Brian Boru: Den irske kongesønnen så sin far bli undertvunget av vikingene. Nå var det tid for revansj.

© Granger/Polfoto & Corbis/Polfoto

Irsk storkonge drev vikingene på flukt

For tusen år siden: Mens Irlands konger lå i konstant krig, brant én mann for et fritt land. Med rå makt og viljestyrke bestemte klanleder Brian Boru seg for å gjøre det ingen andre hadde klart: å kaste de forhatte vikingene ut av Irland.

27. mars 2018 av Natasja Broström

Spydspisser og ringbrynjer glimter i morgensolen, mens vinden får de fargerike bannerne til å blafre. 

På denne langfredagen år 1014 står to kampklare styrker overfor hverandre ved landsbyen Clontarf utenfor Dublin. 

Omtrent 10 000 menn venter bare på å gå berserk og slakte hverandre ned. På den ene siden kneiser en hær av menn iført vikingenes kjente ringbrynjer. De norske og danske krigerne bærer tunge økser, tveeggede slagsverd og skjold. 

Til tross for de imponerende våpnene er vikingene langt ifra sikre på seier. Motstanderen deres er Irlands fryktede og legendariske storkonge Brian Boru, som har viet livet til å samle Irland og tvinge de undertrykkende innvandrerne på flukt.

Som kontrast til vikingenes ringbrynjer er de fleste irske krigerne kledd i trøyer og bukser av skinn. Til gjengjeld har de Gud på sin side, forsikrer Brian Boru. 

Ifølge en av de mange irske krønikene skrevet av samtidens munker, proklamerer han følgende da han inspiserer soldatene: 

«Lenge har Irlands menn stønnet under disse sjørøvernes tyranni. Må den store Gud gjennom sin mektige nåde gi dere mot og styrke til for alltid å ende det fremmede tyranniet i Irland... på den dagen da frelseren Jesus Kristus led døden for deres synder!»

Talen besvares med et hav av hevede spyd og begeistrede brøl fra vel 5000 irske krigere. 73 år gamle Brian Boru overlater ledelsen til sin sønn Murchad, som kjemper midt i hæren under et blått banner. Storkongen trekker seg tilbake til et telt for å be.

Han vil be Gud om seieren og utdrivelsen av de hedenske vikingene. Dette har vært storkongens drøm siden han var ti år. 

Det avgjørende slaget ved Clontarf skal imidlertid få en helt annen utgang enn han har sett for seg – irenes leder vil måtte betale en høy pris for å fullende livsverket sitt.

Vikingen Máel Mórda ga et dårlig råd til storkongens sønn Murchad i et slag vikingsjakk. Det fikk en konflikt til å blusse opp.

© Bridgeman

Vikinger utnyttet irsk splittelse

Som den yngste i en barneflokk på tolv var det i utgangspunktet lite sannsynlig at Brian Boru en dag skulle lede sin fars klan, Dál Cais, og stige opp i det irske makthierarkiet. 

I det sørvestlige Irland var klanen bare en av mange som kjempet om makten i regionen Munster. Den spente situasjonen var den samme i resten av Irland, der klaner og kongedømmer lå i konstant konflikt med hverandre.

Spliden hadde i flere hundre år gjort det enkelt for Nord-Europas fryktede krigere, vikingene, å herje langs irskekysten. 

Nedbrente landsbyer og klostre, drap og voldtekt var en del av hverdagen. Befolkningen i Skottland og England led samme skjebne. 

Der varslet synet av vikingenes langskip i horisonten lenge død og ulykke. Englands konger og stormenn forsøkte å bestikke krigerne med gull for at de skulle holde seg vekke, men mennene fra nord fortsatte å komme tilbake etter mer.

Fra rundt år 850 begynte vikingene å erobre land. Snart kontrollerte de et territorium som strakte seg fra Orknøyene nord for Skottland til området Danelag i det østlige England.

På 900-tallet slo de seg også ned i Irland, og grunnla blant annet bosetningen Dublin.

De internt splittede irene klarte ikke å stå sammen mot de fremmede. De aller fleste konger og klanledere valgte i stedet å sverge troskap og betale tributt til vikingene. 

En av dem var Borus far, Cennétig, som underkastet seg viking-lederen Ivar av Limerick.

Ydmyket måtte Cennétig se på at erkerivalen Ceallachán fra Eóganacht-klanen med vikingenes støtte stjal Munsters trone.

Førte geriljakrig i fjellene

I 951 ble Borus far drept i et slag mot Ceallachán. Hans død utløste kaos fordi andre klaner blandet seg inn i håp om å klatre i Munsters innviklede hierarki. 

Ti år gamle Boru, som gikk på skole i et kloster, ble som en av Cennétigs siste overlevende sønner brakt i sikkerhet i all hast i klanens befestede landsby.

Under ledelse av Borus eldre bror Mathgamain begynte Dál Cais-klanens krig mot Ceallachán og vikingene. Men Dál Cais-folkene var få og dårlig bevæpnet. 

