På utbruddets andre dag nådde bølgen av giftige gasser, aske og stein Pompeii. Den glødende flodbølgen veltet gjennom byens gater og utslettet alt liv på sin vei.

Vesuv forvandlet Pompeii til helvetets forgård

I år 79 e.Kr. forsvant med ett en av Romerrikets største byer fra jordens overflate. Havnebyen Pompeii ble begravd under aske og stein, og alle byens innbyggere ble utslettet. Nå kan forskerne rekonstruere Pompeiis dødskamp – time for time.

16. oktober 2015 av Niels-Peter Granzow Busch

Verden går under i Pompeii

Det første varselet kom i de tidlige morgentimene 24. august år 79. Noen innbyggere i havnebyen Pompeii våknet av at husene deres plutselig begynte å riste. Enda et lite jordskjelv hadde rammet den store handelsbyen ved Napoli-bukta på vestkysten av Italia. Men de fleste av byens vel 20 000 borgere enset ikke ristingen, og sov bare videre.

Da solen sto opp noen timer senere, kunne ikke innbyggerne se noe bekymringsverdig. Tvert imot tegnet det til å bli nok en varm og solrik augustdag. På byens store marked falbød de mange selgerne frukt, brød og fersk fisk, mens kundene forsøkte å prute på prisene. I bakeriet i Pompeiis sentrum hadde bakeren for lengst satt brødene sine i ovnene, og i tempelet for fruktbarhetsgudinnen Isis var prestene i gang med dagens ritualer.

Litt over middagstid gikk slavene i byens store villaer i gang med å forberede dagens lunsj. Også i den velstående kjøpmannen Gaius Julius Polybius’ luksuriøse hus ved hovedgaten Via Dell’Abbon-danza var beboerne i gang med å forberede seg til ettermiddagens måltid. I tillegg til Gaius Julius selv befant også hans hustru seg i huset, deres fem barnebarn i forskjellige aldre samt Gaius Julius' nevø og nevøens unge, gravide hustru. I tillegg kom husets slaver.

Sultne byborgere i Pompeii skulle akkurat til å sette seg til lunsjbordet da hele deres verden med ett gikk under. Et øredøvende brak fikk bakken til å skjelve, og selv de største bygningene i Pompeii begynte å svaie faretruende. I neste øyeblikk kunne byens forferdede innbyggere se en enorm søyle av aske og pimpstein bli pumpet ut av fjellet Vesuv omtrent ti kilometer mot nord.

Sakte, men sikkert forsvant dagslyset. Aske, pimpstein og store steinblokker begynte å hagle over både husene og de skrekkslagne innbyggerne i Pompeii. Dommedag var begynt.

Pompeii ble grunnlagt rundt 6. århundre f.Kr., og utviklet seg til en driftig handelsby. I 80 f.Kr. kom byen under romersk styre. Foto: akg-images

 

Aske og stein regner over Pompeii

 

  • Kl. 13.00, 24. august, Misenum

 

 


Da katastrofen rammet Pompeii i august år 79, satt 18 år gamle Plinius den yngre og studerte i onkelens hus i byen Misenum omtrent 30 km nordvest for Pompeii. Byen var hovedkvarter for en av Romas største flåtebaser, der Plinius’ onkel, Plinius den eldre, var øverstkommanderende.

Fra huset kunne Plinius den yngre tydelig se den enorme askesøylen fra Vesuv på den andre siden av Napolibukta. Senere skrev han i et brev til den romerske historikeren Tacitus: “Den kan best beskrives som et pinjetre, for den hevet seg høyt opp som en trestamme, før den delte seg i greiner. Noen steder var den hvit, andre steder blodskutt og skitten, alt etter hvor mye jord og aske den rev med seg.”

Plinius’ brev er historikernes eneste øyevitneberetning om begivenhetene som på under 24 timer utslettet Pompeii og nabobyene. Vulkanologer, arkeologer og andre forskere har senere puslet sammen detaljene i katastrofen, og rekonstruert Pompeiis siste timer.

