Egypterne så på med forundring da Mansa Musa dro inn i Kairo med sitt følge på 20 000 hoffolk og tjenere.

© Bridgeman Art library & Scanpix/AKG

Storslått pilegrimsferd satte Mali på kartet

Mali-kongens rike er like stort som Vest-Europa. Men få har hørt om ham da han legger ut på pilegrimsreise i 1324

3. november 2016 av Bine Iversen
Egypts innbyggere er vant til at pyramidene imponerer landets gjester. Men i juli 1324 er det egypternes tur til å bli imponert.


Ved pyramidene utenfor Kairo har et reisefølge på flere tusen mennesker slått leir. De har reist tvers gjennom Saharaørkenen, ledet av en mann som er drevet av både religiøs fromhet og politisk kløkt. Egypt har fått besøk av en av Afrikas mektigste herskere: Mansa Musa, konge av Mali.

På det tidspunktet har de færreste egyptere hørt om Mali-riket, men med Mansa Musas besøk i Kairo får Mali plutselig en plass i omverdenens bevissthet og dermed i historie­bøkene.


Handelsfolk og diplomater begynner å valfarte til imperiet ved elva Niger, og når de kommer hjem igjen, forteller de om et land med rikdommer som overgår alt verden har sett.

Mekka-reisen er ren reklame

For Mansa Musa er Egypt egentlig bare en mellomstasjon. Mali-kongen er på vei til Mekka på pilegrimsferd.


Som troende muslim er det en hellig plikt for ham å prøve å nå frem til i­slams helligste by minst én gang i løpet av livet. Men for en regent og politiker som Mansa Musa er pilegrimsreisen samtidig en glimrende anledning til å vise sitt rikes betydning og knytte nye allianser.

Derfor har kongen ikke bare med seg flere tusen tjenere og soldater. Han har også selskap av hoffolk, rådgivere, leger, kjøpmenn og representanter fra Malis viktigste stammer. Ifølge historieskriveren Ibn Khatir teller Mansa Musas følge ikke mindre enn

20 000 personer. Karavanen har med kameler, esler og slaver til å bære forsyningene – ikke minst det synlige beviset på kongens rikdom: 300 qintar rent gullstøv. Omregnet til dagens mål
De rike gullforekomstene i Mali gjorde Mansa Musa til en av middelalderens mest
velstående konger. På reisen til Mekka hadde han med seg 15 tonn gullstøv.
© Polfoto/Corbis

Fordrevet kongesønn vendte tilbake

Mansa Musa har arvet Mali-rikets trone, og som etterkommer av rikets grunnlegger, den sagnomsuste Sunjata, er den unge kongen født til å regjere over et imperium som strekker seg fra Atlan­ter­havs­kysten over elvedeltaene ved Niger til ørkenbyen Timbuktu.

Det fortelles at Sunjata grunnla Mali-riket da han som uønsket kongesønn ble fordrevet fra hoffet, for så å vende tilbake med en hær og befri sitt folk fra den undertrykkende susu-stammen. Historikere fra sam­tiden anslår at dette må ha skjedd rundt 1235. Deretter skapte

Sunjata et kongerike av områdene der høvdingene hadde støttet ham i krigen mot susu-hæren.


De ekspanderte snart til territoriene rundt, og de erobrede områdene ble kjent som Mali. Parallelt med disse krigene la Sunjata grunnlaget for en utvikling som skulle gjøre Mali til et av Afrikas rikeste land.

Han tok initiativ til en landbruksreform der krigsveteraner fikk eiendom og omdannet store sletter til dyrkbar jord. Her produserte de blant annet korn, bomull og jordnøtter, og snart var Mali et av Afrikas mest fruktbare landbruksområder.

Ifølge den tunisiske historieskriveren Ibn Khaldun regjerte Sunjata i omtrent 25 år. Han ble etterfulgt av sin sønn Mansa Wali Keita – Mansa er en tittel som betyr konge eller keiser.


