiatorkampene ble de plassert i samme losje som keiserfamiliens kvinnelige medlemmer. 

Til gjengjeld skulle vestalinnene blant annet dyrke en ny kult til ære for keiserinnen.
Den mest oppsiktsvekkende utviklingen var imidlertid at de fromme prestinnene begynte å ignorere sine ellers så livsviktige dyder. 

Historikerne mener at vestalinnene langsomt ble en del av Romas sosiale elite og med tiden kunne utføre sine religiøse ritualer til tross for at de kanskje ikke lenger var jomfruer. 

For eksempel kunne vestalinnen Rubria fortsette sitt virke som Vesta-prestinne, selv om hun ble voldtatt av keiser Nero og mistet møydommen.

Keiseren slo tilbake

I år 90 e.Kr. var det definitivt slutt på de gode tidene. Keiser Domitian bestemte seg da for å ta et oppgjør med vestalinnenes fordervede moral. 

Han anklaget fire av de seks prestinnene for å ha mistet møydommen. Tre av dem ble straks dømt til døden, mens yppersteprest-innen i første omgang ble frikjent i en rettssak. 

Domitian var imidlertid ikke fornøyd med dommen, og beordret derfor en ny rettssak i sin egen villa. Yppersteprestinnen ble ikke innkalt, og ble heller ikke tilgodesett med noe forsvar. Keiseren tok saken i egne hender og dømte henne til levende begravelse.

I et brev skildret historikeren Plinius den yngre hvordan yppersteprestinnen mottok dommen:

«Hun gråt og ropte mange ting, men særlig: ‘Keiseren tror at jeg er uren. Jeg, som har utført så mange ritualer som har ført til erobringer og triumf for ham!’ Hun ropte mens hun ble slept bort til sin straff».

Domitian hadde med henrettelsene understreket at vestalinnene måtte leve i sølibat de 30 årene de var i tjeneste. Prestinnene ble nødt til å gi opp sin promiskuøse livsstil og igjen utføre ritualer for Romas vel, mens de vernet høyt om sin dyd.

Men denne gangen truet en ny og langt sterkere kraft vestalinnene. Kristendommen var i ferd med å spise opp de romerske gudenes innflytelse, og i løpet av 300-tallet ble den nye troen Romas dominerende religion.

Vestalinnene fikk stadig trangere kår, og i 382 avskaffet keiser Gratian offisielt de romerske gudene som statsreligion. 

Prester mistet privilegiene og den økonomiske støtten til alle presteskap falt bort. I over tusen år hadde vestalinnene beskyttet Roma – nå var det slutt.

Romerne greide likevel ikke helt å gi slipp på vestalinnene. Kirkefaren Augustin av Hippo måtte rundt år 420 innrømme: «Blant romerne er ingenting mer hellig enn Vestas tempel».

Men i tempelet hadde den hellige ild slukket, og i tråd med forutsigelsene begynte Roma å falle fra hverandre.

Les mer

T. Cato Worsfold: History of the Vestal Virgins of Rome, The Mayflower Press, 1934. Robin Lorsch Wildfang: Rome’s Vestal Virgins – A study of Rome’s Vestal priestesses in the late Republic and early Empire, Routledge, 2006.

Kanskje du er interessert i