Forskningen konkluderer med at skyen Plinius så fra Misenum, besto av glødende aske og pimpstein som ble slynget opp fra Vesuvs indre med en fart på nesten 1000 km/t. Ifølge forskerne ble det spydd ut omtrent 10 000 tonn vulkansk materiale i sekundet. Og få minutter etter utbruddet hadde asken og steinene formet en gigantisk søyle som strakte seg 15 km loddrett opp i luften. Vinden slynget en del av asken og de lette pimpsteinene mot sør, der de regnet over Pompeii.

Her søkte de lamslåtte innbyggerne straks ly innendørs. Det gjaldt også Gaius Julius og familien hans, som skrekkslagne kunne høre stein og klipper hamre mot teglsteinen på taket. Halvannen time etter utbruddet økte steinregnet på, og Vesuv pumpet nå enda raskere. Innbyggerne måtte tenne lamper selv om det var midt på dagen.

Plutselig brøt dommedag løs. Stein og aske haglet over Pompeii, mens innbyggerne flyktet i panikk. Foto: Bridgeman

 

Flukten fra Pompeii begynner

 

  • Kl. 17.00, 24. august, Pompeii

 

 


Tusenvis av desperate mennesker flyktet. Med puter, kokekar og kurver til å beskytte hodet løp de ut på gatene og kjempet seg vei mot byportene i et lag med aske som alt rakk dem til knes. Arkeologiske undersøkelser viser at mange ble drept av steinblokker eller panner som hadde løsnet fra hustakene.

Også i Isis-tempelet samlet prestene tempelets største gullskatter og bega seg ut på gaten. Da de nådde hjørnet av Via Dell’Abbondanza, der Gaius Julius Polybius bodde, ble den ene av prestene, som bar en sekk med gullmynter, drept av en steinblokk som kom susende.

De overlevende flyktet videre, men snart ble ytterligere to av prestene drept av bygninger som raste sammen. De andre søkte ly i et hus der de i timene som fulgte ble kvalt en etter en. Den siste presten ble funnet død med en øks i hånden. Nedfallsmateriale hadde blokkert døren, og i desperasjon hadde han forsøkt å hakke seg vei gjennom en av ytterveggene. Forgjeves.

I Gaius Julius’ store villa bestemte den middelaldrende kjøpmannen og hans familie seg for ikke å flykte. Konen til Julius’ nevø var høygravid, og alle var enige om at hun umulig ville kunne kjempe seg gjennom de store mengdene aske og stein som etter hvert dekket Pompeiis gater. I stedet satte familien seg til å vente, i håp om at det voldsomme steinregnet snart ville ta slutt.

Ifølge forfatteren Plinius den yngre hadde Vesuvs voldsomme utbrudd fylt kysten utenfor Pompeii med så mye pimpstein at skip ikke lenger kunne gå inn til havnen. Foto: Bridgeman & Polfoto/Ullstein bild

 

Hustakene faller sammen

 

  • Kl. 19.00, 24. august, Misenum

 

 


Kort etter Vesuvs utbrudd hadde flåteadmiralen Plinius den eldre i Misenum mottatt en bønn om hjelp fra en bekjent som bodde i en avsidesliggende villa like ved Vesuv. Beskjeden fikk ifølge nevøen, Plinius den yngre, onkelen til å gi ordre om at flere av marinens skip skulle klargjøres for å seile til Pompeii og redde så mange som mulig fra sjøsiden.

Da admiralen og skipene hans kom frem, viste det seg imidlertid at det var umulig å nå inn til kysten. Vulkanen hadde spydd ut millioner av tonn med stein over Napoli-bukta, slik at kystlinjen var helt blokkert. En redningsaksjon ville være det rene selvmord.

“Aske regnet over skipene, langt varmere og tettere enn noen kunne ha forestilt seg. Plutselig ble havet uventet grunt, og stranden var blokkert av materialet som ble slynget ut fra fjellet,” skriver Plinius den yngre.