De lokket derfor de tunge, brynjekledde vikingene ut i Munsters tette skoger og tåkete myrer, der de lokalkjente irene slo til i små, men dødbringende bakhold. Krigen kostet mange liv. 

Dál Cais-klanen mottok derfor med glede budskapet om at Ceallachán, som hadde beseiret Borus far, var blitt drept av et lyn i en storm.

Etter at provinskongen døde gikk Eóganacht-klanen i oppløsning. Borus bror Mathgamain overtok tronen. Den nye kongen var krigstrett og inngikk våpenhvile med vikingene. 

Rasende over sin brors manglende kampvilje dro den 22-årige Boru med en flokk krigere opp i høylandet for å fortsette kampen.

«Irene bodde i enkle hytter i ødemarken, der de sov på hjemlandets harde, knudrete og våte røtter. Imens slaktet de fremmede Brians folk, trofaste offiserer og ledsagere, så han til slutt ikke hadde mer enn femten tilhengere», beretter krøniken Cogadh Gaedhel re Gallaibh – «Irenes krig mot de fremmede». 

Skriftet er en hyllest, og overdriver sannsynligvis irenes bedrifter. Mathgamain oppsøkte partisanleiren for å snakke sin yngre bror til fornuft. 

Men i lyset fra leirbålet talte Boru så godt for sin sak at broren og hans menn i stedet begeistret slo seg sammen med ham. Nå skulle vikingene nedkjempes.

Vikingene slår seg ned i Irland

År 795 Danske krigere når Irland og plyndrer de rike klostrene på øyene Iona, Rathlin og Inishmurray.

År 841 En flåte av vikingskip overvintrer i det østlige Irland.

År 852 Under ledelse av Ivar beinlause og Olav Kvite anlegger vikingene et befestet fort ved det som siden blir byen Dublin.

År 914 Vikingene etablerer en bosetning ved Vedrarfjordr, som betyr «den forblåste fjorden» på norrønt. Bosetningen får senere navnet Waterford.

År 916 Fortet i Dublin blir til en virkelig bosetning, nemlig den mektige og befestede byen Dublin.

År 920 Enda en vikingbosetning blir grunnlagt i Limerick.

År 967 Vikingene forlanger troskap og harde tributter av irene. Det utløser stigende spenninger mellom den opprinnelige befolkningen og de hardhendte innvandrerne.

Bakhold utløste blodig slag

Dál Cais-klanens første mål var Limerick. Munsters største vikingby ble svidd av, og høvdingen Ivar av Limerick unnslapp med nød og neppe.

Ifølge de irske krønikene ble 2000 danske vikinger hogd ned mens «juveler, vakre utenlandske saler og myke, ungdommelige kvinner» tilfalt den seirende Dál Cais-klanen.

Neste utfordring var å bekjempe rival-ene i Eóganacht-klanen. Det lyktes i slaget ved Bealach Leachta i Munster i 978. 

Kampene var så blodige at arkeologer gjennom hele forrige århundre har kunnet grave ut haugevis av menneskeknokler i området. 

Med seieren var vikingenes dominans i Munster brutt, og Boru ble stolt hyllet av alle småkonger i provinsen.

Borus stigende stjerne vakte bekymring i naboregionene Leinster og Meath. Da tittelen som Irlands storkonge, ardri, ble ledig i 979, satte det derfor i gang et blodig kappløp. 

Boru okkuperte Leinster, mens Malachy, kongen av regionen Meath, erobret vikingenes mektigste by, Dublin. 

Med den sterke O’Neill- klanen fra Ulster i ryggen ble Malachy kronet til storkonge. Men det nektet Boru blankt å godta.

Enkedronning skaper splid

I årevis kriget de to, helt til en ny deltager blandet seg i maktspillet: Gormflaith av Dublin. Ifølge de irske krønikene var vikingenes enkedronning «begavet med stor skjønnhet, men hun var ondskapsfull til fingerspissene».

Hun hadde i mellomtiden giftet seg med Malachy, og hennes sønn Sigtryg var på hans nåde forblitt konge av Dublin. Men Gormflaith drømte om et Irland underlagt vikingene. 

Med sin bror Máel Mórda, konge i provinsen Leinster, samlet hun derfor en hær av vikinger og irske allierte – bare for å få seg et sjokk: 

Til alles overraskelse gikk erke-rivalene Boru og Malachy sammen, og i dalen ved Ghleann Máma i 999 led vikingene et knusende nederlag. 

Ifølge Annalene for kongeriket Irland ble «mange av de fremmede i denne konflikten fordrevet og slaktet».

For å unngå å bli tatt til fange gjemte vikingen Máel Mórda seg i et tre. Borus sønn Murchad dro den ydmykede kongen ned, til de andre krigernes rungende latter. 

Mens Sigtryg stakk av, ba Mórda med tårer i øynene for sitt liv. Munsters konge valgte å skåne fienden sin – en beslutning han skulle få angre på. 