Mansa Wali Keita og etterfølgerne hans gjorde Mali til et av de største imperiene på denne tiden. Mansa Musa, som kunne føre avstamningen sin tilbake til Sunjatas bror, ble utnevnt til konge av Mali i 1312, mens middel­alderen hersket i Europa.

Allerede ved Musas tiltredelse gjorde kongens frem­toning og styrke inntrykk på omgivelsene.

«Han var en ung og flott mann, som hadde støtte fra 24 høvdinger», forteller den arabiske historieskriveren Ibn Khatir.


Men ellers var omverdenens interesse for Mali begrenset. Det ville Mansa Musa gjøre noe med. Imperiet hans omfattet nå om­råder med store forekomster av gull og elfenbein, og kongen bestemte seg for å investere en betydelig del av formuen sin i en pilegrimsreise til Mekka.

En slik reise var imidlertid både kostbar, tidkrevende og farlig for en vestafrikansk konge. For det første innebar den store utgifter til proviant og soldater som skulle beskytte følget mot overfall.


Bare det å krysse Saharaørkenen kunne ta ett år, hvis de reisende da ikke omkom av tørst eller havnet på villspor underveis. For det andre måtte en hersker som planla å reise til Mekka, ha solid støtte i hjemlandet. Ellers risikerte han å bli avsatt mens han var borte.

Karavanen talte 20 000 personer

Etter å ha konsultert spåmennene sine kunne Mansa Musa dra av sted. Karavanen var nærmest en vandrende by.


Kongens eldste hustru, Inari Kunate, var med ham på reisen, og hennes medbrakte slaver og tjenestefolk utgjorde i seg selv flere hundre personer.

Karavanen kom seg velberget gjennom ørkenen og kunne dra inn i Egypt med pomp og prakt. Karavanens ankomst var en sensasjon på flere plan.


Bare størrelsen gjorde inntrykk på egypterne, men de var minst like fascinert av gullskattene Mansa Musa hadde med. Mynter, figurer og tonnevis av rent gullstøv ble vist frem, og i mange tilfeller gitt som gaver til egypterne.

Klikk på tegningen og se byene Mansa Musa besøkte på pilegrimsreisen som endte med å sette Mali på kartet. 

Nektet å bøye seg for sultanen

Kairos sultan inviterte straks den fremmede kongen på besøk. Mansa Musa var imidlertid langt fra den ydmyke gjesten sultanen var vant til. Da den egyptiske utsendingen kom til Mansa Musas leir for å invitere Mali-kongen opp til sultanens hoff, avslo han blankt.

Det var kutyme at fornemme gjester besøkte citadellet i Kairo og viste sultanen ære ved å kysse bakken foran føttene hans.

Men Mansa Musa var vant til at alle andre viste ham underdanighet, og han hadde ingen planer om å fremstå som ydmyk i møte med sin egyptiske kollega.

Mali-kongen unnskyldte seg derfor med at han var på pilegrimsreise og ikke kunne la seg forstyrre av andre aktiviteter. Sultanens anmodning ble dermed i første omgang høflig avslått.

Den egyptiske utsendingen insisterte imidlertid, og etter enda et par forespørsler erklærte Mansa Musa seg villig til å avlegge sultanen en visitt. På én betingelse, at han ikke ble avkrevd å kysse bakken for å ære sultanen.

«Jeg bøyer meg bare for Gud, min skaper», skal Mansa Musa ha sagt, ifølge historieskriveren al-Umari. Det aksepterte sultanen, hvorpå Mansa Musa knelte for sin vert og ble ønsket offisielt velkommen til Egypt.

De to herskerne var nå klare til å utveksle gaver. Sultanen ga blant annet Mali-kongen en pels­kledd kappe med gulltråder, en silkekalott, tørkler med gullbroderier og to hester med kostbart seletøy. Dessuten sørget sultanen for kost og losji til Mansa Musa og følget under oppholdet i Kairo.

