Ambisjoner knyttet de tre maktsyke mennene sammen – men de stolte ikke på hverandre.

© AKG Images, Shutterstock & Granger/Polfoto

Tre dødsfiender delte makten i Roma

Roma skryter av å være en republikk der folket bestemmer. Men det er tomme ord, for i 59 f.Kr. inngår Cæsar, Pompeius og Crassus en allianse og tar kontroll over riket. De tre sterke mennene samarbeider om å sikre seg makt og rikdom – enn så lenge.

27. oktober 2016 av Kasper Schlie
Noe er råttent i Roma i år 59 f.Kr. Griske forretningsmenn har kjøpt opp all landsbruksjorden, og byen er full av fattigfolk uten fremtidshåp.


Seierrike legionærer vender hjem fra krig uten å finne tak over hodet, og må i stedet ta plass i rennesteinene for å tigge om almisser.

Hver dag er en kamp for overlevelse, men for borgerne fins det ingen hjelp. De regjeres nemlig av politikere som er i lommen på byens rikeste, og ethvert påfunn kan få myndighetenes velsignelse mot det riktige beløpet.

Det eneste mange romere har igjen, er stemmerett. Men selv om de drømmer om å bruke den til å velge menn som kan rette opp i all urettferdigheten, vil det aldri skje.

Stemmer har blitt en handelsvare, og den er for dyrebar til å kaste bort på håp. I stedet selger familiefedre sin demokratiske rett for penger, slik at familien kan spise seg mett.

På den måten befolkes Romas offentlige embeter av korrupte og inkompetente menn som sikrer at ingen store endringer skjer.

Filosofer klager over det moralske forfallet som hersker i republikken. Men for noen få menn utgjør krisestemningen en enestående sjanse til å nå sine drømmers mål. Mål som går mye lenger enn til bare å fylle lommene og velte seg i ufortjent luksus.

Tre menn skyver sine motsetninger til side for å inngå en uovervinnelig allianse og endre Roma. De vil påta seg rollen som folkets beskyttere, og tvinge korrupte politikere til å opptre slik at borgerne igjen kan leve i verdighet. I samme slengen vil de ta makten i Roma og dele riket mellom seg.

Ung mann ville ha alt

Gaius Julius Cæsar, Marcus Crassus og Gnæus Pompeius var menn med store egoer og brennende ambisjoner.


De delte også en dyp forakt for spillereglene i romersk politikk, som mer enn noe annet hadde som mål å sikre at ingenting ble forandret på. Derfor inngikk de i år 60 f.Kr. en pakt som har gått over i historien som «triumviratet».

Arkitekten bak den nysmidde alliansen var Cæsar – 40 år gammel. Han kom fra en familie som tilhørte den romerske adelen, men slekten manglet politisk innflytelse og hadde ikke hatt et medlem på den mektige konsulposten på flere generasjoner.

Cæsar ble familiens overhode allerede som 16-åring, da faren døde. Tre år senere dro Cæsar i krig for første gang. Han kjempet som offiser mot opprørere i Hellas, der den unge romeren vant anerkjennelse for sitt mot.

Ambisjonene var til stede fra begynnelsen, men Cæsar hadde lang vei til toppen av det romerske samfunnet.

Etter sin første krig ble han advokat, og da han høstet lovord for sine evner som taler, kunne han omsider gjøre seg håp om å bli valgt til offentlige embeter i republikken.

Cæsar klatret jevnt og trutt opp gjennom maktens hierarki, frem til konsul­-posten omsider var innenfor rekkevidde. Dermed sto den målbevisste romeren klar til å ta steget inn i Romas absolutte elite.

Det romerske senatet holdt møtene på Forum Romanum i Roma.

© Bridgeman

Penger var Cæsars svake punkt

På veien opp rangstigen var Cæsars forbilder maktmenn som Gnæus Pompeius og Marcus Crassus. Pompeius hadde ledet legioner siden sin tidlige ungdom, da han fikk økenavnet «gutteslakteren» for sin brutalitet.


Han var frekkheten selv, og etter mange seiere marsjerte han med troppene sine til Roma, der han forlangte å bli æret med et triumftog gjennom byen.

Der andre banet seg vei opp rangstigen med intriger og bestikkelse, foretrakk Pompeius utilslørt makt.


Frykt for legionene hans fikk for eksempel senatet til å gi ham posten som guvernør i Spania, selv om han manglet all erfaring med politiske embeter. Cæsar beundret Pompeius’ dristighet og hørte til blant hans få støttespillere i senatet.

Feltherrens maktbegjær sto i kontrast til hans elendige kunnskap om det politiske spillet. Da han i år 70 f.Kr. ble valgt til konsul og dermed skulle regjere Roma i et år, måtte han be en venn om å utarbeide en nybegynnerguide.