Storkongen Boru rakk knapt å nyte smaken av seier før han ble hogd ned i teltet sitt av vikingkongen Brodir.

© Bridgeman

Vikinghæren vokser

Til tross for den felles seieren forsatte Boru og Malachy rivaliseringen. I 1002 okkuperte Boru regionen Meath, som Malachy hadde styrt med hjelp fra sine slektninger i O'Neill-klanen fra Ulster.

Ydmykelsen over tapet av Meath fikk klanen til å trekke tilbake støtten til Malachy. Forlatt og forrådt tok han en drastisk beslutning. 

Iført krone og sine beste klær red han inn i motstanderens leir, og foran alle Munsters høvdinger la han kronen sin i Borus hender med følgende ord:

«Mine soldaters frafall og mine venners upålitelighet gjør at jeg er ute av stand til å motstå ditt krav på riket. Jeg gir deg dette septeret og denne kronen. De er belønningen for innsatsen din», beretter de irske krønikene.

For å sikre sin nye tittel som storkonge inngikk Boru fred med O’Neill-klanen og oppnådde lojalitet fra Dublins vikinger ved å gifte seg med dronning Gormflaith. 

Litt smiger ble det også. Boru ba pent sin tidligere fiende og nåværende svoger, kongen Máel Mórda, om en levering av tre fordi han hadde hørt at trærne i Leinster var de beste til skipsmaster. Beæret dukket kongen opp med sine rankeste trestammer.

Smigeren virket, helt til Mórda og Borus hissige sønn Murchad kom i krangel over et brettspill, trolig det sjakklignende hnefatafl.

Fornærmet forlot vikingen storkongens hjem. Budbringeren hans, som skulle innhente og blidgjøre Mórda, ble senere funnet i en grøft med halsen skåret over. 

Feiden mellom vikinger og irer hadde igjen brutt ut, og Boru måtte innse at hans drøm om et fritt Irland langt ifra var oppfylt.

Gormflaith benyttet bruddet mellom sin mann og sin bror til å flykte til Leinster og bygge opp en ny hær sammen med Máel Mórda. 

Imens reiste hennes sønn Sigtryg til Orknøyene og Isle of Man for å møte vikingkongene Sigurd og Brodir. 

I løpet av vinteren vokste tilslutningen til vikingenes hær, og våren 1014 var alt klart til det endelige slaget om Irlands skjebne.

Morder bundet med egne tarmer

Da havnene ble isfrie, seilte vikingskip fra Skandinavia, Orknøyene, Island og Skottland mot Dublin, mens allierte strømmet til fra vikingbosetningene Cork og Waterford.

I april 1014 slo irene leir i Clontarf ved Dublin. Blant følget var konger, høvdinger og klanledere fra blant annet Munster og Connacht. Fra Irlands religiøse hovedsete Armagh ankom prester som velsignet krigerne.

Slaget ved Clontarf begynte da partene leverte et «rasende og grusomt» utfall mot hverandre, beretter krøniken «Cogadh Gaedhil re Gallaibh». 

Murchad «braste mot vikingenes bataljoner. Først drepte han 50 menn med den ene hånden, så 50 med den andre», heter det i den glorifiserende beskrivelsen.

Irene kjempet som besatt. Murchad felte Máel Mórda og Orknøyenes kong Sigurd, før han selv falt med tarmene hengende ut fra et gapende sår.

Presset flyktet vikingene ut til langskipene sine, som lå oppankret i bukten, men flere hundre druknet i tidevannsbølgene. Sammen med et par menn flyktet kongen av Isle of Man, Brodir, gjennom skogen. 

Her kom de over et telt i en lysning. Brodir nektet først å tro at han kunne være så heldig, da en av krigerne påsto at gamlingen som lå på kne og ba, var Brian Boru. 

Med øksen hevet sprang han frem og kløyvde mannens hodeskalle med ett hogg. Storkongen døde momentant.

Etterpå prøvde Brodir å gjemme seg i skogen, men han ble snart tatt. Vikingen ble sprettet opp og bundet til et tre med sine egne tarmer. Etter et par timer utåndet storkongens banemann.

Borus død utløste landesorg, og i Armagh ble det holdt tolv dagers messe ved kongens kiste.

Malachy ble igjen storkonge og inngikk fred med Sigtryg og Gormflaith, men snart sank Irland igjen ned i kaos og splid mellom maktsyke småkonger og klanledere.

Ingen av Borus etterkommere greide å løfte arven og samle Irland under én konge. Men storkongens største prestasjon besto: Vikingene var kastet ut av Irland en gang for alle.

Les mer

Roger Chatterton Newman: Brian Boru – King of Ireland, Mercier Press, 2011. Máire Ni Mhaonaigh: Brian Boru, Tempus Publishing, 2007. James Henthorn Todd: Cogadh Gaedhil re Gallaibh, Cambridge University Press, 2012.

Kanskje du er interessert i