Kongen forærte til gjengjeld sultanen 40 000 gullmynter, og var dessuten raus med gaver til hans embetsmenn. Hoffet var imidlertid ikke de eneste som dro fordel av Mansa Musas besøk. Handelsfolk i Kairo benyttet kongens tre måneder lange opphold til å øke fortjenesten, og skal ifølge historie­skriveren al-Umari ha hevet prisene sine til det femdobbelte.


Mansa Musa og følget hans betalte uten å mukke, men for det egyptiske samfunnet hadde Mali-kongens rundhåndethet også en bakside. De store mengdene med gull skapte inflasjon, og først flere år senere var gullprisene i Kairo igjen tilbake på normalt nivå.

Mali var strengt muslimsk, men tillot kvinnene å kle seg mer avslappet enn i andre muslimske land.
© Scanpix/Mary Evans Picture Library

Forgjenger døde på pilegrimsreisen

For Mansa Musa hadde reisen så langt vært en kjempesuksess. Den hadde vist med all tydelighet hvor rik og mektig Malis konge var. Men veien til Mekka var stadig lang og farefull.


En av kongens forgjengere, Sakura, ble overfalt og drept av krigere ved Djibouti på Afrikas østkyst, da han var på vei hjem fra sin pilegrimsferd.

Mansa Musa slo derfor følge med en lokalkjent karavane på vei til den hellige by, og kongen kom helskinnet frem. Den maliske historieskriveren Mah­mud Kati beretter:

«Fra Middelhavet og elva Indus' fjerneste bredder nærmet de troende seg den hellige by Mekka. Alle med samme mål – i fellesskap å be ved Islams­ største helligdom, kabaen i Mekka.


En av disse reisende var Mansa Musa, konge av Mali i Vest-Afrika».

Kongen kom bort fra karavanen

Mansa Musa kunne nå glede seg over sin nyervervede status som el-Hadj – en muslim som har fullført sin pilegrimsreise til Mekka.


Men på hjemreisen holdt det på å gå helt galt. Mansa Musa og følget hans kom bort fra karavanen og overlevde bare med nød og neppe ved å vandre ut til Rødehavet ved Suez og spise de fiskene de klarte å fange.

Det var imidlertid ikke mat nok til alle, og historieskriveren al-Maqrizi anslår at nærmere en tredjedel av Mansa Musas folk og kameler omkom på reisen hjem fra Mekka.

Mali-herskeren hadde brukt det han hadde med seg av gull, og han var til og med nødt til å sette seg i gjeld for å kunne kjøpe proviant og slaver til den siste delen av hjemreisen.

Til tross for ulykkene var Mansa Musas pilegrimsferd etter nesten enhver målestokk en suksess. I tillegg til at han hadde oppfylt sin religiøse plikt hadde Mansa Musa med seg mye forskjellig å vise frem hjemme.


På reisen hadde han blant annet møtt den spansk-arabiske arkitekten og dikteren Abu Ishaq al-Sahili. Arkitektens byggverk hadde imponert kongen, og han hadde klart å overtale al-Sahili til å bli med til Mali. Med inspirasjon fra al-Sahili fikk Musa bygd en rekke moskeer og palasser.

Det mest storslåtte byggverket var Djinguereber-moskeen i Timbuktu, som til tross for beskjedne bygge­materialer som leire og plante­deler hadde plass til over 2000 troende.

Al-Sahili var langt ifra den eneste prominente gjesten i Mali. I årene etter kongens pilegrimsreise strømmet kjøpmenn, diplomater og oppdagelsesreisende til det vestafrikanske imperiet.


Det tidligere ukjente kongedømmet var nå både berømt og beundret i det meste av Nord-Afrika, og kjent så langt unna som i Europa og på Den arabiske halvøy.