Pompeius’ med-konsul var rikmannen Crassus, som også hadde funnet en utradisjonell måte å skaffe seg makt på. Han skapte en formue på eiendoms­spekulasjon, og pengene brukte han på å bestikke et stort antall romerske senatorer og offiserer.

Crassus opprettet også et privat brannvesen som ble mistenkt for å antenne branner og deretter kreve et uhyrlig beløp for å slukke dem igjen. Forretningsmannen «tjente de største summene på offentlighetens ulykke», skrev den gresk-romerske historikeren Plutark rundt 150 år senere.

Alle pengene kom Cæsar til gode da gjeld truet med å sette en stopper for karrieren i 62 f.Kr. Senatet hadde utpekt ham til å lede en hær som skulle nedkjempe opprørere i Spania, men den nyutnevnte feltherren ble sittende fast i Roma.

Han hadde tatt opp lån for å bestikke seg vei opp rangstigen, og nå forlangte kreditorene pengene tilbake.

Den 15 år eldre Crassus trådte til og betalte alle regningene. Han så et stort talent i Cæsar og aktet å bruke ham til å fremme sine egne interesser.

Pakt skulle kue senatet

Krigen i Spania gjorde Cæsar til en rik mann. Han plyndret de opprørske stammene, og vel hjemme i Roma brukte han krigsbyttet til å kjøpe stemmer, for han aktet å satse beinhardt på å bli valgt til konsul i år 59 f.Kr.

Valgkampen foregikk på et tidspunkt der byen var lammet av en politisk strid. På den ene siden sto Pompeius, som hadde vendt hjem etter seierrike erobringskriger i Midtøsten og forlangte innrømmelser fra senatet.

Politikerne skulle gi legionærene hans jord og godkjenne alle traktatene han hadde inngått med fremmede herskere.

Men flertallet av politikerne var imot innrømmelser til krigshelten. De fryktet at Pompeius ville bli så populær blant folket at han fremover kunne mgjøre som han ville.

Crassus slet med et lignende problem. Han prøvde å skaffe fordeler til en gruppe private skatteinndrivere, men senatet mistenkte ham for å ha uedle motiver, og stemte nei.

De to forsmådde mennene var opplagte allierte for Cæsar da han inntok embetet som konsul. Men først måtte han bruke all sin sjarm og sine diplomatiske evner på å slå bro over den dype mistroen Pompeius og Crassus hadde følt overfor hverandre i årevis.

Rikmannen og feltherren ble invitert til et møte der Cæsar talte begeistret om fremtiden, hvis de bare glemte fortiden og sto sammen.

«Han inngikk en pakt med begge, som innebar at ingen av de tre skulle foreta politiske handlinger som kunne skade noen av dem», skrev den romerske historikeren Svetonius rundt år 100 e.Kr.


I praksis skulle pengene til Crassus og prestisjen til Pompeius gjøre Cæsar til konsul. Og deretter ville han utnytte det mektige embetet til å pleie sine alliertes interesser overfor senatet.

Triumviratet var født, og med en felles innsats vant de tre en konsulpost til Cæsar. Til gjengjeld klarte de ikke å gjøre en av Pompeius’ venner til medkonsul, for en gruppe adelige romere gikk sammen om å kjøpe stemmer til en annen kandidat.

«Mange av dem spyttet inn penger», skrev Svetonius, og selv Cato, Romas moralske fyrtårn, var med. «Cato måtte innrømme at i denne situasjonen var bestikkelse til fellesskapets beste».
Patrisierne brukte alle midler på å unngå forandringer og holde plebeierne nede. Blant annet delte de valgkretsene opp slik at Romas overklasse hadde flertall i over halvparten og vant flest seter i senatet.
© Bridgeman

Triumviratet fikk viljen sin

Cæsar og hans to medsammensvorne tapte kampen om Romas andre konsul­embete. Posten gikk til Marcus Calpurnius Bibulus, som var kjent som en stokk konservativ politiker og en erklært fiende av triumviratet.


Han sverget at han skulle blokkere alle Cæsars planer. To fronter tegnet seg i Roma, og med hver sin konsul kunne de blokkere motpartens ideer. Likevel var Cæsar nødt til å foreslå en reform som ville skaffe jord til Pompeius’ legionærer hvis ikke den nysmidde alliansen skulle dø i fødselen.

Først prøvde han å få viljen sin med høflighet og en plan som tok høyde for alle økonomiske innvendinger.

Likevel svarte Cato igjen med en såkalt filibuster i senatet – en gammel rett til å snakke så lenge at politikerne gikk hjem før en sak rakk å komme til avstemning.