I stedet ga den aldrende admiralen ordre om at skipene skulle seile sørover til byen Stabiae. Admiralen kom frem dit om kvelden, innkvarterte seg i huset til en venn og avventet en ny sjanse til å komme de trengende til unnsetning.

På samme tid i Pompeii hadde aske- og steinregnet blitt enda voldsommere. Vesuv slynget nå ut hele 100 000 tonn hvert eneste sekund, og askesøylen sto 30 km opp i luften. For Pompeiis innbyggere var det aller siste sjanse til å flykte ut av byen. Overalt raste takene sammen, og flere hundre innesperrede borgere ble klemt i hjel.

Taket over fremsiden av Gaius Julius’ villa styrtet også sammen. I siste øyeblikk klarte den skrekkslagne familien å flykte til et rom bak i huset, der taket var så bratt at det meste av asken og pimpsteinen gled ned på gaten. Her satte den vesle familien seg for å vente på redningen.

Vesuvs ofre smeltet

 

  • Kl. 01.00, 25. august, Herculaneum

 

 


En time over midnatt nådde det første av i alt seks glødende, utslettende askeskred Pompeiis naboby Herculaneum. Den lille byen nordvest for Pompeii hadde på grunn av vindretningen unngått steinene som haglet over Pompeii. Men jordskjelv hadde fått husene i Herculaneum til å riste i timevis, og mange innbyggere hadde flyktet.

Flere hundre hadde rømt ned til stranden, der de tilbrakte natten i håp om å bli reddet fra sjøsiden. De som var våkne, så hvordan en enorm ildfontene plutselig veltet nedover fjellsiden. Søylen av aske og stein over Vesuv hadde begynt å kollapse, og et 800 grader varmt skred av glovarm aske, glødende steinblokker og giftige gasser buldret nå ned med 100 km/t. Ingen kunne unnslippe den rødglødende bølgen som tre-fire minutter senere veltet inn over Herculaneums bymurer, gjennom gatene og videre ned mot de flyktende på stranden.

Så langt har arkeologer funnet nesten 300 ofre ved Herculaneums strandlinje. De fleste hadde søkt tilflukt i en rekke båthus langs sjøen. Utgravde knokler viser at innbyggerne i Herculaneum – i motsetning til i Pompeii – ikke døde av kvelning, men derimot av den ufattelige varmen. Flyktningene på stranden omkom momentant da askeskredet fikk huden og kjøttet til å fordampe, hjernen til å koke og eksplodere, og knoklene til å splintre som glass.

Blant ofrene har arkeologer funnet en romersk soldat. Analyser av skjelettet hans viser at trykkbølgen fra skredet var så kraftig at hvert eneste bein i kroppen hans var brukket – bortsett fra knoklene i det indre øret. Selv bronse- og sølvmyntene som flere av ofrene hadde på seg, smeltet i den intense heten.

I båthusene har flyktningene kunnet høre den dumpe buldringen fra skredet som var i ferd med å fortære byen og hjemmene deres. Noen hadde vendt seg mot portåpningen, men av frykt hadde de fleste vendt hodene bort før bølgen veltet inn og utslettet dem. Blant ofrene i båthusene fant arkeologene en tenåringsjente – kanskje en slave – som holdt et spedbarn tett inntil seg i håp om å beskytte det mot katastrofen som truet.

Jordskjelvene når Misenum

 

  • Kl. 06.30, 25. august, Stabiae

 

 


Ifølge Plinius den yngre var Stabiae, der onkelen hans oppholdt seg, nå også rammet av massivt askenedfall og jordskjelv, og onkelens værelse var nesten fylt av aske. “De diskuterte om de skulle bli innendørs eller ta sjansen på å gå ut, for bygningene ristet nå voldsomt, og syntes å svaie frem og tilbake som om de ble revet opp fra grunnmuren,” skriver Plinius den yngre.