Det var særlig de rike gullforekomstene i Mali som tiltrakk om­verdenens oppmerksomhet. I et fransk atlas fra 1375 ble Mali illustrert i form av en konge som holder et septer i den ene hånden og en gullklump i den andre.

Arabiske reisende skrev om landet

Malis gullforekomster virket særlig forlokkende på kjøpmenn fra Egypt, som til gjengjeld falbød fine stoffer på landets markedsplasser. I tillegg til gull kom de handlende til Mali for å kjøpe elfenbein, salt, slaver, kobber og dyreskinn.


En rekke utsendinger, særlig fra arabiske land, begynte å skrive om landet og dets herskere. De fleste skrift­lige kilder om Mali-riket stammer nettopp fra denne perioden.

Utsendingene var betatt av Malis rikdom og av innbyggernes fremmedartede kultur. Særlig Mali-kongenes palasser og audienser fascinerte flere utenlandske besøkende.


Den marokkanske oppdagelses­reisende Ibn Battuta besøkte Mali og fikk se hvordan kongen avholdt offentlig audiens i palassets borggård. Sittende på en plattform under en silkeparasoll prydet med en gyllen falk tok kongen imot undersåttene i tur og orden. Audiensen ble innledet med musikk fra trommer, horn, trompeter og kostbare gitarer:

«Før kongens ankomst opptrer musikere med strengeinstrumenter av gull», beretter Ibn Battuta.

Andre arabiske historikere forteller om audienser utenfor palasset, der Mali-kongen satt på en trone av elfenbein, omgitt av slaver fra fjerne land og støttenner fra elefanter.

Når Mali-kongen møtte folket, bar han alltid rikets offisielle symboler, en bue og en pil av gull. En av Mansa Musas forgjengere, Mansa Khalifa, hadde hatt for vane å skyte på blink etter undersåttene sine. Det var en praksis som selvfølgelig opprørte malierne stort.

Til slutt ble situasjonen så uholdbar at de drepte kongen. Under Mansa Musa ble de kongelige våpen bare brukt til pynt. Det var heller ikke nødvendig å ta dem i bruk for å forsvare kongen – Mansa Musas følge var så stort at det må ha skremt bort en hvilken som helst attentatmann.

Foran kongen voktet sjefbøddelen hans med et sverd, mens lojale høvdinger flankerte tronen på begge sider, og lederen av kavaleriet holdt vakt bak.

Audiensene var omgitt av stor høy­tidelighet, forteller al-Umari:

«Kongen tillater ikke at noen nyser under en audiens, og hvis det likevel skjer, blir vedkommende slått».

Kongen selv snakket aldri direkte til offentligheten. I stedet hvisket han beskjeder til en talsmann, som så ropte herskerens ord ut til undersåttene. Til tross for de høytidelige rammene var audiensene også festlige begivenheter:

«Foran kongen danser folk, og det gjør ham glad og får ham til å le».

I Timbuktu fikk Mansa Musa reist den store Djinguereber-moskeen. Bygningen har plass til over 2000 troende. Den står ennå, selv om den er bygd av jord, sand og plantedeler.

© Shutterstuck

Riket smuldret opp etter Musas død

Mansa Musas død i 1337 ble begynnelsen på en lang nedtur for Mali-riket. En rekke udugelige og grådige regenter svekket landet.


Den symbolsk viktige byen Timbuktu kom på fremmede hender i 1433, og i løpet av de neste århundrene ble riket splittet opp i en rekke mindre stater.

I 1884 møttes de europeiske koloni­maktene i Berlin for å dele Afrika mellom seg, og som et resultat av det er det tidligere Mali-riket i dag delt opp i landene Mali, Senegal, Guinea, Mauretania, Elfenbeinskysten og Burkina Faso.

Byggverkene i Timbuktu har imidlertid overlevd århundrers skiftende makthavere. De kneiser fortsatt i ørkenbyen som et minne om en tid da Mali vakte verdens beundring.

Kanskje du er interessert i