Cæsar stoppet ordstrømmen ved å få Cato arrestert. Men så reiste senatorene seg i protest og forlot salen én etter én. Selv en av Pompeius’ venner tok del i protesten.

«Jeg vil heller havne i fengsel med Cato enn i senatet med deg», sa politikeren da han passerte Cæsar på vei ut.

Konsulen måtte slippe Cato fri igjen, men han hadde ikke gitt opp slaget. Sammen med Crassus og Pompeius bestemte Cæsar å hoppe over hele senatet, og la i stedet frem jordreformen sin for borgerne i Romas folkeforsamling.

Cato stakk seg selv med et sverd. Da det ikke var nok, trakk han ut innvollene.

© Jean-Paul Laurens
De tre maktkåte mennene gjorde sitt ytterste for å oppildne massene, og særlig Pompeius truet motstandere med voldelig hevn.

«Hvis noen løfter sverdet over denne loven, løfter jeg skjoldet mitt», sverget han ifølge historikeren Dion Kassios, og tilhørerne svarte med jubel.

«Etter denne impulsive og vanvittige talen, som var uverdig for en mann av Pompeius’ status og respektløs overfor senatet, var adelen rystet», skrev historikeren Plutark. «Men befolkningen var lykkelig».


Loven ble vedtatt, og senere krevde Cæsar en garanti for at senatet ikke endret på paragrafene når konsulperioden hans utløp. Ingen hadde noen gang bedt om noe tilsvarende, men politikerne var nå for redde for triumviratet til å si nei.

«Fra nå av regjerte Cæsar staten alene slik det passet ham», skrev Svetonius. Bibulus ble ignorert, og spøkefugler traff blink med sin vittige beskrivelse av maktfordelingen i Roma:
«Det er ikke Cæsar og Bibulus som er konsuler, men Julius og Cæsar».

Alliansen skulle vare

Ved utgangen av år 59 f.Kr. kunne Romas tre sterke menn se tilbake på store triumfer.


Crassus og Pompeius hadde fått alt de ønsket, og i senatet var den konservative fløyen redusert til statister. 20 000 fattige borgere elsket Cæsar fordi han hadde gitt dem jord.

Og han hadde styrket sitt forhold til Pompeius, som han lot gifte seg med sin datter Julia, selv om hun var 30 år yngre enn feltherren.

Forut ventet enda et godt år, for triumviratet aktet ikke å løsne jerngrepet rundt den romerske republikken. Da nye konsuler skulle velges, støttet Cæsar en politiker ved navn Piso, og giftet seg samtidig med datteren hans.


Og takket være bestikkelse og trusler gikk den andre konsulposten til en av Pompeius’ mest trofaste offiserer.

Med to lakeier ved makten kunne Cæsar i 58 f.Kr. trygt ta avskjed med Crassus og Pompeius, før han dro nordover til Gallia for å føre krig.

«Av alle provinsene valgte han Gallia, der det var størst sjans for rikdom og militære triumfer», skrev Svetonius. Cæsar var i beit for penger, og plyndring av fiender var den raskeste måten å tjene dem på.

Fire disiplinerte legioner og et stadig tydeligere militærtalent sikret Cæsar seieren i slag etter slag.

Romerriket spredte seg til Atlanterhavet, Den engelske kanal og Rhinen, mens feltherren selv tjente seg søkkrik på krigsbytte og salg av galliske fanger til slaveri.

Noe av sin nyvunne rikdom sendte Cæsar til Roma, der dyre gaver styrket gamle vennskap og skapte nye. For eksempel gikk ni millioner dinarer til en politiker ved navn Lucius Paullus, som var spådd en stor fremtid.

Triumviratet smuldret

Triumvirene forlenget forbundet sitt med fem år i 56 f.Kr., og de avtalte at Crassus og Pompeius skulle innta konsulpostene i 55 f.Kr.


Senere ville Crassus dra til Syria som guvernør, slik at han kunne bli enda rikere ved å plyndre Parterriket mot øst.

To dystre hendelser slo imidlertid dype sprekker i triumviratets fundament. I 54 f.Kr. døde Julia under en fødsel, noe som etterlot Pompeius i dyp sorg. Cæsar tilbød straks sin nieses datter som ny kone slik at et nytt familiebånd kunne styrke forholdet mellom de to mennene, men feltherren avslo.

«Vennene deres var også svært bekymret», skrev Plutark. «De følte at den eneste relasjonen som kunne holde den opprørte staten i harmoni og overensstemmelse, nå var blitt oppløst».
Året etter døde triumviratet plutselig sammen med Crassus.


Den griske romeren hadde undervurdert parterne, og han led et katastrofalt nederlag som kostet ham og 20 000 legionærer livet. Senere hånet de hans notoriske grådighet ved å helle smeltet gull i halsen på liket av Crassus.