Mellom klokken 06.30 og 07.00 ble Pompeii for første gang rammet av et skredene fra Vesuv. En stor del av det vulkanske materialet ble bremset av byens store nordmur, men de giftige gassene drepte mange av flyktningene på veiene og de svakeste i husene.

Nå nådde jordskjelvene helt til Plinius den yngres hus i Misenum, og han bestemte seg sammen med tusenvis av andre borgere i byen for å flykte før Vesuv også jevnet deres by med jorden. Og før de visste ordet av det begynte det å regne aske over Misenum.

“Det eneste som hørtes, var kvinnenes skingrende skrik, barnas vræl og mennenes rop. Noen ropte på foreldrene, andre på barna, og andre igjen på konene sine – de kunne bare kjenne hverandre på stemmen. Mange løftet hendene mot gudene, men svært mange mente at det ikke var noen guder, og at dette ville bli verdens siste, evige natt,” forteller den unge romeren.

Pompeii blir rammet

 

  • Kl. 07.30, 25. august, Pompeii

 

 


Plutselig kollapset restene av Vesuvs askesøyle i et skred som var større og voldsommere enn de før. Med rasende fart kom bølgen buldrende nedover fjellsiden med kurs direkte mot Pompeii. Den glødende asken veltet inn dører, vinduer og sprekker og drepte flesteparten av innbyggerne som var igjen i byen.

I motsetning til Herculaneum døde ikke folk momentant i Pompeii – de fleste ofrene rakk å trekke pusten tre ganger før de omkom. Ved første åndedrag inhalerte de en blanding av varm aske og gass, som straks fikk lungene til å fylles med væske. Ved andre åndedrag pustet ofrene inn enda mer aske, som blandet med væsken dannet en slags våt sement i lungene og luftrøret. Det tredje åndedraget gjorde sementen enda tykkere, og fikk ofrene til å hive etter pusten før de endelig ble kvalt.

I den sørvestlige enden av byen drepte skredet en stor gruppe mennesker i huset til en rik kjøpmann. Det blir i dag kalt “Menanders hus”. Huset var under renovering da Vesuv gikk i utbrudd, og derfor hadde eieren, Quintus Poppeus, flyttet ut og etterlatt en frigitt slave med ansvaret for huset. Han bodde i en liten leilighet inne i huset sammen med datteren sin.

Da askeregnet begynte, hadde en større gruppe mennesker søkt ly i huset. Om morgenen – da pimpsteinregnet stilnet litt av – hadde nesten alle bestemt seg for å flykte. De fleste var på vei opp til øverste etasje i huset da den neste bølgen kom.

Arkeologene har funnet fire grupper av ofre i “Menanders hus”. En gruppe på ti mennesker ble funnet nær trappen opp til husets øverste etasje. I den etasjen fant arkeologene to kvinner og en ung jente som hadde omkommet mens de prøvde å komme seg ut av huset. En tredje gruppe var blitt sperret inne i et lite rom i husets nederste etasje. I desperasjon hadde de forsøkt å slå hull i murveggen med en hakke for å komme ut til de andre.

Arkeologene fant også den frigitte slaven i den lille leiligheten. Han lå i sengen sin – kanskje sov han, kanskje ville han ikke forlate huset han var satt til å passe på. Den vesle datteren hans lå i fotenden av sengen da den glovarme asken kom veltende.

I den andre enden av Pompeii hadde beboerne i Gaius Julius’ hus forsøkt å få litt søvn. Gaius Julius’ nevø og hans gravide kone hadde lagt seg for seg selv i et hjørne. Da det voldsomme skredet av aske fra Vesuv kom veltende gjennom gatene, hadde de tolv personene ingen steder å flykte. Alle dører og vinduer var sperret, og den fremre delen av huset hadde rast sammen.