Alliansen som hadde styrt Roma i seks år var brutt, og forholdet mellom de to overlevende ble raskt forverret.


Pompeius var dypt sjalu på den yngre Cæsar, som med sine triumfer i Gallia hadde blitt Romas mest beundrede hærfører.

Motviljen ble straks bemerket av konservative senatorer, som gikk i gang med å smigre og bestikke Pompeius over på deres side. De anerkjente herredømmet han hadde hatt over Spania i årevis.

Og i år 52 f.Kr. utpekte senatet ham som diktator slik at han kunne slå hardt ned på gatebander som spredte kaos i Roma. Cæsar ble rasende over forbundsfellens svik.

«Pompeius lot seg hisse opp av Cæsars fiender fordi han ikke tålte at en annen person oppnådde samme verdighet som ham selv», skrev Gallias erobrer siden i en bok om den fasen av livet sitt.


«Han avviste fullstendig Cæsars vennskap, og slo seg sammen med deres felles fiender».

Med senatet og Pompeius imot seg valgte Cæsar å bli i Gallia og fullføre erobringen.


Men i 50 f.Kr. utløp utnevnelsen som feltherre, og motstanderne i Roma bestemte at det var på tide å straffe ham for maktmisbruket. Med Cato i spissen vedtok senatet at Cæsar skulle løse opp legionene og dra hjem.

«Hvis han ikke adlyder, er det å anse som forræderi mot republik­ken», het det i vedtaket.

Terningen ble kastet

Cæsar hadde kommet for langt til å gi opp. Han nektet å bytte bort seierne for en usikker skjebne, og da han bega seg mot Roma, tok han soldatene med.

Ryktet om at Cæsar var på vei med en hær, nådde raskt republikkens hovedstad. En konsul overrakte symbolsk Pompeius et sverd, og dermed var han offisielt republikkens beskytter.

Men han hadde ingen tropper å beskytte Roma med, for hele hæren hans sto i Spania.

Imens kom Cæsar frem til elva Rubicon 11. januar 49 f.Kr. Her, 35 mil fra Roma, nølte han i flere timer mens han vurderte om han skulle tore å ta det neste og ugjenkallelige skrittet.


Ifølge romersk lov var det strengt forbudt for en hærfører å krysse elva med soldatene sine. Fortsatte Cæsar marsjen, kunne ikke en borgerkrig lenger avverges, og han ville offisielt være en opprører mot republikken.

Men tvilen fikk bare nage en kort stund. Utsikten til en lett og rask seier var for fristende til å ignorere.

«Terningen er kastet», erklærte han da han krysset Rubicon. Med en enkelt legion på 4800 trofaste krigsveteraner hastet han sørover mot Roma. Ved ankomsten konstaterte Cæsar at Cato og mange andre senatorer hadde flyktet sammen med Pompeius til Hellas.

Cæsar kunne i ro og mak tømme Roma for rikdommer, slik at han kunne betale for den forestående borgerkrigen.

Cæsar vant alt

Pompeius hadde beslaglagt nesten alle sjødyktige skip for å seile styrkene sine til Hellas, så det tok mer enn et år før Cæsar kunne følge etter. Hærene møtte hverandre ved Dyrrachium i dagens Albania, der de kjempet i juli 48 f.Kr. Med 50 000 mann hadde Pompeius den desidert største hæren, og da han gikk til angrep, ble Cæsars 15 000 legionærer drevet på flukt. Men seierherren torde ikke å forfølge motstanderne, fordi han fryktet et bakhold.


«Fienden ville ha seiret i dag hvis lederen deres var en vinner», ertet Cæsar, som fikk tid til å bygge opp en egen hær. 9. august 48 f.Kr. sto krigens avgjørende slag ved Farsalos, og denne gang gikk seieren til Cæsar. 


Han utmanøvrerte sin gamle forbundsfelle og vant så stort at han senere kunne tillate seg å vise barmhjertighet.

«Vis nåde overfor medborgerne deres», ropte han til legionærene. Da solen gikk ned, var krigen i praksis over.

«De ville det slik», skrev seierherren om sine fiender. «Etter alle mine store triumfer ville jeg, Gaius Cæsar, vært dødsdømt hvis jeg ikke ba hæren om hjelp».

Pompeius stakk av fra sin slagne hær og flyktet helt til Egypt, der han håpet på å få asyl. Men faraoen ville ikke havne på kant med Cæsar, så han fikk den en gang så beundrede feltherren drept på havnekaien.

Kun ett medlem av triumviratet var nå i live, og i 44 f.Kr. kunne Cæsar demonstrere sin uinnskrenkede makt da han lot seg utrope til diktator på livstid. En måned senere ble han drept. 

Kanskje du er interessert i