En etter en ble de kvalt i den glovarme aske- og gasskyen. Og kort etter kollapset også den bakre delen av huset, og det ble begravd under aske og stein. Først nesten 1850 år senere – i januar 1913 – kom både huset og beboerne igjen frem i dagslyset.

Vesuv utsletter Pompeii

 

  • Kl. 08.00, 25. august, Pompeii

 

 


Omtrent et kvarter etter kjøpmannsfamiliens endelikt traff det siste og største askeskredet Napoli-bukta. Gass, aske og steiner skylte over de allerede utdødde romerske byene og skjøv kystlinjen hele 450 meter ut i havet. På sin vei over området drepte askeskredet tusenvis av mennesker som hadde flyktet tidlig om morgenen.

I Stabiae var flåtesjefen Plinius den eldre gått ned til havet for å se om det var rolig nok til å legge ut. Men bølgene var fremdeles for voldsomme for seilas, og Plinius fikk slavene sine til å legge et teppe på bakken, der den gamle mannen kunne hvile seg.

Plutselig begynte luften å fylles med en skarp svovellukt fra askeskredet som var i ferd med å utslette alt liv langs den sentrale delen av bukta. Vennene hans flyktet umiddelbart, og etterlot Plinius på stranden sammen med to slaver. Med deres hjelp kom admiralen seg skjelvende på beina, men falt sammen. Ifølge Plinius den yngre skyldtes det sannsynligvis at onkelen var blitt forgiftet av de tette dampene fra asken.

“Da dagslyset vendte tilbake – to døgn etter at han så det for siste gang – ble liket hans funnet intakt og uten skader, fremdeles med alle klærne på som i levende live. Han lignet mer en sovende enn en død mann,” skriver Plinius den yngre. Det var onkelens venn som senere ga ham en beskrivelse av Plinius den eldres dødsøyeblikk.

Selv overlevde den unge forfatteren, og 25 år senere kunne han dermed skrive om den katastrofale begivenheten, og gi verden den eneste øyevitneskildringen som fins om katastrofen.

Pompeii blir glemt

Ved utbruddet sendte Vesuv av gårde seks skred av aske, og slynget ni milliarder tonn vulkansk materiale ut over Napolibukta. Da vulkanen igjen ble stille, lå Herculaneum begravd under 25 meter stein, grus og aske, mens Pompeii var dekket av omtrent fire meter. Samtidig var hele landskapet rundt Vesuv lagt fullstendig øde.

Til sammen har arkeologer funnet 1150 ofre i Pompeii, men forskerne er overbevist om at dødstallet er langt høyere. Mye tyder nemlig på at svært mange av de som faktisk klarte å flykte ut av Pompeii, senere ble innhentet og begravd under asken.

Etter katastrofen sendte den romerske keiser Titus hæren til Pompeii for å lete etter overlevende. De øverste delene av de høyeste bygningene og portene i byen stakk opp fra det massive askelaget. Soldatene brukte dem som peilemerker for hvor de skulle begynne å grave tunneler.

Arkeologene har flere steder funnet graffiti på veggene som soldatene fikk gravd frem i løpet av de første dagenes hektiske utgravningsarbeid. Beskjedene lød blant annet: “Det var 50 av dem som fortsatt lå der de falt”.

Det gikk imidlertid snart opp for romerne at en redningsoperasjon var forgjeves. Keiser Titus beordret en gjenoppbygging av Pompeii, men det ble raskt klart at ødeleggelsene var for omfattende til at det lot seg gjøre. I stedet ble det opp til havnebyen Stabiae i utkanten av katastrofeområdet å overta den utslettede byens omfattende handel sjøveien.

Med tiden glemte alle hvor Pompeii en gang hadde ligget. Lokalbefolkningen glemte til og med navnet “Pompeii”, og kalte i stedet høyden som byen var begravd under bare for “la Civita” – byen. Det skulle gå mer enn 1500 år før noen oppdaget hvilke skjebnesvangre historier som skjulte seg i den store høyden ved foten av Vesuv.

 

Kanskje du er interessert i